Hvem er du?

Freedom.jpg

Et helt vanlig spørsmål som vanligvis besvares med en lang og nøye planlagt liste over handlinger som beskriver oss. Men om den som spør, gjentar seg selv og ber om et mer utdypende svar, blir det ofte helt stille var vår kant og inne i hodet begynner å det å summe i mangel på innarbeidet respons.  

For HVEM er vi egentlig når vi ikke kan beskrive oss selv gjennom det vi gjør, men blir stilt til veggs av et nokså betimelig spørsmål om hvem vi faktisk ER?

I det samfunnet vi har lært å kjenne, finnes det et godt etablert belønning-system for alle våre handlinger, de gode og de dårlige. Selv når vi beskriver den som betegnes som et godt medmenneske, henger det alltid fast i noe vedkommende har gjort for andre, handlinger de har utført som  kan omregnes i gullstjerner. 

Flinkhet har blitt et målebegrep som forfølger oss og vi lærer det helt fra vi er så små at vi ikke engang stiller spørsmål til innholdet, vi bare gjør i henhold til det vi lærer gir positiv respons fra menneskene rundt oss. Og dersom det ikke er noen som responderer på det flinke i oss, oppdager vi fort at det å gjøre noe galt kan vekke omgivelsene fra dvalen slik at vi i alle fall får straff, alt er nemlig bedre enn ingenting.  

Men selv om belønning-systemet er blitt en standard som er forutsigbart for oss som lever i et velfungerende samfunn, finnes det et savn et sted, noe dypt og kanskje ukjent som antenner en tristhet over at den egentlige meg, ikke har verdi. For ingen ser jo egentlig meg, ingen forstår meg, ingen responderer på det jeg virkelig ønsker å bringe frem, dette inderlige i meg som ikke har verdi fordi det ikke belønnes med verken stjerne eller fisker i gull, ikke av meg selv engang. 

Det er her vi møter det jeg kaller livs-sorgen, denne uutgrunnelige følelsen av at jeg ikke er nok, at jeg stadig må fylle på med gjøren for å døyve smerten over min manglende kontakten med væren.  Dette i meg som jeg vet er viktig, men som jeg aldri har lært å betjene. Dette som ville gjort det enkelt for meg å besvare det store spørsmålet som skulle vært stilt for lenge siden, slik at jeg helt fra starten av, kunne trent meg opp til å forstå HVEM jeg faktisk er kommet hit for å være. Jeg som er en del av rasen human being og ikke sånn human doing som systemet ønsker å omgjøre meg til.  

Siden spørsmålet sjelden egentlig blir stilt, lærer vi heller ikke å sette ord på dette med HVEM, vi omgjør det automatisk til HVA for å være forutsigbare for omgivelsene, for å passe inn i systemet og aldri overskride Jante selvfølgelig. 

Jeg husker at jeg for mange år siden fikk kontakt med min egen visjon for dette livet og begynte å besvarte spørsmålet på følgende måte; «Jeg er kjærlighet og jeg beveger verden!» Det er nemlig mitt hvem og mitt hvorfor, men responsen var klar; «Men i all verden, hvem er det du tror du er!!!!», ikke med et eneste spørsmålstegn bak seg, bare en litt overbærende beskjed om å holde kjeft.

Heldigvis er det så vanskelig for meg å holde munnen lukket, at jeg fortsatte å besvare spørsmålet om hvem, med nettopp den samme setningen igjen og igjen og etterhvert ble jeg så trygg på den, at jeg utvidet den med enda flere fine egenskaper som bor i min væren, som ligger i mitt potensial. Og det skjedde noe underlig der et sted, for det er ikke lenger så mange som ber meg om å tie stille, den som spør bruker ikke bare utropstegn bak responsen, men begynner å reflektere over sitt eget og da dukker det opp noen usedvanlig spennende medmennesker og mitt «bevege verden» blir bare barnemat til sammenligning.

«Å være kjærlighet og bevege verden» innebærer jo ikke annet enn at mitt hvem, trenger bevegelse for å holdes ved like og når jeg er i bevegelse, beveges verden. Så enkelt er det, ikke for stort, for voldsomt, for uhåndterlig, bare en ganske god beskrivelse av min energi, av hvordan jeg fungerer. Også er jeg selvfølgelig uendelig mye mer enn det.

Kanskje vi skal slutte å passe inn absolutt hele tiden, kanskje vi skal våge oss inn i en dialog med oss selv, slik at vi i møte med dette spørsmålet, har et svar som passer, en respektfull respons på sjelens ønske om å være viktig. For sjelen er så fryktelig stor, den er så stappfull av kjærlighet at den trenger uendelig mye plass for å spille seg selv ut, den har ikke engang blitt introdusert for Jante og ikke har den innsikt i belønnings-systemene heller. Den vil bare frem for å manifestere at vi er kjærlige vesen, fulle av lys og lengsel etter å skape opplevelser gjennom følelsen av å mestre nettopp vårt eget HVEM slik at vi kan utrette vårt hvorfor uten særlig mye motstand. 

Problemet er ikke at vi er for små nemlig, men at vi er så usigelig store, for store for rammene, for store for både gullstjerner, fisker og klapp på skulderen. For store for oss selv til og med, men vi kan utvide selvbildet og så vil andre følge etter og plutselig er vi blitt så mange at Jante gir opp og tar ferie.