Mitt og ditt

Først av alt vil jeg innlede med å si at denne posten er lang og at den berører et tema som kanskje ikke alle føler seg berørt av. Til dere vil jeg si at jeg kommer tilbake med noe annet i morgen, så ikke tving deg selv til å lese, gjør noe annet morsomt i stedet ;-)

Jeg hører stadig fra mennesker som er fryktelig slitne og det kan synes som om veldig mange er inne i en fase hvor kroppen har «nettet ned». Og uansett hvor hardt de arbeider for å ta ansvar for at de selv en påvirkende faktor til at nettopp dette potensialet spiller seg ut, at det ligger en viktig læring i dette, så finner de ingen forløsning. 

Jeg har skrevet om dette flere ganger før og jeg skal nok skrive enda mer og da spesielt om penger som skaper en helt reell bekymring når vi ikke lenger er i stand til å gjøre det som skal til for å sikre oss inntekter. Men dette skal jeg ta for meg en annen gang.

I dag her jeg tenkt å bevege meg i en retning som kanskje kan være oppklarende for noen av dere som tappes for krefter, det gir i alle fall mening for meg. Jeg kaller det «Mitt og ditt» og det er en velkjent problemstilling for de av oss som er mer enn gjennomsnittlig sensitive og som har avslørt at grensesetting og avvisning, ikke er det samme, men to helt ulike uttrykk for å plassere oss selv der vi ønsker og være i samvær med andre. Grensesetting som er nødvendig for at vi skal kunne bevege oss fritt inne i vårt eget «felt» og avvisning som er et tveegget sverd, med behovet for aktiv beskyttelse på den ene siden, og erindringen om en emosjonell smerte på den andre. Jeg skal ikke gå inn på dette spesifikt heller, men ser at denne tematikken som dukker opp igjen, nå som jeg forsøker å forvalte helt nye potensialer av livet. 

For flere år siden fikk jeg følgende besked;

«Husk at energien mellom mennesker går begge veier.»

Akkurat den setningen skulle få stor betydning, for jeg innså at idet vi oppretter kontakt med andre mennesker, skapes det også en rettet energetisk strøm mellom oss og den går begge veier. Så det jeg sender ut, har en respons som kommer tilbake og dette skjer med begge parter. Med andre ord er denne strømmen av energi bestående av både «mitt og ditt». For meg fikk dette stor betydning for jeg innså at mye av det jeg bar på, veldig mye faktisk, ikke egentlig var mine følelser, men andres opplevelser. 

Så gikk jeg inn i en fase hvor jeg arbeidet svært bevisst med å se forskjellen, avsløre hvordan jeg fremsto i møte med andre og hvordan jeg hadde en tendens til å oversette andres følelser som mine egne og hvor jeg ble så uendelig sliten av å ta ansvar for noe jeg ikke forsto årsaken til. 

Det er absolutt to sider av dette, for det som berører oss, er ofte noe som bringer oss læring om oss selv, at de menneskene som etterlater seg spor i oss, ofte er våre læremestre. Men akkurat dette skal jeg heller ikke fordype meg i nå, speilinger skal jeg også skrive om en annen gang. Nå skal jeg derimot holde fokus mot den energetiske forbindelsen og kanskje avsløre noe om det som tapper oss for krefter. 

Arbeidet med å kunne forvalte stadig mer av mitt eget potensial, har en underliggende hensikt i å forske på min egen bevissthet. Så sterk er denne drivkraften at jeg ikke klarer å stoppe opp og gå tilbake til en behagelig og litt mer ubevisst tilstand for å gjøre livet litt «enklere» for meg selv. Noen av de jeg møter underveis, skulle nok gjerne ønske det og absolutt de som er strenge forvaltere av sannheten fra i går og som kjenner seg kraftfulle fordi de har alle svarene og kan sette to streker under dem. 

Det som undrer meg i møte med såkalte vitere, de som vet, er at de ikke selv ser at vitenskapen har noen begrensninger, at det ikke finnes noe av dette som er objektivt, at alt som dokumenteres, bærer energien til den som forsket det frem, deres tro og deres overbevisning leder prosessen mot dette som visstnok er en sannhet, men for hvem? Nå er det ikke slik at jeg med dette ønsker å undergrave viktigheten i forskning eller vitenskapens betydning, jeg er en stor tilhenger av begge, forskning fordi den skaper bevegelse, vitenskap fordi den gir oss noe og arbeide videre med som å bygge en trapp, trinn for trinn. 

Men det jeg misliker er de to røde strekene som settes under svaret, for hvordan er det mulig, tenker jeg? 

Selv har jeg stor nytte av å undre meg, reise i bevisstheten ut i et landskap som er så logisk bygget opp, at det er lett å smile når en forstår hvor enkelt hele denne konstruksjonen egentlig er. Men det er en vesentlig forskjell her, for det vi forstår med bevisstheten, lar seg ikke like enkelt forklare når vi henter det ned i energiene her på jorden. Det er derfor jeg stiller spørsmålstegn ved vitenskapen, for jeg ser at den absolutt har en verdi, den er viktig for at vi skal forstå visse sammenhenger, men den kan foreløpig ikke gi oss hele bildet. Den dokumenterer fragmenter av det som foregår, men vi har verken intellektuell rekkevidde, utstyr eller ord som dekker det potensialet som faktisk utspiller seg der «ute». Når vi er kommet dit, vil vi ikke lenger se på oss her på jorden som sjefene over alle sjefer, men heller innse at vi er brikker i en sammenheng som er så stor og omsluttende, at det eneste som betyr noe, er vår egen eksistens, i en logisk samhandling med alt som er. 

Dette skal jeg nok også skrive mer om, men tilbake til dagens tema. 

Vi har lært oss å leve i en virkelighetsopplevelse som er definert innenfor dimensjonen av tid og rom, vi kjenner spillereglene og vi kjenner til begrepet makt, dette fundamentet vi har bygget våre samfunn på, denne strukturen vi har benyttet oss av for å beherske samhandlingen mellom et stort og stadig større antall individer. Denne fasen er den vi kaller «gammel energi» mens vi nå er i ferd med å ta steget inn i en ny syklus, en ny æra for Moder jord. Det er det vi kaller «ny energi» og den innebærer i all hovedsak at vi skal ekspandere ut av rammene kalt tid og rom og gjenvinne en større opplevelse av frihet. Vi skal altså ikke lenger beherske livet her på jorden, vi skal forvalte det, som et potensial vi nå har fått tilgang til, nettopp fordi vi den kollektive bevisstheten har nådd et punkt hvor en ny dimensjon er blitt tilgjengelig.

I denne dimensjonen, vil vi automatisk stille spørsmål ved det som har to streker under seg, bevisst og ubevisst gjenkjenner vi at noe begrenser oss, at vi ikke lenger ønsker å være underkastet noe som andre kontrollerer, vi vil ikke lenger ha bare svarene, men trenger plass for å stille spørsmål, våre egne spørsmål. 

Jeg møter mange unge mennesker og jeg ser at stadig flere av dem, sliter med å tilpasse seg. Og det er ikke lenger slik at de kan mestre det gjennom å bruke en sterk vilje, det stritter sånn i dem, at de heller blir syke enn å underkaste seg. Det er den nye generasjonen som er kommet for å vise oss veien videre. Men i stedet for å gi dem den plassen de trenger, forsøker vi å tvinge dem inn i de eneste rammene vi kjenner, det er det jeg kaller sirkler. Vi har lært, slik våre forfedre lærte det, at ved å være sirkulære, passer vi inn i samhandlingen med både  mennesker og systemer som er der for å forvalte oss. Disse unge menneskene er trekanter og det er ikke meningen at de skal være noe annet enn det, trekanter. Men som vi alle vet, passer ikke trekanter og sirkler sammen, så allerede som foreldre, sliter vi med frykten for å ha fått noen i hus, som aldri kommer til å klare seg og det eneste vi kan gjøre, er å høvle dem ned slik at de blir pene og runde. Men det virker ikke, for kantene vokser ut igjen så snart vi tror vi har gitt dem riktig form, går de tilbake til sin opprinnelighet, som trekanter. Akkurat slik alt er i form, går tilbake til utgangspunktet når ingenting holder det sammen, det er en fysisk lov som bekrefter dette, men Tørum, det tar du en annen gang.... ;-)

Jeg gjenkjenner meg selv som en trekant og jeg var så heldig at jeg fikk vokse opp med sirkler som gjenkjente sine egne kanter inne i seg. De hadde ikke fullstendig utviklet dem, men de kjente dem gjennom det vi på godt norsk kaller klokskap. De forsøkte selvfølgelig, men etterhvert sluttet de med hjørnekappingen og utvidet heller rommene i vårt hjem slik at det ble plass for meg. De gjorde det gjennom to viktige faktorer; de stilte spørsmål i stedet for å servere svar og de ga meg tillit i stedet for å innpode meg med frykt. 

Og endelig begynner jeg og nærme meg poenget i denne refleksjonen. For grensene mellom mitt og ditt, endrer seg nå eller de smelter sammen på en annen måte, alt ettersom hvilken vinkel vi ønsker å se det. 

I det vi blir bevisst på at vi er på en litt annen reise enn mange andre, kan vi se oss selv som trekanter som plutselig tiltrekker seg andre trekanter. Det endrer spillereglene totalt! For det vi har lært om grenser og avvisning, fungerer ikke lenger på samme måte fordi den energetiske forbindelsen som da opprettes, tjener en annen hensikt. Ikke lenger skal vi bare bruke hverandre som speilinger for å utvikle oss selv, men vi skal se på de andre som medspillere i skapelsen av den nye tiden. Mennesker som er vevet sammen med oss fordi vi har påtatt oss en oppgave, hvor vi trenger hverandre for å lykkes med prosjektet. 

Dette forutsetter at vi har lært oss hvem vi er først, at vi har lagt fortiden bak oss, at vi er villig til å gi slipp på livet med avkappede hjørner. Med andre ord, skjer dette når vi når det punktet i vår utvikling, at vi ikke lenger trenger å legge så stor energi inn i det å bli den beste utgaven av oss selv, men har innsett at vi faktisk allerede er det, at vi alltid har vært det og at derved blir så modige at vi gir oss tillatelse til å utforske helt nye virkeligheter.

Noen av oss er kommet dit, andre står på dørterskelen eller sliter med å finne nøkkelen til døren, mens andre justerer kompasset for å finne frem til døren. Men uansett hvor vi står i denne prosessen, så er vi der vi skal være og vi er på riktig vei. Det betyr at når vi har tatt en beslutning om å være medskapere av den nye tiden, vil vi bli ledet mot andre som er ute i samme ærend. Det er da det blir viktig å skille mellom mitt og ditt med en litt annen hensikt enn før. Vi skal ikke lenger bare lære av hverandre, vi skal samhandle med en høyere grad av bevissthet. 

Når vi kommer dit at vi er i harmoni med oss selv og kan legge egoet til side, vil vi automatisk løfte blikket og oppdage at det opprettes forbindelser med andre mennesker, på en helt annen måte enn før. Ikke lenger innenfor rammene av systemet som skal holde orden på vår fysiske tilstedeværelse, men på et plan hvor helt ukjente sjeler kommer inn på "linja" fordi de er søkere sammen med oss.

La meg ta bruke et personlig eksempel; I september i fjor dukket det plutselig opp et bilde av et menneske her på FB, et menneske som er en kjent person, men som jeg absolutt aldri har stiftet personlig bekjentskap med. Noe i meg ble berørt, men jeg la det til side helt til neste gang og neste gang, det samme menneskets avtrykk dukket opp, på de merkeligste måter. Gjennom dette har jeg lært mye om meg selv, jeg har blitt utfordret og inspirert og har følt meg nærmest tvunget til å bevege meg inn i et helt nytt syn på hvem jeg er. Egoet mitt har virkelig blitt eltet og jeg har sent mange bønner i ren og skjær takknemlighet for at jeg har fått være i dette energetiske samspillet og har bedt om tilgivelse dersom min tilstedeværelse har tatt mer enn det har gitt.

For en liten stund siden, fikk jeg beskjed om at den energetiske strømmen mellom oss, ville aktiveres ytterligere gjennom at det ville oppstå en magnetisme. Altså skulle forbindelsen justeres og bli mer materiell Jeg forsto ikke da hverken hvordan eller hvorfor, men jeg aksepterte og etter noen dager ble jeg fryktelig sliten, fullstendig tappet for energi og jeg gikk inn i et emosjonelt landskap jeg trodde jeg hadde forsert for lenge siden. 

Men plutselig sto det hele klart for meg, i en meditasjon åpenbarte deg seg en innsikt i at magnetismen hadde ledet oss så nært hverandre at vi ikke lenger bare hadde kontakt i vibrasjonen av ether, men at vi var kommet så nær en manifestasjon at jeg reagerte som når jeg møter mennesker i denne virkeligheten. Og her har jeg som sagt, gode rutiner for å skille mellom mitt og ditt, her har jeg lært meg å sette grenser og til tider avvise når noen allikevel velger å tre over dem. Men på et energetisk plan har jeg ikke trent så mye på dette, her har jeg vært vært mer opptatt av den beskyttelsen jeg trenger for å forvalte meg selv i samhandling med andre frekvenser, andre dimensjoner, andre deler av skapelsen, men når jeg møter andre mennesker i dette rommet, da innså jeg at jeg kom til kort. 

Sorgen og smerten jeg bar på, var ikke min i det hele tatt, den lå i den energetiske strømmen som var etablert mellom oss og magnetismen hadde ført den inn i en frekvens som gjorde at jeg ikke lenger bare utvekslet informasjon gjennom bevisstheten, men som om vi var fysisk i kontakt med hverandre. Da forsto jeg at det trengs helt nye regler for grensesetting i dette nye landskapet. En enda større bevissthet om hvem jeg er som menneske og som sjel i det oppdraget jeg har påtatt meg. For det kommer flere slike møter, flere trekanter vil dukke opp og det er uten betydning om vi fysiske møtes for intensjonen er den samme og derved også frekvensen vi opererer på.

Budskapet mitt i denne lange refleksjonen, er at vi er klare nå, bevisstheten vår er klar for det neste steget og dersom vi ikke henger med, men tviholder på de jordiske avhengighetene våre og ikke gir slipp på fortidens definisjoner om hvem vi er, vil vi stå overfor et fryktelig kaos både emosjonelt, mentalt og fysisk. Da vil vi nemlig ikke bare utfordres i å gjenkjenne vårt eget i møte med andre mennesker, men vi vil i tillegg utfordres på fremdriften av den avtalen vi inngikk før vi trådte inn i denne tiden, denne bevegelsen av potensialer. 

Om vi kommer til å møtes, vi som energetisk allerede samarbeider spør du? 

Jeg vet ikke, men jeg tenker at vi kanskje ikke trenger det, for i den nye dimensjonen av oss er ikke det å materialisere så vesentlig, da vil vi heller ha fokus på opplevelsen av å være her, uansett i hvilken form det utspiller seg og da blir tid den faktoren som skaper bevegelsen. Men det skal jeg heller ikke skrive om her.

For her skal jeg avslutte med å si at vitenskapen har ikke fanget dette enda, det er for nytt så kanskje det er vi som skal utvikle den ved å stille de store spørsmålene. Det starter med det, å undre seg i stedet for å lete etter svar,  ha tillit i stedet for å gå i loop i den gamle frykten for ikke å strekke til og gi tillatelse i stedet for å ta kontroll. Hele vår opplevelse av virkelighet er bygget opp rundt en dimensjonering som er skapt for å holde orden på store menneskegrupper, men kanskje er den tiden over, kanskje skal vi skape nye systemer nå?  Ikke ved å utslette det som allerede er, det som fungerer, men ved og tilføre en ny dimensjon til det eksisterende, et rom med plass for mennesker i alle slags former?

Vi mestrer dette med letthet når vi legger vårt eget ego til side og innser at alt i skapelsen er bygget opp av logiske brikker, faktorer som holder det hele sammen og at de små detaljene bare er miniatyrer av det uendelig store. Vi kan ikke gå oss bort, det er ikke mulig for vi er en del av en stor vev av energier og vi kan ikke falle ut, det ligger ikke som en mulighet for sjeler som er ute på et viktig oppdrag ;-)

 

 

 

Om gleden som venter på pauserommet

Latter.jpeg

Jeg har et mantra jeg sier til meg selv, hver eneste morgen; «I dag skal jeg gi gleden næring!» Også gjør jeg så godt jeg kan, men det er ikke så enkelt dette med gleden, ikke så lett som det høres ut. 

For mange av oss er gleden en etterlengtet tilstand, men i realiteten noe vi bare opplever i små glimt, følelser vi ikke helt klarer å fange og holde fast ved. Noen av oss kan faktisk ikke telle et eneste gledes-øyeblikk hver dag og langt mindre hver time. I perioder kan det gå så langt mellom hver gang at vi husker å ta den frem at vi glemmer den helt bort i alt vårt strev.

Glede er en emosjonelle muskel som trenger trening og den trenger oppmerksomhet for å opprettholde sin potensielle styrke. Og for de av dere som ikke gjenkjenner effekten av ordet «prosess», er det ikke sikkert resten av denne teksten er relevant, dere har sannsynligvis et liv som er i god flyt og balanse. Men for oss som får en klump i magen bare vi hører ordet, kan det være på tide og stoppe opp og ta friminutt. Vi har nemlig havnet i et hamster-hjul og tror at vi bare skal vikle ut litt mer av oss selv, så er vi fremme…

Men vi kommer ikke frem, for i det vi runder hjulet, fortsetter det å snurre og den ene prosessen etterfølger den andre, igjen og igjen og igjen, inntil vi innser at det aldri kommer til å ta slutt. Utvikling stanser ikke, heldigvis, men vi trenger pauser for å nyttegjøre oss alt vi har lært, bruke det vi har prosessert og trent på og bare være litt, mellom slagene. Men når er det vi skal hoppe av, når er det vi skal ta friminutt, hvordan vet vi at vi fortjener å bare være? Det er ingen klokke som ringer, ingen leder som sier at det er tid for å gå hjem og hvile, ingen andre enn oss selv kan sette disse grensene og sørge for at hverdagen ikke bare er fylt av prosesser og fokus på at vi skal bli stadig bedre mennesker.

