Lille speil

Speilinger .jpg

Å bruke andre som speil er en innarbeidet teknikk vi ofte benytter oss av, nærmest hele tiden faktisk. Men det vi ikke er alltid er bevisst, er dette at det vi ser i andre, faktisk er et speilbilde av oss selv.

Jeg spør ofte mine klienter om å beskrive meg med et ord og komplimentene hagler. Nå kunne jeg tatt betalt for å få bekreftelser på mine fantastiske egenskaper, men det er ikke derfor jeg spør, det er ikke meg de ser heller. Spørsmålet gir dem rett og slett mulighet til å se seg selv, det de ser hos meg er det de er rede til å ta frem og anerkjenne at de selv er i besittelse av for hadde de ikke allerede hatt det selv, ville de ikke gjenkjent det i meg.

Og slik er det at vi ubevisst gjør det samme i møte med andre mennesker, men i stedet for å se andres styrker som en uoppdaget ressurs i oss selv, eller deres svakhet som en oversettelse av våre egne brister, møter vi dem med motstand og unngår for enhver pris å ta ansvar for vår egen reaksjon, det er så mye lettere å la den ligge der ute. Og i stedet for å ta en samtale med oss selv om det vi har oppdaget, snakker vi heller med andre og vi bruker ikke nødvendigvis pene ord en gang, nei vi velger å snakke den andre ned uten å være klar over at det er våre egne kvaliteter som ligger på huggestabben.

Selv har jeg gått i fella mange ganger, flaut mange faktisk, men det var før jeg oppdaget hvor mye bedre selve livet er, når jeg gleder meg over å kunne være der for andre som trenger et lite løft. Etterhvert fikk jeg mye kjærlighet tilbake, gode ord som berørte meg så sterkt at jeg etter hvert trodde på dem. Og plutselig var den negative spiralen snudd, jeg befant meg stadig i situasjoner hvor menneskene jeg omga meg med hadde samme behov som meg, nemlig å heie andre frem.

For noen dager siden fikk jeg en rørende bekreftelse på at det virker, det kom i form av en melding fra min sønn og han skrev; “Når jeg får barn, håper jeg at jeg klarer å beskrive dem like herlig som du beskriver meg”.

Men jeg har også klart i minnet en opplevelse som utspant seg mellom meg og en av mine nærmeste venner. Hun var invitert på fjelltur med en felles bekjent - det var ikke jeg! Hun ringte meg for å gi meg det glade budskap, responsen ble ikke helt som hun hadde forestilt seg. Jeg ble lei meg, sjalu, misunnelig osv. og i det hun spurte om jeg ikke var i stand til å glede meg på hennes vegne, svarte jeg nei - med utropstegn! Også beklaget jeg og sa at jeg var trist fordi jeg ikke klarte å føle som jeg skulle. Heldigvis tok hun ikke ansvar for mine følelser, men hadde en strålende helg og pepret meg med herlige bilder av solskinn fra blå himmel. Jeg arbeidet med speilet mitt og begge fikk vi en fin beskrivelse av hvorfor ærlighet er en så stor del av ordet kjærlighet.

Å speile seg i andre en naturlig øvelse, den er innarbeidet som en ressurs vi har for å se oss selv bedre i gjenskinnet av en annen. Vi er her for å samhandle med hverandre, det er forutsetning for at vår art skal kunne overleve og når vi innser at alle våre relasjoner starter med vårt eget forhold til oss selv, endrer spillereglene seg. Når vi tar ansvar for det som er vårt ser vi andre fra en renere kilde i oss selv og idioter og dustemikler, irriterende vesen og alt for pene mennesker, blir plutselig ikke truende lenger, men herlige møter med livets mangfold.

Det ble et vendepunkt for meg den dagen jeg forsto viktigheten av dette sitatet;

Når jeg leter etter feil, bruk ikke kikkert, ikke speil.

Det var krevende! Men etter hvert oppdaget jeg at jeg slapp å ta så mange omveier med den metoden også ble jeg glad for at livet har gitt meg en fantastisk egenskap, nemlig evnen til å le av meg selv. Det tar brodden av det som stikker så dypt og som heter sårbarhet, dette i oss som vi er så redd for å avsløre, men som er vår egentlige styrke. Det er når forsvarsverket faller vi blir enklest å elske for som min farmor sa det;

Du vil ikke bli elsket for din vellykkethet, men for dine små feil og mangler.

Etter å ha trent litt, erkjenner jeg at selvironi er en usedvanlig viktig øvelse i det vi skal ta ansvar for alt i oss selv. Latter tar bort litt av brodden i den umiddelbare smerten som oppstår når vi har dummet oss ut. Jeg lærte det hjemme og er takknemlig for å ha brakt innsikten videre til mine barn. Vi ler mye og aller mest av andres flauser, underlig nok er det mest jeg som får gjennomgå…. ;-)