Spiritualitet - vår tids religion

 Sienna

Sienna

 

Jeg leser og forsøker og finne gode oversettelser av ordet spiritualitet og ser at det har mange betydninger og ikke alle er helt sammenfallende. Språkrådet ber tydelig om at vi ikke blander åndelighet og spiritualitet for eksempel;   

«Det finnes det en dyp historisk forbindelse mellom ånd(e) og spiritus. Det handler om noe luftig og gjerne hellig som til og med kan blåses inn i mennesker (jf. inspirasjon, opprinnelig ‘innblåsing’). Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien, og i Ordbog over det danske Sprog finnes spor av bredspektret spiritualitet: ‘det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Men det betyr ikke at det er lurt å bruke spiritualitet og åndelighet helt om hverandre i dag! De har utviklet særbetydninger i ulike språk. For å sette det helt på spissen: Det finnes også en eldgammel sammenheng mellom det latinske -pir- i inspirasjon og det nordiske fis, men ordene har skilt lag, og disse luftige begrepene befinner seg nå i hver sin ende av den menneskelige erfaring.»

Smiler godt når jeg leser og innser at vi mangler noen ord i språket vårt nå som vi utvider vår egen horisont. Vi blander og mikser, vi lager helt nye ord og omdefinerer kjente begreper i et forsøk på å uttrykke våre opplevelser, både overfor andre og oss selv. Ord som potensial og energi har plutselig fått en ny betydning, dimensjon og intuisjon er blitt en del av dagligtalen og magefølelse, som før var det nærmeste vi kom et ord om følelser, er blitt nærmest utdatert. Dette gjelder ikke for alle selvfølgelig, men er velkjent for oss som er opptatt av å vikle oss selv ut eller utvikle selvet, eller bedrive selvutvikling.

For en tid tilbake fikk jeg en melding fra en som ønsket min oppmerksomhet og han beskrev seg selv gjennom og fortelle meg at han hadde fått en beskjed fra en navngitt veileder om at han var 56% spirituell. Jeg falt litt av der og forstår fortsatt ikke helt hva han mente, men jeg forstår at noe har gått litt i ball et sted, for vi kan vel ikke være annet enn 100% spirituelle noen av oss, vel og merke dersom vi velger å forholde oss til den latinske opprinnelsen av ordet spiritus som betyr pust. Men om vi oversetter det engelske ordet spirit til norsk, får vi ordet ånd som igjen er en del av ordet åndedrett som store norske leksikon beskriver som respirasjon, altså en samlebetegnelse for det sett av mekanismer som inngår i utvekslingen av oksygen og karbondioksid mellom en levende organisme og dens omgivelser.

Og slik kan en holde på med alle disse ordene som har blitt så viktige for oss når vi nå forsøker og forstå dette som er så nytt at det ikke var ingredienser i morsmelken vår. Vi skal utforske på egen hånd og samtidig skal vi formidle alt dette nye til andre som er ute i samme ærend, det blir lett litt uoversiktlig det der, for betydningen av ordene vi bruker er gjerne svært forskjellig og misforståelser oppstå rett og slett fordi vi mangler et vokabular som knytter oss sammen, et språk som er fundamentet for samhandling er på jorden slik det var Latin som skapte Romer-riket, slik skal også vi bygge noe nytt ved hjelp av 26 små tegn som kan settes sammen i det uendelige.  

Som de religiøse skriftene er enkeltmenneskers personlige oversettelse av muntlige fortellinger som har gått fra munn til munn. De som behersket skriftspråket ble budbringere og fordi ordene ble nedtegnet på papir, ble det sant. Så var det opp til den lesekyndig og igjen tolke disse ordene og formidle dem fra et opphøyet sted slik at massene kunne både se og høre dem og innse at sannheten alltid kommer fra oven.

Jeg henvender meg nok en gang til Store Norske leksikon og finner følgende beskrivelse av begrepet religion; 

«Religion er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være den egentlige virkelighet og de grunnleggende verdier i tilværelsen. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse.»

