En dans på roser

Dans på roser.jpg

Jeg smiler godt når mennesker gir uttrykk for at de er skråsikre på at mitt liv er en dans på roser, for det er jo ikke slik, ikke er det bare dans og ikke er det bare roser heller, det er så uendelig mye mer enn det - heldigvis!

Helt fra jeg var barn, har jeg fått innprentet følgende utsagn,

«Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det!»

Og det har blitt som et motto for meg, sammen med noen andre læresetninger, bruker jeg dette for å navigere meg gjennom alle motbakkene og de utallige snubletrådene som ligger i veien og som jeg selvfølgelig ikke oppdager før det er for sent... Så jeg snubler og faller, møter grøftekanten med nesen først og jeg har ikke tall på alle de gangen jeg har gått inn i noe med gode intensjoner, for å komme ut med drømmene knust. Ikke kan jeg telle alle gangene jeg har havnet i merkelige situasjoner heller. Som i går for eksempel; 

Min gode venninne hadde bursdag og jeg ville besøke henne med en presang. Jeg gikk til den store porten, som forøvrig er av jern og helt ugjennomtrengelig, ringte på, men ingen svarte så jeg bestemte meg for å komme tilbake litt senere.

Men idet jeg snudde meg, åpnet døren seg, som i ren magi rett og slett og jeg vandret med glade steg til inngangsdøren. Men den var låst og porten var selvfølgelig gått i lås igjen så der sto jeg, innestengt bak tunge dører og gjerder av spyd som rakk langt inn i himmelen. Jeg forsøkte alt, men INGEN responderte så da hadde valget mellom å la irritasjonen styre tiden og kreere et nederlag eller jeg kunne ta imot tegnet og se på denne timen som en mulighet til å undre meg litt og se om det dukket opp noen spennende svar. Jeg valgte det siste, jubilanten kom hjem til en morsom overraskelse og en gave hun ble glad for. Jeg ble klokere og fikk en god historie å dele og det er jo det livet handler om for meg - å samle på historier og dele dem med andre. 

Jeg fikk en setning en annen gang også, da jeg hadde gått skikkelig på trynet og ropte på hjelp fra oven;

"I det du snubler og faller, får du svar på det du akkurat spurte om!"

En utrolig irriterende beskjed, men det har vist seg å stemme, gang på gang. For det er når jeg mister kontrollen at kreativiteten slipper hjelpen til. Ikke alltid med åpenbart gode løsninger for kontrollbehovet, men alltid med det jeg faktisk trenger. 

Jeg har vært både oppe og nede, innelåst og utestengt, klatret i trær og nesten druknet, jeg har vært på høyden av en karriere og jeg har mislyktes og stått ruinert tilbake, jeg har følt gode venners støtte, men også opplevd smerten i mange svik, jeg har stått på barrikadene for det jeg tror på og jeg har alltid elsket en god diskusjon, men jeg har også kjent på følelsen av å ha gått alt for langt i mine uttalelser og ønsket meg synkehull å forsvinne i når samvittigheten blir så dårlig at den ikke tåler dagens lys. Og jeg har vært kronisk syk og full av angst, jeg har sviktet mine nærmeste og vært fullstendig utilstrekkelig, jeg har mislyktes igjen og igjen og tenkt at «nå orker jeg ikke mer». 

Men så dukker setningen opp og jeg spør meg selv, hvordan kan du forvalte dette, hva kan du lære, hvilken innsikt får du nå, hvilke emosjonelle muskelgrupper trener du i denne situasjonen, de som gjør deg sterkere i det å ligge nede eller de som lar deg danse for å hente krefter til å reise deg opp? 

Jeg innser at dette har preget oppdragelsen jeg fikk i mitt barndomshjem, jeg forstår at det er dette som har gjort meg modig nok til å følge mine egne drømmer, dette at et nederlag ikke vekker et behovet for å bli liggende i påvente av trøst og en hånd å holde i, men automatisk aktiverer viljen til å "klare selv" og løfte meg selv opp, uansett hvor håpløst det kan virke før jeg har prøvd. 

I min verden er det slik og derfor forundres jeg av andres behov for å nære sannheten om at det helst vil gå galt. For virkelig å kaste tennveske på bålet fokuserer de ikke bare på at deres eget liv har gått i stå, at det er de som ble sveket, at deres drømmer er blitt avslørt som luftige illusjoner, nei, det finnes noe i samfunnet som krakkelerere også og ikke bare i dette landet for hele verden raser utforbakke, alt er mørkt faktisk og alt håp er ute, for verden, for menneskeheten og for den som har valgt å synke inn i nederlagets trygge favn.

Men sannheten er, at i de tilfellene hvor verden faktisk bryter sammen, hvor alt rakner, slik vi har sett det så mange ganger med krig og terror, økonomiske kriser, ".com bobler" som sprekker osv, er det alltid en djevel som reiser seg når alle andre ligger nede, en som ikke hører etter, men som utnytter muligheten som byr seg, som forstår at når alt håp er ute, når alt er mørkt, trengs det lys, masse lys og at det finner en ved å rette blikket oppover. 

Så hvem av oss er det som er i besittelse av den lille djevelen, denne kreative strategen som ikke blir liggende, men som har en irriterende timing og som snur nederlag til en personlig seier?

Det er nok den av oss og den I oss, som ikke deltar i hylekoret som nærer frykten, men som har på seg øreklokker og instinktivt retter seg mot lyset og starter oppstigningen, lenge før de andre har sunget ferdig sin hymne til misnøyen. 

Heldigvis faller vi, heldigvis åpnes og stenges det dører for å hjelpe oss på rett vei, heldigvis er det ulent terreng her vi vandrer, heldigvis finnes det motbakker og nedoverbakker, omveier og kronglete stier, motorveier og merkede løyper og heldigvis har vi alle med oss det vi trenger for å ta oss frem på den veien nettopp vi har valgt.

Men det finnes ingenting i vår avtale med livet, ikke med små skrift en gang, som omtaler nødvendigheten av straff og skyld og skam, det er det vi selv som skaper, helt i tråd med håndteringen av vår egen frie vilje. Den samme viljen som skaper fallet er også den som kan hjelpe oss opp igjen - så hva er det egentlig vi vil, opp eller ned?

Når kjærlighet blir en gjerning

Klokke og blomster 2.jpg

Jeg ser det stadig dette strevet som så mange av oss er fanget i, den slitsomme sannheten vi bærer med oss fordi vi tror at kjærligheten er en gjerning, at det er gjennom vår gjøren vi har verdi. 

Vi er så oppdratt til å gjøre, at vi glemmer å opprettholde dialogen med vår egen væren og bruke stemmen som forsiktig hvisker til oss der inne fra hjertet et sted. Vi har ikke tid, vi har ikke mulighet, vi har ikke kapasitet, lyst eller vilje til å lytte for hvem blir vi da, om vi ikke opprettholder tempoet i hverdagen som gjør oss i stand til å krysse av ting på gjøremåls-listen.

Og det er ikke bare alle gjøremålene som krever oppmerksomhet, nei vi har da forsetter også og nøye planlagte regimer som skal gjøre oss både sunnere og slankere, sikre oss mot sykdom og fordervelse gjennom riktig kosthold og nok fysisk trening. Og bare det i seg selv er jo en egen karrierevei, for rådene forandrer seg hele tiden og forskningen slår i bordet med at kaffe er usunt - nei, sunt er det, vin er skadelig - nei, helsebringende i akkurat tilmålte mengder, at fett er bra - nei, det er absolutt ikke tilrådelig og sukker er fy-fy, alt som er søtt skal elimineres, bortsett fra sjokolade som er så mørk at den smaker dritt. 

Vi skal være gode medmennesker også, mellom alle gjøremålene skal vi stille opp for våre venner, være der for de som trenger det og så skal vi være gode ektefeller, tilstedeværende foreldre og lydige barn for den generasjonen som har gått veien før oss. Vi skal være gode kolleger og utføre våre arbeidsoppgaver med perfeksjon og hjemmene våre skal jevnlig oppgraderes slik at de er tilpasset tidens trender. Da må vi jo bare invitere til visning med jevne mellomrom slik at vi også kan høste anerkjennelse for at vi er oppdatert på gourmet-fronten og samtidig sikre oss en invitasjon når stafettpinnen går videre.

Vi skal jo rekke noen kaffekopper med de samme vennene også, holde oss oppdatert på deres gjøren, få med oss de siste nyhetene i omgangskretsen, sladre litt og mene litt om den ene og andre og apropos nyheter, vi bare MÅ jo gå gjennom alle avisene noen ganger hver dag og de sosiale mediene er det ikke engang nødvendig å nevne, de inngår i hverdagen med like stor selvfølgelighet som innpust og utpust.

Vi skal være passe engasjert i politikk selvfølgelig, sånn for å mene noe om vi blir avkrevd et standpunkt og så kommer den personlige hygienen. Hud og hår må ivaretas, ikke bare innvendig, men utvendig og garderoben er et helt tema for seg selv. Det hjelper jo ikke med full avtalebok om du ser ut som en levning fra forrige sesong.

Og slik kunne jeg helt sikkert fortsatt å ramse opp, det vil liksom ingen ende ta dette fokuset vi har på alt som til syvende og sist ikke betyr så mye, for det er først når vi våger å stille oss selv følgende spørsmål,

«Om dette var den siste dagen, hva ville jeg fylt den med da?»

- vi nærmer oss kjernen av våre egentlige behov for å være. Men hvem blir vi da, om vi bare skulle stille slike spørsmål, hva er vitsen da, hva er meningen om vi ikke kan omsette oss selv i handling, i gjøren, i perfeksjon, i oppgradering, i en evig søken etter det siste, det nyeste, det fineste, dyreste, hvem blir vi om vi IKKE mangler noe og vi står helt alene i møte med oss selv og erkjennelsen av at det bare er 24 timer igjen - hva da?

Personlig har jeg stilt meg dette spørsmålet noen ganger nå og svaret er stort sett det samme og det innebærer ingen av de faktorene jeg har ramset opp tidligere her, ingen faktisk. Det eneste jeg ville fylt de timene med, er så langt unna gjøremålslisten og kostholdsregimer det går an å komme, det handler ikke om omgivelsene i det hele tatt faktisk. Men bare om et nærvær med  de jeg elsker, de som har plass i hjertet mitt og som aldri vurderer meg ut fra hva jeg gjør, men som alltid har vært villig til å akseptere hvem jeg er.  

Kanskje det er tid nå, for å gå oss selv litt etter i sømmene og lage en litt annerledes sjekkliste, en med blomster og gullstjerner på, en liten oversikt over alt det fine vi har i vente denne dagen vi har til rådighet også kan vi nyte det vi har opplevd når kvelden kommer og anerkjenne at jammen ble det ikke plass for mye glede i dag også.  

Og det betyr jo ikke at vi skal avslutte alt og flytte ut i skogen for å søke væren og finne kjærligheten, helt alene. Vi skal ikke skape så store endringer i det hele tatt, men heller kjenne etter om det faktisk er slik vi ønsker å leve, sjekke av fra tid til annen om det kanskje er på tide med noen små justeringer for å komme litt mer ajour i det indre og kanskje legge fra oss noen bekymringer vi misbruker nettene med å prosessere.

Og til deg som kjemper akkurat nå, med hindringer som overmanner deg eller motbakker du ikke tror du er i stand til å ta fatt på; Jeg heier på deg her fra sidelinjen for selv om jeg ikke kan forstå hvordan du har det, så sender jeg deg en stor dose respekt for ditt slit og litt kjærlighet fra kimen av min væren <3

 

 

Er det lov å ha det bra?

fantastisk båt 1.jpg

 

Det kan syne som om vi tviler på det, som om vi strever mot det å ta vare på oss selv og tilfredsstille egne behov fordi vi ikke aksepterer at det er en menneskerett og være lykkelig, som Dalai Lama sier det så vakkert. 

Men hvor er det det oppstår, dette behovet for å trosse oss selv og se på smerte som mer verdifullt enn nytelse, hva er det som gjør at det vi lengter etter, det vi drømmer om, ikke har like stor verdi som det å mestre den krevende hverdagen. Er det kanskje fordi vi tror at vi er her for å lære, for å mestre, for å utvikles gjennom vår oversettelse av at bibelsitatet; «Som dine dager er, skal din styrke være», betyr at styrke er noe vi oppnår ved å ha det mest mulig vanskelig.

Og kanskje har det vært slik, kanskje har generasjonene før oss, vært nødt til å gjennomgå nettopp store utfordringer for å finne sin plass «her nede», men kanskje vi kan tillate oss og prøve ut en annen metode og i større grad basere oss på tillit og litt mindre på frykt?

Hele vårt sosiale og kulturelle ståsted er basert på frykt, det er slik makt har fått en så stor betydning her hos oss, det at vi underkaster oss, stammer fra en innlært sannhet om at vi ikke gode nok og at vi trenger noen som undertrykker oss slik at vi kan være trygge. For bare vi følger spillereglene, er det trygt og vi får være med i gjengen. Men når vi ikke trives i gjengen lenger, når vi er lei av å bøye hodet, når vi kjenner en kime av denne følelsen av å fortjene noe mer, hva da?

Det er da vi blir helt umulige, eller som en journalist spurte meg en gang; «Du er ikke redd for å falle utenfor samfunnet da, når du er som du er?» Et helt idiotisk spørsmål, for jeg er også samfunnet og faller jeg utenfor, blir samfunnet med for de kan ikke utelate meg, forlate meg eller neglisjere meg. Jeg ER samfunnet og dytter og drar i rammene for å gjøre rommet litt større slik at det blir plass til mye mer "annerledeshet" siden normalen er gått ut på dato!

Det er jo ikke til tross for noen fall og sårskader, jeg er verdifull, det er jo nettopp fordi jeg har våget å gå utenfor komfortsonen at jeg har verdi, det er jo fordi jeg har trosset frykten jeg er blitt den jeg er blitt og absolutt ingen skal noen gang igjen få hente meg tilbake til det regimet som vi blir underlagt fordi vi er redd for å trossse forventningene. 

Vi har strevet og vi har slåss langs den veien vi har gått, men det er ikke kampene som har rustet oss til et godt liv, det er det at vi reiste oss igjen som bærer styrken frem i oss, men hvor mange ganger skal vi falle for å lære? Kanskje trenger vi det ikke mer, kanskje er vi sterke nok til å gå med stolthet fordi vi mester å gå oppreist og anerkjenne at vi fortjener å ha det bra. 

Jeg merker dette fenomenet når jeg har vært borte en stund og kommer hjem til Norge. Siden jeg er svært interessert i andre mennesker, stiller jeg alltid et velment spørsmål om hvordan de har det og da starter det, raset av fortellinger om dramatikken som har utspilt seg siden sist vi så hverandre. De trenger ofte mange ord for å gjøre seg forstått og de liker følelsen av at noen virkelig lytter, så de tar den tiden de trenger og jeg lytter, ikke bare med ørene, men med hele meg fordi jeg er interessert. Ikke så mye i historiene de formidler, men jeg søker å forstå årsaken til at de gir dramaet så utrolig mye næring. Så er de høflige etter hvert og spør hvordan jeg har det og svaret mitt er; «Fint!», og da blir det stille, øredøvende stille en liten stund før de igjen vender fokuset tilbake til seg selv for å fylle tomrommet med mer av sitt eget. 

Jeg undrer meg over dette, for hvorfor er det ingen som spør hvordan det er å ha det fint?

Kanskje tillegger vi det ikke stor nok betydning, kanskje tror vi at det er kun gjennom historier om nederlag vi fanger andres interesse eller kanskje er det rett og slett fordi det å ha det fint er et så ukjent konsept at de ikke engang forstår begrepet?

Det betyr ikke at jeg skal bli med på det gamle spillet mer, personlig er jeg ferdig med å ha det dårlig, jeg er blitt venner med frykten og jeg er takknemlig fordi jeg har en god alliert i ensomheten også. Det er jo alene jeg finner den egentlige styrken min, den som kommer til syne når jeg ikke lenger er underlagt andres påvirkning, det er da jeg kan avsløre hvordan jeg skal leve for å ha det bra.

Vi omgir oss med så mye støy at den indre stemmen drukner i all informasjonen som kommer utenfra og dess mer vi retter fokus utover mot å være oppdatert i det ytre, dess mer ensomme blir vi i det indre. Vi gir oppmerksomhet til det vi vil skal vokse og for å navigere oss frem mot det vi virkelig vil, trenger vi å bli kjent med våre egentlige behov. Også er det opp til oss å tilfredsstille disse slik at vi kan svare "Fint", når andre spør hvordan vi har det. Det ligger en uendelig stor frihet i det å slippe ansvaret for å fylle tomrommene mellom oss med historier om nederlag, det forteller jo egentlig bare om frykten vi har for å reise oss opp, det er jo derfor vi ligger der nede og nærer oss på dramatikken. 

For frihet medfører ansvar, men det skal jeg skrive om en annen gang :-)

Så kjære alle dere; det er lov å ha det bra, det er en tid for alt og for oss som har kjempet en stund med å vikle oss selv ut, er det kanskje tid for å vikle oss inn i noen myke rosenrøde skyer og bare nyte at livet er så uendelig vakkert når vi har åpnet det indre blikket. Vi vil nok trenge noen påminnelser for å huske hvordan vi skal leve for å kjenne at livet er godt og derfor er det så fint når vi er mange som kan inspirere <3

Emosjonelle roteskuffer

fantastisk liten .jpg

Det er så mye snakk om rydding nå, om metoder for å skape orden og struktur på de materielle tingene våre og jeg er en av dem som alltid har hatt brettekanter på det meste, både i det ytre og i det indre, men ikke nå…

Jeg har for eksempel en kommode med mange skuffer hvor jeg har arkivert følelsene mine, sortert etter årsak og virkning med undergruppene årstall, sanser og i noen tilfeller billedbevis. Men det var før! Nå er det som om noe eller noen har tømt ut alt, ødelagt systemet og etterlatt kaos når at ble kastet tilbake og ikke bare det, for jeg kan trekke en parallell til sokkedyret som bor i vaskemaskinen også, det som slipper ut bare halvparten av alt som egentlig er i par. Ingenting stemmer lenger og når jeg skal ta dem i bruk, følelsene altså, er det ingenting som naturlig hører sammen lenger og forutsigbarheten er erstattet av et latterlig overraskelsesmoment. Jeg er blitt en merkelig utgave av meg selv og heldigvis har jeg sko på, så ingen ser at jordingen min skriker i alle regnbuens farger.

Det river og sliter i perfeksjonisten i meg, jeg kan da ikke fremstå slik, for hva vil omgivelsene si, hvordan vil jeg bli oppfattet når jeg ikke lenger klarer å holde orden på mine egne følelser, men bare kan vise meg frem som et møbel fullt av rot?  

