Tomt og kaotisk på en gang

IMG_2939.JPG

 

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det slik, vi er mange som opplever tomhet og kaos på en gang, men hvordan er det mulig, eller er det ikke det, kanskje det er noe riv ruskende galt med oss? 

Tomhet og kaos er to ytterpunkter som sjelden møtes, men når de gjør det, blir hverdagen vanskelig og det virker ikke som det er forbigående en gang, dette fenomenet, det varer og varer og blir ekstra utfordrende når vi ikke kjenner noen som har det på samme måte. Så blir vi sittende helt alene og føle oss utenfor, eller er det kanskje akkurat nå vi er i ferd med å komme innenfor?

La oss ta det hele et steg tilbake, sånn til for noen år siden hvor vi første gangen merket at «noe» var i ferd med å endre seg, den gangen drømmene ble litt annerledes og hvor hverdagens gjøren plutselig ble mer slitsom enn normalt, den dagen vi oppdaget at vi ikke mestret samværet med andre like godt lenger og hvor vi kjente på et stort behov for å trekke oss tilbake, søke stillhet fordi omgivelsene plutselig ble så støyete. Den dagen kroppen ikke fungerte helt som før, den dagen vi våknet til en lengsel, så sterk at den skapte en fysisk smerte i hjerte-regionen, den dagen vi innså at vi ikke lenger kunne leve som vi hadde gjort, den dagen vi gjenoppdaget en indre stemme der inne, som ikke ville holde kjeft lenger, men som snek seg ut i systemet og sa at «nok er nok» og vekket kontakten med det store spørsmålet; «Hva er egentlig meningen med dette livet…»

For noen av oss skjedde dette for lenge, lenge siden, for andre oppsto det i forrige uke, men uansett har vi en felles erkjennelse at vi trenger forandring, at livet slik vi lever det i dag, ikke er nok, ikke tilfredsstillende, men forekommer oss som en rekke med handlinger som ikke lenger gir mening. 

Felles for oss er det også at vi begynner å stille spørsmål til vår egen eksistens, vi klarer ikke lenger å følge strømmen, men blir plutselig bevisst på at det er noe mer, mye mer som skal oppleves også kommer frykten for at det er for sent, at vi er blitt for gamle, at vi har mistet en mulighet, at vi rett og slett ikke har en sjans i havet for å gjenopprette balanse igjen, for livet er så tilrettelagt i et spor at det nærmest synes umulig og skifte kurs. For hva med familien, barna, vennene og jobben, hva med lånet og banken, hva med ansvaret jeg tross alt har påtatt meg i samfunnet, hva med reglene og holdningene jeg har brukt et helt liv på å etterleve, hva med økonomien, jeg trenger jo penger for å leve"og hva med kjærligheten, jeg trenger jo noen å dele livet med, jeg kan jo ikke risikere og bli stående alene, spesielt ikke nå hvor jeg er så utrygg. 

Så da gjør vi det eneste vi kan, vi klamrer oss fast til alt vi tror oss avhengig av for å være trygg her på jorden og slik blir den indre knuten strammere og strammere, mens lengselen etter å slippe fri, blir mer og mer intens. 

Det er da det oppstår, møte mellom tomhet og kaos, for inne i oss er det plutselig helt tomt, men utenfor er det fortsatt like mange faktorer som påvirker oss. Faktorer som før kom i en nogenlunde ordnet rekkefølge, men som nå er som brikker i et puslespill hvor bildet ikke lenger er lagt, men består av en drøss med utsnitt som hopper og spretter rundt. Så ikke skal vi bare legge brikkene på riktig plass igjen, vi må lete etter dem først, fange dem og bringe dem tilbake, før vi kan skape bildet på nytt, men det går ikke det heller for motivet er ikke det samme og bruksanvisningen er blitt helt ubrukelig. 

I dette møte mellom et helt nytt motiv, et tomt format som vi skal skape, fungerer ikke lenger de gamle reglene, de velkjente sannhetene, rutinene, de trygge faktorene som gjorde at vi kunne klamre oss fast i det vante, det kjente, det vi engang var så flinke til å kontrollere.

