Mester og Menneske

Matrix.jpg

De fleste av oss ønsker å tro på at det finnes noe eller noen som beskytter oss mens vi er her på jorden og vi henvender oss oppover og inn i det ukjente for å finne spor etter såkalte hjelpere. Flere mener å se dem klart å tydelig, mens andre sliter med tvil og ser ikke noe som helst. Noen leter og leter og håpet svinner hen etter hvert som de hører om stadig flere som har daglig kontakt med sine mens de derimot synes å være forlatt her, overlatt til seg selv, etterlatt - helt alene. Sånn er det bare for livet er og blir urettferdig.

Selv har jeg alltid vært tilstede i flere lag av såkalt virkelighet og mens det for noen virker helt spinnvilt, kjenner ikke jeg til noe annet, for meg er det rett og slett slik det er. Jeg har alltid følt meg omgitt av hjelp når jeg har trengt det (og noen ganger når jeg får noe jeg absolutt ikke har bedt om). Jeg har erfart å ha et barndomshjem hvor jeg var trygg for alle farer som truet i gata og i det som fantes bak sløret, forbi “holiogrammet” som skiller vår dimensjon fra andre og mye større omgivelser. Det trygge rommet er det jeg kaller ensomhet, altså et beskyttet sted her på jorden hvor jeg kan være “en-som-meg”, der jeg aldri er alene, men i samspill med det som kalles hjelpere osv.

Selv tror at alle har en slik kontakt, at det er helt nødvendig for oss mens vi er her, men at graden av åpenhet er helt forskjellig. Noen ser konturer andre ser ingenting, mens andre igjen opplever at det nærmest er gjennomskinnelig, at alt smelter inn i hverandre. For noen har det alltid vært slik, for andre kommer forløsningen som en åpenbaring et sted i livet. Å se klart og tydelig har skapt noen utfordringer for meg, men etter hvert har jeg lært hva det er akseptert å observere og hva det er som skal forbli privat og holdes litt hemmelig. Jeg forstår spillereglene og jeg lever fint i dette grenselandet, men de som tror de har avlært meg “galskapen” tar skammelig feil, jeg observerer nemlig mer og mer ;-)

Min viktigste hjelper er den innsikten jeg selv har tilegnet meg ved å innse at jeg opererer på ulike nivåer, altså som i at jeg har en utvidet bevissthet som hele tiden har overblikket og en jordisk bevissthet som holder orden på livet her. Jeg kaller dem Mester og Menneske og de har hele tiden samarbeidet, men nå skjer det noe, i selve tiden, som gjør at overblikket kommer stadig nærmere og blir tydeligere. Ikke bare for meg, men for svært mange av oss.

Mesteren i meg har hele tiden hatt det fint i sin distanserte tilstedeværelse på jorden mens Mennesket har båret lasten ved å være tilpasset materiens treghet. Mesteren heier og danser mens mennesket sliter med trinnene fordi musikken liksom spiller i ulik takt.

(Noen vil kalle disse aspektene sjel og ego, men for meg ligger det noe litt annerledes i disse begrepene som jeg skal komme tilbake til i en annen post.)

Til nå har jeg opplevd å veksle mellom disse to aspektene, jeg har fått hjelp fra Mesteren og har stolt på dette aspektet, mens jeg samtidig har underkastet meg Menneskets forståelse av etablerte rammene for sannhet, dette som er helt nødvendig for å kunne samhandle godt med andre. Men det skjer noe nå når den kollektive bevisstheten har påvirke det elektromagnetiske feltet, som er etasje-skilleren mellom Mennesket og Mester. Som et glemselens slør er tatt bort slik at vi stadig husker mer og mer av hvem vi egentlig er.

Dagsbevisstheten krakkelerer og stadig mer lys strømmer inn. Når vi først har begynt å erfare dette, innser vi at vi ikke vil tette hullene, vi vil ikke tilpasse oss igjen, men heller være som en sommerfugl som trenger seg ut av den selv-lagede kokongen - når den vet at tiden er inne.

For noen år siden kjente jeg et voldsomt behov for å bryte ut av omgivelser som var så trygge at jeg kjedet meg i dem. Rutinene var så innarbeidet og bekymringene så velkjente at jeg rett og slett ikke orket å nære noe av det mer, jeg ville rett og slett oppsøke noe helt nytt. Mesteren jublet og Mennesket var så sliten at det ikke ytet motstand i det hele tatt. Oppbruddet gitt helt smertefritt og pausen som skulle ta et år, er blitt til snart seks, men nå begynner jeg å kjenne på noe igjen…..

Endelig har tiden gjort det mulig for meg å innarbeidet et samarbeid som gjør det mulig å utnytte det beste fra dem begge. Mester og Menneske er blitt venner rett og slett, gjenforent i en rytme som gjør livet her svinger ganske behagelig. Og da oppdager jeg kanskje at en helt ny vei åpenbarer seg?

Den nye forståelsen innebærer at jeg aksepterer at Mesteren alltid er helt nøytral, den er ikke opptatt av dramatikk i det hele tatt. Den er rett og slett energi som beveger seg fritt. Mennesket derimot oppholder seg i den såkalte emosjonelle dimensjonen og har som sin oppgave å transformere dette som Mesteren representerer, gjennom følelser. Og jeg er nok ikke alene om å ha oppdaget at dramatikk ofte kommer som en konsekvens av for mange emosjoner.

Å etablere en åpen dialog mellom Mester og Menneske vil gi oss den tilfredsstillelsen vi lengter etter, dette å føle at vi opererer som en enhet og ikke som enkeltstående faktorer som kjemper om oppmerksomheten. Dramatikken stilner hen da, når vi vet hvem vi er, hvorfor vi er som vi er og har en klart ønske om hvor vi ønsker å bevege oss, både i det indre og i det yre.

Vi er aldri alene, vi ble aldri separert fra noe som helst, vi ER og i dette enkle ordet ligger svaret på alle spørsmålene vi tumler rundt med. Å VÆRE er vårt utgangspunkt for å gjøre, og med rene følelser oppdager vi at energiene tjener oss i stedet for å motarbeide oss og holde oss tilbake, det er da vi ekspanderer og aktiverer helt nye potensialer i oss selv.

Vi er alle både Mester og Menneske og for mange av oss er det akkurat den innsikten som nå skaper snubletråder, synlige og usynlige hindringer som tvinger oss til å ta et valg om hva vi ønsker å tro på. Vi trenger det, spesielt nå, å ta et VALG om å TRO på noe større for å gi oss selv den plassen vi trenger for å leve i tråd med lengselen etter å være en oppgradert versjon av oss selv. ut

Og kanskje er ikke filmen The Matrix, science fiction, men en historie fra en fremtid som allerede er her og kanskje ser vi allerede mer enn vi tror? Uansett finnes det et aspekt av oss som har oversikten og som titter inn til oss for å fortelle oss at vi har en grunn for å være her og en grunn for å elske det vi er.