Rotet er der enten det handler om det indre eller i det ytre for uansett hva jeg opplever, er ikke responsen slik den var. Spillereglene som jeg før behersket, fungerer ikke lenger og det blir svært tydelig i møte med andre mennesker som fortsatt kjenner spillet og gjør som VI alltid har gjort, mens jeg plutselig faller jeg ut og kjeder meg uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Det er ikke fordi menneskene kjeder meg, men fordi jeg opplever at alt som er velkjent er helt uten magi. Det er det samme med de rutinene jeg har i mitt eget liv, de som har fungert og som har gitt meg god fremdrift tidligere, virker plutselig mot sin hensikt og vekker irritasjon i stedet for tilfredshet, motstand i stedet for bevegelse, stillstand i stedet for progresjon. 

Ingenting passer lenger, jeg passer ikke og derved passer jeg heller ikke inn. Alt som før var forutsigbart og trygt og som beskyttet meg, er blitt en begrensning jeg ikke lenger kan overse eller leve med for det gir meg pustebesvær. Jeg klarer ikke holde fokus på hva som er mitt og hva som er andres en gang, orker ikke en eneste intellektuell vurdering lenger og selv små ting utløser følelsen av å være under vann og instinktivt søke bort og opp mot overflaten for å få luft.

Jeg har lurt på om jeg skal rydde i skuffene, om det kanskje blir bedre om jeg organiserer litt, men jeg vet jo at det ikke går, for jeg skal ikke videre inn i perfeksjons-land, jeg skal ut og fange regnbuer og da trenger jeg strømper som passer, som lar meg huske at jeg skal leke og ikke ordne så mye mer.

Nå betyr ikke at det er enkelt dette å slippe kontrollen og akseptere rotet der inne, anerkjenne at følelsene som før beskyttet er forandret til fragmenter som danser rundt på leting etter nye bruksområder og belønne oss selv for kreativiteten som oppgraderer også emosjonene til en høyere bevissthet.

Så får vi leve med litt større grad av ærlighet, ikke som i en dans med egoets behov for å holde andre nede, men med hjerte-stemmens vakre påminnelse om at vi er blitt sterke nok til å snakke sant om oss selv. Og når vi møter andre med like fargerik jording som oss selv, vet vi at vi har møtt en vi kan trene sammen med, uten frykt for represalier. For når rausheten råder mellom oss, slipper leken til og da kan vi være litt som han karen i illustrasjonen her og le godt av oss selv når vi haver i merkelige situasjoner. 

Humor er bra når det er rot i de emosjonelle skuffene, det er som når vi oppdrar et barn som oppfører seg så utenfor rammene at vi sliter med å holde latteren tilbake selv om vi vet at det er den stødige og strenge stemmen som er nødvendig... ;-)

 

 

Tomt og kaotisk på en gang

IMG_2939.JPG

 

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det slik, vi er mange som opplever tomhet og kaos på en gang, men hvordan er det mulig, eller er det ikke det, kanskje det er noe riv ruskende galt med oss? 

Tomhet og kaos er to ytterpunkter som sjelden møtes, men når de gjør det, blir hverdagen vanskelig og det virker ikke som det er forbigående en gang, dette fenomenet, det varer og varer og blir ekstra utfordrende når vi ikke kjenner noen som har det på samme måte. Så blir vi sittende helt alene og føle oss utenfor, eller er det kanskje akkurat nå vi er i ferd med å komme innenfor?

La oss ta det hele et steg tilbake, sånn til for noen år siden hvor vi første gangen merket at «noe» var i ferd med å endre seg, den gangen drømmene ble litt annerledes og hvor hverdagens gjøren plutselig ble mer slitsom enn normalt, den dagen vi oppdaget at vi ikke mestret samværet med andre like godt lenger og hvor vi kjente på et stort behov for å trekke oss tilbake, søke stillhet fordi omgivelsene plutselig ble så støyete. Den dagen kroppen ikke fungerte helt som før, den dagen vi våknet til en lengsel, så sterk at den skapte en fysisk smerte i hjerte-regionen, den dagen vi innså at vi ikke lenger kunne leve som vi hadde gjort, den dagen vi gjenoppdaget en indre stemme der inne, som ikke ville holde kjeft lenger, men som snek seg ut i systemet og sa at «nok er nok» og vekket kontakten med det store spørsmålet; «Hva er egentlig meningen med dette livet…»

For noen av oss skjedde dette for lenge, lenge siden, for andre oppsto det i forrige uke, men uansett har vi en felles erkjennelse at vi trenger forandring, at livet slik vi lever det i dag, ikke er nok, ikke tilfredsstillende, men forekommer oss som en rekke med handlinger som ikke lenger gir mening. 

Felles for oss er det også at vi begynner å stille spørsmål til vår egen eksistens, vi klarer ikke lenger å følge strømmen, men blir plutselig bevisst på at det er noe mer, mye mer som skal oppleves også kommer frykten for at det er for sent, at vi er blitt for gamle, at vi har mistet en mulighet, at vi rett og slett ikke har en sjans i havet for å gjenopprette balanse igjen, for livet er så tilrettelagt i et spor at det nærmest synes umulig og skifte kurs. For hva med familien, barna, vennene og jobben, hva med lånet og banken, hva med ansvaret jeg tross alt har påtatt meg i samfunnet, hva med reglene og holdningene jeg har brukt et helt liv på å etterleve, hva med økonomien, jeg trenger jo penger for å leve"og hva med kjærligheten, jeg trenger jo noen å dele livet med, jeg kan jo ikke risikere og bli stående alene, spesielt ikke nå hvor jeg er så utrygg. 

Så da gjør vi det eneste vi kan, vi klamrer oss fast til alt vi tror oss avhengig av for å være trygg her på jorden og slik blir den indre knuten strammere og strammere, mens lengselen etter å slippe fri, blir mer og mer intens. 

Det er da det oppstår, møte mellom tomhet og kaos, for inne i oss er det plutselig helt tomt, men utenfor er det fortsatt like mange faktorer som påvirker oss. Faktorer som før kom i en nogenlunde ordnet rekkefølge, men som nå er som brikker i et puslespill hvor bildet ikke lenger er lagt, men består av en drøss med utsnitt som hopper og spretter rundt. Så ikke skal vi bare legge brikkene på riktig plass igjen, vi må lete etter dem først, fange dem og bringe dem tilbake, før vi kan skape bildet på nytt, men det går ikke det heller for motivet er ikke det samme og bruksanvisningen er blitt helt ubrukelig. 

I dette møte mellom et helt nytt motiv, et tomt format som vi skal skape, fungerer ikke lenger de gamle reglene, de velkjente sannhetene, rutinene, de trygge faktorene som gjorde at vi kunne klamre oss fast i det vante, det kjente, det vi engang var så flinke til å kontrollere.

Det tomme rommet symboliserer de nye potensialene, svarene på de store spørsmålene vil begynte å stille for litt siden, kaoset er rotet som oppstår når vi forsøker å presse dette nye inn i det gamle formatet, det fungerer ikke. Bildet er helt annerledes og brikkene har endret form og den eneste bruksanvisningen vi har, er den som finnes i drømmene våre. Det er dette som skaper lengselen, den intense følelsen av å mangle noe, lengselen etter en gjenforening med noe vi har mistet, noe vi har lagt fra oss et sted og ikke klarer å finne igjen. 

Så oversetter vi dette vi leter etter, med gamle faktorer og tror at det er penger vi mangler, venner eller en kjæreste, nye klær eller mer plass rundt spisebordet, te-lys holdere eller noen nye puter som kan friske opp det utdaterte interiøret og omgivelsene hjelper oss med å forsterke troen på at det tapte er noe eller noen som vi kan skaffe oss om vi bare ber intenst nok. For kanskje det blir bedre med ny garderobe eller om vi skifter ute en velkjent partner, om vi spiller på lotteri kan det jo være at vi får alle de pengene vi trenger for å døyve den indre smerten. Omgivelsene spiller med, handelstanden har god nytte av vårt fokus på våre manglende materielle verdier og det er ikke tvil om at også nye kjærester finnes, bare vi logger oss inn og betaler en liten avgift på matching-sidene på det store internettet. 

Nå skal det sies at jeg har hørt mange rørende historier om kjærlighet som fantes bak et tastetrykk og jeg liker puter og lys, jeg liker spisebord og nye venner også, men det døyver ikke smerten min, det holder den bare litt på avstand, for når lysene er slukket og mørket faller på, hjelper det ikke med en sengepartner for inne i meg er jeg fortsatt alene i møte med erkjennelsen av at jeg lengter etter noe jeg ikke har…

Det er et stort skifte vi går gjennom nå, en fase hvor vi er en del av evolusjonsprosessen som ikke bare påvirker livet på jorden, men som også er et ledd i en uendelig stor sammenheng av faktorer som også endrer karakter og skifter plass. Vi er forberedt på dette, vi valgte å være her akkurat nå, alle vi som våkner av vår egen lengsel og blir påminnet om at det er noe mer, noe mye større som vil inn i livet vårt, noe vi ikke kjenner rekkevidden av, noe vi ikke kan sette sammen i det bildet vi har skapt oss av virkeligheten, noe som får alt som gjorde oss trygge til å fremstå som et fengsel. For vi lengter etter frihet nå, frihet til å leve ut mer av dette såkalte potensialet, dette som har våknet i oss og som ikke lar seg holde tilbake, uansett hvor hardt vi forsøker. Dette som gjør oss syke og helt utslitte i møte med et handlingsorientert hverdagsliv som før fungerte helt utmerket, som faktisk ga mening, men som nå gjør oss makteløse. 

Vi er ikke alene, vi som kjenner på tomhet og kaos samtidig, det er ikke noe galt med oss vi er bare litt tidlig ute og vi har det til felles at vi har valgt å gå foran og vise vei for de som kommer etter oss, de som trenger inspirasjon for å skape den nye virkeligheten, den hvor vi til slutt vil være fri for alle heftelser, fri for det som hindrer lyset og kjærligheten i å skinne rent og klart i oss alle. 

Men først er det tomhet, akkurat som når et stort skip skifter kurs, da står det helt stille en stund inntil motorene igjen gir fremdrift, men da i en helt annen retning enn før, landskapet er totalt forandret og destinasjonen er et ukjent sted vi aldri før har vært. Så er det opp til oss å la brikkene fly litt i fri dressur mens vi snur og ha tillit til at det har en mening, at alt vil falle på plass når vi gir oss selv tillatelse til å drømme om det vi faktisk ønsker oss. Ikke fylle hverdagen med tvil, men trene på vår egen tro, kjenne oss takknemlige for at vi valgte å leve her på jorden akkurat nå i denne usigelig spennende fasen, hvor alt som var blir satt på prøve, mens vi utforsker en helt ny måte og leve på.

Det er vi som skaper den nye tiden, det er vi som våger tomrommet som skal fylle det med helt nye faktorer og det som var, vil for alltid være en del av vår historie, men det er en ny bok som skal skrives nå og tenk så spennende det er å se hva som kommer til å skje med oss, for hvordan vil gå med hovedpersonen, vil hun eller han mestre dette nye, vil drømmene bli virkelighet, kan det umulige faktisk være mulig, blir det slik vi tror bare tvilen forstummer…?

Vi er fremme

Finnmarksvidda våren 2017

Finnmarksvidda våren 2017

I de siste ukene har jeg vært hjemme i Norge for å holde foredrag og kurs flere steder på østlandet. Det er helt nytt for meg dette, jeg har aldri tatt med meg noen på en slik reise før og jeg kjenner en dyp og inderlig takknemlighet for at noen våger seg ut i dette ukjente landskapet sammen med meg. Den kommende helgen skal jeg til Skien og er spent på om det samme skjer der, som har skjedd på de andre stedene, nemlig at deltagerne konkluderer med at de sitter igjen med en følelse av lettelse. Gjør de det, har jeg oppnådd det jeg ønsker meg mest av alt, å inspirere andre til å våge seg ut av komfortsonen og kjenne at livet kanskje ikke er så vanskelig som vi tror, for vi blir det vi tror på, det er vår egen tro som skaper vår opplevelse av virkeligheten. 

Det er som om vi er fanger i den tre-dimensjonale virkeligheten hvor tiden er linjær og hvor rommet er så tydelig definert at det er krevende å bevege seg utenfor de etablerte sannhetene og derved bestride denne virkelighetens begrensninger.  

De fleste som kommer på kurs, ønsker noe mer fordi de kjenner at det er noe der inne som de ikke helt får tak i, noe som sprenger på, men som skaper et undertrykk i stedet for et nytt forløst uttrykk. Det er ikke fordi vi er for små at vi opplever dette, men fordi vi er blitt så store at vi trenger større plass, rett og slett. Det betyr ikke at vi skal dytte andre bort for å få det vi trenger, vi skal ikke kjempe oss frem til en plass i solen, vi skal ikke vokse ved og holde andre nede heller, men vi skal stå så stødig i våre egne intensjoner at vi overgår våre egne begrensninger, egoets frykt for å ikke være god nok, skal rett og slett bestrides. For sjelen er god nok og vi vet det, vi vet at vi er verdifulle, vi vet at vi har en sterk og ren hensikt med og være her på jorden, men vi skjønner ikke hvordan vi skal gi det en form som identifiserer dette nye i oss. 

Og akkurat dette med form er utfordrende, fordi den eneste formen vi kjenner er den vi tror på, den som allerede er etablert, anerkjent og godkjent. Vi er så vant til å fokusere på nettopp form, at vi mister innholdet, men når vi oppdager at det er noe der inne som ikke får plass, entrer vi et ukjent territorium, for hva vil skje med meg om jeg bryter ut og lager mine egne regler, skaper min egen form og bryter ut av den linjære tiden for å søke et perspektiv som er større, mye større enn det jeg kjenner fra før? Hva skjer om jeg mister fotfeste, hva skjer om jeg gir slipp på alt jeg tror på, hva om jeg våger og se at alt henger sammen, at tiden ikke går i to retninger, men at den råder over alt som er, som har vært og som kommer til å bli? Hva om alt i denne dimensjonen er en illusjon, hva om alt som eksisterer kun har form fordi vi tror på nettopp den formen, hva om denne virkeligheten egentlig kan være slik jeg drømmer om, hva skjer med meg om jeg ikke har problemer lenger, men innser at alt som skapes i mitt liv, er skapt av meg og bare meg og om det er slik, hvordan ville jeg at livet mitt skulle være om alt var mulig?

Mange tror at det å mestre en større åpenhet for større virkeligheter, gjør livet enklere her på jorden, at det å være spesielt sensitiv vil gjøre oss lykkeligere. For meg er det ikke slik, for uansett hvor åpen jeg er, hvor intens kontakten er med andre dimensjoner, kan jeg ikke nyttegjøre meg mer av dette, enn det jeg har plass for i min tilstedeværelse i materie. Det er jo her jeg har valgt og være og alt annet er inspirasjon jeg trenger for å oppnå stadig større bevissthet om mitt eget potensial for eksistens og samhandling her hos Moderen. Og om jeg blir så "spirituell" at jeg overgår alt dette jordiske, trenger jeg jo ikke lenger være her... 

Jeg kaller disse kursene for trening i mediumskap og det er fordi jeg tror vi alle har denne evnen til å bevege oss mellom dimensjonene. Det er ingen teknikk, ikke skremmende eller vanskelig for alle som drømmer, som reiser om natten, har evnen til å overgå tiden og rommet. I drømmene opererer vi allerede utenfor mange av de begrensningene som eksisterer i den fysiske virkeligheten og da er vi jo der, i kontakt med de potensialene vi er så redde for å forløse her på jorden. Men kanskje vi kan leve ut nettopp drømmene våre her, kanskje det umulige er mulig, bare vi tror på det, tror på at alt er en illusjon som vi gir form, helt i tråd med det potensialet vi ønsker og forløse og oppleve her og at resten bare handler om trening?

Jeg har ikke så mange svar, men jeg har et hav av herlig spørsmål og jeg er ikke så opptatt av å vite lenger, jeg liker å vite at det finnes så uendelig mange hemmeligheter som gjør at jeg kan bevege meg friere enn noen gang før, at jeg kan gi tillatelse til at stadig nye impulser strømmer inn og gir meg helt nye vibrerende toner som utfordrer troen min. Jeg tviler ikke lenger så veldig og jeg har det ikke så travelt heller, jeg skal jo ikke rekke annet enn døden uansett.

Jeg vil leve med en form som passer mitt innhold, som i en væren som strømmer ut i gjøren. I den nye energien, den noe høyere frekvensen som finnes tilgjengelig for oss nå, kan vi starte med væren og overgå gjøren i sin velkjente form. Det starter med en dose egen-kjærlighet som strømmer ut fra oss og plutselig blir hvile og handling er det samme, det er bare bevegelser som har ulik rytme. Så blir vi ikke så slitne, verken av å holde fast eller av å gi for mye ut, vi fyller på og tapper ut som i en helt naturlig bevegelse, slik alt liv gjør det, her på jorden. 

Jeg tror vi er fremme nå, at vi ikke trenger flere krevende prosesser for å sette den nye frekvensen i bevegelse, det eneste som kreves av oss, er at vi våger å gi slipp på det vi tror oss avhengig av, det som er velkjent og trygt for oss. Når vi slipper taket i det vi er redd for å miste, når vi ikke fokuserer på alt vi mangler og i stedet ser vår egen overflod, da er vi fremme og nye dimensjoner åpenbarer seg for oss, helt automatisk. Vi trenger ikke så mange teknikker og avanserte systemer for å mestre det, vi kan rett og slett navigere etter våre egne behov, bare frykten for å mislykkes legges til side. Vi ER allerede i ny energi, spørsmålet er om vi våger og utforske det ukjente landskapet som har plass for mer av det vi allerede er!

Jeg fikk følgende sitat for litt siden; 
"Tro kan ikke flytte fjell, det er den som bærer troen frem som flytter fjellet!"

Og gjennom denne innsikten innså jeg at det handler om ansvar, om å ta ansvar for det vi tror på og ha tillit til at vi mestrer det som skjer med oss når fjellene som har gjort oss så trygge, flytter seg og utvider landskapet vi beveger oss i. Jeg tror det er enkelt og jeg tror kursdeltagerne også har kommet i kontakt med lettelse, nettopp derfor. Vi er ikke her for å operere alene, vi er her akkurat på dette punktet, nettopp for å bevise at vår opplevelse av virkeligheten er usedvanlig større enn vi før trodde. Så stor er den, at det som var et problem i går, er visket ut av dagen i dag. Også er vi ikke alene på denne reisen, stadig møter vi nye medpassasjerer som vil dele og så blir det en raushetens tid dette, fordi vi har nok å gi og mot til å ta imot. 

