Sensommer magi

Sommerfugl i sommerlys.jpg

Her er det ferietid nå og sommeren er på sitt høyeste, varmen tvinger kroppen inn i dvalemodus og jeg har begynt å lengte litt etter høsten så nå er det godt at jeg snart skal parkere sandalene og reise hjem en tur. 

Jeg har ikke hatt så mye hviletid, dvale eller ei, noe har holdt meg aktiv på et indre plan og det går i ett, time etter time, dag etter dag og stadig mer innsikt kommer, heldigvis. For uten bekreftelser på at det er verdt det, ville denne merkverdige reisen fortonet seg som helt meningsløs. Men i små og litt større glimt, får jeg tilgang til dette potensialet som venter på oss nå, når vi føler oss rede til å forlate masse-bevisstheten og overgå alt i det gamle som holder oss tilbake.

Det er ikke så lett dette, å gi slipp for vi er så grunnleggende redde for å miste kontrollen, dette vi tror vi trenger for å føle oss trygge her nede som en livlinje, et anker å holde seg fast i. Men vi trenger egentlig ikke bekymre oss, det finnes nemlig en finurlig innretning som gjør alt det for oss, det heter gravitasjon og den kan vi stole på, det er absolutt ingen fare for at vi flyr til himmels om vi slipper opp litt. Og akkurat som sommerfuglen sikkert bekymrer seg litt på vei ut av kokongen, trenger også vi å overgå oss selv et øyeblikk for kanskje å oppdage at vi har vinger.

I det vi utvikler oss og får stadig mer selvinnsikt, forløser vi stadig mer av dette lyset som forbinder oss til den kilden vi opprinnelig springer ut fra og en ny tone vekkes i oss. Den har ingen friksjon, men trenger motstand for å kunne aktivere vår eksistens på jorden. Det er jo akkurat det samme lyset som henter oss hjem når tiden er inne og derfor er det å tåle litt motstand en forutsetning for å leve her. Men det betyr ikke at vi skal produsere mer enn vi faktisk trenger eller egentlig tåler. For meg har dette vært det springende punktet, å akseptere naturens friksjon og nødvendig motstand mens jeg samtidig har forsøkt å avsløre hva i meg som maner frem den gamle historien om at livet skal være slitsomt, at alt som er lett har mindre verdi. Og det er ikke bare dette livet, neida, det er en innholdsrik minnebok jeg bærer med meg helt fra starten av og som jeg nå skal sende til arkivet.

Jeg vet at jeg ikke er alene om å gjøre meg refleksjoner rundt dette akkurat nå, vi er mange som er kommet til punktet hvor vi blir bevisst på at det finnes nye muligheter vi kan velge å benytte oss av om vi våger. Vi prøver forsiktig å stikke foten frem, men det ukjente overmanner oss så vi trekker vi oss raskt tilbake til den litt kjedelige, men trygge posisjonen vi hadde før. Der blir vi værende mens vi trøster oss med lengselen etter dette noe vi vet finnes der et sted mens vi produserer finurlige unnskyldninger. Jeg tar det i morgen, prøver igjen en annen gang, skal bare lære litt mer først, skal ta en prosess til før jeg er klar, bare trene litt mer, bare få gjort unna noe her som må ferdigstilles, skal bare vente enda litt til så tiden blir moden for meg. 

Men tiden er ikke bare moden, den er overmoden og det er ikke mer å lære der vi befinner oss nå, vi som har åpnet døren og fått innsikt i at det faktisk er noe mer vi skal oppleve. Det kommer ingen som dytter oss, det er ikke mer å vente på, annet enn at motet skal modnes og troen på at vi fortjener en lettere tilstedeværelse skal vokse seg så stor at den overskygger vår tvil - vår fortvilelse. 

(Dette ordet som har en så fantastisk betydning. Ordet TVI står for to, altså som i betegnelsen på dualitet. Og nettopp nå når vi søker en gjenforening med oss selv blir den forsterket)

Jeg vet at mange har møtt utfordringer i ferietiden når den åpenbarer en stillhet som travelheten ellers holder på avstand. Mange brist i relasjoner kommer til overflaten når en endelig skal nyte livet sammen, men oppdager at ingenting ble som planlagt. Drømmer brister, harmoni blir til disharmoni og ulikhetene synes å skrike imot oss. Hva er det som er skjedd med oss, hvorfor klarer vi ikke lenger å være hyggelige og kjærlige mot de som står oss nær, hvorfor er nærværet plutselig blitt så vanskelig?

Svaret KAN ligge i vår egen utvikling, at vi har endret vår egen tone og derved ikke lenger finner den samme gjenklangen i andre. Det handler aldri om de andre, det handler alltid om oss og dersom vi retter fokuset mot oss selv finner vi lettere ut av hva det er som skaper knute på tråden, i stedet for å lage flere floker ved å lete etter svaret et annet sted. 

For meg er dette et godt eksempel på de snubletrådene vi legger ut på den veien vi har valgt å gå, små og store hindringer som bekrefter at vi er her for å bekjempe motstand. Men det er ikke lenger slik, vi er ikke her for å kjempe lenger, vi er her for å forvalte motstand som en helt nødvendig faktor i det å være her på jorden. Alt som virker meningsløst skyldes at vi ser oss selv i et begrenset perspektiv og det skal ikke mere til enn at vi løfter blikket og avslører hvor knuten sitter for så å ta ansvar for valget om å løse den opp eller stramme skikkelig til, sånn bare for å gjøre det enda litt mer utfordrende mens vi kjeder oss og venter på en åpenbaring. 

Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange av dere og jeg smiler ofte når jeg hører historiene som fortelles for det er som om vi har glemt at vi kan lese vår egen bruksanvisning. Vi fremstiller oss som et møbel fra IKEA hvor vi tar det som en forutsetning at det ikke kommer til å bli enkelt, vi starter byggingen med en overbevisning om at det kommer til å mangle noe i forpakningen eller at det hele vil ende opp med at vi avslører en feil i selve konstruksjonen. 

Men det medfører ikke riktighet, jeg ser det ferdige møblet med en gang og det eneste jeg kan bidra med, er å inspirere mine samtalepartnere til selv å se det ferdige produktet, i helt perfekt orden og med bruksmuligheter langt utenfor det som står i produktbeskrivelsen. Den eneste forskjellen på meg og dem, er at jeg ser bortenfor det som begrenser lyset fra å trenge gjennom og gi glød til det vi alle lengter etter, dette å slippe fri fra det som holder oss tilbake. Og heldigvis har også jeg noen som ser meg, for selv som klarsynt kan det være vanskelig å få med seg det med liten skrift ;-)

Når vi tar ansvar for vårt eget lys sørger gravitasjonskraften for at vi blir værende så lenge som vi skal, også kan vi leve mens vi er her og overkomme frykten for ikke å overleve. Vi vil det, overleve og så vil vi dø også, det er en standard vi ikke kan endre. Men alt annet har vi styr på bare vi våger å løfte blikket for å erkjenne at vi er perfekte når vi skaper opplevelser som speiler opp det beste i oss. Akkurat som den omtalte sommerfuglen som kommer ut av kokongen og takker skapelsen for at den fikk oppleve å være fri - nok en gang.