Det er hele tiden er oppgaver å ta fatt på og påminnelsene er mange, bøker som skal leses, informasjon som skal vurderes, dietter som skal prøves, treningsformer som skal prøves ut, så mange mennesker å lytte til, så mye å holde seg orientert om at vi glemmer å nyte det vi allerede har. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi skal stoppe vår egen utvikling, slå to streker under svarene vi har funnet og si oss fornøyd med at vi er som vi er, eller kanskje det er nettopp det vi skal, kanskje nettopp det er den viktigste prosessen akkurat nå?

Jeg tror ikke det er et felles punkt med en bryter som netter ned et felles prosess-maskineri. Det er helt individuelt, en helt personlig beslutning vi trenger å ta, og akkurat nå kan nok mange ha nytte av å spørre seg selv om gleden får nok næring, om det er nok nytelse i hverdagen eller om alt det gode ligger gjenglemt på pauserommet og venter. 

Vi gjør alt vi kan for å bli den beste utgaven av oss selv og med en sterkt vilje, holder vi det gående, det er stadig mer potensial som skal utvikles, mer innsikt å hente, flere drømmer som skal oppfylles og stadig flere noen bekymringer som skal nøytraliseres, frykter som skal elimineres og nøkler som skal avsløres, til nye rom i oss selv. Så mye er det, at livet blir alvorlig, for dette er tross alt et seriøst stykke arbeid, dette vi driver med. Vi farer ikke med silkehanskere, vi som forstår ordet prosess, vi dykker dypt og våger den emosjonelle smerten som kreves for å komme ned til hver eneste erkjennelse, hvert eneste forløsningspunkt. Så strenge og voksne er mange av oss blitt at vi glemmer barnet, den delen som bærer på undringens gave og som trenger friminutt til lek og hvile eller rett og slett bare være i fantasiens rike. 

I den byen hvor jeg bor, er det mange nonner og i går gikk to forbi her, det vi si den ene gikk, den andre satt i rullestol. De hadde begge dette velmenende uttrykket, dette forsiktige smilet som kjennetegner dem som har levd et puritansk liv i bønn og forsakelse. Også tenkte jeg over min egen situasjon, for det er ikke langt unna at jeg får det smilet selv, det som ikke skaper bobler i magen, men som signaliserer en form for overbærenhet og absolutt ikke en dråpe selvironi.

Men heldigvis er det ingen fare, jeg ramlet nemlig ned i gryta som barn, i et hjem hvor det var uendelige mengder glede å forsyne seg av. Latteren runget flere ganger hver eneste dag og jeg lærte tidlig å møte livets store utfordringer med humor. Jeg oppdaget at det å falle bare er trening i å reise seg opp igjen og at det alltid var noen å komme hjem til. Og siden jeg har en velutviklet rebell i meg, gikk det ofte galt og da ble jeg alltid møtt med følgende spørsmål; «Tror du at du kan le av det i morgen, kan dette bli en god historie?» Noe jeg som regel kunne bekrefte, men om jeg ikke klarte det, var responsen; «Da har VI et problem, men husk at det går over!» 

Gleden er min nøkkel inn til nytelsen, men i perioder er jeg nødt til å minne meg selv på å bruke den. I prosesser, er vi ofte alene med oss selv og omgivelsene kan ikke trenge inn med påminnelser. Det er da vi blir som nonnene som passerte her i går, levende bevis på at vi ikke tøyser og tuller med dem som tar livet på alvor. Men når vi begynner å mestre evnen til å le av oss selv, da dukker de opp, gledes-vennene, de som får frem smilet vårt og som drar oss med ut til friminutt, ut på pauserommet hvor gleden alltid venter, den slutter nemlig aldri å tro på oss.

Noen sa engang til meg at jeg ville lære mine venner å kjenne i motgang og smerte, og det er noe rett i det, men jeg ser at de beste vennskapene utvikler jeg sammen med de som evner å støtte meg i medgang, de som gleder seg med meg, virkelig glede seg altså, ikke så påtatt at det smaker bittert, men som virkelig kjenne seg inspirert av min opptur. 

Så kanskje er det flere enn meg som trenger litt fri nå, fri fra prosess og alvor, fri fra selvransakelse og heller være litt useriøse, litt tøysete og barnlige, litt gærne et øyeblikk med så mye latter at det gir kink i ryggen, bare for å minne oss selv om at vi har noen muskler vi har glemt å implementere i treningsprogrammet. Det er gjerne da vi oppdager hvor langt vi er kommet, hvor mye energi vi har forløst gjennom alle prosessene og har vi ikke noen å le sammen med, så kan selvironi være like virkningsfullt. 

Å gi gleden næring, er en herlig beskjed om at det også er en del av det å vikle seg selv ut, for selv om det er slitsomt å bli oppgraderte versjoner av seg selv, er det morsomt også. Jeg er heldig som har mange idealer rundt meg, mennesker som har oppdaget nettopp dette og jeg og jeg elsker dem for å være bevis på at de lykkes, ikke til tross for at de tøyser og tuller med livet, men fordi.

Glede er en magisk medisin som vi kan foreskrive for oss selv og ta store doser av, gjerne flere ganger om dagen. Men husk at den er vanedannende, så har du først begynt, er det vanskelig og slutte ;-) 

God mandag der ute og god uke, husk at en god latter ikke er noe som skal spares til en passende anledning :-)

Den krevende liv-sorgen

 

Jeg vet at mange føler seg slitne nå, fryktelig slitne av livet, sånn langt inn i sjelen sliten. Og det er ikke mangel på ressurser som gjør dem sånn, det er fortvilelse og sorg over å ikke mestre å være på leveranse-siden lenger. De klarer ikke prestere som før, de prøver og prøver, men klarer det ikke, bryter sammen og til slutt orker de nesten ingen ting. 

Jeg kjenner meg igjen for for meg ble diagnosen ME, redningen enn så rart det høres ut. Jeg var en av dem som hadde mange ressurser og ikke minst var jeg i besittelse av en enorm arbeidskapasitet. Jeg var vant til å levere og vant til å lykkes for om jeg følge meg sliten, ga jeg bare litt ekstra gass også gikk det over, inntil det ikke fungerte mer!

Det var hodet som sto for sammenbruddet i mitt liv, for plutselig virket det ikke og jeg mener, det virket ikke. Det var absolutt ingenting som var som det skulle og selv de enklest oppgaver ble som store fjell jeg skulle forsere og fortsatt flyter årene mellom 2002 og 2013, sammen for meg. Jeg er ikke i stand til å skille dem fra hverandre og jeg har ingen orden på den kronologiske rekkefølgen på noe av det som har skjedd. Evnen til analyse og logisk tenkning, ble bare borte, forsvant, forvitrer fra et øyeblikk til et annet 2 oktober 2002 og den ble erstattet av tretthet. Det var da jeg fant opp ordet; «Margsliten». For det var det jeg var, ikke trett fordi jeg hadde vært våken lenge, ikke sliten fordi jeg hadde vært fysisk aktiv, jeg var rett og slett utslitt av å leve!

Jeg forstår at mange opplever det samme nå, og det virker som om det har eskalert den siste tiden. Så uendelig mange ressurs sterke mennesker klarer ikke å forvalte seg selv, men blir handlingslammet og fortvilt fordi differansen blir så uendelig stor, fra det å være en som klarer alt til plutselig ikke mestre noen ting. 

I mitt møte med disse menneskene får jeg ofte et spørsmål relatert til om jeg er friskt igjen, om det gikk bra med meg. Og ja, jeg er friskt og det gikk fryktelig bra ;-) Men det tok tid å lære seg og leve på en annen måte, for det er ME for meg, en påminnelse om at jeg er her for å leve, ikke bare overleve. Jeg gjenkjenner sorgen i dem som spør og ofte renner tårene hos meg. Ikke nødvendigvis fordi jeger trist, men fordi kroppen min hjelper meg med å forstå hvordan den andre har det, forstå "livs-sorgen", fortvilelsen over selve livet som blandere seg sammen med en intens lengselen som ikke synes å kunne forløses.

Da er det helt naturlig for oss å gjøre et forsøk på å finne en løsning, en livbøye for å holde oss selv flytende mens vi dytter følelsen bort og plasker vilt i frykt for å havne under vann der vi kan møte erkjennelsen av at vi ikke har verdi, at vi er mislykket.

Men hvordan kan vi komme oss ut av dette og finne inspirasjon, kraft til å skape og hvordan kan vi gi oss selv en form som har mening? 

Det finnes nok ikke et enkelt svar på dette, men selv har jeg funnet noen gode retningsvisere i forståelsen av at vi mennesker har noen eksistensielle drivere, noen premisser vi må forholde oss til, for faktisk å kunne være her. La oss leke med det vi kan kalle det første premisset; Separasjonen.

I det vi bestemmer oss for å reise til jorden, aksepterer vi at vi må la mange av våre aspekter og potensialer, bli igjen fordi den fysiske kroppen og den materielle dimensjonen, ikke har plass for hele oss. Den andre separasjonen oppstår idet vi forlater mors liv og puster selv for første gang. Senere skal vi gjennom mange separasjoner, men disse er de to viktigste, den første fordi den kobler oss fra vår egentlige eksistens, vår tilhørighet i det såkalte "alt som er", den andre fordi den frakobler oss fra samskapelsen med mor og overlater oss til å være alene, for første gang. Det er starten på vår reise inn i forståelsen av oss selv på jorden, vår sjels reise i et fysisk potensial. 

Vi følger spillereglene og lærer oss å fungere i dette landskapet, vi lærer om følelser, om kroppen og intellektets muligheter og begrensninger og vi forstår tankens kraft, de elektromagnetiske vibrasjonene som kobler oss til andre dimensjoner. Vi gjør det beste ut av det og for mange av oss, er det nok. Mens for andre er det ikke det, det er de av oss som har et vedlegg i avtalen om å reise til jorden hvor det står at vi på et visst punkt kan velge å hente inn flere potensialer i den fysiske kroppen. Det er mulig fordi vi har valgt å være her i en tid hvor energien på jorden skal endres. Når det punktet oppstår, vekkes erindringen om separasjonen, slik at vi husker hva vi faktisk kommer fra og potensialene vi la fra oss der. Da oppstår det en litt ukjent følelse i oss, en intens lengsel etter en gjenforening som vi ikke helt kan forstå, for vi har jo aldri opplevd det før. Men den kan ikke holdes tilbake, den blir bare sterkere og sterkere og den følelsen vi kjenner som ligner mest, er en sorg som i det å savne noe og lengte hjem. 

Det kan være lett å ty til substitutter i denne situasjonen, sånn for å teste ut om det er mulig å ta en snarvei. Noen forsøker ved å finne en ny kjæreste, andre ved å jobbe enda mer og mens noen tror de kan slippe unna ved å kjøpe stadig flere ting er det noen som flykter inn i trening eller nummer den vonde følelsen ved å bruke kunstige stimuli. Men tilstanden blir ikke borte gjennom fokus på ytre faktorer, vi kan bare gjenskape harmoni om vi ser dette som en dør inn til et større potensial i oss, en utfordrende gjenforening med noe vi allerede er, på en annen frekvens.

I boken jeg skrev sammen med Tove Skagestad i 2012, hadde vi et gjennomgangstema som var hentet fra min livsreise; 

«Jeg bærer en lengsel, lengselen bærer meg!»

For uten lengsel har jeg ingen drivkraft, det er gjennom å mestre den, forvalte den og leve den ut, jeg forstår mitt eget potensial, som menneske og som sjel. Det er den som viser meg veien og uansett hvor vondt det gjør, så er det aldri den som påfører meg smerten. Det er det egoet mitt som gjør fordi det ikke tror seg stort nok til å ta det imot, dette som ligger og ulmer der inne og minner meg om at livet kan være så uendelig mye mer om jeg tillater meg og leve det ut.  

Min diagnose var mitt møte med "av-knappen" til kroppen, en midlertidig pause slik at jeg fikk anledning til å restarte det fysiske potensialet som min sjel uttrykker seg gjennom, her på jorden. Det tok lang tid for det var mye som skulle avlæres, ikke minst i det emosjonelle registeret som hang fast i tiden før det jeg visste skulle komme nå, det jeg allerede var forberedt på, men som det skulle kreve hardt arbeid å realisere.  Men dette skal jeg skrive om en annen gang. 

Når jeg spør mine hjelpere om dette, svarer de ganske enkelt; 

«Separasjonen er den situasjonen dere har valgt dere selv inn i, når dere valgte livet. Å være separert er en forutsetning for en tilstedeværelse i de materielle energier og lengselen forbinder dere med denne ubevisste forankringen i potensialer som dere aldri mistet, men som venter dere når dere er rede. Lengselen holder dere våken om vi kan si det slik og minner dere om den menneskelige essens, som ligger i det emosjonelle registeret. Velger dere følelsene NYTELSE og GLEDE, vil dere oppdage at dørene åpnes for dere og at dere aldri reiste langt, men at dere alltid også er der dere hører hjemme. Dere jordiske «hvorfor» ligger i disse to for når nytelsen og gleden skaper ansatsen i deres væren, vil dere ikke lenger savne noe, men oppdage at dere har det hele!» 

Selv er jeg veldig glad i å lage meg fokuspunkter som gjør at jeg tvinger meg selv til å beherske en og en ting og etter denne teksten laget jeg følgende setning som jeg benyttet flere ganger hver eneste dag; "Jeg skal gi glede næring", også gjentok jeg det som et spørsmål for meg selv, mange ganger hver eneste dag; "Gir dette meg glede?" Etterhvert ble det en vane og nå vet jeg automatisk om det jeg gjør er i glede, eller fordi jeg vil allikevel, fordi det er en riktig handling i et annet henseende. Og gleden, den får næring, hele tiden. Jeg er så heldig at jeg har lett for å le av meg selv og det er nyttig for en god latter trener virkelig gledesmuskelen og det er den som gir meg noe å svare med når lengselen river og sliter for å holde meg våken og tilstede, i sorgen og sårbarheten over å bare være en liten del av meg selv. 

"God vakt" er et vakkert og velbrukt uttrykk blant mennesker som deler et viktig ansvar. La oss si det til hverandre så vi husker at vi ikke er alene på denne reisen <3

Er det mulig?

Puslespill.png

På min reise det siste året, har jeg kommet i kontakt med mange etablerte sannheter i meg selv, forankringspunkter jeg aldri trodde jeg skulle rokke ved, men joda, det ristet sånn i grunnvollene at sannhetene fløy som puslespillbrikker gjennom rommet, helt ute av kontroll, men fortsatt var de viktige, det visste jeg. Men å miste kontrollen over dem, det var litt av en øvelse i tillit. De falt jo ned etterhvert og skapte nye noen nye bilder, nye perspektiver som kom til syne når faktorenes orden endret seg. Og nettopp det siste der, det med faktorene i orden og uorden, skulle bli et gjennomgangstema for meg. Det kan synes som om nettopp det er avgjørende for hvordan vi skal møte verden med et helt nytt perspektiv, dette at faktorenes orden endrer seg og at det ikke lenger er viktig med orden i det hele tatt, men at vi heller skal mestre litt kaos.  

Vi blir ganske nakne når sannhetene våre krakkelerer, når de trygge pilarene vi har holdt fast ved, ikke er like stødige lenger og de virkelig store spørsmålene dukker opp i horisonten. Jeg vet at jeg ikke er alene om å skape denne følelsen, den er ikke genuin for meg, men synes heller å være en gjennomgangstone i manges liv nå, denne utfordrende sårbarheten. 

For hvem er jeg om jeg ikke lenger er den jeg var og hvordan kan jeg bli den jeg er for hvem er egentlig det?

Mitt bakteppe for denne etappen av reisen, er informasjon jeg fikk for mange år siden. Helt siden 2004, har denne forklaringen fulgt meg, gjensvaret jeg fikk når jeg spurte om ny energi og ny tid for jorden

Om vår utvikling; Menneskeheten går mot større grad av individualitet og derved en ny form for samhandling.

Om den energetiske forandringen; Den gamle energiens essens er; Å holde tilbake. Den nye energiens essens er; Ekspansjon

Jeg forsto ikke sammenhengen den gangen, men jeg har lært meg til å navigere etter nettopp denne informasjonen i tiden etterpå og dette har gjort det nye perspektivet tilgjengelig for meg. For det jeg ser i dag, mange år etterpå, er nettopp at vi trenger en ny form for samhandling når hver og en av oss blir utfordret til å ta oss selv og vår egen identitet opp til vurdering. Vi vil automatisk endre oss når vi blir mer bevisst på hvem vi ønsker og være og vi vil søke andre å samhandle med, når vi oppdager at vi ikke lenger fungerer like godt i de konstellasjonene vi har benyttet oss av til nå. Vi skal ikke nødvendigvis avslutte alle relasjoner, men se vår egen rolle på en ny måte.