Spiritualitet - vår tids religion

Sienna

Sienna

 

Jeg leser og forsøker og finne gode oversettelser av ordet spiritualitet og ser at det har mange betydninger og ikke alle er helt sammenfallende. Språkrådet ber tydelig om at vi ikke blander åndelighet og spiritualitet for eksempel;   

«Det finnes det en dyp historisk forbindelse mellom ånd(e) og spiritus. Det handler om noe luftig og gjerne hellig som til og med kan blåses inn i mennesker (jf. inspirasjon, opprinnelig ‘innblåsing’). Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien, og i Ordbog over det danske Sprog finnes spor av bredspektret spiritualitet: ‘det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Men det betyr ikke at det er lurt å bruke spiritualitet og åndelighet helt om hverandre i dag! De har utviklet særbetydninger i ulike språk. For å sette det helt på spissen: Det finnes også en eldgammel sammenheng mellom det latinske -pir- i inspirasjon og det nordiske fis, men ordene har skilt lag, og disse luftige begrepene befinner seg nå i hver sin ende av den menneskelige erfaring.»

Smiler godt når jeg leser og innser at vi mangler noen ord i språket vårt nå som vi utvider vår egen horisont. Vi blander og mikser, vi lager helt nye ord og omdefinerer kjente begreper i et forsøk på å uttrykke våre opplevelser, både overfor andre og oss selv. Ord som potensial og energi har plutselig fått en ny betydning, dimensjon og intuisjon er blitt en del av dagligtalen og magefølelse, som før var det nærmeste vi kom et ord om følelser, er blitt nærmest utdatert. Dette gjelder ikke for alle selvfølgelig, men er velkjent for oss som er opptatt av å vikle oss selv ut eller utvikle selvet, eller bedrive selvutvikling.

For en tid tilbake fikk jeg en melding fra en som ønsket min oppmerksomhet og han beskrev seg selv gjennom og fortelle meg at han hadde fått en beskjed fra en navngitt veileder om at han var 56% spirituell. Jeg falt litt av der og forstår fortsatt ikke helt hva han mente, men jeg forstår at noe har gått litt i ball et sted, for vi kan vel ikke være annet enn 100% spirituelle noen av oss, vel og merke dersom vi velger å forholde oss til den latinske opprinnelsen av ordet spiritus som betyr pust. Men om vi oversetter det engelske ordet spirit til norsk, får vi ordet ånd som igjen er en del av ordet åndedrett som store norske leksikon beskriver som respirasjon, altså en samlebetegnelse for det sett av mekanismer som inngår i utvekslingen av oksygen og karbondioksid mellom en levende organisme og dens omgivelser.

Og slik kan en holde på med alle disse ordene som har blitt så viktige for oss når vi nå forsøker og forstå dette som er så nytt at det ikke var ingredienser i morsmelken vår. Vi skal utforske på egen hånd og samtidig skal vi formidle alt dette nye til andre som er ute i samme ærend, det blir lett litt uoversiktlig det der, for betydningen av ordene vi bruker er gjerne svært forskjellig og misforståelser oppstå rett og slett fordi vi mangler et vokabular som knytter oss sammen, et språk som er fundamentet for samhandling er på jorden slik det var Latin som skapte Romer-riket, slik skal også vi bygge noe nytt ved hjelp av 26 små tegn som kan settes sammen i det uendelige.  

Som de religiøse skriftene er enkeltmenneskers personlige oversettelse av muntlige fortellinger som har gått fra munn til munn. De som behersket skriftspråket ble budbringere og fordi ordene ble nedtegnet på papir, ble det sant. Så var det opp til den lesekyndig og igjen tolke disse ordene og formidle dem fra et opphøyet sted slik at massene kunne både se og høre dem og innse at sannheten alltid kommer fra oven.

Jeg henvender meg nok en gang til Store Norske leksikon og finner følgende beskrivelse av begrepet religion; 

«Religion er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være den egentlige virkelighet og de grunnleggende verdier i tilværelsen. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse.»

Det er jo som å lese om oss dette, vi som er såkalt alternative og som forsøker og finne frem til verdier som overgår hverdagens håndgripelige tilværelse. Og så langt er alt bra, men det er før noen ønsker og heve seg selv opp fra oss andre og begrepet makt kommer inn i bildet - igjen. Dette prinsippet som kun eksisterer om det finnes frykt. For om ingen er redde, om ingen underkaster seg, forvitrer makten og det eneste som står igjen der oppe, er et såret ego som har lett for å snuble og falle. 

I enhver sammenheng hvor mer enn 15 individer skal samhandle, trenger vi et hierarkisk system for å skape oversikt, ro og orden. Både mennesker og dyr har til alle tider forstått dette, men mens det i dyrenes verden er lederens ansvar for å lede flokken til mat og et trygt sted og hvile, er den som troner på toppen hos den menneskelige rasen, den som evner å spre mest frykt og som har et ego stort nok til å mestre både språket og spillet.  

Robert A. Dahl beskriver makt på følgende måte; 

«A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort.» Her betegner A og B aktører som kan være individer, grupper, organisasjoner eller stater.

Og mer presist beskrevet av sosiologen Max Weber: «Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»

Og her er vi ved sakens kjerne, for som i alle nye prosjekter, famler vi litt i starten og er derfor instinktivt redd for hvordan dette skal gå. Det er da vi griper etter noe som kan gi oss kontroll og i stedet for å konsultere hjertet, bruker vi den analytiske delen av oss for å minimere risiko. Og det er her vi står nå, ved en skillevei hvor vi kan velge og følge etter noen som tilsynelatende har mestret spillet og som derved kan ta gode beslutninger på våre vegne. Vi gjør det både når vi henvender oss til høyere makter, til skjebnen, Gud eller andre usynlig hjelpere og vi gjør det i denne materielle virkeligheten. Men i saker som omfatter vår egen utvikling, finnes det ingen utenfor oss selv som kan ta ansvar for oss, og nettopp ansvar er nøkkelen til å få den hjelpen vi trenger. For når vi selv tar ansvar for hva vi vil, hvor vi vil og på hvilken måte, vil vi få det vi trenger fra alle hold, for vi er jo aldri egentlig alene, men ensomme mens vi trener på å bli helt enestående.

Det finnes altså ingen utenfor oss selv som kan gi oss indre fred, det hjelper ikke uansett hvor hardt vi forsøker og legge ansvaret et annet sted enn hvor det hører hjemme - hos oss selv. Det leder oss bare til utgangspunktet hvor vi plasserer noen som er sterkere enn oss på toppen og hvor vi som undersåtter aldri kan bli sterkere enn de vi ser opp til. Det gjør oss bare til å følge i fotsporene til fortidens kirkegjengere om vi lar alternativmesser bli vår tids katedraler og uansett hvor mange Guder vi finner der, oppstår det bare kaos når vi skal huske hvem som brukes til hva....  

Som i alle andre religioner, ligger det også her noe godt i bunnen, nemlig et ønske om å komme til himmelen, oppnå Nirvana, eller andre tilstander hvor vi er befridd fra de jordiske heftelser. Men hvorfor kom vi da hit til Moder Jord, om hele reisen handler om å være et annet sted? 

Vi kaller det bevissthet, vi har lært og tro at bevissthet er noe vi oppnår når vi mestrer og løfte oss selv opp fra den jordiske tilstedeværelsen og sånne som meg, som evner å være tilstede mellom dimensjonene, får en enorm status, fordi vi har noe de andre ikke har. Men vi har ikke det, vi har bare et talent for å være mer bevegelige, mer åpne og mens noen lærer denne dansen underveis, er det andre av oss som aldri har stått stille og som derved ikke helt har forstått at det er noen forskjell på her eller der, det er det samme, det handler bare om perspektivet vi skaper ut fra og hvor solid vi har plantet bena på bakken. 

Jeg vet at mange mennesker undrer seg over dette at jeg påstår at jeg ikke er alternativ, at jeg ikke tilhører den menigheten, men det er rett og slett fordi min opplevelse av virkeligheten ikke er et alternativ, det er autentisk. Og den er min, helt personlig, helt individuell og det er derfor jeg har gått så store deler av distansen alene, nettopp for å finne min vei, mitt lys og heldigvis ingen sannhet enda, men jeg begynner og mestre undringens kunst og frykten er borte, for hvor galt kan det gå når det jeg strekker meg etter, allerede finnes i meg?

I selvrespektens navn ønsker jeg ikke å være andres lys, jeg ønsker og være mitt eget og i stedet for å gjøre et forsøk på å lære andre mine dans, opplever jeg at gleden ligger i å se andre mestre sine egne trinn for da kan vi danse sammen, i samme rytme, men fri i bevegelsene. 

Altså er jeg ikke så bevandret i det såkalt alternative miljøet, men jeg har skuet inn i det og har kjent på følelsen av at jeg ikke blir løftet opp når jeg entrer rommene hvor de søkende samles, men heller sitter med en følelse av å være omgitt av mennesker som kjemper for å holde seg flytende. Med alle de velkjente virkemidlene, kriger de imot hverandre for å ha den beste plassen i rommet og de går ikke av veien for å bruke makt når kjemper for å beholde sin egen posisjon. De gjør ikke noe galt, og jeg betviler ikke individenes såkalte ønske om å hjelpe andre, men jeg betviler motivet som ligger bak, for er det egoet som ønsker og sole seg eller er det slik at sjelen har et behov for å skinne sterkere enn andre?

Og felles for alle de etablerte verdensreligionene, har lyset et eller flere navn så det er ikke så rart at vi lar oss lure til å tro at det også i denne vår søken, finnes vesener som er kommet til jorden for å lyse fred over oss om vi bare gjør som vi blir fortalt, underkaster oss «den eneste sannhet» og følger systemene som vil kunne løfte oss opp til stadig høyere «levels». 

Utfordringen i dette er at vi i vår egen søken, ikke kan gå i flokk, det strider mot nettopp prinsippet i personlig utvikling og det ligger i ordet, dette at utviklingen er helt personlig og uansett hvor langt andre har kommet, kan de aldri ta oss med på vår vei, bare sørge for at vi går deres. Og dersom vi ikke er redde for å mislykkes, men har tillit nok, føler oss gode nok og stoler på vår egen lengsel, vet vi at vi vil komme dit vi skal, men også at deler av veien skal vi gå alene. 

Stadig kommer jeg i kontakt med mennesker som søker, akkurat slik jeg gjør det, og når vi møtes gjenkjenner vi hverandre i den lengselen som driver oss fremover eller bakover, oppover eller sidelengs. Retningen er ikke avgjørende, men intensjonen er det. For om vi våger oss ut av den tredimensjonale opplevelsen av virkeligheten, om vi våger oss ut av tryggheten vi kjenner fra å være fanget i tiden og rommet, vil vi raskt avsløre hva som holder oss der og hva som faktisk kan hjelpe oss ut av knipa. Og personlig tror jeg ikke masseproduserte etterligninger av indianske drømmefangere, produsert i Kina, er egnede redskaper til formålet og ikke tror jeg andres sannhet kan hjelpe meg på min vei heller. Jeg tror ikke vi kan sitte stille og meditere oss til materiell overflod og jeg vi absolutt ikke ta imot syndsbekjennelsen som kastes over meg gjennom ordene; «Lys og kjærlighet». Ordene som er blitt en del av det nye språket vårt, akkurat som Carpe Diem og Namaste liksom skal fortelle at vi er en del av den nye religionen, men dessverre virker det ikke på slike som meg, hensikten er for lett og gjennomskue.

Symboler og språk er sterke virkemidler og enten vi er klar over det eller ikke, taler de til oss og vi skal behandle dem med varsomhet. Går vi tilbake til urfolkets innskripsjoner i stein, ser vi at de ligner hverandre over hele verden, symbolene har ulikheter, men mest av alt er de et uttrykk for det samme, akkurat slik språket vårt er forskjellig, men hensikten er felles for oss alle sammen, vi ønsker og gjøre oss selv forstått, bli sett og hørt. 

Heldigvis finnes det usedvanlig mange individer som faktisk har en evne til å hjelpe andre, det er de som har funnet fred med seg selv og som ikke trenger og kjempe seg til en plass i lyset for de ER lys. Det er de som har overgått egoet og som snakker sjelens språk, ikke med så mange vanskelige ord, men heller gjennom å sette sin egen væren ut i gjøren. Og hvem de er, ja det er det opp til oss og finne ut av og ikke er det så vanskelig heller, vi kjenner det inne i hjertet vårt når vi møter dem og fellesnevneren er at de berører oss, får oss til å føle oss bedre, lysere og tryggere. De har som regel ingen sannhet og formidle, men et hav av spørsmål og stille, de  inspirerer oss og de er genuint interessert i nettopp oss, de mestrer tilstedeværelse og de produktene de tilbyr oss, er ikke masseproduserte, men symboler på det lyset de ønsker og bringe videre. 

Vi finner dem overalt, de er i katedralene også og i vårt eget nabolag. De skriver bøker, de masserer, healer og produserer varer, de tilbyr samtaler, kurs og foredrag, de leser energier og er rett og slett i besittelse av den hjelpen vi trenger for å holde stø kurs på vår vandring innover i vårt eget landskap. Men de har ikke behov for makt, de gir ikke råd, de kriger ikke for å beholde sin posisjon, men har fred med seg selv, akkurat der de er og utviser takknemlighet for at akkurat vi er på samme sted. 

Jeg er så heldig at jeg har møtt mange slike på min vei og de har vært mine redningsmenn og kvinner i ulike situasjoner og jeg kjenner på en stor og gripende takknemlighet for at jeg har vært i stand til å se dem, våge og møte dem og lære om meg selv sammen med dem. De har utfordret og det er ikke til å unngå at det har gjort vondt, fryktelig vondt i både hodet og hjertet og egoet har virkelig fått kjenne på frykten for å mislykkes. Men de har stått der sammen med meg, mens jeg har strevet meg gjennom den indre steinura og de er der fortsatt når det dukker opp nye floker som skal løses. De finnes blant mine venner og de dukker opp som tilfeldige møter, de er i den andre dimensjonen og i det energetiske feltet som mennesker jeg fornemmer, men aldri har møtt. Felles for dem er at de evner og sette seg selv til side og bruker et språk jeg forstår. I ord og gjerning trenger de inn til meg med en intensitet som gjør at jeg ikke kan lure meg unna. 

Vi gjør så godt vi kan og vi trenger hverandre for å mestre denne reisen, vi trenger hverandre for å samhandle, noen og holde i hånden og vi trener på nye bevegelser. Vi trenger og gi og ta imot, men la oss gi fra det gode i oss, fra det stedet hvor vi har tillit, og la oss ta imot det som berører oss i hjertet. På den måten sikrer vi oss den renheten og klarheten som gjør at vi kan mestre den høyere bevisstheten, den som forbinder oss med det stedet hvor vi allerede er ett og hvor det virker helt meningsløst bruke makt og krigføring her på jorden.

Det er ikke så vanskelig og navigere, vi kan bare styre unna  unna alle som ønsker og definerer deg, alle som snakker om «levels» og som kaster lys og kjærlighet i vildens sky. Styr unna de som uoppfordret gir deg råd, de som mener de kan analysere deg og for all del, løp om du møter noen som har funnet sannheten. Bli værende hos dem som gir deg følelsen av å være verdifull og de som våger og stille deg de ubehagelige spørsmålene, de som tilbyr deg positiv motstand, som avdekker nye perspektiver og som anerkjenner at du trenger litt tid for å vokse. 

Det er en kjent frase dette at det er i motgang vi lærer våre venner og kjenne, for meg er det helt motsatt. For det er i medgang jeg avslører hvem som er sterke nok til å tåle at jeg lykkes. Det er de menneskene som er mine sanne hjelpere, de som er store nok til å ønske meg det beste, som snakker kjærlighetens språk hvor "jeg" står foran verbene. Uten dem hadde jeg aldri kommet til det stedet i min egen væren, hvor det er fint her på jorden og hvor hjertet jubler når jeg starter dagen med følgende beskjed fra meg selv;

«La meg være til tjeneste og ta imot mer av meg selv - også i dag!»

Hvem er jeg egentlig?

energi mellom mennesker.jpg

 

Dette enorme spørsmålet som vil dukke opp fra tid til annen, synes plutselig å vekkes i mange av samtidig og det er ikke lenger en stille undring, neida vi bruker utestemme for å avkreve et svar ikke siden eller etterpå for vi vil vite det nå, med en gang, utålmodige som vi er.  

Men hvordan i all verden skal jeg få det til, hvem skal jeg henvende meg til for å få hjelp, hvor kan jeg rette spørsmålet og hva innebærer det egentlig, hva er konsekvensen av at jeg ikke vil leve i uvisshet lenger?

Det er jo egentlig ikke det at vi stiller spørsmålet som er underlig i dette, men at vi faktisk har ventet så lenge på å bli klar for svaret. For vi er det, rede til å avsløre den store sannheten om vår egen eksistens med alt det innebærer av kaos og konsekvenser når vi oppdager at vi ikke er den vi har strevet så fryktelig for og bli. 

Selv har jeg stilt meg selv dette spørsmålet mange ganger opp gjennom årene, men det er først nå jeg begynner og forstå at svaret jeg engang fikk, var riktig, men at det var alt for stort til at jeg fant en plass som var stor nok til å romme rekkevidden av det. Først nå forstår jeg at det er stort, men også fryktelig enkelt og uten mye næring til intellektet, det er en sak mellom hjertet mitt og meg.

Det er altså ikke spørsmålet som er for stort, men vi som betrakter oss selv som alt for små, for vi har lært at det skal være slik, vi har gått gjennom utallige møter med smerten som medfølger når vi tror at vi er noe, når vi forsøker og overgå våre egne begrensninger og rope ut at vi har verdi, at vi vil bli behandlet med nettopp verdighet og respekt. Men det virker ikke for omgivelsene er ikke villig til å gi oss oppmuntring og styrke nok til å forfølge behovet for reise oss opp og være den vi er. Det er rett og slett ikke plass innenfor samfunnets rammer for de av oss som ønsker og leve stort og grandiost, ikke bare til fest, men også til hverdags.

Svaret ligger der og det er ingen andre som kan gi oss det, enn oss selv og vi kan ikke henvende oss til verken venner eller familie, tarotkort eller klarsynte for å få et mirakelmiddel som virker. For uansett hva andre forteller oss, forløses ikke innsikten før vi våger å åpne døren til det store rommet inne i oss, der vi allerede vet og hvor vi er så rause med oss selv at vi tror vi fortjener å elske og bli elsket og at det starter idet vi stør stødig, helt alene.  

For er det noe vi har nok av, er det potensial, muligheter, drømmer og lengsler. Det hjelper ikke å legge lokk på alt dette og samtidig be om enda mer. Da skapes det et undertrykk som gir seg fysiske utslag vi ikke kan overse og som kanskje er kimen til dette fenomenet vi kaller livstils-sykdommer. 

Hvem er jeg egentlig er et deilig spørsmål, men det er fryktelig stort, så kanskje det blir virkelig enkelt om vi starter hver dag med følgende;

«Hva kan jeg gjøre for å være den jeg er - i dag?»