Det er jo som å lese om oss dette, vi som er såkalt alternative og som forsøker og finne frem til verdier som overgår hverdagens håndgripelige tilværelse. Og så langt er alt bra, men det er før noen ønsker og heve seg selv opp fra oss andre og begrepet makt kommer inn i bildet - igjen. Dette prinsippet som kun eksisterer om det finnes frykt. For om ingen er redde, om ingen underkaster seg, forvitrer makten og det eneste som står igjen der oppe, er et såret ego som har lett for å snuble og falle. 

I enhver sammenheng hvor mer enn 15 individer skal samhandle, trenger vi et hierarkisk system for å skape oversikt, ro og orden. Både mennesker og dyr har til alle tider forstått dette, men mens det i dyrenes verden er lederens ansvar for å lede flokken til mat og et trygt sted og hvile, er den som troner på toppen hos den menneskelige rasen, den som evner å spre mest frykt og som har et ego stort nok til å mestre både språket og spillet.  

Robert A. Dahl beskriver makt på følgende måte; 

«A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort.» Her betegner A og B aktører som kan være individer, grupper, organisasjoner eller stater.

Og mer presist beskrevet av sosiologen Max Weber: «Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»

Og her er vi ved sakens kjerne, for som i alle nye prosjekter, famler vi litt i starten og er derfor instinktivt redd for hvordan dette skal gå. Det er da vi griper etter noe som kan gi oss kontroll og i stedet for å konsultere hjertet, bruker vi den analytiske delen av oss for å minimere risiko. Og det er her vi står nå, ved en skillevei hvor vi kan velge og følge etter noen som tilsynelatende har mestret spillet og som derved kan ta gode beslutninger på våre vegne. Vi gjør det både når vi henvender oss til høyere makter, til skjebnen, Gud eller andre usynlig hjelpere og vi gjør det i denne materielle virkeligheten. Men i saker som omfatter vår egen utvikling, finnes det ingen utenfor oss selv som kan ta ansvar for oss, og nettopp ansvar er nøkkelen til å få den hjelpen vi trenger. For når vi selv tar ansvar for hva vi vil, hvor vi vil og på hvilken måte, vil vi få det vi trenger fra alle hold, for vi er jo aldri egentlig alene, men ensomme mens vi trener på å bli helt enestående.

Det finnes altså ingen utenfor oss selv som kan gi oss indre fred, det hjelper ikke uansett hvor hardt vi forsøker og legge ansvaret et annet sted enn hvor det hører hjemme - hos oss selv. Det leder oss bare til utgangspunktet hvor vi plasserer noen som er sterkere enn oss på toppen og hvor vi som undersåtter aldri kan bli sterkere enn de vi ser opp til. Det gjør oss bare til å følge i fotsporene til fortidens kirkegjengere om vi lar alternativmesser bli vår tids katedraler og uansett hvor mange Guder vi finner der, oppstår det bare kaos når vi skal huske hvem som brukes til hva....  

Som i alle andre religioner, ligger det også her noe godt i bunnen, nemlig et ønske om å komme til himmelen, oppnå Nirvana, eller andre tilstander hvor vi er befridd fra de jordiske heftelser. Men hvorfor kom vi da hit til Moder Jord, om hele reisen handler om å være et annet sted? 

Vi kaller det bevissthet, vi har lært og tro at bevissthet er noe vi oppnår når vi mestrer og løfte oss selv opp fra den jordiske tilstedeværelsen og sånne som meg, som evner å være tilstede mellom dimensjonene, får en enorm status, fordi vi har noe de andre ikke har. Men vi har ikke det, vi har bare et talent for å være mer bevegelige, mer åpne og mens noen lærer denne dansen underveis, er det andre av oss som aldri har stått stille og som derved ikke helt har forstått at det er noen forskjell på her eller der, det er det samme, det handler bare om perspektivet vi skaper ut fra og hvor solid vi har plantet bena på bakken. 