Essensen i de to energetiske vibrasjonene er også svært tydelige for meg, for det som holder meg tilbake er «gammel energi», det er den energetiske strømmen som har gjort oss til gode samarbeidspartnere i maktens tjeneste. Den gamle energien er basert på at det finnes noe eller noen med makt over oss og at vår oppgave er å være underkastet . Hele strukturen i vårt samfunn er bygget opp slik og vi tror det er trygt for oss å være innenfor disse rammene . Noen tro at til og med at ydmykhet og underkastelse er det samme, så feil kan man ta... Jeg skal ikke gå så langt inn i dette nå, men det blir nok tema i en annen post. 

Den nye energiens essens er; ekspansjon og det er det jeg har lyst til å reflektere litt over i dag, for dette er noe som berører mange av oss, det å vokse, det å miste kontrollen og bli ledet langt utenfor egen komfortsone, for derigjennom å forstå vår egen individualitet på en måte som igjen gjør oss til i stand til å samhandle om å høyne den kollektive bevisstheten. 

Om vi tenker oss at alt som lever er i bevegelse, å ha liv er å være i bevegelse. Alt som beveger seg har en rytme som igjen kan oversettes med ordet frekvens. Frekvensen skaper vibrasjoner som fremkommer som lyd, som igjen strømmer ut som en tone. Vi har alle en slik tone, alt som lever har en og vi kjenner oss selv godt nok til å se hvordan vår tone spiller sammen med andres. I noen tilfeller blir det vakker musikk, i andre situasjoner blir det bare disharmoni og til og med bråk. Vi vet hvordan vi klinger sammen med andre, vi har lært å velge våre medspillere, vi kjenner vår plass i orkesteret og vi har en bestemt definisjon på hvem vi liker og misliker i våre omgivelser

Men når vår tone forandrer seg, samtidig som det samme skjer i omgivelsene hva da? Det er da vi mister kontrollen og oversikten og tonene i partituret står ikke lenger på rekke og rad, men flyr rundt i rommet. Også blir vi engstelige for at det aldri vil bli orden igjen, for om dirigenten ikke lenger er der, hva skjer med oss da, hvem skal da ta ansvar? Også begynner vi å lure på om det er oss det er noe galt med oss, om det bare er vi som ser at det er kaos, eller er det andre som kjenner det samme? 

Det er ikke galskap det heter når dette oppstår, det er dette som er ekspansjon. Det starter med oss og det betyr ikke at vi automatisk får ansvar for å redde hele partituret og orkesteret på en gang, det innebærer bare at vi skal lete etter vår tone og sørge for å gjøre den så ren som mulig. Vi ekspanderer og er medspillere i utviklingen av den kollektive bevisstheten, det er den som skal ekspandere og vi er individuelt ansvarlig for å gjøre vår del av den jobben. Det må være kaos før det blir orden, det er ekspansjonens natur.

Til og med «hjelpeapparatet» vårt, har mistet oversikt over det som foregår nå og trenger våre samarbeidsevner. For vi er ikke lenger bare mottakere av hjelp derfra, vi er også ansvarlige for å gjøre det samme tilbake, være informanter om hvordan det er på jorden akkurat nå. Det vet nemlig ingen andre enn oss, det er vi som endrer faktorenes orden her i den materielle verden og det er et samarbeidsprosjekt som strekker seg langt utover det vi noen gang før har deltatt i.

Vi kan ikke lenger sutre og be innstendige bønner om mere penger eller kjærlighet, ny jobb eller be om støttehjul fra oven i vår egen utvikling. Vi blir plutselig ansvarlig for dette selv, det er vi som eier de nye potensialene, de er åpnet i vårt eget indre og det er opp til oss i hvilken rekkefølge vi ønsker å plasser faktoren. Det er slik det er når makten forvitrer og vi ikke holdes tilbake lenger, det er slik vi ekspanderer, ved å ta større ansvar for å kreere det livet vi ønsker oss, i samhandling med våre hjelpere og ikke lenger som underlagt et system vi ikke råder over, det er slik vi oppnår en høyere bevissthet som igjen er betegnelsen på graden av innsikt vi har i oss selv. 

Jeg vet at denne refleksjonen kan virke utfordrende, at den kan virke fullstendig meningsløs eller ubegripelig, men jeg skal komme tilbake med mer etter hvert, men første steg på veien er å innse at det som før var umulig, er mulig. Det er en energetisk strøm med to utfall og vi velger hvilken vi ønsker å realisere. Det er plutselig blitt vårt ansvar nå når karma og ferdigskrevne skjebnekart ikke eksisterer mer, men forsvant idet vi besluttet å være en del av ekspansjonen. 

Personlig liker jeg å si til meg selv at det umulige er mulig, jeg liker det så godt fordi jeg elsker overraskelser og jeg får dem, spennende påminnelser om at alt er mulig bare jeg våger å gi tillatelse i stedet for å ta kontroll og se at det er det samme, det er bare faktorenes orden som endrer seg.

Og uansett hvordan vi pusler brikkene sammen, uansett rekkefølgen på våre potensialer, så er tonen den samme, det eneste det handler om. Vi kan ikke gå oss bort så lenge vi holder fokus på at vi strekker oss mot det indre lyset og gir tillatelse i stedet for å ta kontroll, la oss forundre i stedet for å lete etter sannheter.

Jeg tror at det allerede nå er mange av oss som står litt fast i de livene vi lever, nettopp fordi vi fastholder de gamle strukturene. For tenk om det er slik, at vi har alle faktorene vi trenger at vi ikke mangler noen som helst. Da rokker vi nemlig ved de bærende faktorene i samfunnet, det som maktens prinsipp er bygget på, og det er da vi trenger litt mot for å se noe nytt slik at frykten ikke driver oss dit hvor vi igjen blir holdt tilbake.  For kanskje har vi allerede all den kompetansen vi trenger og all den innsikten som er nødvendig for å bringe våre drømmer til virkelighet, kanskje handler ikke om å finne seg selv ved å jakte etter noe mer, noe vi tror vi mangler, men om å sette det vi allerede har, inn i en ny form? 

Så er det nok mange som tenker at nå Tørum, er du helt på villspor for det er da virkelig mange ting som er umulig, og ja, kanskje det er det. Men inntil det vurdert og prøvet i ny energi, velger jeg og holde feltet åpent. Jeg er tross alt vant til å være annerledes, så hvorfor slutte nå når det virkelig begynner å bli morsomt og være nettopp det?

Om dramatikere og andre venner

Mange av oss gjenkjenner mennesker i omgivelsene som synes å produsere dramaer, mange dramaer, det ene etter det andre og de blir liksom større og større, som om vedkommende ikke lærer av sine tidligere erfaringer, men bare gjentar seg selv igjen og igjen med stadig sterkere kraft.

De finnes overalt disse dramatikerne, disse krevende menneskene som til en stadighet dukker opp og tar all oppmerksomheten fordi de alltid har det verre enn alle andre og uansett hva vi selv har å fortelle, så har de historier som gjør våre egne utfordringer til små bagateller å regne. Vi har lett for å se på disse menneskene som sterke fordi de mestrer så mye smerte, men sannheten er at de kanskje ikke er verken sterke eller svake, men bare fanget i sin egen opplevelse av å være et offer, en som alltid taper, en som livet bare møter med vrangsiden til. 

Det ligger et stort potensial for oppmerksomhet i det å være et offer, den som tilsynelatende alltid forsøker å gjøre sitt beste, men som av en eller annen grunn, alltid blir sittende igjen med Svarteper, uten mulighet for å skape en endring. Offeret vandrer rundt i en virkelighet, helt uten rettferdighet, de vinner aldri for selv om de leverer inn lotto hver eneste uke,  er det nærmeste de kommer en gevinst, at de hadde alle tallene riktig, men at kupongen aldri kom frem, akkurat i den trekningen hvor de skulle blitt millionærer. Og historien om nettopp denne tragedien går sin seiersgang fra munn til munn og offeret får sin velfortjente dose energi, hver eneste gang den fortelles. 

De gjør ikke så mye ut av seg, disse dramatikerne, de roper ikke så høyt, men sier heller; «Ikke tenkt på meg, det går bra med meg, ta heller vare på deg selv du, jeg klarer meg.» Eller så sier de, «Det var jo enda godt at dette skjedde meg for jeg har jo styrken til å klare det. Stakkars en annen som hadde kommet opp i samme situasjon, nei det var godt det var meg!» Også forteller de gjerne med så stor innlevelse at trøsteren i oss våkner, omsorgspersonen som vil hjelpe, men så kjenner vi samtidig at noe i oss, stritter i mot, at vi ikke egentlig vil ha omgang med vedkommende i det hele tatt, men at all god oppdragelse hindrer oss i å vende ryggen til. 

Så vi stiller opp, vi trøster og hjelper og vi lytter til den ene historien etter den andre og offeret selv, fyller sine egne lagre med vår energi. De suger til seg oppmerksomheten bruker den behendig til å produsere mere drama slik at bøtta kan fylles igjen og igjen. De har ikke så lang levetid disse dramaene nemlig, derfor er det viktig og holde produksjonen ved like. Det finnes selvfølgelig noe som har evig holdbarhetstid også, det er det jeg kaller «sikkerstikk». For når det ikke virker med ferskvarene, finnes det gjerne noe i en gammel boks som de vet fungerer hver eneste gang. Når akkurat denne historien lekker ut, er offeret dømt til å vinne. Det kan være en godt bevart dårlig barndom, et grusomt tap, alvorlig sykdom eller lignende, men det maner alltid frem dødsangsten i oss, frykten for hva som ville skjedd om det var oss det hadde rammet, eller kanskje vekker det et minne i oss, noe vi selv har lagret og satt lokk på. 

Sannheten er at vi alle har et «offer», et aspekt av oss som søker trøst og oppmerksomhet, men heldigvis har de fleste av oss lært å ta ansvar for selv å tilfredstille dette behovet. Det betyr at vi ikke trenger å skape så mye dramatikk for å få det vi trenger, vi kan rett og slett stille spørsmålet;  «Hva har jeg egentlig behov for nå?» Dersom behovet er en skulder og gråte på, kan vi be tydelig om det, eller om vi bare trenger noen å snakke med, kan vi ta ansvar for å oppsøke en samtalepartner. Noen ganger kan skulderen være overflødig til og med, det er når vi oppdager at behovet ble forløst i det vi ble oppmerksom på følelsen som lå der og bare ventet på å bli sett og hørt - av oss. 

Offeret i oss, tar regi når det ikke mestrer å ta ansvar fordi det aldri har lært hvordan det gjøres. I noens liv finnes det så mange sikkerstikk at lageret er stappfullt av bokser med lokk som aldri er blitt åpnet. De oppbevares i de indre hyllene som påminnelser om at det vonde ikke er borte, de står der med håndskrevne merkelapper og forteller om gammel smerte. Vi er ikke så flinke til å våge oss inn i hverandres mørke, ikke så flinke til å avsløre hva som utløser den evige dramatikken som noen synes å skape i sine liv. Det er lettere for oss å bruke dramatikken som et tema for egne samtaler, formidle andre smerte på den måten, selv om vi selvfølgelig gjør det for å være hjelpsomme, ikke tenkt på det, vi gjør det jo absolutt i det godes tjeneste, dette å fortelle andres historie om mislykkethet altså. 

Jeg er så heldig at jeg blir invitert inn i de mørke arkivene til mange av de menneskene jeg møter og jeg har sett mange håndskrevne merkelapper, barnlige oversettelser av vonde møter med voksne som ikke evnet å gi trøst og støtte, eller møter med livslærdom som aldri ble løftet frem i lyset, men bare pakket bort og arkivert under «B» for bagateller. Noen av disse menneskene blir svært ansvarlige etter hvert som årene går, de setter rett og slett et kryss over behovet for respons og går videre som om det ikke eksiterer i deres emosjonelle register. De blir ofte det jeg kaller passivt aggressive, for idet de visker ut behovet for trøst, erstattes det med en instinktiv respons og er i forsvar mot alt og alle som potensielt kan bevege seg inn i arkivet og løfte på noen av lokkene. 

Offeret forsvarer seg med å be om oppmerksomhet med den eneste metoden de kjenner, nemlig ved påkalle oppmerksomhet rundt det de trenger, via andre. Men som enhver form for avhengighet, fungerer dette bare som et hull i en bøtte, for uansett hvor mye vi gir, blir det aldri nok, det renner ut like fort som det fylles på. Offeret trenger med andre ord ikke bare vår trøst og omsorg, de trenger også hjelp til å tette hullet. Men hvordan kan vi gjøre det? For meg kjennes det riktig å gi dem støtte mens de lærer å sette egne grenser, være en som skaper et rom som er så trygt at vi kan bevege oss bak de innarbeidede mønstrene, avsløre strategiene og komme i berøring med det egentlige behovet som ligger så inderlig gode pakket ned. I det trygge samværet kan vi stille det mektige spørsmålet; «Hva har du EGENTLIG behov for nå?»

Også er det ikke vårt ansvar å tilfredsstille dette behovet, vår eneste oppgave er å være til stede mens den andre selv finner de nødvendige ressursene for å legge dramatikken til stede og selv ta ansvar for å be om det de trenger, både fra seg selv og fra omgivelsene. 

Jeg må tilføye at dette bare er en refleksjon fra min side, en måte å bringe temaet frem på og jeg vil poengtere at det er en forenklet fremstilling av tilstander som kan være så alvorlige at det er nødvendig med en profesjonell tilnærming. Da er det ikke vi som skal åpne lokkene, men heller være en hjelpende hånd og finne noen som har riktig kompetanse. Sårene som ligger i gjemt bokser med håndskrevne merkelapper og smerten som fortsatt sitter i følelser som er visket ut, kan ikke alltid repareres gjennom et enkelt spørsmål.

Men uansett hvor alvorlig situasjonen er, har vi alle de ressursene som er nødvendig for å være en venn, et medmenneske som ved vår tilstedeværelse kan være en viktig støttespiller for de vi møter på vår vei. Det eneste som kreves av oss, er at vi våger å snakke sant om hvordan vi opplever oss selv i møte med den andre for deretter å legge vårt eget til side og fremstå som en nøytral medspillere. Da mestrer vi tilstedeværelse på et nivå som skaper trygghet i rommet fordi det er uten forventning eller anklage, dommeren er fraværende og rådgiveren har tatt pause. Vi skal ikke ta ansvar for den andres smerte, vi skal bare være støttespillere slik at smerten kan bli mer håndterlig i et rom hvor den kan komme ut i lyset. 

Bak ethvert ytre finnes en historie om et levd liv og det er ut fra våre egne livserfaringer vi skaper refleksjonen av oss i omgivelsene. Det kan være at offeret har en historie full av urettferdighet, den passivt aggressive har aldri oppleve å bli møtt med tillit og den ansvarlige har aldri erkjent behovet for trøst og omsorg. Men uansett hva vi gir uttrykk for, så har vi alle noen indre knuter på tråden, og for noen har det blitt til skikkelige floker. Da er det fint å ha en venn som hjelper oss å finne den røde tråden, slik at vi kan nøste oss sakte, men sikkert ut av det som har gjort vondt så lenge.

Vi lever ikke til tross for vår historie, vi lever fordi vi har en historie. 

Alle har vi mye godt i vente og det aller beste er å ha en trygg hånd og holde fast i, mens vi trener på å finne det frem ;-)

Hvor skal livet leves?

Det er mange som lurer på hva jeg egentlig driver med, her i dette landskapet hvor jeg har gjemt meg bort i noen år nå. Og sannheten er at jeg forsøker å finne meg selv ;-) Det innebærer en nokså krevende reise inn i avlæringen av alt jeg trodde jeg var, alt jeg har forsøkt og være for å tilpasse meg omgivelsenes krav og forventninger til meg. 

Mange spør også om hvorfor jeg ikke er så mye ute i det offentlige rommet lenger, og svaret er det samme, jeg vil ikke være der ute i synligheten uten at jeg føler at jeg kan utgjøre en forskjell, uten at jeg har noe som er så viktig å formidle, at jeg trenger det rommet for å uttrykke meg. Når jeg derimot gjør en innsats for å forstå stadig mer enn meg selv, har jeg det best i mitt eget selskap, et sted hvor det er så stille at jeg kan høre min egen stemme, den som gir meg innsyn i hvem jeg er slik at jeg blir stadig mer bevisst på hvilke potensialer jeg har tilgjengelig. 

Noen sier at jeg må være forsiktig så jeg ikke mister posisjonen min, at jeg blir glemt og ikke lenger er interessant fordi jeg ikke oppdaterer hele verden om det jeg driver med . Som om det ligger et tap i det å ikke være synlig der ute, som om anerkjennelse kan måles i antall timer på TV, artikler i ukeblader eller følgere på sosiale medier, mens det å se seg selv ikke teller i det hele tatt.

Den teknologiske utviklingen har gjort oss så distanserte at vi har mistet mye av den innsikten vi hadde før, den som fortalte oss om hvordan vi skal forholde oss til hverandre for å være gode medmennesker. I stedet for å ha nærkontakt med hverandre, filtrerer vi opplevelsene gjennom en skjerm som gir oss en behagelig distanse og som hjelper oss å skjule hvordan vi egentlig har det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt mennesker si at de lever to liv, det ene redigert til det ugjenkjennelige for å fremstå som vellykket overfor omgivelsene og det andre som en uretusjert opplevelse av å være fullstendig mislykket. Og midt i mellom der blir de stående som smertefulle bekreftelser på at de aldri kan nå opp til sine egne idealer, aldri kan bli den de ønsker og være, den de later som om de er. Den sannheten må heller aldri avsløres!  