På den måten innleder vi en god dialog med oss selv og så kan vi fortsette med store doser anerkjennelse slik at vi gir oss selv støtte mens bevisstheten våkner.  For selv om vi vil ha alt på en gang og bruker utestemme når frustrasjonen når et visst punkt, er det ikke ved å stille krav til oss selv vi vokser, men ved å behandle oss selv med varsomhet slik at lysten til å trene mer, blir stadig større. På den måten ser vi at vår verdi ekspanderer og når vi sender ut ny vår nye innsikt vil vi automatisk bli møtt med et helt annet gjensvar. For det er jo slik det er, at alt vi opplever er en respons på noe vi sender ut, enten det er i et behov for å holde oss selv nede eller som et ledd i det og reise seg opp. 

Og når vi har åpnet opp for dette spørsmålet, når vi omsorgsfullt spør oss selv hver eneste dag, vil vi gjenkjenne andre som gjør det samme og automatisk oppstår det en støtte-erklæring som skaper fredfulle møter med omgivelsene.

Og de som ikke gjør det samme spør du?

De skal vi også møte med varsomhet, ikke fyre opp under deres fortvilelse og gå i fella og mane til de gamle mønstrene som skaper konflikter. Nå kan mye raskere avsløre at vi egentlig ikke har behov for forsvars og angreps-strategier i samtalene med andre, men heller fokusere på vår evne til å sette egne grenser og skille mellom "ditt og mitt" og forløse selv de mest innarbeidede låsningsrutiner meg en stor dose kjærlighet, som i selvinnsikt. 

Og hvem er jeg egentlig?

Ja, det gjenstår og se for vi er i stadig bevegelse og i besittelse av et uendelig hav av potensialer. Så er det helt opp til oss og kjenne når tiden er kommet for å slippe litt mer til, ikke ved å brøle oss selv sønder og sammen, men ved å gi oss selv så mye støtte at vi våger oss utenfor komfortsonen, litt og litt, hver eneste dag. Det eneste vi vet, er at vi er mer enn vi tror og at vi trenger litt større plass for å vokse, ikke som i et ønske om å dytte andre bort, men som i å romme stadig mer av det som beveger seg i vår retning. 

Det veldig store og det bittelille

Perspektiv.jpg

 

I vår søken kommer vi ofte i kontakt med store kontraster, mellom det vi lever ut og det vi drømmer om, mellom det vi tror vi sender ut og den responsen vi opplever,  mellom intensjon og virkning, mellom potensial og virkelighet osv. 

Det store tankene, den enorme lengselen, de grunnleggende håpene vi har for fremtiden og frustrasjonen som oppstår når det absolutt ikke blir slik vi ønsket, slik vi så ærlig ba om at det skulle bli, men bare en ny bekreftelse på at livet går i sitt vante spor, uansett hvor hardt vi prøver og skape en forandring.

Så hvor ligger feilen i systemet, hva er det som gjør at vi går i ring i stedet for å bryte ut og endelig skape det vi ønsker oss?

Det finnes helt sikkert mange svar på dette, individuelle årsaker som holder oss tilbake, men det finnes også noen fellestrekk og for meg handler dette om å være oppmerksom på det behovet som ligger til grunn for at vi er som vi er og gjør som vi gjør. 

Helt siden vi var små barn, har vi lært oss om våre egne behov og spesielt på instinktet som vet at vi trenger mat og kjærlighet for å overleve. Vi bruker alle våre ressurser på å undersøke omgivelsene for hvilke handlinger fører til den rette responsen og det gjør vi gjennom barndommen, ungdommen og langt inn i voksen-livet. Og enten det er for å unngå smerten som oppstår når vi ikke får det vi trenger, eller for å sikre oss en repetisjon av det som faktisk repetere gir et ønsket resultat, har vi utviklet velfungerende strategier som etterhvert blir til mønstre. Som i velkjente kart vi følger, enten omgivelsene er som før eller noe er helt forandret og konsekvensen er ikke så stor for vi reiser ikke så langt, vi holder stand i hamster-hjulet vårt og går den samme ruta igjen og igjen og håper stadig på en liten forandring eller et stort gjennombrudd. 

Vi kjenner mønsteret så godt at vi ikke trenger å være så observante, det holder med at vi får med oss bruddstykker der vi løper som gale for rekke og leve gjennom alle gjøremålene våre mens vi drømmer store drømmer som ikke er mer håndfaste enn et fata morgana i ørkenen. For vi kan ikke gjøre annet, vi har tross alt et behov som skal fylles og en strategi for å overleve, som har fulgt oss gjennom hele denne livs-syklusen og kun de modigste våger og hoppe av for å undersøke både kart og kompass og sjekke av om strategien fortsatt fungerer.

Dess oftere vi bruker frykten for å mislykkes som ansatsen til våre intensjoner, kan ikke leveransen bli annet enn en respons på det vi faktisk ikke vil ha, men som vi ubevisst ber om fordi mønsteret er så innarbeidet. Min erfaring er at det ikke engang hjelper når vi oppnår kontakt med en høyere bevissthet, for uansett hvor mye vi forstår av det store potensialene, er det lille barnet like redd…

Helt fra jeg var barn, har jeg blitt utfordret på at jeg har for store tanker, at jeg har for lett for å se det store bildet, men samtidig oppdage at det er et enormt spenn mellom det jeg er og det jeg gjør, mellom potensialet hvor alt er så enkelt og virkeligheten hvor det kjennes ut som om jeg vandrer i gjørme og har på meg fryktelig tunge støver. Men jeg står fast på mitt motto, «Jeg tror ingen store ting er skapt av små tanker!», også trener jeg, hver eneste dag, på å stoppe hjulet litt og kjenne etter hvor smerten sitter, frykten og utryggheten som sender ut helt håpløse bestillinger som gir like håpløse leveranser. For hvorfor er det så vanskelig her, når det er så enkelt der…?

Jeg begynner og forstå det nå, det løsner sakte, men sikkert og hjulet spinner ikke så fort lenger så jeg rekker og hoppe av fra tid til annen og se meg rundt. Det er annerledes når jeg står helt stille, jeg ser bedre da og innser at det ikke er så mye som skal forandres, det er bare intensiteten i det som allerede er der, som skal forsterkes, ikke som i frykten for å mislykkes, men som i stadig mer glede over å lykkes. 

Og de store tankene, de har jeg fortsatt og de skal stadig blir større, men nå er det lettere for meg og bryte dem ned til noe som er håndterbart for jeg har tross alt hoppet av hjulet, tatt av meg de tunge støvlene og går barbent i gresset. da er det lettere og danse med til rytmen som binder det hele sammen. Og plutselig blir ikke distansen så stor, for utenfor mønstrene og innenfor strategiene, ligger behovet og venter på anerkjennelse, mitt behov for å forene drømmen og virkeligheten og la de ulike perspektivene flyte sammen til en enhet. For det er ikke så stort det store og ikke så lite det lille heller, det er akkurat det samme potensialet, bare i ulike formater.

Om vi våger eller når vi våger, kan vi stoppe opp og se at den differansen vi har skapt mellom bestilling og leveranse, bare trenger en liten justering for å oppgraderes til en bedre versjon av oss selv, hvor vi TROR i stedet for å TVILE på at vi fortjener å kjenne at gleden over å lykkes er større enn frykten for å mislykkes. 

Det magiske mellomrommet

Andrey Mikhaliov

Andrey Mikhaliov

Reisen jeg har vært på dette siste året, lar seg vanskelig beskrive uten først og avsløre konklusjonen, slik det ofte er for oss som har bestemt oss for å avsløre hemmeligheten bak vår egen eksistens. Det er som regel i bakspeilet vi ser hva som faktisk har foregått, etter at vi har forlatt situasjonen og kan se hendelsene i retro-perspektiv. Samtidig forsøker vi, etter beste evne og ta kontroll på fremtiden, noe som viser seg usedvanlig vanskelig, men vi tviholder så sterkt på at det finnes noe der fremme som vi vil ha, at vi glemmer å ta med oss og være takknemlig for alt det vi allerede har fått.  

På samme måte som vi fyller dagene våre med planer for det som skal komme, mister vi det mellomrommet som er det jeg velger og kalle det magiske øyeblikket, tilstedeværelsen her og nå. Om vi mestret og være i dette rommet hvor alt kan skje, ville vi på en enklere måte se hva vi skulle legge fra oss og hva vi trenger for å møte den neste opplevelsen. Men i stedet for å overgi oss, tviholder vi på alt vi har erfart samtidig som vi tar kontroll på det som skal komme og mellomrommet mister sin magi og blir heller et punkt hvor vi erkjenner at vi er slitne, fryktelig slitne av å aldri helt kjenne oss i stand til å "bare" være.  

Mange mennesker har et behov for å fortelle meg om sine livs-opplevelser og mange har også et behov for at jeg skal høre om frustrasjonen nettopp dette mellomrommet skaper når det skjer absolutt ingenting, mens de samtidig vil at jeg skal bekrefte at det vil gå bra i fremtiden. 

Selv merker jeg at jeg allerede i innledningen blir litt sliten, ikke fordi jeg misliker at mennesker deler sitt med meg, men fordi jeg kjenner undertonen i det de spør om, desperasjonen som ofte er det som leder dem til en samtale med noen de tror har svarene de mangler. Jeg møter dem ofte med følgende spørsmål;

Hva er motivet ditt for å fortelle meg dette?

Det blir som regel stille før det kommer en forklaring. Men det er ikke det jeg ber dem avdekke, forklaringer har ofte en kime av bortforklaring i seg, og motivet ligger dypere enn det. Så jeg spør igjen og svaret jeg får, er som regel at de trenger noen og snakke med, noen som kan se dem og høre dem, forstå dem og bekrefte dem. 

Jeg kan jo ikke påta meg den rollen, men jeg kan både høre og se og jeg kan forstå, ut fra mitt eget erfaringsgrunnlag, men det aller viktigste er nok at jeg kan nøytralisere frykten litt for jeg er jo ikke redd for deres fremtid eller byrdene fra fortiden, jeg er en nøytral part som kan skape et mellomrom hvor det skjuler seg magi. Jeg har ikke en tryllestav, det er øyeblikket som har den i form stillhet og ro og når den berører kjenner vi en behagelig tilstedeværelse hvor alt er klart og tydelig. Da oppstår det ofte situasjoner hvor alle svar og spørsmål taper verdi for vi har mer enn nok med følelsen av å være tilstede og absorbere innholdet i akkurat dette øyeblikket. Vi trenger bare og puste for å  gjenvinne balansen da, slik at fortiden og fremtiden kan møtes på nøytral grunn og lede oss til de gode valgene for oss selv. 

Jeg har valgt ensomheten i mange år nå, tilbragt tid i mitt eget selskap og ryddet fortiden bort, samtidig som jeg innser at fremtiden ikke er annet enn et potensial jeg kan forvalte akkurat slik jeg vil. Jeg er ikke et resultat av fortiden, av historien jeg har skapt, jeg ER og det er det eneste som betyr noe for når jeg mestrer og VÆRE vil jeg GJØRE som en respons på nettopp det. Og ingenting er konstant, alt som lever er i bevegelse, også vi - hele tiden. 

Vi har lært vårt fadervår og en linje i teksten er som følger; «… faderen, sønnen og den hellige ånden..», men direkte oversatt fra Arameisk lyder det litt annerledes; «Det feminine, det maskuline og åndedrettet…», og akkurat slik opplever jeg at det er. For om jeg lar det feminine symbolisere væren og det maskuline gjøren og besørger at de er i balanse vil det påvirke pusten min, åndedrettet som lar meg velge og være i livet igjen og igjen og igjen. 

Det er det grunnleggende valget jeg tar og som er navet i alle opplevelsene og i det perspektivet blir det nærmest latterlig og bekymre seg for alt det som var og samtidig klamre seg fast i det som eventuelt måtte komme. For fortiden og fremtiden har et møtepunkt, dette jeg kaller mellomrommet og om vi evner å være tilstede akkurat her og akkurat nå vil vi raskt oppdage at mye av det vi bekymrer oss for, ikke egentlig eksisterer i det hele tatt, det er bare en motstand vi tror vi trenger for å være i bevegelse.  

Vi beveger oss fra gammel energi nå, fra «å holde tilbake», til ny energi; «ekspansjon», og akkurat mens vi står i nettopp dette mellomrommet, får vi anledning til å avsløre det som holder oss tilbake og hva som får oss til å puste så fritt at vi velger det vi ønsker skal ekspandere. Flere bekymringer, mer motstand, fortvilelse eller frihet og følelsen av glede? Valget er vårt akkurat nå, det er dette som gjør nettopp denne tiden så spennende, men også utfordrende. 

Så hva er konklusjonen på den reisen jeg har vært på, så langt. Jo, at jeg ER og at omgivelsene kun er et gjenskinn av meg, en respons på det jeg sender ut og at alt egentlig bare er en illusjon. For virkeligheten er så uendelig mye større enn det vi har kapasitet til å kontrollere, men det skal jeg skrive mer om en annen gang for akkurat nå har jeg mer enn nok med å utvise takknemlighet for at jeg har øyne som kan se all den jordiske skjønnheten, ikke bare er det magisk, det er et ekte mirakel <3

 

Om å bygge høye murer i lengsel etter frihet

Fugl i bur 3.jpg

Jeg har dyttet meg selv langt utenfor komfortsonen i det siste og forsert restene av noen høye og tykke murere jeg bygget i tro på at det var de grensene jeg trengte for å være trygg. Byggestenene var av forventninger, tro-systemer, sannheter og tvil og det er et svært holdbare materiale som tåler kraftige angrep både utenfra og innenfra. 

Så tykke var disse murene at jeg trodde jeg var helt trygg, at bare jeg holdt meg innenfor, var det ingen fare for at jeg skulle bryte betegnelsene for hva det innebærer å være et verdifullt menneske. Inne i byggverket mitt hadde jeg full kontroll og brukte enorme krefter på å utnytte alle ressursene som fantes der. Men etterhvert ble det tungt å puste, som om luften ble stadig dårligere og så kom kvelningsfornemmelsen, men hvorfor, jeg var jo trygg, eller? 

Instinktivt begynte jeg å gå muren etter i sømmene, for noe måtte være galt, en brist kanskje, hvor noe giftig trengte gjennom og forsøplet luftet. Som svar på det mulige angrepet, utviklet jeg en rustning rundt brystregionen som effektivt stanset åndedrettet og beskyttet lungene mine og sorgen som lå der for sårbarhet måtte for all del ikke slippe ut. 

Andre strategier ble iverksatt umiddelbart og jeg arbeidet døgnkontinuerlig for å tette alle mulige hull og jeg mestret det, rommet ble etterhvert både lyd og lys-isolert. Helt stille ble det og helt mørkt, men bare en kort stund, for plutselig hørte jeg et brøl, som fra en sovende bjørn som hadde våknet. Støyen fra omgivelsene hadde overdøvet den indre stemmen så lenge at den hadde gått i dvale, men nå våknet den til liv igjen. 

Ropet lot seg ikke overhøre, det var så intenst at alt annet stoppet opp, jeg forsøkte ulike strategier for å slippe unna, men kom ikke særlig langt. Murene som beskyttet meg fra verden gjorde nytten sin og valget ble enkelt, slippe inn gift eller høre på bråket. Akkurat da innså jeg at jeg hadde fanget meg selv i mitt eget fengsel, at frykten for å mislykkes var så stor at jeg begrenset meg mer og mer for å ha kontroll, mens den indre stemmen hadde gitt opp å fortelle meg at det jeg egentlig trengte, bare var litt større plass. Det krakkelerte da, byggverket raste og kontrollen forsvant, slukt av det høye brølet og plutselig befant jeg meg langt utenfor komfortsonen. Men selv om jeg var redd, erkjente jeg at murer ikke kan beskytte oss fra lengselen etter frihet. 

Når alt falt sammen ble jeg stående i et landskap som var helt ukjent for meg, men jeg var ikke redd, bare helt maktesløs fordi ingenting fungerte lenger, ingen strategier kunne brukes for hodet var slått av, følelsene var kaos og kroppen var fullstendig tom. Det var da hjelpen kom, stemmene som snakket å og gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde det jeg trengte for å klare meg, at svarene ville åpenbare seg om jeg bare våget å stå helt stille en liten stund og gjenoppdage tilliten jeg hadde mistet et sted i byggeprosessen, den som er nøkkelen til dører som er gått i vranglås.

De sa; «Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter!»

Jeg innså at hver eneste sten i mitt byggverk var plassert der som et resultat av et ubevisst valg jeg hadde tatt om å gi næring til frykt eller tillit. Etter hvert som jeg børstet støv av dem, oppdaget jeg at det var mest gråstein der, et materiale som aldri ville kunne skape gjenskinn av det lyset jeg arbeidet så hardt for å tenne i mitt eget indre og helt ærlig - jeg fant ikke en eneste diamant!

Jeg hadde motarbeidet meg selv, hele tiden, gjort mitt beste for å passe inn og være usynlig, mens jeg lengtet etter å være nettopp det, synlig og akseptert, ikke til tross for min annerledeshet, men fordi. Jeg trodde så strekt på den etablerte normalen, på at gjennomsnittet var det jeg skulle etterstrebe, at det å ligne på andre, var det beste jeg kunne oppnå. Men den giften som ga meg pustebesvær, som snek seg inn og minnet meg om at det aldri var meningen at jeg skulle være gjennomsnittlig, kom aldri utenfra, den oppsto i min egen tvil, den som ble vekket hver eneste gang jeg forsøkte å tro på min egen verdi. 

Vi har alle en viktig oppgave i det å våge oss ut av normalen, ut av gjennomsnittet og begynne og bruke våre talenter slik vi er ment til. Lengselen som dytter og drar i oss, er ikke etter noe eller noen, men rett og slett den indre stemmen som vil vise oss veien hjem, ut i et åpent landskap hvor vi får plass til å være i bevegelse. Ingen av oss er kommet for å være begrensede utgaver av oss selv, det er bare noe vi har lært oss å tro, slik at vi blir lettere og kontrollere. Men når vi ikke lenger holder fast ved det som holder oss tilbake kan vi gi os selv tillatelse til å tro på dette nye vi kjenner som en brennende lengsel, det er da vi innser at vi ikke kan forløses av å tilføre stadig mer av det som stenger oss inne. 

Kanskje er vi som fugler i bur der vi sitter og klamrer oss til en trygg gren. Vi som aldri mistet evnen til å fly, men sluttet og bruke vingene fordi vi aksepterte at rommet er for lite og at verden der ute var for stor og uoversiktlig for oss. Men lengselen, ble aldri borte, den fortsatte å rive og slite i oss til vi en dag oppdaget at døren aldri var lukket, at vi aldri egentlig aldri var stengt inne, men alltid fri til å fly ut. 

Akkurat her, akkurat nå

Klager ikke på arbeidsplassen min ;-)

Klager ikke på arbeidsplassen min ;-)

 

Det kommer nok ikke som noen overraskelse at jeg arbeider dedikert for å forstå meg selv og den tiden vi er inne i, forstå bevissthetens potensial og avsløre de store sammenhengene. Så intenst har jeg arbeidet at jeg har ofret mye av samspillet med andre mennesker og søkt ensomhet for å være i nærværet av det vi ikke ser, men som er absolutt tilstede om vi lytter med hele vår væren.

