Lyden av stillhet - del 3

Alta sommer.jpg

 

Stille sammen

Det nærmer seg retreat i Alta og jeg vil starte dette innlegget med å ønske dere velkommen. Beskjedene jeg får tyder på at dette blir noen helt spesielle dager. 

Å være stille sammen, er en stor gave, men for mange av oss er det nærmest umulig å finne tid og sted og ikke minst mennesker vi kan dele dette tause samværet med. Hverdags-kravene er for mange og bekymringene for store. Vi presser oss selv til det ytterste og løper stadig fortere for å å få gjort alt som forventes av oss og listen over gjøremål blir ikke kortere, bare lengre og lengre. 

I mine år i næringslivet brukte vi et begrep vi kalte; «Trang trygghetssone». Det innebærer at vi alle har et gjennomsnitts aktivitetsnivå hvor vi føler at vi behersker det som kreves av oss og vi leverer uten å bli mer sliten enn at vi raskt henter oss inn igjen om vi hviler litt. I pressede situasjoner vet vi at vi har litt ekstra å gå på, at vi kan jobbe litt raskere og litt mer i en periode, for deretter å ta en lengre pause.

Utfordringen er at presset vedvarer, det er ikke bare i korte perioder vi bruker det ekstra giret, men kjenner på et krav om å levere opp mot tålegrensen, hele tiden. På den måten har vi ikke lenger en sone som gjør at vi er trygge på at vi kan yte det lille ekstra når vi virkelig trenger det. Over tid vil dette lede oss inn i en frustrasjon over å aldri kunne ta friminutt og sakte, men sikkert begynner vi å fordømme omgivelsene som stiller så store krav til oss, som forventer at vi skal bidra med stadig mer.

For å gjenopprett den trygge sonen, trenger vi å ta et steg tilbake, hoppe av hamsterhjulet og faktisk reflektere over hva som foregår, hva er det som driver oss til å tro at vi ikke fortjener å hvile, hvem i oss er det som tillater omgivelsene å ha makt over oss og hva vil konsekvensen være om vi faktisk står blir stående stille lenge nok til å høre våre egne behov. 

Fenomenet utspiller seg ikke bare i arbeidslivet, men finnes også på den private arenaen og heller ikke her finner vi rom for å bare være. Vi viderefører til og med forventningene vil selv ikke liker, til den neste generasjonen som ganske riktig bære navnet, «Generasjon prestasjon», mens vi lurer på hvorfor det ble slik....?  

Akkurat nå har jeg hatt besøk av mitt barn og det eneste han ville var å hvile, han som jeg kjenner som både svært snakkesalig og morsom, ville bare være stille og kom hit fordi han visste at her får han tillatelse til nettopp det. Så var vi stille sammen i noen dager og takknemligheten vokste mellom oss, for så inderlig godt det er å være sammen om å gjøre absolutt ingenting.

For å vikle oss selv ut, trenger vi å speile oss i hverandre og den kanskje viktigste beskjeden vi kan gi hverandre, er å bekrefte at du er god nok, selv uten at du gjør noe som helst. Jeg elsker deg når du hviler, fordi du hviler for da ER du et stille anker for meg, midt all i støyen som omgir oss og som hver og en av oss er med på å skape. 

Dette er min intensjonen med å skape en retreat i Alta og jeg kjenner at jeg lengter dit allerede. Til den mektige naturen som speiler urkraften i oss, denne storheten vi lengter etter og som trenger et ekko fra omgivelsene for å bli en tone vi kjenner igjen som det potensialet vi nå er rede til å leve ut, hver for oss og sammen. For meg er dette et viktig ledd i min egen prosess og jeg vet at vi er mange som lengter etter det samme, å skape bevegelse og harmoni sammen med andre, knytte bånd og anerkjenne hverandres behov for å være stille mens vi mestrer vår nye væren.  

Dersom du vil ha mer informasjon om arrangementet;

"Informasjon om opphold og pris med mulighet for påmelding finner du her: www.kulturverkstedet.no eller send en e-post til: post@kulturverkstedet.no