Ego eller I go

Ego.jpg

Det er liksom blitt en innarbeidet sannhet dette at egoet vårt er en begrensning, en faktor som skal kontrolleres. Det dukker opp i mange sammenhenger når det kommer til forståelsen av hvem vi er som mennesker og det finnes til og med diagnoser som definerer egoet som mer eller mindre funksjonelt.

Jeg har et litt annet syn på det og vil gjerne se det fra en litt annen vinkel. Først av alt; vi skal ikke kvitte oss med eller forandre vårt eget ego, men vi kan forvalte det på en litt annen måte - om vi vil. Egoet er resultatet av hvordan omgivelsene ser vår historie, altså andres vurdering av hvordan jeg forvalter min energi, i møte med materien vel og merke. Innenfor en strukturen som kalles virkeligheten fungerer dette som det skal, men i det vi merker et behov for å utfordre selve rammeverket, kan den samme responsen hemme oss fremfor å fremme oss.

Uansett i hvilken situasjon vi befinner oss, vil vi søke respons for å få bekreftelse på at vi ER. Den energien vi sender ut, treffer noe utenfor oss selv og returneres som forandret og foredlet i møte med et eller flere ytterpunkter. På den måten har vi stadig utviklet oss selv gjennom å sende energi ut og ta imot respons. Dette påvirker emosjonene våre slik at vi lærer hvordan vi best fungerer sammen med andre. Spedbarnet begynner tidlig å teste ut hvordan det kan tilfredsstille primære behov for trygghet gjennom mat og kjærlighet.Vi bringer dette med oss videre og er sånn sett nokså programmert allerede før vi kommer til fasen hvor det forventes at vi skal ta mer ansvar for oss selv. Da kommer det en tilleggsfaktor inn i bildet for ikke bare skal vi bære konsekvensen av våre egne behov, men også for hvordan vi påvirker andre. Da møter vi de første begrensningene i vår egen livsutfoldelse.

Stadig flere av oss kjenner på en lengsel etter å utforske noe nytt og utvide rammene for vårt eget virke slik at vi får innblikk i en større sammenheng, en dypere mening. Da holder det ikke lenger med responsen fra det velkjente, vi trenger andre omgivelser. Når sjelsaspektet ber om større plass, krever det at vi omgir oss med andre som er opptatt av det samme. Egoet kjenner ikke dette farvannet enda, det hører ikke hjemme i den velkjente historien som det er satt til å forvalte.

Vår egen kapasitet blir ikke større om vi oppholder oss innenfor de gamle rammene der vi er trygge fordi andre vet hvem vi er. Å gå ut av dette kalles personlig utvikling, vi omskriver historien ved å avkrefte og bekrefte hva vi ønsker å ta med oss videre. Vi er ikke lenger helt avhengig av å være tilpasset andre i det vi er plass i oss selv. Når vi begynner å se på våre feil og flaue øyeblikk med kjærlighet, oppdager vi at ikke noe av det vi har gjort oss mangelfulle, snarere tvert imot det er akkurat de opplevelsene som skaper dynamikk i den nye historien.

En forutsetning for å kunne ta tilbake ansvaret, er å sjekke intensjonen. For om vi slutter å lytte til omgivelsene for å unngå å være gode medmennesker, men heller bruker dem for å overføre vår egen smerte, vil vi raskt bevege oss inn i “diagnoseland” og det er ikke her denne posten hører hjemme. Så la meg poengtere at dette å forløse sitt eget ego, fristille seg fra andres meninger, krever at vi først er rede til å bære det totale ansvaret for alt vi finner og at vi er i stand til å møte det hele med total aksept og kjærlighet også i møte med andre.

Egoet arkiver vår historie og hvor preget vi er av omgivelsenes respons, er forskjellig, men felles for oss alle er at vi har mottatt respons og det vi husker er bitt vår identitet. Identiteten i igjen er i stor grad preget av hva vi har gjort og derfor vil vi nok avsløre av mye av det vi tror om oss selv, er skapt av innarbeidede hersketeknikker.

Det er en annen betydning av begrepet også, nemlig det å være egoistisk, altså som i et uttrykk for mye respons vi trenger før vi er fornøyd. Hvor mye må barnet gråte før det blir sett og hørt, hvor trygg er vi på at vi blir ivaretatt når vi trenger det. Dette uttrykker vår usikkerhet og kan ikke sammenlignes med det å ta ansvar for å gå sin egen vei. Å ta ansvar for seg selv har ingenting med egoisme å gjøre, det er snarere tvert imot. Vi blir utfordrende når vi ikke lenger ber oss andres meninger på samme måte som før, det vil skape litt uro i omgivelsene for hvem skal andre være for oss når vi ikke lenger underkaster oss deres observasjoner?

I go - er et bedre uttrykk for det nye som vekkes i oss når vi ikke trenger like mye respons fra andre, verken på vår væren eller gjøren. Når vi utvikler et nært vennskap med vårt eget ego, vet vi at vi alltid spiller på lag med oss selv. I det vi går vår egen vei på stadig stødigere ben, oppnår vi såkalt nøytralitet som gjør oss til renere og klarere speil for andre som igjen skaper nye utfordringer. Men det og ensomheten som følger i kjølvannet av å fristille seg, skal jeg skrive om en annen gang.