På denne reisen har jeg fått mye hjelp, jeg har aldri følt meg sviktet, men mange, mange ganger har jeg tenkt at; «Tørum, nå tipper det over for deg, ta deg sammen og kom deg tilbake til virkeligheten!» Men det har ikke tippet, og jeg har holdt bena godt plantet på jorden mens hodet har svevet rundt i himmelen et sted. Så utrolig er informasjonen jeg får fra mine samarbeidspartnere, at jeg ikke deler det med noen, jeg ivaretar det som hemmeligheter inntil jeg får så sterke bekreftelser at jeg aksepterer at det kanskje er slik og da kan jeg innlemme det i min egen visdom og arbeide videre ut fra stadig fornyet innsikt. 

Det er derfor jeg går litt inn og ut av det offentlige rommet og ikke er der det forventes av meg. Som nå, i de siste dagene hvor jeg igjen har blitt plassert foran tastaturet for å gjøre nedtegnelser over det som skulle vise seg og bli et svært avgjørende steg i min utvikling. Mange spør hvordan jeg arbeider og det er ikke så komplisert, jeg skriver ned dialoger jeg har med stemmer jeg hører, ikke i mitt eget hode, men som samtaler jeg har også i denne dimensjonen. Jeg spør og de svarer, eller jeg får lange tirader med informasjon som jeg ikke klarer å oversette mens jeg noterer, men som i ettertid viser seg å være grunnleggende for den videre forståelsen, som kapittel-beskrivelser nærmest. Gjennom å bruke tastaturet, gjennom å skrive, sette ord på det jeg hører, er det som om jeg oversetter på flere plan i meg, som om jeg hører, noterer og forstår samtidig. Underlig, men slik er det og sammen med alle meditasjonene som ligger innlemmet i dette, som en naturlig del av prosessen, integrerer jeg stadig mer og mer. Jeg starter gjerne arbeidet ved soloppgang og avslutter når solen går ned og de eneste pausene jeg har, er når jeg tar til meg næring eller lager en kopp kaffe :-) 

Dette innebærer at jeg skriver uendelig mange sider hver eneste dag og jeg blir forundret når andre spør om jeg ikke synes det er vanskelig og være så mye alene, så er svaret at nei, faktisk skulle jeg ønske at jeg fikk være litt alene, uten den åpne kanalen hvor det alltid er noen på linjen.

Denne delen av reisen min startet i 2002 når jeg ble syk, eller som jeg selv skrev i notatboken min; «Nå er jeg syk, eller er det akkurat nå jeg er i ferd med å bli frisk?» Også kom den første samtalen i 2004 og siden har dette vært en vesentlig faktor i mitt liv, disse samtalene som har ledet meg til stadig større innsikt, til stadig dypere bevissthet om hvem jeg faktisk er, ikke bare her i materie, men også i det som kaller etherie. Det går i etapper, noen så enkle at jeg kan opprettholde et helt normalt hverdagsliv ved siden av, andre så intense at jeg trenger fullt fokus innover. Det gjør at min kontakt med omgivelsene blir litt av og på. De intense periodene medfører alltid at jeg tar noen betydelige steg, som igjen setter mange faktorer inn i en helt ny sammenheng. Det er da jeg har noe og fortelle, noe som kanskje har betydning for flere enn meg, enten som bekreftelser eller som lysglimt i mørket. Uansett er det jeg forteller, det jeg formidler, bare en liten bit av hele bildet for budskapet er så uendelig mye større enn meg, det lever sitt eget liv og ekspanderer idet det berører noe i andre. 

Flere ganger har jeg hørt mennesker si at de misunner meg evnene mine, at alt hadde vært så mye enklere om de hadde vært som meg. Og ja, det kan nok være riktig, at det er enklere. Selv kan jeg gjøre en objektiv vurdering, men det jeg forstår at de som opplever det slik, ikke ser historien som ligger bak, den omfattende reisen jeg har valgt å legge ut på og alt det som er ofret underveis. Jeg tror ikke jeg er så annerledes, jeg tror bare jeg er spesielt dedikert, som et talent jeg har og som jeg velger å utnyttet så godt jeg kan. Og for dere som skulle ønske at dere hadde det samme, vil jeg bare si at dere har det, potensialet ligger der i oss alle. Men for å forvalte det, trenger vi litt større plass enn vårt behov for trygghet, tillater.  

I de siste dagene har jeg virkelig blitt utfordret og jeg innser at jeg tar de siste stegene nå, i denne syklusen som jeg påbegynte i 2002, 15 år har jeg brukt på dette arbeidet og jeg kjenner både på en stor glede og vemod fordi det snart er over. Men aller mest kjenner jeg at det kribler i meg for noe helt nytt kommer til syne i horisonten.

Jeg skal skrive om dette, jeg skal gi det et uttrykk og jeg håper og tror at det vil være verdifull informasjon også for dere. Jeg er jo ikke alene på denne veien, vi er mange som går sammen med ulike oppdrag, men med en felles avtale om å støtte hverandre der vi danser avsted mot stadig større mestring.

Akkurat nå har jeg blikket rettet innover, men jeg kommer snart ut igjen ;-)

Indre fred

Indre fred 2.jpeg

Det er en gal, gal verden vil har skapt for oss selv og vi vil fortsette på denne måten inntil vi innser at fred på jord starter med fred i hjertet. Så dypt må vi, at vi sørger for at alle barn blir ivaretatt av omgivelser som speiler kjærligheten vi alle kommer til denne verden med. Noen har sikkert gamle karmaer med seg, oppgaver de skal forvalte for å gjøre opp for tidligere opplevelser, men tiden for dette opphører nå når den kollektive bevisstheten hever seg over den frekvensen hvor dette ligger. Arbeidet vi gjør med å høyne vår egen vibrasjon, er helt avgjørende for hvordan vi skaper den såkalte fremtiden på jorden. 

Vårt samfunnsystem er bygget opp rundt prinsippet om makt og hierarkier, jeg skal nok skrive litt mer om dette etterhvert, for jeg innser at dette er et av de viktigste temaene for meg, men akkurat nå vil jeg bare reflektere litt over begrepet; "Indre fred"

Det er først når vi tar ansvar for akkurat dette, vi kan se at våre drømmer manifesterer seg, de som først kan komme til liv når vi opererer ut fra et harmonisk indre. Det innebærer å gi slipp på historien vi har med oss, aspektene våre som er bærere av historier om urettferdighet og smerte. Det er slik vår verden er bygget opp, det er den gamle energiens essens; «Å holde tilbake». 

Men dette trenger først å trenge inn i hverdagen vår, om vi velger å fortsette arbeidet med å bearbeide på den «gamle» måten, gjennom å tillate disse responsene å komme til liv, gjennom å akseptere at vi er her for å bli holdt tilbake ved å stadig lete etter feil og mangler ved oss selv.  I stedet kan vi nærmest tvinge oss inn i en erkjennelse av at det ikke finnes feilvarer levert til jorden, at vi ikke kommer med reklamasjonsrett, men snarere at vi egentlig er så genuine at vi trenger avstand til omgivelsene for å faktisk se hvem vi er og ikke bare fokusere på å passe inn i det som var, det som fortsatt er der for å holde oss tilbake og hindre den naturlige ekspansjonen.

Vi passer inn, vi har en viktig plass, en viktig rolle og spille i den store livsveven, som tråder i et samspill hvor hver og en av oss vil bli savnet om vi blir borte. Hver og en av oss er viktige og det er ikke bare de med makt og autoritet som har betydning, men vi, vi som arbeider for å skape balanse og gjenvinne ro og orden slik at vi kan forvalte jorden i fremtiden, ikke beherske den, men forvalte den med respekt og kjærlighet, slik at nye potensialer kommer til syne og gjøres tilgjengelige for de kommende generasjoner. Vi gjør det gjennom å rette fokus innover, det er der bevegelsen starter.

I starten av mine samtaler med klienter starter jeg alltid med følgende premiss; «Husk at nå skal vi ut av det som er vanskelig, ikke inn i det!» En påminnelse for både meg og min samtalepartner om å holde fokus rettet mot forløsning og ikke holde smerten ved like ved å gi den stadig mer oppmerksomhet og derved energi. Det innebærer ikke at vi skal gjemme bort det som gjør vondt, arkivere det og bære det med oss i stadig frykt for at lokket skal sprette opp. Det betyr derimot at vi skal slippe det til, akseptere og anerkjenne også de vonde erfaringene og innse at nettopp det har stor betydning, at det er hvordan vi mestrer dette som gjør vår historie helt unik.

Mange blir provosert når jeg sier; «Det er bare en følelse», når de møter en smerte som er så stor at den nærmest skaper panikk i systemet, pustebesvær og en strøm av adrenalin som stanser all bevegelse. Men det er sant, det er bare en følelse som har to ytterpunkter, to potensialer og så er det opp til oss og finne motsatsen, den som frigir og gjenvinner ro og balanse der inne når frykten overmanner oss.

For meg er indre fred en tilstand hvor jeg klarer å romme alle mine følelser, når jeg er så raus med meg selv at jeg ikke dømmer før jeg har gått veien via anerkjennelse først. Jeg aksepterer at situasjonen er som den er og jeg anerkjenner at akkurat denne opplevelsen har betydning, akkurat nå, men at jeg også de nødvendige ressursene for å forvalte den, dersom jeg gir tillatelse til at det kan skje. Ofte ligger disse ressursene gjemt i det motet jeg trenger for å ta meg tid til å prosessere, tid til å være så lenge i det vonde, at det forløses. Men som regel har vi innarbeidede gode strategier for å omgå det vonde, at vi heller går i loop og stikker av, i stedet for å ta det i mot og kjenne på følelsen. Det er da vi havner i «hamsterhjulet», hvor de samme opplevelsene kommer igjen og igjen og igjen. 

På akkurat samme måte som vi ser det, akkurat i dag, akkurat nå når terror igjen har satt en støkk i oss og vekket frykten vår, overlevelsesinstinktet som roper at det er fare på ferde, vi må flykte. Og heldigvis har vi disse instinktive responsene i oss, de redder oss fra mange farer, men når det kommer til vårt eget indre, våre egne følelser, kan det være lurt å stoppe opp og foreta en vurdering, spørre oss selv om vi løper for livet eller av gammel vane. Vår egen utvikling har gitt oss nye ressurser, så det som var uhåndterlig i går, kan godt være bagateller i dag så derfor er det viktig å sjekke av først, før vi løper og gjemmer oss. 

Ingen av oss kan redde verden alene, men vi kan alle ta ansvar for å gjenopprette harmoni i vårt eget indre. Det starter der og det ekspanderer når vi er mange som tror sammen, på oss selv og på at vi sammen kan skape fred på jord. 

Mitt og ditt

Først av alt vil jeg innlede med å si at denne posten er lang og at den berører et tema som kanskje ikke alle føler seg berørt av. Til dere vil jeg si at jeg kommer tilbake med noe annet i morgen, så ikke tving deg selv til å lese, gjør noe annet morsomt i stedet ;-)

Jeg hører stadig fra mennesker som er fryktelig slitne og det kan synes som om veldig mange er inne i en fase hvor kroppen har «nettet ned». Og uansett hvor hardt de arbeider for å ta ansvar for at de selv en påvirkende faktor til at nettopp dette potensialet spiller seg ut, at det ligger en viktig læring i dette, så finner de ingen forløsning. 

Jeg har skrevet om dette flere ganger før og jeg skal nok skrive enda mer og da spesielt om penger som skaper en helt reell bekymring når vi ikke lenger er i stand til å gjøre det som skal til for å sikre oss inntekter. Men dette skal jeg ta for meg en annen gang.

I dag her jeg tenkt å bevege meg i en retning som kanskje kan være oppklarende for noen av dere som tappes for krefter, det gir i alle fall mening for meg. Jeg kaller det «Mitt og ditt» og det er en velkjent problemstilling for de av oss som er mer enn gjennomsnittlig sensitive og som har avslørt at grensesetting og avvisning, ikke er det samme, men to helt ulike uttrykk for å plassere oss selv der vi ønsker og være i samvær med andre. Grensesetting som er nødvendig for at vi skal kunne bevege oss fritt inne i vårt eget «felt» og avvisning som er et tveegget sverd, med behovet for aktiv beskyttelse på den ene siden, og erindringen om en emosjonell smerte på den andre. Jeg skal ikke gå inn på dette spesifikt heller, men ser at denne tematikken som dukker opp igjen, nå som jeg forsøker å forvalte helt nye potensialer av livet. 

For flere år siden fikk jeg følgende besked;

«Husk at energien mellom mennesker går begge veier.»

Akkurat den setningen skulle få stor betydning, for jeg innså at idet vi oppretter kontakt med andre mennesker, skapes det også en rettet energetisk strøm mellom oss og den går begge veier. Så det jeg sender ut, har en respons som kommer tilbake og dette skjer med begge parter. Med andre ord er denne strømmen av energi bestående av både «mitt og ditt». For meg fikk dette stor betydning for jeg innså at mye av det jeg bar på, veldig mye faktisk, ikke egentlig var mine følelser, men andres opplevelser. 

Så gikk jeg inn i en fase hvor jeg arbeidet svært bevisst med å se forskjellen, avsløre hvordan jeg fremsto i møte med andre og hvordan jeg hadde en tendens til å oversette andres følelser som mine egne og hvor jeg ble så uendelig sliten av å ta ansvar for noe jeg ikke forsto årsaken til. 

Det er absolutt to sider av dette, for det som berører oss, er ofte noe som bringer oss læring om oss selv, at de menneskene som etterlater seg spor i oss, ofte er våre læremestre. Men akkurat dette skal jeg heller ikke fordype meg i nå, speilinger skal jeg også skrive om en annen gang. Nå skal jeg derimot holde fokus mot den energetiske forbindelsen og kanskje avsløre noe om det som tapper oss for krefter. 

Arbeidet med å kunne forvalte stadig mer av mitt eget potensial, har en underliggende hensikt i å forske på min egen bevissthet. Så sterk er denne drivkraften at jeg ikke klarer å stoppe opp og gå tilbake til en behagelig og litt mer ubevisst tilstand for å gjøre livet litt «enklere» for meg selv. Noen av de jeg møter underveis, skulle nok gjerne ønske det og absolutt de som er strenge forvaltere av sannheten fra i går og som kjenner seg kraftfulle fordi de har alle svarene og kan sette to streker under dem. 

Det som undrer meg i møte med såkalte vitere, de som vet, er at de ikke selv ser at vitenskapen har noen begrensninger, at det ikke finnes noe av dette som er objektivt, at alt som dokumenteres, bærer energien til den som forsket det frem, deres tro og deres overbevisning leder prosessen mot dette som visstnok er en sannhet, men for hvem? Nå er det ikke slik at jeg med dette ønsker å undergrave viktigheten i forskning eller vitenskapens betydning, jeg er en stor tilhenger av begge, forskning fordi den skaper bevegelse, vitenskap fordi den gir oss noe og arbeide videre med som å bygge en trapp, trinn for trinn. 

Men det jeg misliker er de to røde strekene som settes under svaret, for hvordan er det mulig, tenker jeg? 

Selv har jeg stor nytte av å undre meg, reise i bevisstheten ut i et landskap som er så logisk bygget opp, at det er lett å smile når en forstår hvor enkelt hele denne konstruksjonen egentlig er. Men det er en vesentlig forskjell her, for det vi forstår med bevisstheten, lar seg ikke like enkelt forklare når vi henter det ned i energiene her på jorden. Det er derfor jeg stiller spørsmålstegn ved vitenskapen, for jeg ser at den absolutt har en verdi, den er viktig for at vi skal forstå visse sammenhenger, men den kan foreløpig ikke gi oss hele bildet. Den dokumenterer fragmenter av det som foregår, men vi har verken intellektuell rekkevidde, utstyr eller ord som dekker det potensialet som faktisk utspiller seg der «ute». Når vi er kommet dit, vil vi ikke lenger se på oss her på jorden som sjefene over alle sjefer, men heller innse at vi er brikker i en sammenheng som er så stor og omsluttende, at det eneste som betyr noe, er vår egen eksistens, i en logisk samhandling med alt som er. 

Dette skal jeg nok også skrive mer om, men tilbake til dagens tema. 

Vi har lært oss å leve i en virkelighetsopplevelse som er definert innenfor dimensjonen av tid og rom, vi kjenner spillereglene og vi kjenner til begrepet makt, dette fundamentet vi har bygget våre samfunn på, denne strukturen vi har benyttet oss av for å beherske samhandlingen mellom et stort og stadig større antall individer. Denne fasen er den vi kaller «gammel energi» mens vi nå er i ferd med å ta steget inn i en ny syklus, en ny æra for Moder jord. Det er det vi kaller «ny energi» og den innebærer i all hovedsak at vi skal ekspandere ut av rammene kalt tid og rom og gjenvinne en større opplevelse av frihet. Vi skal altså ikke lenger beherske livet her på jorden, vi skal forvalte det, som et potensial vi nå har fått tilgang til, nettopp fordi vi den kollektive bevisstheten har nådd et punkt hvor en ny dimensjon er blitt tilgjengelig.

I denne dimensjonen, vil vi automatisk stille spørsmål ved det som har to streker under seg, bevisst og ubevisst gjenkjenner vi at noe begrenser oss, at vi ikke lenger ønsker å være underkastet noe som andre kontrollerer, vi vil ikke lenger ha bare svarene, men trenger plass for å stille spørsmål, våre egne spørsmål. 

Jeg møter mange unge mennesker og jeg ser at stadig flere av dem, sliter med å tilpasse seg. Og det er ikke lenger slik at de kan mestre det gjennom å bruke en sterk vilje, det stritter sånn i dem, at de heller blir syke enn å underkaste seg. Det er den nye generasjonen som er kommet for å vise oss veien videre. Men i stedet for å gi dem den plassen de trenger, forsøker vi å tvinge dem inn i de eneste rammene vi kjenner, det er det jeg kaller sirkler. Vi har lært, slik våre forfedre lærte det, at ved å være sirkulære, passer vi inn i samhandlingen med både  mennesker og systemer som er der for å forvalte oss. Disse unge menneskene er trekanter og det er ikke meningen at de skal være noe annet enn det, trekanter. Men som vi alle vet, passer ikke trekanter og sirkler sammen, så allerede som foreldre, sliter vi med frykten for å ha fått noen i hus, som aldri kommer til å klare seg og det eneste vi kan gjøre, er å høvle dem ned slik at de blir pene og runde. Men det virker ikke, for kantene vokser ut igjen så snart vi tror vi har gitt dem riktig form, går de tilbake til sin opprinnelighet, som trekanter. Akkurat slik alt er i form, går tilbake til utgangspunktet når ingenting holder det sammen, det er en fysisk lov som bekrefter dette, men Tørum, det tar du en annen gang.... ;-)

Jeg gjenkjenner meg selv som en trekant og jeg var så heldig at jeg fikk vokse opp med sirkler som gjenkjente sine egne kanter inne i seg. De hadde ikke fullstendig utviklet dem, men de kjente dem gjennom det vi på godt norsk kaller klokskap. De forsøkte selvfølgelig, men etterhvert sluttet de med hjørnekappingen og utvidet heller rommene i vårt hjem slik at det ble plass for meg. De gjorde det gjennom to viktige faktorer; de stilte spørsmål i stedet for å servere svar og de ga meg tillit i stedet for å innpode meg med frykt. 