Det har vært mye snakk om at vi skal være flinkere til å spørre hverandre om hvordan vi egentlig har det, bry oss mer og by mer på oss selv i møte med hverandre. Men når frykten er så stor at den gir oss panikk, kan vi ikke trenge gjennom med et ærlig spørsmål sånn i forbifarten. Det krever at vi bygger opp et tillitsforhold over tid, at vi beviser igjen og igjen at vi faktisk er interessert og at vi ønsker å være tilstede, lenge nok til at samtalen når inn til et punkt av gjensidig forløsning. Men det innebærer at vi ikke kan svare på telefon mens vi snakker sammen, vi kan ikke sjekke meldinger heller eller poste en selfie underveis. Vi trenger å stenge støyen ute, for å kunne høre en annens hjerteslag. En trenger ikke være klarsynt for å fange opp signalene som forteller hvordan andre har det. Det ligger like under overflaten og det skinner igjennom selv den mest profesjonelle «contouring», vi trenger ikke engang ha øyene åpne , vi føler det om vi tar oss tid til å kjenne etter. 

Og slik er det i møte med oss selv også, vi kan ikke lære oss selv og kjenne om vi ikke stenger livs-støye ute, vi kan ikke forstå hvem vi er, før vi faktisk våger og kjenne etter. Det er ikke så vanskelig, men det krever mot og ta det første steget, det som leder oss inn til den nakne sannheten som finnes bak de trygge rutinene vi har bygget opp for å føle oss beskyttet. Det er nettopp de jordiske avhengighetene som hindrer oss fra å oppnå den kosmiske tilhørigheten vi drømmer om. Gjennom livet har sikkerhetsnett blitt en solid forankring for oss og mens noen rutiner er bevisste, er nok de aller fleste så innarbeidet at vi ikke engang er klar over at vi utfører dem. Det er tanker, følelser eller fysiske handlinger som utgjør mønster som former bevegelsene våre, rett og slett fordi vi alltid har gjort det sånn. Men så begynner det å rykke litt i nettet og vi spør oss selv om vi faktisk trenger å gjøre oss den samme erfaringen en gang til, om det virkelig er nødvendig med enda en omvei før vi kan våge oss utenfor komfortsonen. Da dukker frykten opp, den som har ligget på lur hele tiden og sendt oss signaler om å være varsomme for ikke å gå i sårbarhetsfella. Akkurat da kan det være fint med litt tilbaketrekking, når den gamle beskyttelsen rakner og vi helt nakne et øyeblikk før vi henter oss inn igjen og gjenvinner balansen.

Mange undrer seg over at jeg ikke svarer på alle henvendelsene jeg får, telefonoppringninger, sms ér meldinger på messenger eller mail. Ikke forstår de at jeg ikke velger å være tilstede på instragram og tvitter, snapshat eller linkedin, det er jo tross alt viktige arenaer for å opprettholde en viss posisjon… Men nå er det engang slik at jeg ikke skrev under noen form for kontrakt når jeg fikk min første mobiltelefon i 1987, som gjorde meg ansvarlig for å være tilgjengelig 24/7 for resten av mitt liv. Jeg er tilgjengelig når jeg trenger det og når jeg har behov for stillhet så finnes det en «av-knapp» på det tekniske utstyret jeg er i besittelse av, og jeg er i min fulle rett til å bruke den. Og om andre finner det irriterende, ja så beklager jeg på den andres vegne at min oppførsel stresser dem, selv tar jeg ansvar for å minimere mitt eget! 

Det er et stress å være ute i det offentlige rommet, ikke bare for oss som har gjort oss synlig på TV, det er akkurat den samme mekanismen som utløses når en er synlig i sosiale medier også. Trykket blir kanskje større dess flere «flater» en disponerer, men mekanismen er den samme og stresset det medfører, trigger akkurat de samme fysiske reaksjonene i oss. Kroppen er nemlig ikke helt tilpasset den nye virkeligheten som teknologien har skapt for oss, den reagerer fortsatt ut fra to nøkkelfaktorer; trygg eller utrygg som forløser ulike hormonelle reaksjoner i oss. Adrenalin som roper at det er fare på ferde, setter oss i en frys-posisjon slik at alt fokus rettes mot å overleve eller Serotonin som også kalles lykke-hormonet, det som danser rundt i kroppen når vi kjenner oss trygge (svært forenklet beskrevet). En trenger ikke ha et spesielt utviklet intellekt for å forstå at kroppen sliter når den hele tiden får beskjed om at det er fare på ferde, at det må innhentes enda flere «likes» for å kunne kalle dagen verdifull, eller at en må løpe i noen flere trapper for å få nok etasjer på skrittelleren, før en kan ha det godt i noen minutter før en sovner.  

Den fysiske kroppen svikter oss aldri, den forsøker etter beste evne å gi oss innspill på hvordan vi har det her på jorden, hvordan vi forvalter dette enorme potensialet vi er tildelt som mennesker og medmennesker. Men vi overstyrer den stadig og til slutt bryter byggverket sammen og vi blir sittende igjen med dette som kalles sykdom, men som kanskje heller er symptomer på at vi ikke tar oss selv på alvor og finner tid og rom for å lytte til vår egen indre stemme, kompasset som gjør så godt det kan for å navigere oss gjennom dette livet på beste måte. 

Så til dere som lurer på hvorfor jeg stadig trekker meg tilbake, det er for å opprettholde min egen friskhet, min egen glede over å være i denne fantastiske kroppen på reise mot stadig større bevissthet om hvem jeg er, hvorfor jeg er og hvordan jeg best kan leve for å benytte meg av dette øyeblikket jeg har fått her på jorden. Jeg måler ikke mitt liv i verken likes eller antall skritt, ikke i antall telefonsamtaler eller venner på sosiale medier heller. Jeg vil heller måle dagen i gledes-enheter, for hvor mange ganger kan jeg klare å le av meg selv og min egen mangel på perfeksjon og hvor mange ganger kan jeg klare å nyte så mye så sterk at jeg kjenner det stikker i hjertet?  

Livet er en komedie, men følelsene tror det er en tragedie  ;-)

En ensom reise

Jeg er heldig som møter så mange mennesker på min vei, menn og kvinner som stopper opp og ønsker å snakke om livet. Så velger de meg fordi de vet at jeg bryr meg så mye om de spennende temaene som dukker opp når samtalene, mellom oss, fokuserer på vår væren og ikke fullt så mye på det vi har gjort, gjør og skal gjøre. Det betyr ikke at gjøren er uten betydning, snarere tvert imot, det betyr en hel masse faktisk, men ansatsen til våre handlinger starter et sted i oss selv, og det er også her vi velger å bruke energi på noe som gir en god følelse eller på noe som tapper oss for krefter. 

Historisk sett har vår kultur et system som belønner gjøren, dette innebærer at vi er trygge når vi gjør noe og aller helst noe som er bra for andre. Da blir vi både sett og hørt og kan forvente et klapp på skulderen. Om vi derimot skiller oss ut fra mengden og gir oppmerksomhet til vår egen væren, ja da er vi såkalt egoistiske. Men i min virkelighet stemmer ikke det helt, for det er jo når jeg kjenner meg selv og mine behov, jeg kan overgå egoets søken etter belønning. Det er først når forventningene er borte, jeg kan være en god medspiller sammen med andre, ikke for å få noe, men fordi jeg har et behov for å gi og ta imot. 

Veien til selvinnsikt er en ensom etappe, det er som en pilgrimsled som endrer vandreren steg for steg og lar oss bli oppmerksom på at omgivelsene kun er speilbilder av oss selv, at det vi opplever mens vi går, ikke er bekreftelser på våre feil og mangler, men påminnelser om noe vi allerede har, men ikke har vært i stand til å forvalte - enda. Men siden vi er så oppdratt til å gjøre, vil vi ganske automatisk forsøke å beskytte oss ved å handle, samtidig som vi skal gjøre oss kjent med nye sider av oss selv. Det er da vi får anerkjennelse for å være løsningsorienterte…. og ja, det er en bra tilnærming når vi er i en presset situasjon, men det er ikke en dårlig metode for å finne indre ro!

Og akkurat i dette landskapet møter jeg mange som befinner seg nå, fanget i et tro-system som forteller oss at bare vi gjør noe så er vi trygge, mens sjelen roper for at vi skal høre hvem vi er og hvorfor.  Akkurat da oppstår det kaos, et indre rot vi ikke aner hvordan vi skal forvalte. Også blir vi slitne, ikke som et resultat av hardt fysisk arbeid, men sliten i sjelen som jeg kaller det og det er en tilstand det er vanskelig og forklare, men vi er mange som kjenner oss igjen i følelsen av å ikke orke noen ting. Etter en tid i den tilstanden kommer fortvilelsen, for hvem er vi når vi ikke fungerer lenger, når intellektet synes å ha gått i dvale og handlekraften er avslått, time etter time, dag etter dag, uke etter uke?

Vi har ingen trening i å hvile, vi har ikke noe belønning-system for det, men kaller det latskap eller sykdom, også tar vi med oss denne sannheten inn i synet på oss selv og lar fortvilelsen blir større og større. Til slutt er vi nærmest verdiløse, ikke brukbar til noen ting, selvsentrerte, egoistiske, late osv. Det er da det hjelper med en medisinsk diagnose, en sykdom med et navn på, som kan forklare omgivelsene at vi ikke har noen skyld i denne tilstanden, at det ligger utenfor vår kontroll og at det vi trenger er trøst og omsorg - utenfra! Og det er det vi trenger, trøst og omsorg, det er riktig medisin for denne tilstanden. Men den virker ikke uten at vi tilfører den intravanøst, innenfra altså, for det er vi som skal tilby støtte og oppmerksomhet slik at sjelens rop ikke skaper kaos, men når frem til oss med de beskjedene vi trenger for å gjenopprette ny orden, ikke som flere skuffer i en gammel kommode, men som et helt nytt hus. 

Det er da vi innser at vi trenger å være alene, eller som min guide sa til meg når fortvilelsen var som størst;

Du er ikke ensom, du er enestående!

Og for å være enestående skal vi avlære oss merkelappene som er satt på oss, kvitte oss med boksene vi har latt oss presse ned i og ta opp til vurdering det vi tror på, alle sannhetene om hvem vi er. Til slutt vil vi oppdage at vi aldri manglet noe, snarere tvert imot for fortvilelsen handlet aldri om vår egen utilstrekkelighet, men om det enorme potensialet som banket på for å få oss til å våkne og innse at vi er så mye mer enn vi trodde. Mangelen på kontakt med de potensialene som sjelen ønsker at vi nå skal mestre og manifestere. Ikke gjennom velkjente handlingsmønstre, men gjennom å forstå hvem vi er og la væren gi ansats til gjøren. 

Vi trenger å møte oss selv i ensomhet for å stenge livs-støyen ute slik at vi kan høre vår egen stemme, vår egen guide, som er så sliten av å snakke til døve ører, som lenge har forsøkt med enkle metoder for å oppnå kontakt, men som til slutt må ty til drastiske skritt for å få oss til å sitte stille og innse at vi aldri egentlig er alene, men at vi trenger et inderlig nærvær med oss selv for å vokse. 

Det betyr ikke at vi for alltid skal vandre alene, at vi skal sitte stille så lenge vi lever, at vi kun har verdi når vi melder oss ut av samfunnet og gir vårt eget indre, all vår oppmerksomhet. Det betyr ikke at vi skal gi slipp på alt vi tror på, at vi skal avslutte vennskap og si opp jobben, gå ut av ekteskapet, bryte ut av alle systemer og bli en fri sjel, fordi vi ikke kan tilpasse oss lenger. 

Det innebærer bare at vi skal gjenopprette balanse i noe som er kommet fryktelig skjevt ut i det livet vi lever, livet er ikke et enten eller, men et både og. Og vi trenger kanskje ikke gjøre så store forandringer i det ytre i det hele tatt, kanskje bare noen små justeringer gjør oss i stand til å bevege oss friere ved at vi ikke lenger tapper oss selv for energi i vår opplevelse av aldri å strekke til.  Vi kan få energi av det vi gjør, fordi vi innser at det eneste som kreves, er at vi gjør vårt beste. Kanskje ikke i tråd med omgivelsenes forventninger, men i en harmonisk samklang med stemmen som har begynt å synge, inne i oss for med den er vi er aldri alene - aldri alene!

Et nytt potensial

 

Det har blitt mye fravær på meg nå, men nærvær i noe som har krevet all min oppmerksomhet og som trenger tid for å modnes.  Jeg har vært gjennom en fase hvor absolutt alt jeg tidligere har trodd på, vært bevisst på, hatt innsikt i, har blitt utfordret på det sterkeste. 

For fra hvilket perspektiv har jeg observert livet, på hvilken frekvens har jeg skapt opplevelsene, hvilke potensialer har jeg brukt, hvilke emosjoner har ledet meg til å skape, har jeg virkelig en tro eller er jeg en tviler, har jeg tillit eller er jeg fortsatt redd? Er det sant det som blir gitt meg av informasjon eller er det sant at jeg har forvillet meg så langt ut at jeg ikke lenger kan stole på min egen tilstedeværelse, hva er drøm og hva er virkelighet? Og tiden - virker den ikke lenger der den stopper opp og flytter på seg i et helt annet system enn før? Hvem er jeg inne i alt dette foranderlige, dette ukjente landskapet? Har jeg fortsatt en form eller er jeg ikke lenger den jeg var og hvem er jeg da?

Store spørsmål som har krevet meg for en tydelig tilstedeværelse i mitt eget selskap der altså, men heldigvis er jeg aldri alene, jeg samhandler med så mangt og så mange at jeg absolutt føler meg ivaretatt. De på den andre siden har ledet meg, mitt indre barn har holdt stø kurs og mine venner har delt reisen og opplevelsen, for det er ikke bare jeg som har blitt overmannet av den nye bevisstheten, vi er mange som har mistet fotfestet et øyeblikk her og blitt dyttet ganske langt utenfor komfortsonen. 

Vi har lenge snakket om ny energi, ny bevissthet, men nå er det ikke lenger bare prat. For mange av oss har allerede blitt ledet inn i dette nye, som å ha tatt et bevisst eller ubevisst valg om å utforske nye potensialer og derved har vi forlatt den opplyste stien og befinner oss i en magisk skog hvor ingenting lenger er som før. Samtidig skal vi opprettholde et hverdagsliv som krever at vi løper tilbake til stien for å holde følge med alt vi må og alt vi bør gjøre, mens en intens lengsel driver oss ut i grøftekanten og gir oss følelsen av at vi aldri er helt på riktig sted.

Til og med tiden utfordrer, den er liksom helt ute av rytme, for plutselig går den fryktelig fort for deretter å nærmest stå helt stille og uansett hvilke systemer vi forsøker å holde oss fast i, så vakler vi, for vi er på usikker grunn, med jevnere og jevnere mellomrom. 

For meg har det gitt mening å sette meg inn i Schumans resonans og jeg velger å legge ved denne oversettelsen fra nyhetsspeilet.no, som gir en enkel forklaring; 

Visste du at Jordens magnetisk resonans vibrerer på samme frekvens som vår hjerterytme og hjernebølger?

Av Kathy J. Forti PhD

Ifølge Wikipedia er «Schumann resonans en global elektromagnetisk resonans, frembragt av lyn – utslipp i hulrommet dannet av jordoverflaten og ionosfæren.»

For mange år har resonansfrekvensen ligget på et jevnt 7.83 Hz nivå med bare små variasjoner. I juni 2014 skal den ha tydeligvis endret. Skjermer på den russiske Rom Observasjonssystemet viste en plutselig økning i aktiviteten til rundt 8,5 Hz. Siden da har de fått inn dager hvor Schumann akselererte så fort som 16,5 Hz.

Først trodde de at deres utstyr var feil, men senere lærte de at dataene var nøyaktige. Alle spurte, hva som forårsaker denne periodiske tilspissede aktiviteten?

Er jordens frekvens hurtig hastet opp? Siden Schumann frekvensen sies å være «stilt inn» med den menneskelige hjernens alfa og theta tilstand, kan denne akselerasjonen være grunnen til at det ofte føles som om tiden har løpt og hendelser og endringer i livet vårt skjer raskere.

Disse nye resonanser er naturlig korrelert til menneskelig hjernebølgeaktivitet. Så dette betyr at vi er i endring. For mange år siden ble jeg opplært i EEG neurofeedback, så jeg så på hva disse akselererte frekvensene kan fortelle oss om menneskets evolusjonære endringer. En frekvens på 7,83 Hz er en alfa / theta tilstand. Avslappet, men samtidig liksom drømmende, en nøytral hviletilstand, venter på at noe skal skje. I en 8,5 – 16,5 Hz frekvens beveger man seg ut av theta – rekkevidde til mer fullt roligere alfa tilstand, til raskere, mer våken beta frekvenser begynner å dukke opp. I neurofeedback kalles 12-15 Hz for Sensorisk (sanse)-Motor Rytme frekvens (SMR). Det er en ideell tilstand av «vekket rolig.» Våre tankeprosesser er klarere og mer fokusert, men vi er fortsatt «i flyten» eller «i viten.»

Forskere rapporterer, at jordas magnetfelt, noe som kan påvirke Schumann resonans , har sakte svekket de siste 2000 år, og enda mer i de siste årene. Ingen vet egentlig hvorfor. Jeg ble fortalt av en klok gammel vismann fra India at magnetfeltet fra Jorden ble satt på plass av de gamle til å blokkere våre opprinnelige minner om vår sanne arv. Dette var slik at sjeler kan lære fritt av erfaringene, uhindret av minner fra fortiden. Han hevdet at de magnetiske feltene endres nå og løsner disse minneblokkene og vi hever vår bevissthet til større sannhet. Sløret blir løftet. Skylappene faller av. Hvis det stemmer, reiser det enda mer spennende spørsmål.

