Hvem er jeg egentlig?

energi mellom mennesker.jpg

 

Dette enorme spørsmålet som vil dukke opp fra tid til annen, synes plutselig å vekkes i mange av samtidig og det er ikke lenger en stille undring, neida vi bruker utestemme for å avkreve et svar ikke siden eller etterpå for vi vil vite det nå, med en gang, utålmodige som vi er.  

Men hvordan i all verden skal jeg få det til, hvem skal jeg henvende meg til for å få hjelp, hvor kan jeg rette spørsmålet og hva innebærer det egentlig, hva er konsekvensen av at jeg ikke vil leve i uvisshet lenger?

Det er jo egentlig ikke det at vi stiller spørsmålet som er underlig i dette, men at vi faktisk har ventet så lenge på å bli klar for svaret. For vi er det, rede til å avsløre den store sannheten om vår egen eksistens med alt det innebærer av kaos og konsekvenser når vi oppdager at vi ikke er den vi har strevet så fryktelig for og bli. 

Selv har jeg stilt meg selv dette spørsmålet mange ganger opp gjennom årene, men det er først nå jeg begynner og forstå at svaret jeg engang fikk, var riktig, men at det var alt for stort til at jeg fant en plass som var stor nok til å romme rekkevidden av det. Først nå forstår jeg at det er stort, men også fryktelig enkelt og uten mye næring til intellektet, det er en sak mellom hjertet mitt og meg.

Det er altså ikke spørsmålet som er for stort, men vi som betrakter oss selv som alt for små, for vi har lært at det skal være slik, vi har gått gjennom utallige møter med smerten som medfølger når vi tror at vi er noe, når vi forsøker og overgå våre egne begrensninger og rope ut at vi har verdi, at vi vil bli behandlet med nettopp verdighet og respekt. Men det virker ikke for omgivelsene er ikke villig til å gi oss oppmuntring og styrke nok til å forfølge behovet for reise oss opp og være den vi er. Det er rett og slett ikke plass innenfor samfunnets rammer for de av oss som ønsker og leve stort og grandiost, ikke bare til fest, men også til hverdags.

Svaret ligger der og det er ingen andre som kan gi oss det, enn oss selv og vi kan ikke henvende oss til verken venner eller familie, tarotkort eller klarsynte for å få et mirakelmiddel som virker. For uansett hva andre forteller oss, forløses ikke innsikten før vi våger å åpne døren til det store rommet inne i oss, der vi allerede vet og hvor vi er så rause med oss selv at vi tror vi fortjener å elske og bli elsket og at det starter idet vi stør stødig, helt alene.  

For er det noe vi har nok av, er det potensial, muligheter, drømmer og lengsler. Det hjelper ikke å legge lokk på alt dette og samtidig be om enda mer. Da skapes det et undertrykk som gir seg fysiske utslag vi ikke kan overse og som kanskje er kimen til dette fenomenet vi kaller livstils-sykdommer. 

Hvem er jeg egentlig er et deilig spørsmål, men det er fryktelig stort, så kanskje det blir virkelig enkelt om vi starter hver dag med følgende;

«Hva kan jeg gjøre for å være den jeg er - i dag?»

På den måten innleder vi en god dialog med oss selv og så kan vi fortsette med store doser anerkjennelse slik at vi gir oss selv støtte mens bevisstheten våkner.  For selv om vi vil ha alt på en gang og bruker utestemme når frustrasjonen når et visst punkt, er det ikke ved å stille krav til oss selv vi vokser, men ved å behandle oss selv med varsomhet slik at lysten til å trene mer, blir stadig større. På den måten ser vi at vår verdi ekspanderer og når vi sender ut ny vår nye innsikt vil vi automatisk bli møtt med et helt annet gjensvar. For det er jo slik det er, at alt vi opplever er en respons på noe vi sender ut, enten det er i et behov for å holde oss selv nede eller som et ledd i det og reise seg opp. 

Og når vi har åpnet opp for dette spørsmålet, når vi omsorgsfullt spør oss selv hver eneste dag, vil vi gjenkjenne andre som gjør det samme og automatisk oppstår det en støtte-erklæring som skaper fredfulle møter med omgivelsene.

Og de som ikke gjør det samme spør du?

De skal vi også møte med varsomhet, ikke fyre opp under deres fortvilelse og gå i fella og mane til de gamle mønstrene som skaper konflikter. Nå kan mye raskere avsløre at vi egentlig ikke har behov for forsvars og angreps-strategier i samtalene med andre, men heller fokusere på vår evne til å sette egne grenser og skille mellom "ditt og mitt" og forløse selv de mest innarbeidede låsningsrutiner meg en stor dose kjærlighet, som i selvinnsikt. 

Og hvem er jeg egentlig?

Ja, det gjenstår og se for vi er i stadig bevegelse og i besittelse av et uendelig hav av potensialer. Så er det helt opp til oss og kjenne når tiden er kommet for å slippe litt mer til, ikke ved å brøle oss selv sønder og sammen, men ved å gi oss selv så mye støtte at vi våger oss utenfor komfortsonen, litt og litt, hver eneste dag. Det eneste vi vet, er at vi er mer enn vi tror og at vi trenger litt større plass for å vokse, ikke som i et ønske om å dytte andre bort, men som i å romme stadig mer av det som beveger seg i vår retning.