Og endelig begynner jeg og nærme meg poenget i denne refleksjonen. For grensene mellom mitt og ditt, endrer seg nå eller de smelter sammen på en annen måte, alt ettersom hvilken vinkel vi ønsker å se det. 

I det vi blir bevisst på at vi er på en litt annen reise enn mange andre, kan vi se oss selv som trekanter som plutselig tiltrekker seg andre trekanter. Det endrer spillereglene totalt! For det vi har lært om grenser og avvisning, fungerer ikke lenger på samme måte fordi den energetiske forbindelsen som da opprettes, tjener en annen hensikt. Ikke lenger skal vi bare bruke hverandre som speilinger for å utvikle oss selv, men vi skal se på de andre som medspillere i skapelsen av den nye tiden. Mennesker som er vevet sammen med oss fordi vi har påtatt oss en oppgave, hvor vi trenger hverandre for å lykkes med prosjektet. 

Dette forutsetter at vi har lært oss hvem vi er først, at vi har lagt fortiden bak oss, at vi er villig til å gi slipp på livet med avkappede hjørner. Med andre ord, skjer dette når vi når det punktet i vår utvikling, at vi ikke lenger trenger å legge så stor energi inn i det å bli den beste utgaven av oss selv, men har innsett at vi faktisk allerede er det, at vi alltid har vært det og at derved blir så modige at vi gir oss tillatelse til å utforske helt nye virkeligheter.

Noen av oss er kommet dit, andre står på dørterskelen eller sliter med å finne nøkkelen til døren, mens andre justerer kompasset for å finne frem til døren. Men uansett hvor vi står i denne prosessen, så er vi der vi skal være og vi er på riktig vei. Det betyr at når vi har tatt en beslutning om å være medskapere av den nye tiden, vil vi bli ledet mot andre som er ute i samme ærend. Det er da det blir viktig å skille mellom mitt og ditt med en litt annen hensikt enn før. Vi skal ikke lenger bare lære av hverandre, vi skal samhandle med en høyere grad av bevissthet. 

Når vi kommer dit at vi er i harmoni med oss selv og kan legge egoet til side, vil vi automatisk løfte blikket og oppdage at det opprettes forbindelser med andre mennesker, på en helt annen måte enn før. Ikke lenger innenfor rammene av systemet som skal holde orden på vår fysiske tilstedeværelse, men på et plan hvor helt ukjente sjeler kommer inn på "linja" fordi de er søkere sammen med oss.

La meg ta bruke et personlig eksempel; I september i fjor dukket det plutselig opp et bilde av et menneske her på FB, et menneske som er en kjent person, men som jeg absolutt aldri har stiftet personlig bekjentskap med. Noe i meg ble berørt, men jeg la det til side helt til neste gang og neste gang, det samme menneskets avtrykk dukket opp, på de merkeligste måter. Gjennom dette har jeg lært mye om meg selv, jeg har blitt utfordret og inspirert og har følt meg nærmest tvunget til å bevege meg inn i et helt nytt syn på hvem jeg er. Egoet mitt har virkelig blitt eltet og jeg har sent mange bønner i ren og skjær takknemlighet for at jeg har fått være i dette energetiske samspillet og har bedt om tilgivelse dersom min tilstedeværelse har tatt mer enn det har gitt.

For en liten stund siden, fikk jeg beskjed om at den energetiske strømmen mellom oss, ville aktiveres ytterligere gjennom at det ville oppstå en magnetisme. Altså skulle forbindelsen justeres og bli mer materiell Jeg forsto ikke da hverken hvordan eller hvorfor, men jeg aksepterte og etter noen dager ble jeg fryktelig sliten, fullstendig tappet for energi og jeg gikk inn i et emosjonelt landskap jeg trodde jeg hadde forsert for lenge siden. 

Men plutselig sto det hele klart for meg, i en meditasjon åpenbarte deg seg en innsikt i at magnetismen hadde ledet oss så nært hverandre at vi ikke lenger bare hadde kontakt i vibrasjonen av ether, men at vi var kommet så nær en manifestasjon at jeg reagerte som når jeg møter mennesker i denne virkeligheten. Og her har jeg som sagt, gode rutiner for å skille mellom mitt og ditt, her har jeg lært meg å sette grenser og til tider avvise når noen allikevel velger å tre over dem. Men på et energetisk plan har jeg ikke trent så mye på dette, her har jeg vært vært mer opptatt av den beskyttelsen jeg trenger for å forvalte meg selv i samhandling med andre frekvenser, andre dimensjoner, andre deler av skapelsen, men når jeg møter andre mennesker i dette rommet, da innså jeg at jeg kom til kort. 

Sorgen og smerten jeg bar på, var ikke min i det hele tatt, den lå i den energetiske strømmen som var etablert mellom oss og magnetismen hadde ført den inn i en frekvens som gjorde at jeg ikke lenger bare utvekslet informasjon gjennom bevisstheten, men som om vi var fysisk i kontakt med hverandre. Da forsto jeg at det trengs helt nye regler for grensesetting i dette nye landskapet. En enda større bevissthet om hvem jeg er som menneske og som sjel i det oppdraget jeg har påtatt meg. For det kommer flere slike møter, flere trekanter vil dukke opp og det er uten betydning om vi fysiske møtes for intensjonen er den samme og derved også frekvensen vi opererer på.

Budskapet mitt i denne lange refleksjonen, er at vi er klare nå, bevisstheten vår er klar for det neste steget og dersom vi ikke henger med, men tviholder på de jordiske avhengighetene våre og ikke gir slipp på fortidens definisjoner om hvem vi er, vil vi stå overfor et fryktelig kaos både emosjonelt, mentalt og fysisk. Da vil vi nemlig ikke bare utfordres i å gjenkjenne vårt eget i møte med andre mennesker, men vi vil i tillegg utfordres på fremdriften av den avtalen vi inngikk før vi trådte inn i denne tiden, denne bevegelsen av potensialer. 

Om vi kommer til å møtes, vi som energetisk allerede samarbeider spør du? 

Jeg vet ikke, men jeg tenker at vi kanskje ikke trenger det, for i den nye dimensjonen av oss er ikke det å materialisere så vesentlig, da vil vi heller ha fokus på opplevelsen av å være her, uansett i hvilken form det utspiller seg og da blir tid den faktoren som skaper bevegelsen. Men det skal jeg heller ikke skrive om her.

For her skal jeg avslutte med å si at vitenskapen har ikke fanget dette enda, det er for nytt så kanskje det er vi som skal utvikle den ved å stille de store spørsmålene. Det starter med det, å undre seg i stedet for å lete etter svar,  ha tillit i stedet for å gå i loop i den gamle frykten for ikke å strekke til og gi tillatelse i stedet for å ta kontroll. Hele vår opplevelse av virkelighet er bygget opp rundt en dimensjonering som er skapt for å holde orden på store menneskegrupper, men kanskje er den tiden over, kanskje skal vi skape nye systemer nå?  Ikke ved å utslette det som allerede er, det som fungerer, men ved og tilføre en ny dimensjon til det eksisterende, et rom med plass for mennesker i alle slags former?

Vi mestrer dette med letthet når vi legger vårt eget ego til side og innser at alt i skapelsen er bygget opp av logiske brikker, faktorer som holder det hele sammen og at de små detaljene bare er miniatyrer av det uendelig store. Vi kan ikke gå oss bort, det er ikke mulig for vi er en del av en stor vev av energier og vi kan ikke falle ut, det ligger ikke som en mulighet for sjeler som er ute på et viktig oppdrag ;-)

 

 

 

Om gleden som venter på pauserommet

Latter.jpeg

Jeg har et mantra jeg sier til meg selv, hver eneste morgen; «I dag skal jeg gi gleden næring!» Også gjør jeg så godt jeg kan, men det er ikke så enkelt dette med gleden, ikke så lett som det høres ut. 

For mange av oss er gleden en etterlengtet tilstand, men i realiteten noe vi bare opplever i små glimt, følelser vi ikke helt klarer å fange og holde fast ved. Noen av oss kan faktisk ikke telle et eneste gledes-øyeblikk hver dag og langt mindre hver time. I perioder kan det gå så langt mellom hver gang at vi husker å ta den frem at vi glemmer den helt bort i alt vårt strev.

Glede er en emosjonelle muskel som trenger trening og den trenger oppmerksomhet for å opprettholde sin potensielle styrke. Og for de av dere som ikke gjenkjenner effekten av ordet «prosess», er det ikke sikkert resten av denne teksten er relevant, dere har sannsynligvis et liv som er i god flyt og balanse. Men for oss som får en klump i magen bare vi hører ordet, kan det være på tide og stoppe opp og ta friminutt. Vi har nemlig havnet i et hamster-hjul og tror at vi bare skal vikle ut litt mer av oss selv, så er vi fremme…

Men vi kommer ikke frem, for i det vi runder hjulet, fortsetter det å snurre og den ene prosessen etterfølger den andre, igjen og igjen og igjen, inntil vi innser at det aldri kommer til å ta slutt. Utvikling stanser ikke, heldigvis, men vi trenger pauser for å nyttegjøre oss alt vi har lært, bruke det vi har prosessert og trent på og bare være litt, mellom slagene. Men når er det vi skal hoppe av, når er det vi skal ta friminutt, hvordan vet vi at vi fortjener å bare være? Det er ingen klokke som ringer, ingen leder som sier at det er tid for å gå hjem og hvile, ingen andre enn oss selv kan sette disse grensene og sørge for at hverdagen ikke bare er fylt av prosesser og fokus på at vi skal bli stadig bedre mennesker.

Det er hele tiden er oppgaver å ta fatt på og påminnelsene er mange, bøker som skal leses, informasjon som skal vurderes, dietter som skal prøves, treningsformer som skal prøves ut, så mange mennesker å lytte til, så mye å holde seg orientert om at vi glemmer å nyte det vi allerede har. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal stoppe vår egen utvikling, slå to streker under svarene vi har funnet og si oss fornøyd med at vi er som vi er, eller kanskje det er nettopp det vi skal, kanskje nettopp det er den viktigste prosessen akkurat nå?

Jeg tror ikke det er et felles punkt med en bryter som netter ned et felles prosess-maskineri. Det er helt individuelt, en helt personlig beslutning vi trenger å ta, og akkurat nå kan nok mange ha nytte av å spørre seg selv om gleden får nok næring, om det er nok nytelse i hverdagen eller om alt det gode ligger gjenglemt på pauserommet og venter. 

Vi gjør alt vi kan for å bli den beste utgaven av oss selv og med en sterkt vilje, holder vi det gående, det er stadig mer potensial som skal utvikles, mer innsikt å hente, flere drømmer som skal oppfylles og stadig flere noen bekymringer som skal nøytraliseres, frykter som skal elimineres og nøkler som skal avsløres, til nye rom i oss selv. Så mye er det, at livet blir alvorlig, for dette er tross alt et seriøst stykke arbeid, dette vi driver med. Vi farer ikke med silkehanskere, vi som forstår ordet prosess, vi dykker dypt og våger den emosjonelle smerten som kreves for å komme ned til hver eneste erkjennelse, hvert eneste forløsningspunkt. Så strenge og voksne er mange av oss blitt at vi glemmer barnet, den delen som bærer på undringens gave og som trenger friminutt til lek og hvile eller rett og slett bare være i fantasiens rike. 

I den byen hvor jeg bor, er det mange nonner og i går gikk to forbi her, det vi si den ene gikk, den andre satt i rullestol. De hadde begge dette velmenende uttrykket, dette forsiktige smilet som kjennetegner dem som har levd et puritansk liv i bønn og forsakelse. Også tenkte jeg over min egen situasjon, for det er ikke langt unna at jeg får det smilet selv, det som ikke skaper bobler i magen, men som signaliserer en form for overbærenhet og absolutt ikke en dråpe selvironi.

Men heldigvis er det ingen fare, jeg ramlet nemlig ned i gryta som barn, i et hjem hvor det var uendelige mengder glede å forsyne seg av. Latteren runget flere ganger hver eneste dag og jeg lærte tidlig å møte livets store utfordringer med humor. Jeg oppdaget at det å falle bare er trening i å reise seg opp igjen og at det alltid var noen å komme hjem til. Og siden jeg har en velutviklet rebell i meg, gikk det ofte galt og da ble jeg alltid møtt med følgende spørsmål; «Tror du at du kan le av det i morgen, kan dette bli en god historie?» Noe jeg som regel kunne bekrefte, men om jeg ikke klarte det, var responsen; «Da har VI et problem, men husk at det går over!» 

Gleden er min nøkkel inn til nytelsen, men i perioder er jeg nødt til å minne meg selv på å bruke den. I prosesser, er vi ofte alene med oss selv og omgivelsene kan ikke trenge inn med påminnelser. Det er da vi blir som nonnene som passerte her i går, levende bevis på at vi ikke tøyser og tuller med dem som tar livet på alvor. Men når vi begynner å mestre evnen til å le av oss selv, da dukker de opp, gledes-vennene, de som får frem smilet vårt og som drar oss med ut til friminutt, ut på pauserommet hvor gleden alltid venter, den slutter nemlig aldri å tro på oss.

Noen sa engang til meg at jeg ville lære mine venner å kjenne i motgang og smerte, og det er noe rett i det, men jeg ser at de beste vennskapene utvikler jeg sammen med de som evner å støtte meg i medgang, de som gleder seg med meg, virkelig glede seg altså, ikke så påtatt at det smaker bittert, men som virkelig kjenne seg inspirert av min opptur. 

Så kanskje er det flere enn meg som trenger litt fri nå, fri fra prosess og alvor, fri fra selvransakelse og heller være litt useriøse, litt tøysete og barnlige, litt gærne et øyeblikk med så mye latter at det gir kink i ryggen, bare for å minne oss selv om at vi har noen muskler vi har glemt å implementere i treningsprogrammet. Det er gjerne da vi oppdager hvor langt vi er kommet, hvor mye energi vi har forløst gjennom alle prosessene og har vi ikke noen å le sammen med, så kan selvironi være like virkningsfullt. 

Å gi gleden næring, er en herlig beskjed om at det også er en del av det å vikle seg selv ut, for selv om det er slitsomt å bli oppgraderte versjoner av seg selv, er det morsomt også. Jeg er heldig som har mange idealer rundt meg, mennesker som har oppdaget nettopp dette og jeg og jeg elsker dem for å være bevis på at de lykkes, ikke til tross for at de tøyser og tuller med livet, men fordi.

Glede er en magisk medisin som vi kan foreskrive for oss selv og ta store doser av, gjerne flere ganger om dagen. Men husk at den er vanedannende, så har du først begynt, er det vanskelig og slutte ;-) 

God mandag der ute og god uke, husk at en god latter ikke er noe som skal spares til en passende anledning :-)

Den krevende liv-sorgen

 

Jeg vet at mange føler seg slitne nå, fryktelig slitne av livet, sånn langt inn i sjelen sliten. Og det er ikke mangel på ressurser som gjør dem sånn, det er fortvilelse og sorg over å ikke mestre å være på leveranse-siden lenger. De klarer ikke prestere som før, de prøver og prøver, men klarer det ikke, bryter sammen og til slutt orker de nesten ingen ting. 

Jeg kjenner meg igjen for for meg ble diagnosen ME, redningen enn så rart det høres ut. Jeg var en av dem som hadde mange ressurser og ikke minst var jeg i besittelse av en enorm arbeidskapasitet. Jeg var vant til å levere og vant til å lykkes for om jeg følge meg sliten, ga jeg bare litt ekstra gass også gikk det over, inntil det ikke fungerte mer!

Det var hodet som sto for sammenbruddet i mitt liv, for plutselig virket det ikke og jeg mener, det virket ikke. Det var absolutt ingenting som var som det skulle og selv de enklest oppgaver ble som store fjell jeg skulle forsere og fortsatt flyter årene mellom 2002 og 2013, sammen for meg. Jeg er ikke i stand til å skille dem fra hverandre og jeg har ingen orden på den kronologiske rekkefølgen på noe av det som har skjedd. Evnen til analyse og logisk tenkning, ble bare borte, forsvant, forvitrer fra et øyeblikk til et annet 2 oktober 2002 og den ble erstattet av tretthet. Det var da jeg fant opp ordet; «Margsliten». For det var det jeg var, ikke trett fordi jeg hadde vært våken lenge, ikke sliten fordi jeg hadde vært fysisk aktiv, jeg var rett og slett utslitt av å leve!

Jeg forstår at mange opplever det samme nå, og det virker som om det har eskalert den siste tiden. Så uendelig mange ressurs sterke mennesker klarer ikke å forvalte seg selv, men blir handlingslammet og fortvilt fordi differansen blir så uendelig stor, fra det å være en som klarer alt til plutselig ikke mestre noen ting. 

I mitt møte med disse menneskene får jeg ofte et spørsmål relatert til om jeg er friskt igjen, om det gikk bra med meg. Og ja, jeg er friskt og det gikk fryktelig bra ;-) Men det tok tid å lære seg og leve på en annen måte, for det er ME for meg, en påminnelse om at jeg er her for å leve, ikke bare overleve. Jeg gjenkjenner sorgen i dem som spør og ofte renner tårene hos meg. Ikke nødvendigvis fordi jeger trist, men fordi kroppen min hjelper meg med å forstå hvordan den andre har det, forstå "livs-sorgen", fortvilelsen over selve livet som blandere seg sammen med en intens lengselen som ikke synes å kunne forløses.

Da er det helt naturlig for oss å gjøre et forsøk på å finne en løsning, en livbøye for å holde oss selv flytende mens vi dytter følelsen bort og plasker vilt i frykt for å havne under vann der vi kan møte erkjennelsen av at vi ikke har verdi, at vi er mislykket.

Men hvordan kan vi komme oss ut av dette og finne inspirasjon, kraft til å skape og hvordan kan vi gi oss selv en form som har mening? 

Det finnes nok ikke et enkelt svar på dette, men selv har jeg funnet noen gode retningsvisere i forståelsen av at vi mennesker har noen eksistensielle drivere, noen premisser vi må forholde oss til, for faktisk å kunne være her. La oss leke med det vi kan kalle det første premisset; Separasjonen.