Uansett hva som skjer, er det klart at denne akselerasjonen kan gjøre at du føler deg mer sliten, utmattet, svimmel, deprimert, og til og med merkelig når du øker dine egne frekvenser for å være mer «stilt inn» med den nye Jorden. Tilpasning er ikke alltid en enkel prosess, men husk det er en del av din egen unike oppvåkning.

Og for oss som finner dette ekstra interessant kan vi også lese at det ikke stopper der, for 31 januar i år, ble frekvensen målt til å være på over 36 Hz, altså et voldsomt hopp fra det normale 7,86 Hz som tidligere har definert vårt OM, eller jordens rytme og derved oss, fordi vi faktisk samhandler med Moder Jord, uansett hva vi tror på eller ikke tror. 

For meg har denne etappen av reisen vært både spennende og utfordrende og jeg har forsøkt å finne verktøy og enkle metoder for å holde følge med meg selv og mestre tilstedeværelse på reisen inn i dette ukjente landskapet. Jeg har vært opptil flere ganger i grøftekanten, men jeg har kravlet meg opp igjen og etterhvert har jeg bygget noen sikre broer mellom stien og skogen og beveger meg friere nå enn jeg gjorde når jeg startet i september 2016. 

Jeg har fått interessant informasjon om de fire elementene, jord, luft, vann og ild og ikke minst har jeg fått et nærmere innblikk i det femte elementet Ether eller Aether som Aristotiles omtalte det som, ca 500 år BC. 

Men den viktigste innsikten jeg har fått, handler om lengsel etter kjærligheten, den nærmest smertefulle drivkraften som er vekket i så mange av oss nå. Den som ikke kan utforskes i våre nære relasjoner her på jorden, men som vi har gjenoppdaget i oss selv. Også kommer utålmodigheten, for hvordan kan jeg utøve den i praksis?

Kanskje kan vi ikke det enda, kanskje trenger vi litt trening før vi blir sterke nok til å manifestere den her på jorden, men vi er på rett vei, selv om vi kaver og ramler litt i denne perioden?

Jeg skal dele mer av det jeg har oppdaget, jeg vet at det er viktig for mange av oss og ikke minst vet jeg at vi trenger å dele av våre erfaringer, akkurat nå. For det er lett å føle seg alene når ingen forstår hva vi går igjennom og jeg starter med en liten reise i Norge i mars og april (legger ut informasjon på Facebook) også skal jeg skrive mer, når jeg bare har funnet et trygt sted inne i meg som jeg kan arbeide ut fra. Akkurat nå lærer jeg faktisk at det ikke er sant, det jeg har trodd så sterkt på, det at verden egentlig ikke vil ha meg her...

Til vi møtes igjen, ta godt vare på deg selv og husk at du ikke er alene, aldri alene på denne reisen inn i det ukjente!

En rundreise i annerledesland

 Utsiken min :-)

Utsiken min :-)

I dag har jeg lyst til å skrive litt om hvordan jeg har det her i det «nye» hjemlandet mitt. 3,5 år har det blitt nå, det som i utgangspunktet skulle være et lite avbrekk, en ørlite pause for å vende blikket innover for å kontemplere og samtidig observere hvordan de ytre omgivelsene påvirket meg. Ville jeg bli en annen når jeg ga slipp på alt det trygge, ville noe i meg forsterkes, ville noe miste sin kraft, ville jeg tro på det samme, ville jeg bli mer trist eller mer glad, mer modig eller reservert, ville min sannhet forandre seg, ville jeg få flere svar eller bli flere svar skyldig, ville jeg føle det meningsfylt eller meningsløst å være alene, helt alene i omgivelser som var ukjente for meg og hvor jeg var ukjent for omgivelsene?

Det underlige er at jeg ofte reiste hjem i begynnelsen, hjem til Norge, hjem til Oslo, hjem til Trondheim, hjem til Italia og til slutt fant jeg den raskeste ruten hjem til meg selv. Det ble nemlig den viktigste observasjonen min, at det å være på reise egentlig aldri handlet om å finne hjem, men å fange opplevelser som til slutt vil bli historien om mitt liv. Som en oppdagelsesreisende på jorden hvor jeg har innsett at trygghet er tro og være tro, som ordene i Andrè Bjerkes dikt; «…Når det som rørte ved deg gav tone, når din egen puls gav rytme til handling, når du var ett med det som sitrer i deg - da var du tro!»

Og ja, jeg er tro nå og jeg tror. Jeg tviler ikke lenger så mye, men holder stø kurs mot det jeg har oppdaget at jeg lengter etter, følelsen av å ikke lenger være hypnotisert av samfunnets sannheter som maner til frykten i meg, alt jeg skal være redd for, forsikre meg mot, unngå for å minimere risikoen for, leve i tråd med for å ikke falle utenfor, tilpasse meg for å være god nok til, betinge for å unngå urettferdighet og forvente for å ha kontroll, stålkontroll faktisk slik at jeg alltid er beredt til å kjempe for retten til å puste fritt og være den jeg er. 

Det ble en kamp, en eiendommelig følelse av å være min egen fiende hvor alle reglene som skulle gjøre det trygt, faktisk var det som gjorde meg utrygg. Til slutt hadde jeg så mange jordiske avhengigheter at jeg hindret den kosmiske tilhørigheten, storheten jeg lengtet etter, samspillet som oppstår når tilliten er sterk nok til at sjelens stemme blir hørt, bønnen fra vårt eget indre, den som ber oss om nettopp å være tro mot oss selv. 

Jeg har alltid vært annerledes, alltid måttet kjempe for å etterleve det jordiske regelverket som ikke stemmer med det jeg tror på, men som jeg allikevel har tilpasset meg. Den hardeste kampen jeg har kjempet er nemlig den som har pågått i mitt eget indre, mellom det jeg faktisk tror på og det jeg har lært og underkaste meg som en sannhet. Til slutt ble distansen så stor at gleden ble borte i vemodet over at jeg ikke kunne leve fordi, men bare til tross for å være den jeg er. Det var da jeg reiste hit, for å finne hjem i meg selv og forløse det som bor i meg, potensialet som er så stort at jeg trenger et annet nærvær for å mestre og bevise for meg selv at jeg ikke er en feivare på jorden, men helt perfekt når de indre omgivelsene er tilpasset mine egentlige behov. 

Alene er ikke fravær av noe, men nærvær av noe annet

Denne setningen skulle bli svært viktig for meg, den oppsummerte så mye av det jeg hadde undrer meg over, for hvorfor har jeg alltid hatt et så uendelig stort behov for å være alene, men aldri kjenner det som smertefullt og være ensom? Det var da jeg fortso at det andre nærværet er det som skaper de beste omgivelsene for meg, alt det som også finnes, men som jeg har lært meg å glemme og gjemme bort for å kunne overleve som en fryktens tjener på jorden. 

Nærværet av dette andre, maner nemlig til helt andre responser i meg, det krever intet, men oppfordrer meg til å søke tillit fremfor frykt, nytelse fremfor smerte, glede fremfor sorg. Det påminner meg til en stadighet på at det er i mine egne følelser det hele starter, at alt jeg skaper, stammer fra en klimpring på det emosjonelle instrumentet mitt. Tonen som er min, helt spesiell og ikke lik noe annet eller noen andre. Tonen som beskriver min vibrasjon i samspillet med alt som er på jorden, frekvensen som strømmer gjennom meg og ut i omgivelsene og skaper harmoni eller dissharmoni, som klinger rent eller surt alt i tråd med partituret jeg kom hit for å spille etter i denne dimensjonen av virkeligehten, avtalen jeg har gjort med meg selv, årsak og virkning i akkurat dette livet, denne opplevelsen.

Men det stopper ikke her, tonen har en rekkevidde som strekker seg langt ut over det dagsbevisstheten min kan styre, den vibrerer i noe som er større enn det jeg kan ta og føle på, den vibrerer i drømmene mine og i lengselen og den berører både fortid og fremtid, dens rekkevidde er uten grenser og den kommer hele tiden tilbake til meg som et ekko av det jeg en gang sendte ut. Det er derfor jeg trenger stillhet, for å finstille instrumentet mitt, finne frem til den vakreste tonen i meg, den jeg faktisk ønsker å få tilbake med forsterket kraft, som en respons på hvem jeg er og som en påminnelse om hvordan jeg kan gjøre den stadig renere.

Det er det jeg kaller kjærlighet, men akkurat det skal jeg skrive mer om en annen gang ;-)

Det indre landskapet er et uoppdaget ødeland for mange av oss og så ukjent er det at noen til og med mener å kunne bevise at det ikke finnes i det hele tatt, at vi er skapninger som er kommet hit for å være styrt av tilfeldigheter før vi faller som høstløv til jorden og slukes opp av et evig mørke. Andre tror at det finnes en himmel og et helvete og at dette livet handler om å forberede oss best mulig til det neste som skal skje. Her og nå er bare en transportetappe for å tilfredsstile Gud og unngå hans vrede. Andre tror på en evig gjenfødelse som et bevis på det vi har klart å utrette i dette livet og at vi skal etterleve bestemte regler for å unngå å bli straffet ved å komme tilbake som en rotte for eksempel. Så er det noen som tror på dette livet også, at det er her og nå vi har mulighet for virkelig og skape noe vakkert, men også det stiller noen krav til oss, at vi lever asketisk og ikke lar oss rive med av materielle behov. Osv, osv. 

Alt dette som er nedfelt i ulike kulturer på jorden, gir oss konstante påminnelser om at vi ikke er gode nok, at vi vil bli straffet, enten vi lever slik eller slik, alt ettersom hvilken system vi velger å underkaste oss. Hypnosen vi er inne i, maner frem frykten i oss, uansett hvordan vi oppfører oss i dette livet, vil det ikke gå bra for det er gjennom smerten vi utvikler oss og gjennom motstand vi bygger nok styrke til og overleve. Så sterkt er vi påvirket at disse sannhetene at vi nærmest har overgitt oss og akseptert at det finnes noe som har makt over oss, noe eller noen som alltid vet bedre og som er i stand til å straffe oss dersom vi ikke hører etter. Det økonomiske systemet er bygget opp på denne måten, religion er bygget opp rundt dette prinsippet og om vi går dypere inn i både kirke og katedral, vil vi finne bevis for at hele byggverket er reist etter maktens prinsipp om overgrep og underkastelse. Og så lenge "de" klarer å beholde oss hypnotisert i frykt, vil deres behov for kontroll være sterkere enn vårt behov for frihet. 

Da er det ikke så rart at vi frykter ensomheten eller aleneheten, at vi mistror vår egen evne til å leve godt her på jorden. For når straffen for å mislykkes er så stor, er det med stor risiko vi kan velge og prøve, men de fleste av oss utsetter det til i morgen, for i dag har jeg mer enn nok med å henge med i mitt eget hverdagsliv og få tidsplanen og gjøremålslisten til å gå opp, slik at jeg og mine nærmest har tak over hodet og mat på bordet, slik at vi overlever nok en dag på jorden. Jakten på lykken får vente til en dag jeg har litt bedre tid og overskudd. 

Jeg har funnet noe viktig her nede og jeg forstår mer enn noen gang setningen som ble gitt meg før jeg flyttet meg hit hvor tiden kommer meg i møte og hvor rommet er så uendelig stort; 

Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter

Kisten er åpnet og skattene skinner imot meg nå, men det skal jeg fortelle i neste kapittel av historien om min rundreise i annerledes-land, reisen i kjærlighetens tjeneste på jorden ;-)

 

Fantasi eller virkelighet

 Foto; Audun Rikardsen

Foto; Audun Rikardsen

Jeg har skrevet om voksesmertene våre, om å begrense seg selv i frykten for det som kommer etterpå, for hvem blir jeg om jeg slipper tak, hvor drar jeg om jeg ikke holder meg fast der jeg er, hva skjer om jeg våger meg ut i noe jeg ikke kontrollerer?

Det minner meg om en sterk opplevelse jeg hadde i en alder av 4 år. Jeg var på stranden med mamma, min beste venn og hennes mor. Vi badet og hoppet fra brygga med badering. Det var bare et problem, jeg var så liten og tynn og baderingen så stor… Det gikk som det måtte gå, jeg raste rett gjennom hullet og havnet på havets bunn og situasjonen som oppsto da, har jeg aldri glemt, men husker den og gjenkjenner den som en rød tråd i mitt eget liv. 

For det er jo ikke farlig og havne på havets bunn, vi flyter jo opp om vi tillater oss det. Men hva gjorde jeg? Jo, jeg oppdaget en kjempestor sten der på bunnen og klamret meg fast…. Heldigvis oppdaget en av mammaene hva som skjedde og dykket ned for å hente meg. Men jeg ville ikke slippe, holdt bare enda fastere når hun forsøkte å dra meg opp. Men kraften i den voksne var større enn min, så jeg glapp taket og ble dratt opp og kunne trekke pusten. 

Jeg har gjort det siden også, klamret meg fast som en ren refelks, i situasjoner hvor energien var borte og jeg nærmest fikk kvelningsfornemmelser. Men frykten for å slippe taket er så stor at jeg holder ut, selv om jeg ble syk av det, holdt jeg fast en stund til, i frykt for hva som kunne skje om jeg kastet loss og dro videre til et mer fruktbart sted. 

Heldigvis er dette en stund siden nå, heldigvis har jeg dratt opp ankeret så mange ganger at jeg har erfart at det går helt fint, at det ikke medfører dødsrisiko og takke av og ta farvel. Men jeg har også lært at det er først når jeg vet hva jeg vil, når jeg har gode drømmer for hvor jeg ønsker å fare, at reisen videre går smertefritt og forekommer å være helt uten motstand. 

Men mange av oss mangler drømmer og visjoner for hvordan vi ønsker at livet skal være. Vi begrenser oss til å tenke innenfor de trygge rammene og kaller de litt større refleksjonene, uoppnåelige fantasier. Men det er ikke sant, for drømmene våre er potensialet vårt i bevegelse, det er når vi skaper nettopp fantasier, vi kan velge de energetiske strømmene som gir gjenklang i oss. Da mener jeg ikke bare de som foregår i nattens mulm og mørke, men de som tåler dagslyset og som gir oss en tydelig retning og som vekker lengselen i oss. Da blir drøm og virkelighet to sider av samme mynt også kan vi velge, vil jeg fortsette der jeg er eller vil jeg oppleve fra en annen vinkel. 

Når vi har en drøm, vil visjonen komme ganske naturlig for oss. Som et fyrtårn vi navigerer mot. Men istedet for å visjonere, skaper vi heller illusjoner fordi vi ikke våger å tro helt på at det er mulig, det vi ønsker oss. Illusjonene er som fata morgana i ørkenen, vi ser for oss en oase, men når vi nærmer oss oppdager vi at det bare er luftspeilinger. Eller som såbebobler som sprekker når vi tar i dem og avslører at de vakre fargene på utsiden ikke var annet enn et fate morgana det heller for på innsiden er det helt tomt. 

Jeg har hatt mange slike illusjoner, jeg har sett usedvandlig mange oaser og jeg har ikke tall på alle såpeboblene jeg har fanget. Det har holdt meg oppe i den perioden av livet hvor heller ikke jeg våget, men klamret meg til noe trygt og godt mens jeg lot som om jeg hadde en drøm jeg trodde på.

Mange diskusjoner har pågått i det siste hvor fagpersoner påstår at vi trenger å følge våre drømmer for å lykkes, mens andre påstår at vi mister fokuset på virkeligheten om vi tror vi kan skape det vi drømmer om. To sider av samme sak der altså, men med en fasinerende evne til å få oss til og velge side og bli lurt inn i forsvars og angrepsdialoger, istedet for å gå til kjernen av hva dette handler om, nemlig at vi mennesker har utviklet oss og at vi trenger drømmer for å skape en helt ny verdensorden. 

Personlig tror jeg at de største innovasjonene som noen gang er skapt, først dukket opp som en drøm hos noen, en fantasi eller en «gal idè» om å kunne gi formgi noe revolusjonerende. Antagelig satt de store skaperne også under et tre en gang iblant, eller ved et skranglete bord i en garasje og kastet ideér ut i verdensrommet, mens omgivelsene lo seg skakke av galskapen i dem som trodde det umulige var mulig. Men fordi de trodde så fryktelig sterkt, fordi de valgte å ikke gi oppmerksomhet til de som mistrodde dem, mestret de steget fra drøm til manifestasjon og siden stilnet latteren og ble nok avløst av litt misunnelse… 

Slik er det med oss også, vi trenger noe å tro på, en drøm og en visjon som utgjør et fyrtårn vi kan navigere mot når vinden røsker og river i selvbildet vårt. Da blir det ikke så farlig å miste kontrollen en lite øyeblikk, men snarere tvert imot, oppstår det magi når vi sniker oss utenfor komfortsonen og inn i det landskapet hvor vi egentlig hører hjemme. Vi kjenner det igjen, vi har jo tross alt sett det for oss og plutselig forstår vi det, at det alltid har vært der og ventet på oss, at det vi har lengtet etter ikke er en meningsløs fantasi, men en høyere bevissthet som har forsøkt å få kontakt med jordboeren i oss. 

Og hun i meg, spør du, hun som klamrer seg til store stener på havets dyp, hvor ble hun av?

