Tilgivelse - et annet ord for frihet

let-it-go-1.jpg

Å tilgi høres så enkelt ut, det er jo bare å si unnskyld, eller?

Nå nei, det er ikke bare å si unnskyld, det handler om å være villig til å gi slipp på en lang rekke følelser som følger med på lasset når vi påfører oss selv eller andre smerte. Det er ikke alltid vi er klar over at vi har kludret det til en gang, det er ikke nødvendigvis slik at det som trenger tilgivelse er et resultat av en bevisst gjerning med et motiv om å skade noen.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en klient for en stund siden. Hun hadde vokst opp med en stefar som absolutt ikke oppførte seg overfor en liten pike, slik en voksen mann skal. Han døde noen år før vår samtale, men det var allikevel tydelig at han fortsatt var ganske levende i klientens følelser. Jeg spurte om hun hadde tilgitt han og hun svart; “Ja, jeg har arbeidet så mye med dette så jeg har tilgitt og lagt det bak meg. En sånn h…… d…..sekk fortjener ikke at jeg fortsetter å huske alt f…… skapet han utsatte meg for. Jeg har tilgitt han og håper han brenner i h……..!”

Selv om jeg sjekket en gang til, sånn bare for å undersøke om hun var klar for å se på sin egen grad av tilgivelse, kom den samme kraftsalven bare tilbake og denne gangen var punktum erstattet med utropstegn. Det var lett å se at her måtte vi finne en annen vinkling for å gjøre avsløringen litt mindre smertefull. Hun hadde et indre barn, en følelses-vokter som fortsatt var like redd som før og som trengte en voksens beskyttelse for å forløse det som engang gjorde så vondt.

I det vi kommer opp i situasjoner hvor det kreves tilgivelse kan vi nærmest være sikret på at det er en såret barn inne i bildet. I psykosyntesen sies det at vi har vært i kontakt med alle våre følelser før vi fyller 6 år og min egen erfaring bekrefter dette. For i det jeg blir såret, handler jeg ikke rasjonelt og fornuftig, jeg mister det voksne perspektivet og har mer enn en gang brutt ut i gråt når jeg egentlig skulle stått opp for meg selv med verdighet.

Jeg har mange ganger før snakket om denne delen av vår personlighet som kalles “offeret”. Det er det aspektet av oss som er i nærkontakt med rettferdighetssansen og som er aktiv når vi skaper en eller annen form for dramatikk. Det ble dramatisk for min klient, hun var som et dyr som instinktivt forsvarte seg og som inviterte omgivelsene inn i dramatikken for å få bekreftet at hun hadde rett, at det hadde vært urettferdig. Dess flere, dess bedre og i stedet for å gi slipp på følelsen fikk det vonde næring fra alle hun delte med.

Alle har vi opplevd det og hver gang vi blir såret eller sårer andre, ringer vekkeklokken for det sårede barnet og vi går inn i forsvarsmodus. Vi får et intenst forklaringsbehov eller bortforklaringsbehov og tyr til omgivelsene for å finne trøst. Men det er akkurat da vi skal svinge den tilgivende tryllestaven og si til oss selv at jeg passer på deg, det går bra, vi er på lag og da kan vi legge alle vontene bak oss.

Vi jobbet oss innover, klienten og jeg, vi startet der med å frita det indre barnet fra beskytter-rollen og overlot ansvaret til den voksne. Den voksne ble også fristilt fra ansvaret for å bære på dette evige hatet for å beskytte barnet som opplevde noe urettferdig. Og når floken var løst opp, ble hun i stand til å bære også denne delen av historien uten hjelp fra omgivelsene, det hadde vært urettferdig, det var ikke hennes feil, men hun var så sterk at hun mestret. En styrke som hun plutselig ble oppmerksom på at hun hadde trengt flere ganger senere. Så ble tilgivelse til takknemlighet og da er energien endelig forløst.

Mine venner har ofte spurt meg om hva det er som gjør at jeg har så lett for å tilgi. Jeg har ikke noe godt svar for slik er det bare, men jeg tror det har en sammenheng med at jeg som regel ordner opp i det urettferdige før det skaper vonde følelser også har jeg alltid hatt et trygt sted å gå til. Jeg fortalte alt hjemme og ble stadig påminnet at jeg skulle fokusere mitt eget motiv, var det rent var jeg fri og var det urent skulle jeg si unnskyld!

Så mange ganger har livet gitt meg grunn til å bli bitter, eller skyldig eller skamfull og jeg er ikke alene om det. For vi blir utsatt for prøvelser, vi blir utfordret i hele det emosjonelle registeret vårt og selv når vi ligger langt nede i den mørke fortvilelsen, har vi et valg. Det handler ikke om hvordan vi har det, men om hvordan vi tar det. Og velger vi å ta det, kan vi bruke tilgivelse som oppdrift, den vil alltid bringe oss tilbake til lyset - alltid!

Tilgivelse handler om vår vilje til å gi slipp, akseptere at vi opplevde noe som føltes urettferdig, pøse på med kjærlighet der vi har skapt et stort eller lite sår og anerkjenne at vi alle gjør så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Vi er voksne nå og fullt ut i stand til å skape en trygg og trøstende havn for sårene som barnet så inderlig trenger å lindre. Det starter alltid med oss selv for da løsner flokene i omgivelsene så mye lettere.

Når noe gikk galt i min oppvekst (og det gjordet det jo hele tiden), sa pappa alltid;

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe og er det ikke godt for noe, så er det ikke galt nok!