I det vi bestemmer oss for å reise til jorden, aksepterer vi at vi må la mange av våre aspekter og potensialer, bli igjen fordi den fysiske kroppen og den materielle dimensjonen, ikke har plass for hele oss. Den andre separasjonen oppstår idet vi forlater mors liv og puster selv for første gang. Senere skal vi gjennom mange separasjoner, men disse er de to viktigste, den første fordi den kobler oss fra vår egentlige eksistens, vår tilhørighet i det såkalte "alt som er", den andre fordi den frakobler oss fra samskapelsen med mor og overlater oss til å være alene, for første gang. Det er starten på vår reise inn i forståelsen av oss selv på jorden, vår sjels reise i et fysisk potensial. 

Vi følger spillereglene og lærer oss å fungere i dette landskapet, vi lærer om følelser, om kroppen og intellektets muligheter og begrensninger og vi forstår tankens kraft, de elektromagnetiske vibrasjonene som kobler oss til andre dimensjoner. Vi gjør det beste ut av det og for mange av oss, er det nok. Mens for andre er det ikke det, det er de av oss som har et vedlegg i avtalen om å reise til jorden hvor det står at vi på et visst punkt kan velge å hente inn flere potensialer i den fysiske kroppen. Det er mulig fordi vi har valgt å være her i en tid hvor energien på jorden skal endres. Når det punktet oppstår, vekkes erindringen om separasjonen, slik at vi husker hva vi faktisk kommer fra og potensialene vi la fra oss der. Da oppstår det en litt ukjent følelse i oss, en intens lengsel etter en gjenforening som vi ikke helt kan forstå, for vi har jo aldri opplevd det før. Men den kan ikke holdes tilbake, den blir bare sterkere og sterkere og den følelsen vi kjenner som ligner mest, er en sorg som i det å savne noe og lengte hjem. 

Det kan være lett å ty til substitutter i denne situasjonen, sånn for å teste ut om det er mulig å ta en snarvei. Noen forsøker ved å finne en ny kjæreste, andre ved å jobbe enda mer og mens noen tror de kan slippe unna ved å kjøpe stadig flere ting er det noen som flykter inn i trening eller nummer den vonde følelsen ved å bruke kunstige stimuli. Men tilstanden blir ikke borte gjennom fokus på ytre faktorer, vi kan bare gjenskape harmoni om vi ser dette som en dør inn til et større potensial i oss, en utfordrende gjenforening med noe vi allerede er, på en annen frekvens.

I boken jeg skrev sammen med Tove Skagestad i 2012, hadde vi et gjennomgangstema som var hentet fra min livsreise; 

«Jeg bærer en lengsel, lengselen bærer meg!»

For uten lengsel har jeg ingen drivkraft, det er gjennom å mestre den, forvalte den og leve den ut, jeg forstår mitt eget potensial, som menneske og som sjel. Det er den som viser meg veien og uansett hvor vondt det gjør, så er det aldri den som påfører meg smerten. Det er det egoet mitt som gjør fordi det ikke tror seg stort nok til å ta det imot, dette som ligger og ulmer der inne og minner meg om at livet kan være så uendelig mye mer om jeg tillater meg og leve det ut.  

Min diagnose var mitt møte med "av-knappen" til kroppen, en midlertidig pause slik at jeg fikk anledning til å restarte det fysiske potensialet som min sjel uttrykker seg gjennom, her på jorden. Det tok lang tid for det var mye som skulle avlæres, ikke minst i det emosjonelle registeret som hang fast i tiden før det jeg visste skulle komme nå, det jeg allerede var forberedt på, men som det skulle kreve hardt arbeid å realisere.  Men dette skal jeg skrive om en annen gang. 

Når jeg spør mine hjelpere om dette, svarer de ganske enkelt; 

«Separasjonen er den situasjonen dere har valgt dere selv inn i, når dere valgte livet. Å være separert er en forutsetning for en tilstedeværelse i de materielle energier og lengselen forbinder dere med denne ubevisste forankringen i potensialer som dere aldri mistet, men som venter dere når dere er rede. Lengselen holder dere våken om vi kan si det slik og minner dere om den menneskelige essens, som ligger i det emosjonelle registeret. Velger dere følelsene NYTELSE og GLEDE, vil dere oppdage at dørene åpnes for dere og at dere aldri reiste langt, men at dere alltid også er der dere hører hjemme. Dere jordiske «hvorfor» ligger i disse to for når nytelsen og gleden skaper ansatsen i deres væren, vil dere ikke lenger savne noe, men oppdage at dere har det hele!» 

Selv er jeg veldig glad i å lage meg fokuspunkter som gjør at jeg tvinger meg selv til å beherske en og en ting og etter denne teksten laget jeg følgende setning som jeg benyttet flere ganger hver eneste dag; "Jeg skal gi glede næring", også gjentok jeg det som et spørsmål for meg selv, mange ganger hver eneste dag; "Gir dette meg glede?" Etterhvert ble det en vane og nå vet jeg automatisk om det jeg gjør er i glede, eller fordi jeg vil allikevel, fordi det er en riktig handling i et annet henseende. Og gleden, den får næring, hele tiden. Jeg er så heldig at jeg har lett for å le av meg selv og det er nyttig for en god latter trener virkelig gledesmuskelen og det er den som gir meg noe å svare med når lengselen river og sliter for å holde meg våken og tilstede, i sorgen og sårbarheten over å bare være en liten del av meg selv. 

"God vakt" er et vakkert og velbrukt uttrykk blant mennesker som deler et viktig ansvar. La oss si det til hverandre så vi husker at vi ikke er alene på denne reisen <3

Er det mulig?

Puslespill.png

På min reise det siste året, har jeg kommet i kontakt med mange etablerte sannheter i meg selv, forankringspunkter jeg aldri trodde jeg skulle rokke ved, men joda, det ristet sånn i grunnvollene at sannhetene fløy som puslespillbrikker gjennom rommet, helt ute av kontroll, men fortsatt var de viktige, det visste jeg. Men å miste kontrollen over dem, det var litt av en øvelse i tillit. De falt jo ned etterhvert og skapte nye noen nye bilder, nye perspektiver som kom til syne når faktorenes orden endret seg. Og nettopp det siste der, det med faktorene i orden og uorden, skulle bli et gjennomgangstema for meg. Det kan synes som om nettopp det er avgjørende for hvordan vi skal møte verden med et helt nytt perspektiv, dette at faktorenes orden endrer seg og at det ikke lenger er viktig med orden i det hele tatt, men at vi heller skal mestre litt kaos.  

Vi blir ganske nakne når sannhetene våre krakkelerer, når de trygge pilarene vi har holdt fast ved, ikke er like stødige lenger og de virkelig store spørsmålene dukker opp i horisonten. Jeg vet at jeg ikke er alene om å skape denne følelsen, den er ikke genuin for meg, men synes heller å være en gjennomgangstone i manges liv nå, denne utfordrende sårbarheten. 

For hvem er jeg om jeg ikke lenger er den jeg var og hvordan kan jeg bli den jeg er for hvem er egentlig det?

Mitt bakteppe for denne etappen av reisen, er informasjon jeg fikk for mange år siden. Helt siden 2004, har denne forklaringen fulgt meg, gjensvaret jeg fikk når jeg spurte om ny energi og ny tid for jorden

Om vår utvikling; Menneskeheten går mot større grad av individualitet og derved en ny form for samhandling.

Om den energetiske forandringen; Den gamle energiens essens er; Å holde tilbake. Den nye energiens essens er; Ekspansjon

Jeg forsto ikke sammenhengen den gangen, men jeg har lært meg til å navigere etter nettopp denne informasjonen i tiden etterpå og dette har gjort det nye perspektivet tilgjengelig for meg. For det jeg ser i dag, mange år etterpå, er nettopp at vi trenger en ny form for samhandling når hver og en av oss blir utfordret til å ta oss selv og vår egen identitet opp til vurdering. Vi vil automatisk endre oss når vi blir mer bevisst på hvem vi ønsker og være og vi vil søke andre å samhandle med, når vi oppdager at vi ikke lenger fungerer like godt i de konstellasjonene vi har benyttet oss av til nå. Vi skal ikke nødvendigvis avslutte alle relasjoner, men se vår egen rolle på en ny måte.

Essensen i de to energetiske vibrasjonene er også svært tydelige for meg, for det som holder meg tilbake er «gammel energi», det er den energetiske strømmen som har gjort oss til gode samarbeidspartnere i maktens tjeneste. Den gamle energien er basert på at det finnes noe eller noen med makt over oss og at vår oppgave er å være underkastet . Hele strukturen i vårt samfunn er bygget opp slik og vi tror det er trygt for oss å være innenfor disse rammene . Noen tro at til og med at ydmykhet og underkastelse er det samme, så feil kan man ta... Jeg skal ikke gå så langt inn i dette nå, men det blir nok tema i en annen post. 

Den nye energiens essens er; ekspansjon og det er det jeg har lyst til å reflektere litt over i dag, for dette er noe som berører mange av oss, det å vokse, det å miste kontrollen og bli ledet langt utenfor egen komfortsone, for derigjennom å forstå vår egen individualitet på en måte som igjen gjør oss til i stand til å samhandle om å høyne den kollektive bevisstheten. 

Om vi tenker oss at alt som lever er i bevegelse, å ha liv er å være i bevegelse. Alt som beveger seg har en rytme som igjen kan oversettes med ordet frekvens. Frekvensen skaper vibrasjoner som fremkommer som lyd, som igjen strømmer ut som en tone. Vi har alle en slik tone, alt som lever har en og vi kjenner oss selv godt nok til å se hvordan vår tone spiller sammen med andres. I noen tilfeller blir det vakker musikk, i andre situasjoner blir det bare disharmoni og til og med bråk. Vi vet hvordan vi klinger sammen med andre, vi har lært å velge våre medspillere, vi kjenner vår plass i orkesteret og vi har en bestemt definisjon på hvem vi liker og misliker i våre omgivelser

Men når vår tone forandrer seg, samtidig som det samme skjer i omgivelsene hva da? Det er da vi mister kontrollen og oversikten og tonene i partituret står ikke lenger på rekke og rad, men flyr rundt i rommet. Også blir vi engstelige for at det aldri vil bli orden igjen, for om dirigenten ikke lenger er der, hva skjer med oss da, hvem skal da ta ansvar? Også begynner vi å lure på om det er oss det er noe galt med oss, om det bare er vi som ser at det er kaos, eller er det andre som kjenner det samme? 

Det er ikke galskap det heter når dette oppstår, det er dette som er ekspansjon. Det starter med oss og det betyr ikke at vi automatisk får ansvar for å redde hele partituret og orkesteret på en gang, det innebærer bare at vi skal lete etter vår tone og sørge for å gjøre den så ren som mulig. Vi ekspanderer og er medspillere i utviklingen av den kollektive bevisstheten, det er den som skal ekspandere og vi er individuelt ansvarlig for å gjøre vår del av den jobben. Det må være kaos før det blir orden, det er ekspansjonens natur.

Til og med «hjelpeapparatet» vårt, har mistet oversikt over det som foregår nå og trenger våre samarbeidsevner. For vi er ikke lenger bare mottakere av hjelp derfra, vi er også ansvarlige for å gjøre det samme tilbake, være informanter om hvordan det er på jorden akkurat nå. Det vet nemlig ingen andre enn oss, det er vi som endrer faktorenes orden her i den materielle verden og det er et samarbeidsprosjekt som strekker seg langt utover det vi noen gang før har deltatt i.

Vi kan ikke lenger sutre og be innstendige bønner om mere penger eller kjærlighet, ny jobb eller be om støttehjul fra oven i vår egen utvikling. Vi blir plutselig ansvarlig for dette selv, det er vi som eier de nye potensialene, de er åpnet i vårt eget indre og det er opp til oss i hvilken rekkefølge vi ønsker å plasser faktoren. Det er slik det er når makten forvitrer og vi ikke holdes tilbake lenger, det er slik vi ekspanderer, ved å ta større ansvar for å kreere det livet vi ønsker oss, i samhandling med våre hjelpere og ikke lenger som underlagt et system vi ikke råder over, det er slik vi oppnår en høyere bevissthet som igjen er betegnelsen på graden av innsikt vi har i oss selv. 

Jeg vet at denne refleksjonen kan virke utfordrende, at den kan virke fullstendig meningsløs eller ubegripelig, men jeg skal komme tilbake med mer etter hvert, men første steg på veien er å innse at det som før var umulig, er mulig. Det er en energetisk strøm med to utfall og vi velger hvilken vi ønsker å realisere. Det er plutselig blitt vårt ansvar nå når karma og ferdigskrevne skjebnekart ikke eksisterer mer, men forsvant idet vi besluttet å være en del av ekspansjonen. 

Personlig liker jeg å si til meg selv at det umulige er mulig, jeg liker det så godt fordi jeg elsker overraskelser og jeg får dem, spennende påminnelser om at alt er mulig bare jeg våger å gi tillatelse i stedet for å ta kontroll og se at det er det samme, det er bare faktorenes orden som endrer seg.

Og uansett hvordan vi pusler brikkene sammen, uansett rekkefølgen på våre potensialer, så er tonen den samme, det eneste det handler om. Vi kan ikke gå oss bort så lenge vi holder fokus på at vi strekker oss mot det indre lyset og gir tillatelse i stedet for å ta kontroll, la oss forundre i stedet for å lete etter sannheter.

Jeg tror at det allerede nå er mange av oss som står litt fast i de livene vi lever, nettopp fordi vi fastholder de gamle strukturene. For tenk om det er slik, at vi har alle faktorene vi trenger at vi ikke mangler noen som helst. Da rokker vi nemlig ved de bærende faktorene i samfunnet, det som maktens prinsipp er bygget på, og det er da vi trenger litt mot for å se noe nytt slik at frykten ikke driver oss dit hvor vi igjen blir holdt tilbake.  For kanskje har vi allerede all den kompetansen vi trenger og all den innsikten som er nødvendig for å bringe våre drømmer til virkelighet, kanskje handler ikke om å finne seg selv ved å jakte etter noe mer, noe vi tror vi mangler, men om å sette det vi allerede har, inn i en ny form? 

Så er det nok mange som tenker at nå Tørum, er du helt på villspor for det er da virkelig mange ting som er umulig, og ja, kanskje det er det. Men inntil det vurdert og prøvet i ny energi, velger jeg og holde feltet åpent. Jeg er tross alt vant til å være annerledes, så hvorfor slutte nå når det virkelig begynner å bli morsomt og være nettopp det?

Om dramatikere og andre venner

Mange av oss gjenkjenner mennesker i omgivelsene som synes å produsere dramaer, mange dramaer, det ene etter det andre og de blir liksom større og større, som om vedkommende ikke lærer av sine tidligere erfaringer, men bare gjentar seg selv igjen og igjen med stadig sterkere kraft.

De finnes overalt disse dramatikerne, disse krevende menneskene som til en stadighet dukker opp og tar all oppmerksomheten fordi de alltid har det verre enn alle andre og uansett hva vi selv har å fortelle, så har de historier som gjør våre egne utfordringer til små bagateller å regne. Vi har lett for å se på disse menneskene som sterke fordi de mestrer så mye smerte, men sannheten er at de kanskje ikke er verken sterke eller svake, men bare fanget i sin egen opplevelse av å være et offer, en som alltid taper, en som livet bare møter med vrangsiden til. 

Det ligger et stort potensial for oppmerksomhet i det å være et offer, den som tilsynelatende alltid forsøker å gjøre sitt beste, men som av en eller annen grunn, alltid blir sittende igjen med Svarteper, uten mulighet for å skape en endring. Offeret vandrer rundt i en virkelighet, helt uten rettferdighet, de vinner aldri for selv om de leverer inn lotto hver eneste uke,  er det nærmeste de kommer en gevinst, at de hadde alle tallene riktig, men at kupongen aldri kom frem, akkurat i den trekningen hvor de skulle blitt millionærer. Og historien om nettopp denne tragedien går sin seiersgang fra munn til munn og offeret får sin velfortjente dose energi, hver eneste gang den fortelles. 

De gjør ikke så mye ut av seg, disse dramatikerne, de roper ikke så høyt, men sier heller; «Ikke tenkt på meg, det går bra med meg, ta heller vare på deg selv du, jeg klarer meg.» Eller så sier de, «Det var jo enda godt at dette skjedde meg for jeg har jo styrken til å klare det. Stakkars en annen som hadde kommet opp i samme situasjon, nei det var godt det var meg!» Også forteller de gjerne med så stor innlevelse at trøsteren i oss våkner, omsorgspersonen som vil hjelpe, men så kjenner vi samtidig at noe i oss, stritter i mot, at vi ikke egentlig vil ha omgang med vedkommende i det hele tatt, men at all god oppdragelse hindrer oss i å vende ryggen til. 

Så vi stiller opp, vi trøster og hjelper og vi lytter til den ene historien etter den andre og offeret selv, fyller sine egne lagre med vår energi. De suger til seg oppmerksomheten bruker den behendig til å produsere mere drama slik at bøtta kan fylles igjen og igjen. De har ikke så lang levetid disse dramaene nemlig, derfor er det viktig og holde produksjonen ved like. Det finnes selvfølgelig noe som har evig holdbarhetstid også, det er det jeg kaller «sikkerstikk». For når det ikke virker med ferskvarene, finnes det gjerne noe i en gammel boks som de vet fungerer hver eneste gang. Når akkurat denne historien lekker ut, er offeret dømt til å vinne. Det kan være en godt bevart dårlig barndom, et grusomt tap, alvorlig sykdom eller lignende, men det maner alltid frem dødsangsten i oss, frykten for hva som ville skjedd om det var oss det hadde rammet, eller kanskje vekker det et minne i oss, noe vi selv har lagret og satt lokk på. 

Sannheten er at vi alle har et «offer», et aspekt av oss som søker trøst og oppmerksomhet, men heldigvis har de fleste av oss lært å ta ansvar for selv å tilfredstille dette behovet. Det betyr at vi ikke trenger å skape så mye dramatikk for å få det vi trenger, vi kan rett og slett stille spørsmålet;  «Hva har jeg egentlig behov for nå?» Dersom behovet er en skulder og gråte på, kan vi be tydelig om det, eller om vi bare trenger noen å snakke med, kan vi ta ansvar for å oppsøke en samtalepartner. Noen ganger kan skulderen være overflødig til og med, det er når vi oppdager at behovet ble forløst i det vi ble oppmerksom på følelsen som lå der og bare ventet på å bli sett og hørt - av oss. 

Offeret i oss, tar regi når det ikke mestrer å ta ansvar fordi det aldri har lært hvordan det gjøres. I noens liv finnes det så mange sikkerstikk at lageret er stappfullt av bokser med lokk som aldri er blitt åpnet. De oppbevares i de indre hyllene som påminnelser om at det vonde ikke er borte, de står der med håndskrevne merkelapper og forteller om gammel smerte. Vi er ikke så flinke til å våge oss inn i hverandres mørke, ikke så flinke til å avsløre hva som utløser den evige dramatikken som noen synes å skape i sine liv. Det er lettere for oss å bruke dramatikken som et tema for egne samtaler, formidle andre smerte på den måten, selv om vi selvfølgelig gjør det for å være hjelpsomme, ikke tenkt på det, vi gjør det jo absolutt i det godes tjeneste, dette å fortelle andres historie om mislykkethet altså. 