Hun har vokst seg stor nok for baderingen og elsker store høyder. Det er hun i meg som utfordrer med ordene; "Vi bare gjør der!". Da vet jeg at noe særdeles spennende er på gang, også pakker jeg lomma full av plaster og tar på fornuftig fottøy for hun har lært at det er om å gjøre og slippe taket og tillate seg litt fri utfoldelse uten tanke på konsekvensene, bare en ikke mister fyrtårnet av syne  ;-)

Neste steg på ferden er å lære oss om kraften i våre intensjoner, men det får jeg fabulere litt om en annen gang <3

Valg og dualitet

Valget i USA har fått stor oppmerksomhet i mediene den siste tiden og det er ikke tvil om hva de ønsker vi nordmenn også skal tro på, nemlig at i denne situasjonen finnes det to onder og velge mellom, den ene litt værre enn den andre. Og i natt gikk den mest håpløse av med seieren, slik de fremstiller det - kan det finnes en mening i dette?

Makt er bygget på dualitetsprinsippet (eller gammel energi som noen kaller det), og at det finnes utelukkende to alternativer som skal kjempe i kampen for rettferdighet. Så skal vi velge side og kjempe mot den andre. På den måten blir vi forutsigbare og lette og kontrollere for i det vi har tatt et valg, vil vi søke til de kanalene som bekrefter at vi står på riktig side og at den andre siden er «fienden». Det er slik kriger oppstår, fordi vi underkaster oss et valg om å tro på dualiteten og stiller all vår kraft til disposisjon i kampen for å kåre en vinner, uansett om taperen går til grunne. 

Vår kulturelle arv er bygget opp på denne måten, helt fra vi leste eventyr som barn og lærte at i moralske spørsmål har vi valget mellom det gode og det vonde, via skolesystemet som tviholder på sine sannheter og avkrever oss to streker under svarene, i henhold til fasit og til mellommenneskelige relasjoner hvor forsvar og angreps-strategier er det foretrukne prinsipp for dialog. Det finne i alle former for konkurranser hvor det kåres en vinner og en taper, men vil vi at livet skal være en evig konkurranse som gir næring til den ubehagelige følelsen av urettferdighet og frykten for å tape?

Det finnes kontinuerlig områder i verden hvor mennesker blir offer for andres maktutfoldelse, for andre ønske om å fortsette i den gamle energien og hente uante økonomiske gevinster ut fra det styggeste vi har her på jorden, krigføring. Helt fra vår arts opprinnelse, har dette  ligget til grunn for kreeringen av våre våre landegrenser og vår tro. Mennesker har hele tiden kjempet for å vinne til seg større verdier ved formelen overordnet/underordnet, at noen underkaster seg og påtar seg rollen som brikker i et spill vi kanskje ikke engang tror på, innerst inne. Hele vår verdensorden er bygget opp på denne måten, alle våre verdier er fordelt etter et prinsipp om urettferdighet og grådighet.  

Så innarbeidet er vi i dualitetens dans med oss, at vi glemmer fokuset på enheten, som også finnes, balansepunktet hvor en større plan sørger for rettferdighet. I kjernen av enhver konflikt ligger det en kime til enighet, et felles mål som vi egentlig kan gå sammen for å oppnå, men enighet har aldri gitt penger i kassen så vi gjør som vi alltid har gjort, tror på vårt innlærte behov for å velge side og kjempe. Det er slik alt er bygget opp, men må vi fortsette på denne måten eller kan vi gjøre et forsøk på å tenke selv for å skape noe nytt, er det akkurat nå vi skal bruke den kollektive bevisstheten for å løfte oss over i ny energi mot ekspansjon av enhet og kan penger bli med til det punktet hvor det blir et gode for fellesskapet? 

Den omtalte valgkampen ble en skitten affære hvor dialogen ikke har hatt fokus på politikk, men vært et gjenskinn av kandidatenes intense ønske om nettopp makt og hvor de har brukt stygge midler for å vinne frem. Egoet har danset i ordbruken og mediene har vært pådrivere for å formi så store dramaer som overhodet mulig - de skal jo tross alt tjene penger de også og ingenting selger bedre enn krigstyper, overskrifter som vekker frykten i oss. 

Så hva vil skje med verden nå, når vi har fått en tegneseriefigur med hentesveis til verdensleder?

Sannsynligvis ikke så veldig mye uten at noen er villig til å la hatet spre seg for det ligger et hav av muligheter for kaos, konflikt og krig, men det finnes også et håp om at nettopp dumheten er det vi har behov for når vi skal markere starten på en ny verdensorden. Er det kanskje en morromann vi trenger for å avsløre de latterlige prinsippene vi fortsatt etterlever og er det han som er riktig mann for å vippe litt i stolsetene til de som besitter de mektigste tronene rundt omkring? Må vi kanskje helt ned før det snur, før vi kan starte reisen oppover for å vekke kjærlighetsprinsippet og forene oss i enighet? 

Men vil vi klare å ha tillit, vil vi som verdenssamfunn klare å la farsen utspille seg uten at vi velger side og legge vår energi inn i det andre ønsker vår hjelp til, vår energi som er nødvendig for å bli sterke nok til og vinne? Kan vi med vår bevissthet skape en så stor kollektiv vilje at vi hindrer en tredje verdenskrig? Det er jo vi som skaper samfunnet, vi som er verden.

Eller som Piet Hein sier det så fint; "Tenk om det ble krig og ingen møtte opp!"

Nattens valg gjenspeiler de store endringene som er i spill nå, det er ikke bare i USA folkets røst har talt, nei det skjer rundt omkring på hele kloden, men felles for alle oss som ønsker og hevde vår rett til frihet, er at vi ønsker å føle at livet er rettferdig, at dualiteten forvitrer og etterlater seg en følelse av at vi er i enhet med oss selv og alt som er. Alene kan vi ikke skape fred på jord, men fred i vårt eget hjerte, det ansvaret er det vår plikt og påta oss. 

Nå har den passivt aggressive damen og mannen med det komiske håret fått nok av min tid. Jeg ble ikke overrasket over sluttscenen i dette dramaet, USA har nemlig mange innbyggere som tror på "nyhetene" og som lar seg lede av alt som gir næring til frustrasjonen over at "the american dream", ikke synes å gjelde for alle. 

Dagen er også spesiell, 9/11 er en utfordrende dato for USA, men også er det nummeret til krisetelefonen. La oss håpe at noen har ringt og la oss be en bønn om at vi slipper en gjentagelse av det som skjedde på denne natten for 78 år siden, krystallnatten hvor et virkelig monster fikk herje fritt med oss. 

Når alt går i tusen knas

Jeg har erfart mye gjennom dette livet og akkurat nå står jeg overfor nok en forløsning som ryster i den grunnmuren jeg har bygget for å ha et nogenlunde trygt tilholdssted her på jorden. Det er ikke første gangen det skjer, nei, jeg har opplevd det mange ganger, at det kanker og braker, brister og raser. Som regel har det vært noe smertefullt som har åpnet døren til større perspektiver, men i det siste har det vært annerledes. 

Det er derfor jeg har trukket meg tilbake og søkt ensomheten i noen år nå, nettopp for å komme meg gjennom de karmiske læresetningene som har lagt begrensninger på min livsutfoldelse. Flere ganger har jeg vært helt sikker på at den siste flekken var renset, men neida, det har bare dukket opp noe nytt som holder meg tilbake. Det er nemlig helt sant at jeg er som en Ferrari med håndbrekket på og bremsene, ja det er de gamle overbevisningene om at jeg ikke er god nok, at jeg skal søke lidelsen fremfor nytelse, straff fremfor belønning, skam fremfor stolthet og ikke minst at jeg bære på et evig skyld-spørsmål i mitt indre. Så underlig at en vil seg selv så vondt, tenker jeg, men det har en hensikt, alt har en mening!

Jeg vet jo at det ikke er slik, det er ikke så trangt i kanalene at jeg ikke forstår at jeg kan skape det livet jeg ønsker meg, denne gangen, at alt jeg drømmer om, allerede er der bare jeg våger å tillate manifestasjonen av det. Så hva er det som gjør at jeg holder tilbake, at jeg bremser så hardt at det hviner i dekkene?

Jeg har undret meg mye over dette med skjebne og idet jeg spurte mine "hjelpere" fikke jeg følgende svar; 

«Dere er kommet til jorden med et kart over landskapet dere skal utforske. Innenfor disse rammene kan dere bevege dere helt fritt, men det finnes punkter dere ikke kan gå forbi, karmiske forbindelser som dere skal møte og forløse». Også laget jeg denne illustrasjonen som har vært svært klargjørende for meg;  

Den gir meg et rammeverk som er overkommelig, jeg trenger nemlig noe som holder orden for meg, noe som gjør at jeg kan ta med meg alt det jeg vet og forstår, misforstår og undrer meg over og plasseres det et sted mens jeg utforsker videre. Og nå kom jeg altså til en av de mørkeste punktene, som liksom har brent seg inn i kartet og innhenter meg igjen og igjen. Jeg kaller det sjele-kontrakter, avtaler jeg har gjort i min egen sjel og som jeg tar med meg som rammeverk for jordelivet, gang etter gang. 

Noen ganger er det ikke engang mine, med det dukker opp i genene mine, eller som jeg kaller det; generasjoners nedarvede tro-systemer, som er overført til meg. Ikke for å skade meg, men som beskyttelse fordi det engang var nødvendige overlevelses-strategier. 7 generasjoner tilbake strekker det seg og jeg, ja jeg bringer mine 7 generasjoner fremover... Men det er før jeg rydder opp i dem og overleverer noe litt enklere til mine etterfølgere!

Denne gangen handlet det om lidelse….

Siden jeg skriver dagbok eller loggfører, som mine venner ville kalt det, kan jeg lett bevege meg bakover i tid og se den røde tråden i mine prosesser. Denne gangen gikk jeg seks månender tilbake før jeg fant den første meditasjonen hvor temaet ble presentert for meg. Rekkevidden forsto jeg ikke da, men gjentagelsene har gjort meg mer og mer oppmerksom og undrende til hvorfor jeg ikke klarer å trenge gjennom «glasstaket» i meg, dette som jeg jo forstår, men som allikevel hindrer meg fra å leve ut begrepet nytelse. Det betyr ikke at jeg ikke nyter, det gjør jeg hver eneste dag, men det er en dybde jeg ikke får tak i, som om jeg vet at det er mulig å nyte mye mer, ikke i mengde, men i intensitet.

Også kom hun, i en meditasjon dukket hun opp, nonnen med både kyse og kyskhetsbelte som gikk i sirkler inne i et dystert kjeller-rom, mens hun med en rosekrans mellom hendene ba bønner om forsakelse, om lidelse og offer, om straff for sine synder - alt i guds navn….

Jeg ble litt overrasket når jeg møtte henne og undret meg over at en aspekt av meg er fanget i en slik situasjon, at en del av min oppmerksomhet er i konstant tjeneste overfor «noen» som tror på noe helt annet enn meg, som gir næring til det min dagsbevissthet tok avstand fra mens jeg enda var svært ung i dette livet. En del av meg driver altså fortsatt med selvstraffelse, en karma jeg har tatt med meg inn i dette livet og som jeg med stor sannsynlighet har dratt med meg til jorden, gang etter gang. Ikke rart jeg har savnet en grad av intensitet i min nytelse her på jorden, ikke rart jeg er så streng med meg selv og arbeider så hardt at andre rister på hodet over innsatsen.

Heldigvis er det mulig og skape endringer, med bevisstheten kan vi forløse de delene av oss selv som har fungert som håndbrekk. Ikke ved å sende dem dit pepperen gror eller til en annen galakse, men ved å gi dem tillatelse til å tre tilbake og takke dem for hjelpen. De er nemlig hjelpere, viktige aspekt av oss selv som har beskyttet oss og skapt trygge rom mens vi snublet oss fremover for å beherske mer og mer av vårt eget potensial, vår evne til å elske oss selv - uten betingelser. 

Jeg går med litt ustødige skritt nå, jeg lever varsomt i tiden etter slike avsløringer for plutselig ser ikke veien fremover ut slik som den gjorde før, plutselig er lansdkapet åpnere og mulighetene større, håndbrekket har løsnet litt og det er skremmende det, når en begrensning slipper taket for hvem blir jeg da, kan jeg virkelig tåle all denne kraften, alle disse hestekreftene?

Om det er nonner med rosenkranser eller utro ektemenn, sjefer som er uretterdige eller venner som svikter, mennesker som dør fra oss, økonomiske problemer, eller noe som sprenger lykke-barometeret og overgår alt vi har opplevd før, så går noe i tusen knas. Det er slike intense opplevelser som sprenger glasstaket og lar oss strekke oss lenger utover eller innover i oss selv som er gjensvarene på bønnene vi har sendt ut, om å forløse mer av vårt eget potensial. 

Akkurat da er vi sårbare, ikke som i en svakhet, men som en påminnelse om vår egen styrke. For sårbarheten er vår forankring av et potensial som strekker seg langt ut over denne dimensjonen. Den er verken mørk eller lys, svak eller sterk, den er vår rene og nøytrale forbindelse med alt vi er, har vært og kommer til og bli. Den er vår sterkeste følelse her på jorden, vår reneste tilstedeværelse i all eksistens,  og det er når vi våger sårbarheten vi finner kimen til vår intuisjon, tilstanden som avslutter all tvil og etterlater oss i troen på at vi fortjener kjærlighet. 

Når bevisstheten vår har avslørt hva som bremser oss får vi virkelig bruk for vår gode vilje og vår mentale styrke. Det er nemlig nå jobben starter, den som skal lede oss ut av gamle mønster og etablere nye rom for den vi har blitt. Men det skal jeg skrive om en annen gang :-)

Finnes det en overordnet plan for våre liv på jorden?

Jeg er en av de heldige som har en sjelevenn i livet mitt, en som er meg nærmere enn noen andre jeg foreløpig har lært og kjenne. Vi har alltid utfordret hverandre og selv om omgivelsene tror at vi alltid er enige så medfører ikke det riktighet. Eksistensielt uenige har vi derimot vært svært ofte og temperaturen på dialogen har ført stemmen over i falsett, gang etter gang. Så langt fra hverandre har vi vært, at vi har skrudd av bryteren og ikke snakket sammen på mange måneder, men vi har alltid visst at det er midlertidig og bare en nødvendighet mens vi forsøker å forstå noe nytt. Og omgivelsene, nei de har aldri sett konflikten, de har ikke oppdaget tausheten mellom oss engang…

Hun har alltid gått foran meg, dyttet og dratt for å vise meg veien inn i det jeg fortvilt forsøkte å stenge av for, den dimensjonen av livet som gjorde meg så annerledes og som jeg absolutt ikke vil åpne dørene til igjen. Men hennes tillit smitter over på meg og med små skritt, våger jeg å se i hennes retning uten å bli underlegen, snarere gjør hun meg oppmerksom på at det kanskje er jeg som leder an. Det er derfor vi går ved siden av hverandre vi to, det er derfor vi våger å utfordre hverandres styrke. 

I går hadde vi nok en samtale som løftet seg over i falsett, da hun gikk imot grunnprinsippene i vår felles forståelse av meningen med livet. Så langt gikk hun at hele byggverket kunne rast sammen om hun hadde rett, men det har hun ikke, ikke jeg heller heldigvis. De høye stemmene vitner bare om at hun åpner en ny dør for meg, ikke fordi hun kjenner sannheten, men fordi vi trenger at det knaker litt i forståelsen av vår felles tro fra tid til annen. Den trenger å settes på prøve for hvordan skulle vi ellers kunne vokse!

Fortsatt vet jeg ikke om hun mener det hun sa, jeg vet ikke om jeg lenger kan flagge min egen tro heller for en liten tvil har sneket seg inn og selv om jeg mener at hun tar fullstendig feil, så har en kile satt seg fast og et stort spørsmål har sneket seg inn i den dimensjonen hvor jeg endelig har fått kontroll. For hva om hun har rett, hva om det jeg tror på, ikke stemmer lenger?

Heldigvis har vi gjort det før så jeg blir ikke redd, vi trenger ikke måneders stillhet denne gangen, snarere tvert imot så er det nok ikke så mange timene før vi hiver oss på og fortsetter dialogen om hvilken rolle sjebnen spiller i våre liv…

Jeg bærer nemlig en tro i dette spørsmålet, som hele min livsforståelse bygger på og foreløpig beholder jeg den, selv om min viktigste livsveilder har dyttet igjen og gitt meg følelsen av at grunnen jeg står på, ikke er like fast lenger. Og for å si det slik, hun sluttet ikke der, men kastet ut enda flere brannfakler, med de har jeg ikke tenkt å ta inn over meg enda, de får vente litt til dette spørsmålet har gjort sitt. 

Hva tror dere; Er det slik at hvert eneste liv har en plan eller er alt tilfeldig?

Gleder meg til innspill og synspunkter fra dere i dette store spørsmålet som kanskje ingen egentlig har svaret på. Og bare vent, provokatøren i min innerste krets kommer helt sikkert til å kaste seg på diskusjonen og vi elsker det, begge to, virkelig elsker det når temperaturen når kokepunktet og en ny kjemisk forbindelse oppstår, alkymi kalles det ;-) 

Kjærlighetens kraft

For noen dager siden fikk jeg et spørsmål om jeg kunne skrive litt om kjærlighet og først trodde jeg det var det jeg gjorde hele tiden, men så oppdaget jeg at det lå noe mer i spørsmålet, noe om smerten i det å savne noen man elsker eller å elske i det hele tatt. 

Jeg er så heldig at jeg har prøvd meg på begge deler, å ha noen å elske så høyt at fravær er smertefullt, også har jeg kjent på lengselen etter å våge og elske en annen, like høyt igjen. Også er jeg så heldig at jeg er mamma og har tilgang til den ubetingede strømmen av kjærlighet som oppstår i møte mellom foreldre og barn, den som, for meg, aldri har hatt tvil i seg, som aldri har gjort vonde.