Det tomme rommet symboliserer de nye potensialene, svarene på de store spørsmålene vil begynte å stille for litt siden, kaoset er rotet som oppstår når vi forsøker å presse dette nye inn i det gamle formatet, det fungerer ikke. Bildet er helt annerledes og brikkene har endret form og den eneste bruksanvisningen vi har, er den som finnes i drømmene våre. Det er dette som skaper lengselen, den intense følelsen av å mangle noe, lengselen etter en gjenforening med noe vi har mistet, noe vi har lagt fra oss et sted og ikke klarer å finne igjen. 

Så oversetter vi dette vi leter etter, med gamle faktorer og tror at det er penger vi mangler, venner eller en kjæreste, nye klær eller mer plass rundt spisebordet, te-lys holdere eller noen nye puter som kan friske opp det utdaterte interiøret og omgivelsene hjelper oss med å forsterke troen på at det tapte er noe eller noen som vi kan skaffe oss om vi bare ber intenst nok. For kanskje det blir bedre med ny garderobe eller om vi skifter ute en velkjent partner, om vi spiller på lotteri kan det jo være at vi får alle de pengene vi trenger for å døyve den indre smerten. Omgivelsene spiller med, handelstanden har god nytte av vårt fokus på våre manglende materielle verdier og det er ikke tvil om at også nye kjærester finnes, bare vi logger oss inn og betaler en liten avgift på matching-sidene på det store internettet. 

Nå skal det sies at jeg har hørt mange rørende historier om kjærlighet som fantes bak et tastetrykk og jeg liker puter og lys, jeg liker spisebord og nye venner også, men det døyver ikke smerten min, det holder den bare litt på avstand, for når lysene er slukket og mørket faller på, hjelper det ikke med en sengepartner for inne i meg er jeg fortsatt alene i møte med erkjennelsen av at jeg lengter etter noe jeg ikke har…

Det er et stort skifte vi går gjennom nå, en fase hvor vi er en del av evolusjonsprosessen som ikke bare påvirker livet på jorden, men som også er et ledd i en uendelig stor sammenheng av faktorer som også endrer karakter og skifter plass. Vi er forberedt på dette, vi valgte å være her akkurat nå, alle vi som våkner av vår egen lengsel og blir påminnet om at det er noe mer, noe mye større som vil inn i livet vårt, noe vi ikke kjenner rekkevidden av, noe vi ikke kan sette sammen i det bildet vi har skapt oss av virkeligheten, noe som får alt som gjorde oss trygge til å fremstå som et fengsel. For vi lengter etter frihet nå, frihet til å leve ut mer av dette såkalte potensialet, dette som har våknet i oss og som ikke lar seg holde tilbake, uansett hvor hardt vi forsøker. Dette som gjør oss syke og helt utslitte i møte med et handlingsorientert hverdagsliv som før fungerte helt utmerket, som faktisk ga mening, men som nå gjør oss makteløse. 

Vi er ikke alene, vi som kjenner på tomhet og kaos samtidig, det er ikke noe galt med oss vi er bare litt tidlig ute og vi har det til felles at vi har valgt å gå foran og vise vei for de som kommer etter oss, de som trenger inspirasjon for å skape den nye virkeligheten, den hvor vi til slutt vil være fri for alle heftelser, fri for det som hindrer lyset og kjærligheten i å skinne rent og klart i oss alle. 

Men først er det tomhet, akkurat som når et stort skip skifter kurs, da står det helt stille en stund inntil motorene igjen gir fremdrift, men da i en helt annen retning enn før, landskapet er totalt forandret og destinasjonen er et ukjent sted vi aldri før har vært. Så er det opp til oss å la brikkene fly litt i fri dressur mens vi snur og ha tillit til at det har en mening, at alt vil falle på plass når vi gir oss selv tillatelse til å drømme om det vi faktisk ønsker oss. Ikke fylle hverdagen med tvil, men trene på vår egen tro, kjenne oss takknemlige for at vi valgte å leve her på jorden akkurat nå i denne usigelig spennende fasen, hvor alt som var blir satt på prøve, mens vi utforsker en helt ny måte og leve på.

Det er vi som skaper den nye tiden, det er vi som våger tomrommet som skal fylle det med helt nye faktorer og det som var, vil for alltid være en del av vår historie, men det er en ny bok som skal skrives nå og tenk så spennende det er å se hva som kommer til å skje med oss, for hvordan vil gå med hovedpersonen, vil hun eller han mestre dette nye, vil drømmene bli virkelighet, kan det umulige faktisk være mulig, blir det slik vi tror bare tvilen forstummer…?