Om å bygge høye murer i lengsel etter frihet

Fugl i bur 3.jpg

Jeg har dyttet meg selv langt utenfor komfortsonen i det siste og forsert restene av noen høye og tykke murere jeg bygget i tro på at det var de grensene jeg trengte for å være trygg. Byggestenene var av forventninger, tro-systemer, sannheter og tvil og det er et svært holdbare materiale som tåler kraftige angrep både utenfra og innenfra. 

Så tykke var disse murene at jeg trodde jeg var helt trygg, at bare jeg holdt meg innenfor, var det ingen fare for at jeg skulle bryte betegnelsene for hva det innebærer å være et verdifullt menneske. Inne i byggverket mitt hadde jeg full kontroll og brukte enorme krefter på å utnytte alle ressursene som fantes der. Men etterhvert ble det tungt å puste, som om luften ble stadig dårligere og så kom kvelningsfornemmelsen, men hvorfor, jeg var jo trygg, eller? 

Instinktivt begynte jeg å gå muren etter i sømmene, for noe måtte være galt, en brist kanskje, hvor noe giftig trengte gjennom og forsøplet luftet. Som svar på det mulige angrepet, utviklet jeg en rustning rundt brystregionen som effektivt stanset åndedrettet og beskyttet lungene mine og sorgen som lå der for sårbarhet måtte for all del ikke slippe ut. 

Andre strategier ble iverksatt umiddelbart og jeg arbeidet døgnkontinuerlig for å tette alle mulige hull og jeg mestret det, rommet ble etterhvert både lyd og lys-isolert. Helt stille ble det og helt mørkt, men bare en kort stund, for plutselig hørte jeg et brøl, som fra en sovende bjørn som hadde våknet. Støyen fra omgivelsene hadde overdøvet den indre stemmen så lenge at den hadde gått i dvale, men nå våknet den til liv igjen. 

Ropet lot seg ikke overhøre, det var så intenst at alt annet stoppet opp, jeg forsøkte ulike strategier for å slippe unna, men kom ikke særlig langt. Murene som beskyttet meg fra verden gjorde nytten sin og valget ble enkelt, slippe inn gift eller høre på bråket. Akkurat da innså jeg at jeg hadde fanget meg selv i mitt eget fengsel, at frykten for å mislykkes var så stor at jeg begrenset meg mer og mer for å ha kontroll, mens den indre stemmen hadde gitt opp å fortelle meg at det jeg egentlig trengte, bare var litt større plass. Det krakkelerte da, byggverket raste og kontrollen forsvant, slukt av det høye brølet og plutselig befant jeg meg langt utenfor komfortsonen. Men selv om jeg var redd, erkjente jeg at murer ikke kan beskytte oss fra lengselen etter frihet. 

Når alt falt sammen ble jeg stående i et landskap som var helt ukjent for meg, men jeg var ikke redd, bare helt maktesløs fordi ingenting fungerte lenger, ingen strategier kunne brukes for hodet var slått av, følelsene var kaos og kroppen var fullstendig tom. Det var da hjelpen kom, stemmene som snakket å og gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde det jeg trengte for å klare meg, at svarene ville åpenbare seg om jeg bare våget å stå helt stille en liten stund og gjenoppdage tilliten jeg hadde mistet et sted i byggeprosessen, den som er nøkkelen til dører som er gått i vranglås.

De sa; «Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter!»

Jeg innså at hver eneste sten i mitt byggverk var plassert der som et resultat av et ubevisst valg jeg hadde tatt om å gi næring til frykt eller tillit. Etter hvert som jeg børstet støv av dem, oppdaget jeg at det var mest gråstein der, et materiale som aldri ville kunne skape gjenskinn av det lyset jeg arbeidet så hardt for å tenne i mitt eget indre og helt ærlig - jeg fant ikke en eneste diamant!

Jeg hadde motarbeidet meg selv, hele tiden, gjort mitt beste for å passe inn og være usynlig, mens jeg lengtet etter å være nettopp det, synlig og akseptert, ikke til tross for min annerledeshet, men fordi. Jeg trodde så strekt på den etablerte normalen, på at gjennomsnittet var det jeg skulle etterstrebe, at det å ligne på andre, var det beste jeg kunne oppnå. Men den giften som ga meg pustebesvær, som snek seg inn og minnet meg om at det aldri var meningen at jeg skulle være gjennomsnittlig, kom aldri utenfra, den oppsto i min egen tvil, den som ble vekket hver eneste gang jeg forsøkte å tro på min egen verdi. 

Vi har alle en viktig oppgave i det å våge oss ut av normalen, ut av gjennomsnittet og begynne og bruke våre talenter slik vi er ment til. Lengselen som dytter og drar i oss, er ikke etter noe eller noen, men rett og slett den indre stemmen som vil vise oss veien hjem, ut i et åpent landskap hvor vi får plass til å være i bevegelse. Ingen av oss er kommet for å være begrensede utgaver av oss selv, det er bare noe vi har lært oss å tro, slik at vi blir lettere og kontrollere. Men når vi ikke lenger holder fast ved det som holder oss tilbake kan vi gi os selv tillatelse til å tro på dette nye vi kjenner som en brennende lengsel, det er da vi innser at vi ikke kan forløses av å tilføre stadig mer av det som stenger oss inne. 

Kanskje er vi som fugler i bur der vi sitter og klamrer oss til en trygg gren. Vi som aldri mistet evnen til å fly, men sluttet og bruke vingene fordi vi aksepterte at rommet er for lite og at verden der ute var for stor og uoversiktlig for oss. Men lengselen, ble aldri borte, den fortsatte å rive og slite i oss til vi en dag oppdaget at døren aldri var lukket, at vi aldri egentlig aldri var stengt inne, men alltid fri til å fly ut.