Den ultimate utfordringen har allikevel vært å lære å elske meg selv like høyt, flytte fokus fra ytre respons og vende oppmerksomheten innover. Jeg fant både savn og lengsels der og ikke minst en stor dose tvil.

Heldige er vi som har noen å savne, heldige er vi som våger å utfordre oss selv og prøve ut kjærlighet UTEN betingelser. For det er jo gjerne i betingelsene at kjærlighetskraften reduseres til et smertefullt møte med frykten for å bli sveket, avvist eller valgt bort. Betingelsene som sniker seg inn og skaper knuter og floker på strømmen av det vakreste som er. Vi møter dem tidlig, betingelsene, de tydelige beskjedene om at jeg elsker deg hvis…, om du ikke gjør som jeg sier…, dersom du fortsetter på den måten kan jeg ikke…., hører du ikke etter så vil jeg ikke…, osv. osv. Små uttalelser som til slutt former en frykt i oss vi ikke klarer å overse, men som blir så sterk at den sendes ut fra oss og inn i alle menneskemøter og som kommer tilbake som et prosjektil med bekrefteser på at vi ikke fortjener, at vi aldri blir gode nok. De samme betingelsene kommer enten vi henter bekreftelsen utenfra eller lytter til apekatten i vårt indre. 

Betingelsene forringer den rene kraften og lar oss sitte alene med følelsen av at vi har gjort noe galt som manifesterer seg og gjør oss ensomme. Det høres for enkelt ut, det kan kanskje ikke være slik, men gjennom livet har jeg forstått en vesentlig ting, nemlig at i møte med kjærligheten blir jeg som et barn igjen og den rasjonelle delen tar pause, bare følelsene står tilbake.

Og kanskje er det barnet som minner oss om den aller største frykten, den å bli forlatt eller overlatt som jeg har lett for å kalle det. Overlatt til meg selv og tvilen som gjør så vondt, for kanskje er det sant at jeg er plassert her helt alene og at det ikke finnes noen som «våker» over meg. Det er da nærværet av fysiske mennesker ikke er nok, de kan ikke gi meg det jeg trenger for det er det bare jeg som kan ved å anerkjenne ensomheten som det punktet hvor jeg kommer jeg i kontakt med en annen del av meg, et potensial som ikke er manifestert, men som banker på og vil inn. 

Det kan nok være at mange har falt av i det forrige avsnittet og jeg beklager det om jeg forsvinner ut av rekkevidde i mine refleksjoner, men jeg kan ikke lenger omtale kjærligheten uten å bringe inn min opplevelse av at den først virkelig kan realiseres når den løftes ut av det materielle perspektivet. Kjærlighet er ikke bare en følelse vi har mens vi er i livet, den ER i kimen til all vår sameksistens i evigheten. Opps, der gjorde jeg det igjen - dro avgårde ;-)

Så hva kan jeg egentlig si om kjærligheten?

Jo, at den er større enn vi tror og at vi ville fått det bedre om vi stolte fullt og fast på den, uten tvil eller betingelser. Men rett og slett våget å konferere våre egne hjerter og se i nåde til oss selv. Ikke bare legge til rette for at andre skal finne oss verdifulle, men våge og tro at vi aldri er alene, at det alltid er noen der som "våker" over oss med en kjærlighet som er så ren at den er vanskelig og manifestere om det står en eneste betingelse i veien. 

Mange av oss har opplevd frykten for at kjærligheten skal bli borte, at den skal forsvinne ut av relasjonen som forekommer å være vår trygge havn. Den kan faktisk ikke forsvinne, men den kan ta en annen retning. Som når vi trenger et dypere møte med oss selv og den jordiske avhengigheten av å elske noen og bli elsket tilbake, står i veien, hender det at hjelpen kommer som et brudd, som et smertefullt møte med følelsen av å ikke lenger være verdt noe. Men vi blir aldri forlatt, vi er ikke overlatt heller, vi står overfor møter med et potensial som skremmer vannet av oss. For hvem er jeg når jeg står helt alene? 

Jeg mener på ingen måte å underestimere smerten som oppstår når noen ikke lenger vil være sammen med oss, når de går og sier at kjærligheten er borte. Den smerten har også jeg kjent på, opptil flere ganger gjennom livet, men den har aldri blitt sannheten om hvem jeg er. Noen ganger har det tatt langt tid, men aldri har følelsen dratt forbi uten å etterlate seg takknemlighet. For det er i bruddstedet jeg har vokst meg større, det er i dette vonde møtet med meg selv jeg har lært at den eneste som aldri kan svikte meg, er meg selv. Og om jeg føler meg sviktet, finnes årsaken alltid i mitt eget indre, det ytre er bare et speil....

Vi kan ikke elske fullt og helt, før vi avslører at betingelser er omgivelsenes beskjeder til oss som vi etterhvert har adoptert og gjort til vår sannhet. Også bringer vi der videre til våre nærmeste, som igjen tar dem til seg og blir tvilere i kjærlighetens tjeneste. Det indre barnet i oss har aldri glemt sannheten det kom fra, det vil alltid vise oss veien forbi hindringene, men det er så slitsomt å opprette en slik dialog fordi den helst starter når vi er alene og fri til å endre vår forståelse av vår egen størrelse i livet. 

Så til alle dere som strever i kjærlighetens navn, husk at den kommer i mange forkledninger og at den aldri kan bli borte. Den kan anta stadig nye former også er det et ordtak som sier at den som sårer oss mest i dette livet, er den som har elsket oss høyest i et annet. Hvorfor? Fordi det vanskeligste for sjelen vår, er å påføre en annen smerte, den kjenner nemlig kjærlighetens reneste kraft og vil alltid søke og fullbyrde denne, i møte med alt som er. 

Om å våge nytelsen

 De fleste av oss kan mye om smerte, sorg og frykt. Vi har lært oss å mestre livets ubehageligheter og har vokst oss stekre fordi vi har forsert hindringer av uante dimensjoner og tatt til takke med små glimt av nytelse, glede og tillit. Så sterke har vi blitt i troen på at livet består av motstand av ulik vanskelighetsgrad, at vi har lett for å skape mer av det samme for å få bekreftet at vi er i live. 

Men det er mulig å snu spiralen også, flytte fokus fra nettopp de sterkeste instinktive følelsene våre, smerten, sorgen og frykten til motsatsen i dem, nytelsen, gleden og tilliten. Det er mange av oss som trenger en påminnelse om at de kommer i par, at vi ikke innehar bare den ene delen av de følelsesmessige strengene, men også den andre ytterligheten. 

Å snu synet på disse dype vibrasjonene våre, er ikke gjort på et øyeblikk, nettopp fordi vi har lært oss å være trygge når vi kan slå i bordet med vår evne til å tåle motgang, det er ikke like lett og høste anerkjennelse for å mestre medgangen. Det gir ikke den samme belønningen, men blir ofte møtt med skepsis, misunnelse, sjalusi eller rett og slett en hoderisting og kommentarer som at vi ikke forstår noe av livet, vi som tror en kan smile seg gjennom dagene. 

«Bare vent,», sier de, «til han/hun virkelig møter seg selv i døra og må ta tak i problemene sine!». «Det går da ikke an å være så ansvarsløs at en slipper all kontroll og tror at det ordner seg til slutt!» Jeg kan ramse opp mange slike, faktisk kunne jeg fylt side opp og side ned med velkjente tilbakemeldinger på mitt valg om å snu spiralen fordi jeg var så drittlei av å sitte fast i en falsk overbevisning om at smerten ER veien som Assagioli sier det, den kan faktisk vær I veien også. 

Så da står vi ganske enkelt ved en skillevei, skal vi gi næring til sannheten om at det er smerten som gir oss livets rett eller skal vi velge nytelsen for å fullbyrde sannheten om livet? Antagelig kan vi ikke velge verken eller, men trenger å ta en Ole Brum og si; «Ja takk, begge deler». Bare det vil jo skape en forandring som er litt voldsom, for hvem blir jeg da, om jeg har det bare bra?

For meg har nettopp dette ordet vært en ledetråd i lang tid. Det startet med en indre reise som utfordret meg på det aller dypeste, på et sjelelig plan faktisk. For med meg inn i dette livet, har jeg et karmisk møtepunkt som nettopp skal løse opp i mange inkarnasjoners forsøk på å gjøre opp for det "gale" jeg har gjort. Jeg tror ikke jeg er alene i dette og kanskje er det akkurat i denne tiden vi virkelig trenger å foreta et møte med de dypeste strengene i oss, akkurat nå hvor alt karma skal opphøre og hvor vi blir tilbudt en endelig forløsning av sjelens potensial til å nyte?

Jeg vet jo ikke, men jeg kjenner at det er bedre nå, at livet er et helt annet sted og være når jeg ikke hører på det som ønsker å undertrykke meg og min lengsel etter å snu spiralen og gjøre et forsøk på å tåle det gode, det enkle, det vidunderlige som skjer når en starter dagen med å kjenne at oxytocynet strømmer gjennom kroppen, sånn rett og slett i pur glede over og våkne. Det er de øyeblikkene jeg vil ha mer av, og for å få det, er det gledesmuskelen som skal trenes opp til å bli så sterk at den er sorgens trygge medspiller og nytelsen skal bli så innarbeidet at den ikke lar seg lure til å tro seg underlegen smerten også tilliten da, overgivelsen og tilgivelsen som gjør frykten til det den skal være, en påminnelse om at vi er beskyttet. Det ser annerledes ut når tilliten viser vei, som om alt forandres når frykten ikke får slå på stortromma hele tiden, sånn bare for å viser seg frem i all sin skrud i frykt for å miste solistrollen i oppsetningen av mitt liv. Det starter der, med tillit altså, med å våge seg ut av komfortsonen og tillate seg å være akkurat så gæær´n at omgivelsene føler behov for å rettlede, holde nede og rådgi - det er akkurat da vi er der vi skal være, det er akkurat da vi skaper nye eksempler for de som kommer etter oss, de som ikke har noe karma som skal løses, men som er frigitt allerede i fødselsøyeblikket. 

Det er her heiagjengen kommer inn, det er akkurat da vi er så viktige for hverandre. For å skape balanse mellom det gamle og det nye, er det helt avgjørende at vi støtter hverandre og avslutter behovet for å gi andre råd eller be om råd for den sakens skyld. Vi kan nemlig ikke rådgi uten at egoet brisker seg og når vi ber om råd kan ikke gjensvaret brukes til noe annet enn å inspirere oss til på veien mot å finne svarene selv. Alt under forutsetning av at vi lar oss lede av kjærlighet selvfølgelig, at vi virkelig har forstått at det vi gjør mot andre, kommer i retur til oss selv. 

Men å støtte hverandre, det kan vi, enten vi forstår eller ikke. Støtte ved å belønne med et rungende heiarop eller ved å stille et betimelig spørsmål fordi vi ikke forstår, men har et ønske om nettopp det, å forstå hverandre og de valgene vi tar som et resultat av vår helt personlige historie. 

Jeg nyter akkurat nå, jeg befinner meg på den franske rivieraen og har 27 varme grader mens vinteren gjør seg klar der hjemme. Jeg spiser mat med ekte smaker, drikker deilig vin om jeg har behov for det, møter de utroligste mennesker og situasjoner og går lange turer langs det turkise middelhavet. Og når noen spør hvor lenge jeg skal være, så er svaret at jeg skal hjem når jeg er ferdig her.

Om noen hører at jeg klager på livet mitt - vær så snill og klyp meg så jeg våkner for da har jeg slumret inn i noe jeg ikke lenger er. Jeg våger å nyte nå, våger meg ut av skallet og kjenner en forsiktig spire av å fortjene, et lite frø som skal vokse seg stort og vakkert før våren kommer og det igjen er tid for blomstring, uansett hva omgivelsene mener!

 

 

 

Men hvordan gjør jeg det da?

Det er et spørsmål mennesker til en stadighet stiller meg. Det kommer gjerne etter at en ny bevissthet har trådt inn og avslørt hvor og/eller hvorfor de har opplevd utfordringer og de innser hva de faktisk kan oppnå om de gir seg selv tillatelse til å skape en endring. 

Det er da det kommer, spørsmålet; «Men hvordan gjør jeg det da, hva skal jeg gjøre nå, kan du være konkret?»

Utålmodigheten stormer inn på arenaen og frykten styrer intellektet rett i handlingsfella, tilbake til den innlærte løsningsorinteringen og vi tror vi MÅ handle raskt for å komme oss videre, fort, fort, fort. Den nye bevisstheten har åpnet en dør til noe helt nytt, men de gamle mønstrene rasler med nøklene og vil stenge igjen for å ta kontroll over situasjonen og opprette ro og orden.

Jeg gjenkjenner det i meg selv også, behovet for å sette det nye ut i gjøren, sørge for at det jeg har forstått gir umiddelbare forandringer. Men det blir ingen virkelige forandringer på den måten, bare noe gammelt med ny vri. 

Det eneste som har vist seg og fungere, er å ta et steg tilbake og la det hele synke inn, være tålmodig et lite øyeblikk slik at den nye versjonen av oss kan falle på plass før vi fokuserer på at komme oss videre, fort, fort, fort og oppnå det vi ønsker oss, innhente premien som venter der fremme. Den tar nemlig litt tid denne oppgraderingen og om vi møter det med vår sedvanlige utålmodighet, kan vi avbryte oppgraderingen og bli nødt til å starte helt på nytt igjen.  

Allerede i år 410, skrev Aurelius Clemens Prudentius, det episke diktet som omhandler sjelens kappestrid mellom det gode og det onde. I rangert rekkefølge ser vi at tålmodighet står pent plassert på listen over det vi trenger for å mestre det gode. Vi ville nok brukt andre ord i dag, men faktorene er i seg selv, like aktuelle selv om vi siden dette ble skrevet, både har innsett at jorden er rund og at det er vi som skaper verden, ikke verden som skaper oss.

Kyskhet; Omfatter moralsk gagnlighet og å oppnå renhet kroppslig og i tankelivet                 gjennom utdannelse og forbedring.

Måtehold; Praktiserer selvkontroll, avholdenhet og sindighet.

Barmhjertighet; Generøsitet. Vilje til å gi. Adelig i tanke eller handling.

Innsatsvilje; En nidkjær og forsiktig natur innen ens handlinger og arbeid. Besluttsom arbeidsetikk. 

Budsjettere ens tid; Kontroll på sine egne aktiviteter for å vokte seg mot latskap.

Tålmodighet/Tilgivelse; Tilgivelse og utholdelse gjennom sindighet. Løse konflikter fredfult, som    en motsetning til vold. Evnen til å tilgi; å vise nåde overfor syndere.

Velvilje/Godhet; Veldedighet, medlidenhet, vennskap og sympati uten fordom og for dets sak.

Ydmykhet ; Beskjeden oppførsel, uselviskhet og å gi respekt. Gi anerkjennelse der det skal gis; ikke urettelig glorifisere seg selv.

Et annet spennende element i dette diktet, er at tålmodighet og tilgivelse er slått sammen til en dyd, at det er i møte mellom disse to ordene på T, vi kan løse konflikter fredfullt og unngå «urettferdighetsfella» i møte med både våre indre og ytre motstandere. 

Vi som har en intensjon om å vikle oss selv ut, har allerede lært oss og mestre disse dydene, for hvor hadde vi vært i dag om vi ikke hadde mestret både tålmodighet og tilgivelse underveis. Det er jo nettopp derfor vi klarer å holde balansen mens vi kjenner til den overveldende visdommen og samtidig forholder oss til hverdagens mange små detaljer. Det er ofte i det mellomrommet frustrasjonen oppstår, for hvor lenge skal vi egentlig vente før vi er klar til å leve fullt og helt, med alt potensialet på en gang og med kraften på maks styrke?

Så til alle oss som synes det går litt sakte mens vi venter på at nye potensialer skal kunne omgjøres til handling, husk at personlig utvikling er som all annen ekstremsport, det krever intens øving før vi mestrer det nyoppdagede som skal sette oss inn i en større sammenheng, en høyere frekvens eller en ny dimensjonering som noen kaller det. Det er slik vi blir sterke nok til å mestre den reneste vibrasjonen av tillit og tilgivelse, tilstedeværelse og takknemlighet i kjærlighetens tjeneste.

Det er i oss slik det er i naturen rundt oss, der alt som lever venter på seg selv hele tiden, i en syklus som leder fra sommer til høst, til vinter og til vår igjen. Og alt som lever beveger seg i en jevn rytme av blomstring og dvale mens røttene vokser seg sterkere og sterkere for hver gang. Og som alt som lever har sin egen tone, slik har også vi vår egen sang som skal falle inn i harmoni med symfonien av alt som er. Det er vår oppgave og trene på vårt instrument og gjøre klangen stadig renere og klarere og finne en rytme for dagen og livet der vi er, akkurat her og akkurat nå.

Det blir litt rart å stille spørsmål om gjøren da, når alt er satt inn på å utvikle vår væren. Så til dere utålmodige sjeler der ute (og til meg selv), har jeg bare en ting og si; NYT det du er, det er jo det vi aller helst vi ha tilbake i overflod :-)

 

"S" for sannhet i arkivet

Vi rydder og sorterer, analyserer og understreker, putter i bokser og arkiverer på egnet sted, alle erfaringene våre og alt vi har forstått. Så grundige er vi at det kan gå helt i surr, til tross for at systemet synes å være vanntett, helt uten en eneste åpning hvor noe nytt kan komme inn og skape uorden. 

Vi definerer hvem vi var og hvem vi ønsker og være, vi skriver ned historien om våre liv og legger nøye planer for hvor vi ønsker å gå og så setter vi mål og delmål underveis så vi skal være helt sikre på at vi er på riktig vei, hele tiden. 