Jeg er så heldig at jeg blir invitert inn i de mørke arkivene til mange av de menneskene jeg møter og jeg har sett mange håndskrevne merkelapper, barnlige oversettelser av vonde møter med voksne som ikke evnet å gi trøst og støtte, eller møter med livslærdom som aldri ble løftet frem i lyset, men bare pakket bort og arkivert under «B» for bagateller. Noen av disse menneskene blir svært ansvarlige etter hvert som årene går, de setter rett og slett et kryss over behovet for respons og går videre som om det ikke eksiterer i deres emosjonelle register. De blir ofte det jeg kaller passivt aggressive, for idet de visker ut behovet for trøst, erstattes det med en instinktiv respons og er i forsvar mot alt og alle som potensielt kan bevege seg inn i arkivet og løfte på noen av lokkene. 

Offeret forsvarer seg med å be om oppmerksomhet med den eneste metoden de kjenner, nemlig ved påkalle oppmerksomhet rundt det de trenger, via andre. Men som enhver form for avhengighet, fungerer dette bare som et hull i en bøtte, for uansett hvor mye vi gir, blir det aldri nok, det renner ut like fort som det fylles på. Offeret trenger med andre ord ikke bare vår trøst og omsorg, de trenger også hjelp til å tette hullet. Men hvordan kan vi gjøre det? For meg kjennes det riktig å gi dem støtte mens de lærer å sette egne grenser, være en som skaper et rom som er så trygt at vi kan bevege oss bak de innarbeidede mønstrene, avsløre strategiene og komme i berøring med det egentlige behovet som ligger så inderlig gode pakket ned. I det trygge samværet kan vi stille det mektige spørsmålet; «Hva har du EGENTLIG behov for nå?»

Også er det ikke vårt ansvar å tilfredsstille dette behovet, vår eneste oppgave er å være til stede mens den andre selv finner de nødvendige ressursene for å legge dramatikken til stede og selv ta ansvar for å be om det de trenger, både fra seg selv og fra omgivelsene. 

Jeg må tilføye at dette bare er en refleksjon fra min side, en måte å bringe temaet frem på og jeg vil poengtere at det er en forenklet fremstilling av tilstander som kan være så alvorlige at det er nødvendig med en profesjonell tilnærming. Da er det ikke vi som skal åpne lokkene, men heller være en hjelpende hånd og finne noen som har riktig kompetanse. Sårene som ligger i gjemt bokser med håndskrevne merkelapper og smerten som fortsatt sitter i følelser som er visket ut, kan ikke alltid repareres gjennom et enkelt spørsmål.

Men uansett hvor alvorlig situasjonen er, har vi alle de ressursene som er nødvendig for å være en venn, et medmenneske som ved vår tilstedeværelse kan være en viktig støttespiller for de vi møter på vår vei. Det eneste som kreves av oss, er at vi våger å snakke sant om hvordan vi opplever oss selv i møte med den andre for deretter å legge vårt eget til side og fremstå som en nøytral medspillere. Da mestrer vi tilstedeværelse på et nivå som skaper trygghet i rommet fordi det er uten forventning eller anklage, dommeren er fraværende og rådgiveren har tatt pause. Vi skal ikke ta ansvar for den andres smerte, vi skal bare være støttespillere slik at smerten kan bli mer håndterlig i et rom hvor den kan komme ut i lyset. 

Bak ethvert ytre finnes en historie om et levd liv og det er ut fra våre egne livserfaringer vi skaper refleksjonen av oss i omgivelsene. Det kan være at offeret har en historie full av urettferdighet, den passivt aggressive har aldri oppleve å bli møtt med tillit og den ansvarlige har aldri erkjent behovet for trøst og omsorg. Men uansett hva vi gir uttrykk for, så har vi alle noen indre knuter på tråden, og for noen har det blitt til skikkelige floker. Da er det fint å ha en venn som hjelper oss å finne den røde tråden, slik at vi kan nøste oss sakte, men sikkert ut av det som har gjort vondt så lenge.

Vi lever ikke til tross for vår historie, vi lever fordi vi har en historie. 

Alle har vi mye godt i vente og det aller beste er å ha en trygg hånd og holde fast i, mens vi trener på å finne det frem ;-)

Hvor skal livet leves?

Det er mange som lurer på hva jeg egentlig driver med, her i dette landskapet hvor jeg har gjemt meg bort i noen år nå. Og sannheten er at jeg forsøker å finne meg selv ;-) Det innebærer en nokså krevende reise inn i avlæringen av alt jeg trodde jeg var, alt jeg har forsøkt og være for å tilpasse meg omgivelsenes krav og forventninger til meg. 

Mange spør også om hvorfor jeg ikke er så mye ute i det offentlige rommet lenger, og svaret er det samme, jeg vil ikke være der ute i synligheten uten at jeg føler at jeg kan utgjøre en forskjell, uten at jeg har noe som er så viktig å formidle, at jeg trenger det rommet for å uttrykke meg. Når jeg derimot gjør en innsats for å forstå stadig mer enn meg selv, har jeg det best i mitt eget selskap, et sted hvor det er så stille at jeg kan høre min egen stemme, den som gir meg innsyn i hvem jeg er slik at jeg blir stadig mer bevisst på hvilke potensialer jeg har tilgjengelig. 

Noen sier at jeg må være forsiktig så jeg ikke mister posisjonen min, at jeg blir glemt og ikke lenger er interessant fordi jeg ikke oppdaterer hele verden om det jeg driver med . Som om det ligger et tap i det å ikke være synlig der ute, som om anerkjennelse kan måles i antall timer på TV, artikler i ukeblader eller følgere på sosiale medier, mens det å se seg selv ikke teller i det hele tatt.

Den teknologiske utviklingen har gjort oss så distanserte at vi har mistet mye av den innsikten vi hadde før, den som fortalte oss om hvordan vi skal forholde oss til hverandre for å være gode medmennesker. I stedet for å ha nærkontakt med hverandre, filtrerer vi opplevelsene gjennom en skjerm som gir oss en behagelig distanse og som hjelper oss å skjule hvordan vi egentlig har det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt mennesker si at de lever to liv, det ene redigert til det ugjenkjennelige for å fremstå som vellykket overfor omgivelsene og det andre som en uretusjert opplevelse av å være fullstendig mislykket. Og midt i mellom der blir de stående som smertefulle bekreftelser på at de aldri kan nå opp til sine egne idealer, aldri kan bli den de ønsker og være, den de later som om de er. Den sannheten må heller aldri avsløres!  

Det har vært mye snakk om at vi skal være flinkere til å spørre hverandre om hvordan vi egentlig har det, bry oss mer og by mer på oss selv i møte med hverandre. Men når frykten er så stor at den gir oss panikk, kan vi ikke trenge gjennom med et ærlig spørsmål sånn i forbifarten. Det krever at vi bygger opp et tillitsforhold over tid, at vi beviser igjen og igjen at vi faktisk er interessert og at vi ønsker å være tilstede, lenge nok til at samtalen når inn til et punkt av gjensidig forløsning. Men det innebærer at vi ikke kan svare på telefon mens vi snakker sammen, vi kan ikke sjekke meldinger heller eller poste en selfie underveis. Vi trenger å stenge støyen ute, for å kunne høre en annens hjerteslag. En trenger ikke være klarsynt for å fange opp signalene som forteller hvordan andre har det. Det ligger like under overflaten og det skinner igjennom selv den mest profesjonelle «contouring», vi trenger ikke engang ha øyene åpne , vi føler det om vi tar oss tid til å kjenne etter. 

Og slik er det i møte med oss selv også, vi kan ikke lære oss selv og kjenne om vi ikke stenger livs-støye ute, vi kan ikke forstå hvem vi er, før vi faktisk våger og kjenne etter. Det er ikke så vanskelig, men det krever mot og ta det første steget, det som leder oss inn til den nakne sannheten som finnes bak de trygge rutinene vi har bygget opp for å føle oss beskyttet. Det er nettopp de jordiske avhengighetene som hindrer oss fra å oppnå den kosmiske tilhørigheten vi drømmer om. Gjennom livet har sikkerhetsnett blitt en solid forankring for oss og mens noen rutiner er bevisste, er nok de aller fleste så innarbeidet at vi ikke engang er klar over at vi utfører dem. Det er tanker, følelser eller fysiske handlinger som utgjør mønster som former bevegelsene våre, rett og slett fordi vi alltid har gjort det sånn. Men så begynner det å rykke litt i nettet og vi spør oss selv om vi faktisk trenger å gjøre oss den samme erfaringen en gang til, om det virkelig er nødvendig med enda en omvei før vi kan våge oss utenfor komfortsonen. Da dukker frykten opp, den som har ligget på lur hele tiden og sendt oss signaler om å være varsomme for ikke å gå i sårbarhetsfella. Akkurat da kan det være fint med litt tilbaketrekking, når den gamle beskyttelsen rakner og vi helt nakne et øyeblikk før vi henter oss inn igjen og gjenvinner balansen.

Mange undrer seg over at jeg ikke svarer på alle henvendelsene jeg får, telefonoppringninger, sms ér meldinger på messenger eller mail. Ikke forstår de at jeg ikke velger å være tilstede på instragram og tvitter, snapshat eller linkedin, det er jo tross alt viktige arenaer for å opprettholde en viss posisjon… Men nå er det engang slik at jeg ikke skrev under noen form for kontrakt når jeg fikk min første mobiltelefon i 1987, som gjorde meg ansvarlig for å være tilgjengelig 24/7 for resten av mitt liv. Jeg er tilgjengelig når jeg trenger det og når jeg har behov for stillhet så finnes det en «av-knapp» på det tekniske utstyret jeg er i besittelse av, og jeg er i min fulle rett til å bruke den. Og om andre finner det irriterende, ja så beklager jeg på den andres vegne at min oppførsel stresser dem, selv tar jeg ansvar for å minimere mitt eget! 

Det er et stress å være ute i det offentlige rommet, ikke bare for oss som har gjort oss synlig på TV, det er akkurat den samme mekanismen som utløses når en er synlig i sosiale medier også. Trykket blir kanskje større dess flere «flater» en disponerer, men mekanismen er den samme og stresset det medfører, trigger akkurat de samme fysiske reaksjonene i oss. Kroppen er nemlig ikke helt tilpasset den nye virkeligheten som teknologien har skapt for oss, den reagerer fortsatt ut fra to nøkkelfaktorer; trygg eller utrygg som forløser ulike hormonelle reaksjoner i oss. Adrenalin som roper at det er fare på ferde, setter oss i en frys-posisjon slik at alt fokus rettes mot å overleve eller Serotonin som også kalles lykke-hormonet, det som danser rundt i kroppen når vi kjenner oss trygge (svært forenklet beskrevet). En trenger ikke ha et spesielt utviklet intellekt for å forstå at kroppen sliter når den hele tiden får beskjed om at det er fare på ferde, at det må innhentes enda flere «likes» for å kunne kalle dagen verdifull, eller at en må løpe i noen flere trapper for å få nok etasjer på skrittelleren, før en kan ha det godt i noen minutter før en sovner.  

Den fysiske kroppen svikter oss aldri, den forsøker etter beste evne å gi oss innspill på hvordan vi har det her på jorden, hvordan vi forvalter dette enorme potensialet vi er tildelt som mennesker og medmennesker. Men vi overstyrer den stadig og til slutt bryter byggverket sammen og vi blir sittende igjen med dette som kalles sykdom, men som kanskje heller er symptomer på at vi ikke tar oss selv på alvor og finner tid og rom for å lytte til vår egen indre stemme, kompasset som gjør så godt det kan for å navigere oss gjennom dette livet på beste måte. 

Så til dere som lurer på hvorfor jeg stadig trekker meg tilbake, det er for å opprettholde min egen friskhet, min egen glede over å være i denne fantastiske kroppen på reise mot stadig større bevissthet om hvem jeg er, hvorfor jeg er og hvordan jeg best kan leve for å benytte meg av dette øyeblikket jeg har fått her på jorden. Jeg måler ikke mitt liv i verken likes eller antall skritt, ikke i antall telefonsamtaler eller venner på sosiale medier heller. Jeg vil heller måle dagen i gledes-enheter, for hvor mange ganger kan jeg klare å le av meg selv og min egen mangel på perfeksjon og hvor mange ganger kan jeg klare å nyte så mye så sterk at jeg kjenner det stikker i hjertet?  

Livet er en komedie, men følelsene tror det er en tragedie  ;-)

En ensom reise

Jeg er heldig som møter så mange mennesker på min vei, menn og kvinner som stopper opp og ønsker å snakke om livet. Så velger de meg fordi de vet at jeg bryr meg så mye om de spennende temaene som dukker opp når samtalene, mellom oss, fokuserer på vår væren og ikke fullt så mye på det vi har gjort, gjør og skal gjøre. Det betyr ikke at gjøren er uten betydning, snarere tvert imot, det betyr en hel masse faktisk, men ansatsen til våre handlinger starter et sted i oss selv, og det er også her vi velger å bruke energi på noe som gir en god følelse eller på noe som tapper oss for krefter. 

Historisk sett har vår kultur et system som belønner gjøren, dette innebærer at vi er trygge når vi gjør noe og aller helst noe som er bra for andre. Da blir vi både sett og hørt og kan forvente et klapp på skulderen. Om vi derimot skiller oss ut fra mengden og gir oppmerksomhet til vår egen væren, ja da er vi såkalt egoistiske. Men i min virkelighet stemmer ikke det helt, for det er jo når jeg kjenner meg selv og mine behov, jeg kan overgå egoets søken etter belønning. Det er først når forventningene er borte, jeg kan være en god medspiller sammen med andre, ikke for å få noe, men fordi jeg har et behov for å gi og ta imot. 

Veien til selvinnsikt er en ensom etappe, det er som en pilgrimsled som endrer vandreren steg for steg og lar oss bli oppmerksom på at omgivelsene kun er speilbilder av oss selv, at det vi opplever mens vi går, ikke er bekreftelser på våre feil og mangler, men påminnelser om noe vi allerede har, men ikke har vært i stand til å forvalte - enda. Men siden vi er så oppdratt til å gjøre, vil vi ganske automatisk forsøke å beskytte oss ved å handle, samtidig som vi skal gjøre oss kjent med nye sider av oss selv. Det er da vi får anerkjennelse for å være løsningsorienterte…. og ja, det er en bra tilnærming når vi er i en presset situasjon, men det er ikke en dårlig metode for å finne indre ro!

Og akkurat i dette landskapet møter jeg mange som befinner seg nå, fanget i et tro-system som forteller oss at bare vi gjør noe så er vi trygge, mens sjelen roper for at vi skal høre hvem vi er og hvorfor.  Akkurat da oppstår det kaos, et indre rot vi ikke aner hvordan vi skal forvalte. Også blir vi slitne, ikke som et resultat av hardt fysisk arbeid, men sliten i sjelen som jeg kaller det og det er en tilstand det er vanskelig og forklare, men vi er mange som kjenner oss igjen i følelsen av å ikke orke noen ting. Etter en tid i den tilstanden kommer fortvilelsen, for hvem er vi når vi ikke fungerer lenger, når intellektet synes å ha gått i dvale og handlekraften er avslått, time etter time, dag etter dag, uke etter uke?

Vi har ingen trening i å hvile, vi har ikke noe belønning-system for det, men kaller det latskap eller sykdom, også tar vi med oss denne sannheten inn i synet på oss selv og lar fortvilelsen blir større og større. Til slutt er vi nærmest verdiløse, ikke brukbar til noen ting, selvsentrerte, egoistiske, late osv. Det er da det hjelper med en medisinsk diagnose, en sykdom med et navn på, som kan forklare omgivelsene at vi ikke har noen skyld i denne tilstanden, at det ligger utenfor vår kontroll og at det vi trenger er trøst og omsorg - utenfra! Og det er det vi trenger, trøst og omsorg, det er riktig medisin for denne tilstanden. Men den virker ikke uten at vi tilfører den intravanøst, innenfra altså, for det er vi som skal tilby støtte og oppmerksomhet slik at sjelens rop ikke skaper kaos, men når frem til oss med de beskjedene vi trenger for å gjenopprette ny orden, ikke som flere skuffer i en gammel kommode, men som et helt nytt hus. 

Det er da vi innser at vi trenger å være alene, eller som min guide sa til meg når fortvilelsen var som størst;

Du er ikke ensom, du er enestående!

Og for å være enestående skal vi avlære oss merkelappene som er satt på oss, kvitte oss med boksene vi har latt oss presse ned i og ta opp til vurdering det vi tror på, alle sannhetene om hvem vi er. Til slutt vil vi oppdage at vi aldri manglet noe, snarere tvert imot for fortvilelsen handlet aldri om vår egen utilstrekkelighet, men om det enorme potensialet som banket på for å få oss til å våkne og innse at vi er så mye mer enn vi trodde. Mangelen på kontakt med de potensialene som sjelen ønsker at vi nå skal mestre og manifestere. Ikke gjennom velkjente handlingsmønstre, men gjennom å forstå hvem vi er og la væren gi ansats til gjøren. 

Vi trenger å møte oss selv i ensomhet for å stenge livs-støyen ute slik at vi kan høre vår egen stemme, vår egen guide, som er så sliten av å snakke til døve ører, som lenge har forsøkt med enkle metoder for å oppnå kontakt, men som til slutt må ty til drastiske skritt for å få oss til å sitte stille og innse at vi aldri egentlig er alene, men at vi trenger et inderlig nærvær med oss selv for å vokse. 

Det betyr ikke at vi for alltid skal vandre alene, at vi skal sitte stille så lenge vi lever, at vi kun har verdi når vi melder oss ut av samfunnet og gir vårt eget indre, all vår oppmerksomhet. Det betyr ikke at vi skal gi slipp på alt vi tror på, at vi skal avslutte vennskap og si opp jobben, gå ut av ekteskapet, bryte ut av alle systemer og bli en fri sjel, fordi vi ikke kan tilpasse oss lenger. 

Det innebærer bare at vi skal gjenopprette balanse i noe som er kommet fryktelig skjevt ut i det livet vi lever, livet er ikke et enten eller, men et både og. Og vi trenger kanskje ikke gjøre så store forandringer i det ytre i det hele tatt, kanskje bare noen små justeringer gjør oss i stand til å bevege oss friere ved at vi ikke lenger tapper oss selv for energi i vår opplevelse av aldri å strekke til.  Vi kan få energi av det vi gjør, fordi vi innser at det eneste som kreves, er at vi gjør vårt beste. Kanskje ikke i tråd med omgivelsenes forventninger, men i en harmonisk samklang med stemmen som har begynt å synge, inne i oss for med den er vi er aldri alene - aldri alene!