Mange av oss gjør dette i hverdagen, skriver lister og følger klokken til punkt og prikke, alt for at ingenting skal gå i surr, vi er jo tross alt ute på en mission med et tydelig mål i sikte; å komme seg gjennom dagen uten å snuble, uten å lage rot i handlingsrekkefølgen av alt vi har og gjøre. 

Jeg husker veldig godt tiden med små barn og karriere, en mann som reiste mye, stor hus og hage, opptil flere biler i husholdningen, en båt og hytte selvfølgelig. Jeg hadde så mange roller jeg skulle fylle at dagene ble som et velregissert teaterstykke, med meg i alle rollene og manus, ja det var systemet, bare jeg holdt fokus på systemet klarte jeg å komme meg gjennom dagen uten å snuble, uten å gjøre noe galt, uten å miste en eneste detalj som kunne skape rusk i det velsmurte maskineriet. 

Det gikk fint lenge, men vendepunktet kom en dag jeg sto utenfor barnehagen, etter en lang og krevende arbeidsdag og skulle henge minstemann før den eldste skulle plukkes opp på SFO. Deretter skulle jeg handle og lage middag før begge barna skulle fraktes til sine respektive fritidsaktiviteter. Det var ikke dårlig vær en gang, den dagen, solen skinte og løvtrærne begynte og gulne, riktig vakkert var det faktisk. Også raknet alt absolutt alt…

I det jeg parkerte den store suvèn virket alt som normalt, pulsen var høy etter å ha sittet lenge i kø og jeg visste at her var det bare å gyve på for å rekke alt innen tidsfristen, men så skjedde det utenkelige, nøkkelen brakk i tenningslåsen…

Snakk om tegn, har jeg tenkt mange ganger i ettertid, men ikke den ettermiddagen, da raknet bare alt og tårene kom. Så der satt jeg innelåst i bilen og innså at jeg hadde kommet til et dramtisk vendepunkt i mitt liv, systemet hadde slått sprekker, jeg hadde mistet kontrollen og jeg ikke kunne lenger stole på målstyringsverktøyene mine, men trengte praktisk hjelp for å løse floken. 

Hjelpen kom og etter et par timer var både gutta og jeg kommet vel hjem, uten bil og matvarer og alt for sene til å kunne rekke hverken fotball eller turning, men med en tydelig påminnelse om det jeg så nøye hadde ryddet ut av livet mitt, rommet for tilstedeværelse her og nå. Alt i mitt liv var basert på analysen av det som hadde vært og planen for det som skulle komme. Mellomrommet hadde jeg ofret, det fantes ikke tid til å nyte øyeblikket, til det var jeg for travel med å komme meg videre til neste punkt på gjøremålslisten.

Jeg hadde suksess på den tiden og ytre belønning ga meg motivasjon til å fortsette med å lykkes enda mer og enda mer og enda mer. Prisen jeg betalte var å miste meg selv og mine egne behov på veien, de var det ikke plass til. Ikke barnas heller for de var jo degradert til å være utfordrende brikker i spillet, uforutsigbare faktorer som kunne få feber eller slå seg vrange når de plutselig oppdaget at parkdressen faktisk var en blekksprut med tusen armer og derved ikke mulig å få på. 

Suksessen ble lagt på hyllen etter den episoden og jeg gikk inn i en fase hvor jeg sakte, men sikkert lærte meg å være tilstede. Ikke gjemme meg inne i en system, en struktur, en målsetting for å overleve, men heller legge alt inn på å leve. I dag er jeg takknemlig for den hersens nøkkelen, den ble et så tydelig tegn, et signal fra mitt eget indre om at nok var nok. For når intellektet ikke tok imot et eneste signal fra hjertet lenger, slo den materielle verden til og ga meg akkurat den påminnelsen jeg trengte. 

Så kom den spennende fasen hvor hele arkivsystemet skulle oppgraderes. Jeg åpnet opp for å slippe til en liten stripe av ny innsikt og plutselig endret alt seg, som et regneark ble fortiden omskrevet og ingenting med to streker under, var sant mer. Det var altså ikke bare fremtiden som skinte i et annet lys, fortiden fikk også en annen betydning.

Siden har jeg fortsatt med å holde systemet åpent, ikke være låst i gjøremålslister og målstyring, ikke definere hver eneste time på døgnet og ikke arkivere så mye under S for sannhet inn i arkivet. Det betyr ikke at jeg har kastet systematikeren i meg, det betyr bare at jeg har sluppet til andre deler av meg som også fortjener plass. Økonomien ble litt dårligere, middagene litt bedre, parkdressene ble til enda flere morsomme dyr og jeg ble en mester i å ta ting på sparket. Siden har jeg gjort det til en ny mission i mitt liv, å være tilstede. Jeg er en analytiker, jeg vil alltid ha et ønske om å forstå, men jeg trenger ikke ha total kontroll lenger, på alle minuttene og timene som døgnet består av. 

Og det kanskje aller viktigste var læren om et nytt ord på T,  TILLIT heter det og er et mirakelserum som hvisker bort frykten for å mislykkes slik at gleden over å lykkes får den plassen den fortjener. Den var ikke der jeg trodde, kke i enden av regnbuen, men midt på, i mellomrommet mellom start og slutt, der er fargene på sitt sterkest er gleden ren. 

Jeg tror at for å oppnå kosmisk tilhørighet, trenger vi å gi slipp på vår jordiske avhengighet. Jeg var avhengig av systemene mine og gikk glipp av så mye som ikke passet inn. Når jeg slapp taket, ørlite grann, mistet jeg ikke kontrollen helt, men den fikk mindre plass.

Om alt har gått på skinner siden, spør du?  

Svaret er nei, det gjør ikke det heldigvis for jeg er jo ikke ferdig, jeg er fortsatt underveis. Jeg oppdager stadig nye jordiske avhengigheter som jeg ønsker å bli venner med, men jeg har forstått effekten av de magiske mellomrommene, av å puste med magen og fange de øyeblikkene som faktisk setter de sterkeste sporene i oss, opplevelsene som oppstår når vi mister kontrollen i et lite glimt, eller som min guide sier det;

Mirakler er hendelser uten motstand!

Tillatelse til å vokse

I dag er det regntungt her hos meg, alle konturene er hvisket bort og bare en eneste farge har han brukt, designeren som utformet denne dagen. Men det betyr ikke at det gjenspeiler det som finnes på innsiden meg, for der finnes det fortsatt den fargesprakende palletten av alt jeg er og kanskje skal jeg bruke litt ekstra av den i dag, pynte meg i sterke farger for å minne omgivelsene om at dagen ikke trenger å være trist selv om den er grå?

Vi møter så mange nye elementer i oss selv nå, så mange hemmeligheter blir avslørt og så uendelige potensialer våkner. Vi snubler og faller mens vi prøver oss i møtene med responsen der ute og den nye effekten av oss elv, nå som vi er så forandret. 

Endring er krevende, det vet vi som har prøvd det før, men det har jo vist seg å går bra. Gjennom hele livet har vi utviklet oss og smeltet inn i omgivelsene på stadig nye måter. Jeg husker når guttene mine kom i stemmeskifte og vi lo så tårene trillet hver eneste dag. Snakk om å miste kontroll og samtidig spre så mye glede. Nå kunne de jo opplevd humoren som støtende, men hos oss ble det ikke slik, for den som lo høyest var den som eide det hjelpesløse hvinet som steg opp gjennom stemmebåndene som trente på å bli sterke nok til å bære en voksen mann og hans meninger, ut i livet. 

Vi har gått gjennom mange skifter, store endringer som har medført både smerte og nytelse, sorg og glede, men vi har så lett for å glemme hvor vanskelig det var å miste kontrollen over både kroppen, følelsene og intellektet mens vi trådte stiene inn til voksenlivet. Også kom vi dit, ble voksne altså og så tok kontrollen over, for ingenting skal få oss overende igjen, ingen skal få dytte så hardt at vi mister det vi har kjempet et helt liv for å oppnå, vår egen identitet, vår personlighet som det også kalles. Det spiller ingen rolle om vi liker den eller ikke, vi tviholder selv på skyggsidene, bare for å bevare sannheten vi endelig har funnet.   

Også er det på´n igjen… Ikke rart at vi sliter, vi som opplever et indre driv som leder oss langt bortenfor komfortsonen og som stiller virkelig store spørsmål om hvem vi faktisk er, ikke bare hvem vi har blitt, men hvem vi ønsker å være. 

Det er da vi skaper indre gråværsdager, det er da vi gjemmer oss i skyggen av den nye innsikten og later som om alt er ved det normale så omgivelsene ikke skal avsløre oss og respondere på en måte som gjør oss sårbare. Selv kan jeg utmerket godt huske den første gangen det innarbeidede tøffe og ugjennomtrengelige uttrykket ble møtt med tilsvarende styrke utenfra og gråten kom. Ikke bare en tåre som kunne holdes tilbake med viljens kraft, neida her snakker vi litervis som strømmet og la maskaraen i grus.

Omgivelsen ble like usikre som meg og så gikk det som det måtte gå, jeg ble avslørt som både sårbar og svak og jeg klarte aldri å gjenopprette posisjonen som uinntakelig for de visste det, de som var tilstede, at jeg ikke var så sterk som jeg hadde gitt uttrykk for. De endret strategi da, det vil si det var jeg som endret strategien og la alle kortene på bordet, jeg kunne jo ikke annet, jeg var jo avslørt. Og siden skulle det vise seg at de som hadde fryktet meg ikke lenger trengte å beskytte seg selv mer og det var da vi tok det vakre steget nærmere hverandre og nye, trygge vennskap ble etablert. For det viste seg at de likte meg bedre i den nye utgaven, de hadde nok ventet lenge på at jeg skulle våge meg utpå med en følelse eller to. 

Jeg lærte et nytt ord etter den episoden; sårbarhet! Et ord jeg alltid hadde forbundet med svakhet, men så viste det seg at det var i den tilstanden jeg fant den egentlige styrken min. For sårbarhet er verken sterk eller svak, den er helt nøytral. Som et balansepunkt i oss, slik skuldrene og hoftene er det i den fysiske kroppen, er sårbarheten følelsenes vektstang som alt det andre hviler på. 

Tillatelse er et ord som tar stor plass i mitt vokabular, sammen med andre vakre ord på T,  Tilgivelse, Takknemlighet, Tro og Tillit er det byggestener i mitt univers. Tillatelse er nøkkelen til indre vekst og ytre forandring. Det gjør vondt noen ganger, når dette nye banker på og vil ha oppmerksomhet, når komfortsonen blir utfordret og sårbarheten dukker opp. Når gråten tar over for sinnet og intuisjonen overstyrer fornuften i jakten på tillatelse til å vise oss den rette veien, den rette beslutningen, det riktige valget. 

Men vi har gjort det før, vi har endret oss og vi har kommet over det. Vi har vokst oss voksne og vi har lagt barndommen bak oss og selv om den ikke er helt ryddet med tilgivelse, mestrer vi det kunststykket det er å bære den med oss som et bakteppe for den vi har blitt. De fleste av oss vil jo ikke leve barndommen en gang til, gå den samme veien om igjen. 

Det samme gjør vi nå, vi vokser og legger fortiden bak oss. Vi endrer oss og åpner stadig nye dører inn til vårt egentlige potensial. Ikke alt vi har opplevd er tilgitt og ryddet på plass, men om vi våger å legge bort behovet for å forstå alt som har vært, vil innsikten komme gradvis og plutselig kan vi oppdage at det som smertet oss, det som såret, kanskje ikke trenger mer enn tillatelse for å være avgjørende byggestener i den nye utgaven av oss. 

Idet vi avslører hemmeligheten om oss selv, vil mye av det som fremsto som store utfordringer, fortone seg som bagateller. Men i vår søken etter å være gode nok, nærmest perfekte, har vi så lett for å bli sittende fast i det som var urettferdig og glemme at regnestykket kanskje går opp når vi når et nytt perspektiv. Om vi klarer å la det vonde fra fortiden ligge et lite øyeblikk, vil vi kanskje se at nye dører åpner seg og at det som var så vanskelig, er til å leve med og kanskje kan vi til og med utvise takknemlighet for nettopp de erfaringene etter hvert. Akkurat som guttene mine er takknemlig for stemmeskiftet, akkurat slik jeg er takknemlig for at demningen brast, i full offentlighet. 

Men om vi søker perfeksjon langs vår egen vei til opplysning, vil det kreve uendelige mengder tålmodighet og motvilje. For det går jo egentig så fryktelig fort når vi vil…

Nå skal jeg ut i gråtonene som denne dagen byr på og sørge for å være en fargeklatt og om jeg kommer til å gråte, så går det fint, for maskaraen er vannfast. 

 

 

Moderne heksejakt

Jeg brenner for at verden skal bli et bedre sted for oss alle sammen, jeg brenner så sterkt for det at jeg velger å gå min egen vei for å bevise at det er mulig, at det går an å leve godt med seg selv, om viljen er tilstede. Men det krever at vi ofrer noe, takker nei til sannheter som samfunnet har pålagt oss å etterleve, at vi våger å stole så sterkt på det som bor i hjertene våre at tvilen på vår egen kjærlighetskraft viker og kun lar den gode intensjonen stå tilbake. 

Gjennom livet har jeg alltid lært at det er tryggest å stå alene, at det blir mindre smertefullt når døren til verden er lukket og et vindu skjermer meg for støyen der ute. De nedlatende ordene og dyttingen som gjør så vondt, sparkene og slagene som etterlater seg vonde merker på kroppen og smerten i hjertet som skriker så høyt når verden er urettferdig, når ingen forstår. 

Etterhvert har motstanden antatt en annen form, men den er der, den dukker opp som sjikane, som hatefulle ytringer fra anonyme avsendere. De har dykket langt ned i sin egen kjeller for å finne ord som ikke levner noen tvil om at det er hat og ikke kjærlighet som former budskapet. De sosiale mediene byr på store og ubegrensede muligheter for å uttrykke seg helt uten filter, direkte tale, rett fra mørket.  

Noen medier skaper også gode kamparenaer når de setter fokuks på det «alternative» på en såkalt vitenskapelig måte. I mangel på innsikt, harselerer de og latteliggjør de det de selv ikke forstår og har ingen intensjon om å opplyse verden med innholdet de skaper. De søker ikke etter svar som utfordrer det etablerte, men gjør uærlige krumspring for å unngå nettopp de ubehagelige spørsmålene som dukker opp når dokumentasjonen ikke strekker til, når bevisbyrden ikke er sannferdig. 

Som moderne heksejegere skrider de frem, men heldigvis begynner så mange av oss å våkne, at strategien snart vil virke mot sin hensikt. Det heter visstnok å bite seg selv i halen, eller var det brenner seg, det skulle være....?

For selv de sterkeste motstanderne har en tendens til å søke bortenfor harselasen når de selv utsettes for det uforklarlige eller når de står overfor smerte som ikke vitenskapen kan ta bort for dem. Og heldigvis er det mange som etterhvert sier «unnskyld», midt i det hele, mennesker som har innsett at livet er større enn de først trodde og at kjærlighet er det eneste redskapet som kan fullbyrde lengselen etter å finne meningen med egen eksistens. 

Motstanderne vil alltid være der, også de anonyme sverdfekterne med skjold av anonymitet. De dukker opp hos meg fra tid til annen og minner meg på at jeg ikke skal la meg lure inn på deres slagmark, men kjenne godt etter så frykten de ledes av, ikke finner gjenklang i meg. De stygge ordene går i søppebøtta sammen med en dråpe tilgivelse i tilfelle de trenger det, sammen med et ærlig ønske om at de slipper å smake sin egen medisin. Men det er kanskje nettopp derfor de er blitt krigere, det er kanskje slik medisinen virker og gjør dem til aktører i hatets tjeneste. Kanskje har ingen lært dem verdien av de gode ordene, byggestenene i språket som bor i hjertet?

26 bokstaver er utgangspunktet for all dialog mellom oss, små symboler som kan settes sammen i så uendelig mange kombinasjoner. Tenkt at noe så lite kan skape så store sår, helt avhengig av den som har dem i sin makt og bestemmer rekkefølgen på dem…

Jeg har opplevd mange sverdslag og har lært meg effekten av å sette egne grenser og holde mitt innhold fritt for heftelser. Noen ganger er det som en kamp mellom David og Goliat og da er taushet et godt alternativ for ikke å kaste tennveske på bålet. Ingen skal få lure meg inn i en kamp hvor jeg selv raser ned i mitt mørke for å finne et vokabular jeg senere vil angre på at jeg brukte. 

Det er ikke bare på de store arenaene det utkjempes verbale sverdslag med dårllige intensjoner, det forekommer innenfor husets fire vegger også, en maktkamp mellom mennesker som påstår at de elsker hverandre, små Davider mot store Goliater i mange hjem. Det er der de vokser opp de som leter i skyggene for å finne ord i et fortvilt forsøk på å skape oppmerksomhet. Det er deres metode i jakten på et lite glimt av kjærlighet. 

Til alle dere der ute som mener at jeg farer med fusk og fanteri, som påstår at jeg lurer andre trill rundt, at jeg både er en bedrager og løgner. Det er jeg sikkert også, men jeg velger å la dette potensialet ligge i dvale og legger all min styrke inn i det å være ærlig, raus og undrende og leve videre i håp om at ydmykhet og respekt vil vise seg og være våre sterkeste våpen i kampen om fred på jord. 

Kanskje er det så enkelt som Piet Hein sier det; «Tenk om det ble krig og ingen møtte opp»!