Jeg vet at mange mennesker undrer seg over dette at jeg påstår at jeg ikke er alternativ, at jeg ikke tilhører den menigheten, men det er rett og slett fordi min opplevelse av virkeligheten ikke er et alternativ, det er autentisk. Og den er min, helt personlig, helt individuell og det er derfor jeg har gått så store deler av distansen alene, nettopp for å finne min vei, mitt lys og heldigvis ingen sannhet enda, men jeg begynner og mestre undringens kunst og frykten er borte, for hvor galt kan det gå når det jeg strekker meg etter, allerede finnes i meg?

I selvrespektens navn ønsker jeg ikke å være andres lys, jeg ønsker og være mitt eget og i stedet for å gjøre et forsøk på å lære andre mine dans, opplever jeg at gleden ligger i å se andre mestre sine egne trinn for da kan vi danse sammen, i samme rytme, men fri i bevegelsene. 

Altså er jeg ikke så bevandret i det såkalt alternative miljøet, men jeg har skuet inn i det og har kjent på følelsen av at jeg ikke blir løftet opp når jeg entrer rommene hvor de søkende samles, men heller sitter med en følelse av å være omgitt av mennesker som kjemper for å holde seg flytende. Med alle de velkjente virkemidlene, kriger de imot hverandre for å ha den beste plassen i rommet og de går ikke av veien for å bruke makt når kjemper for å beholde sin egen posisjon. De gjør ikke noe galt, og jeg betviler ikke individenes såkalte ønske om å hjelpe andre, men jeg betviler motivet som ligger bak, for er det egoet som ønsker og sole seg eller er det slik at sjelen har et behov for å skinne sterkere enn andre?

Og felles for alle de etablerte verdensreligionene, har lyset et eller flere navn så det er ikke så rart at vi lar oss lure til å tro at det også i denne vår søken, finnes vesener som er kommet til jorden for å lyse fred over oss om vi bare gjør som vi blir fortalt, underkaster oss «den eneste sannhet» og følger systemene som vil kunne løfte oss opp til stadig høyere «levels». 

Utfordringen i dette er at vi i vår egen søken, ikke kan gå i flokk, det strider mot nettopp prinsippet i personlig utvikling og det ligger i ordet, dette at utviklingen er helt personlig og uansett hvor langt andre har kommet, kan de aldri ta oss med på vår vei, bare sørge for at vi går deres. Og dersom vi ikke er redde for å mislykkes, men har tillit nok, føler oss gode nok og stoler på vår egen lengsel, vet vi at vi vil komme dit vi skal, men også at deler av veien skal vi gå alene. 

Stadig kommer jeg i kontakt med mennesker som søker, akkurat slik jeg gjør det, og når vi møtes gjenkjenner vi hverandre i den lengselen som driver oss fremover eller bakover, oppover eller sidelengs. Retningen er ikke avgjørende, men intensjonen er det. For om vi våger oss ut av den tredimensjonale opplevelsen av virkeligheten, om vi våger oss ut av tryggheten vi kjenner fra å være fanget i tiden og rommet, vil vi raskt avsløre hva som holder oss der og hva som faktisk kan hjelpe oss ut av knipa. Og personlig tror jeg ikke masseproduserte etterligninger av indianske drømmefangere, produsert i Kina, er egnede redskaper til formålet og ikke tror jeg andres sannhet kan hjelpe meg på min vei heller. Jeg tror ikke vi kan sitte stille og meditere oss til materiell overflod og jeg vi absolutt ikke ta imot syndsbekjennelsen som kastes over meg gjennom ordene; «Lys og kjærlighet». Ordene som er blitt en del av det nye språket vårt, akkurat som Carpe Diem og Namaste liksom skal fortelle at vi er en del av den nye religionen, men dessverre virker det ikke på slike som meg, hensikten er for lett og gjennomskue.

Symboler og språk er sterke virkemidler og enten vi er klar over det eller ikke, taler de til oss og vi skal behandle dem med varsomhet. Går vi tilbake til urfolkets innskripsjoner i stein, ser vi at de ligner hverandre over hele verden, symbolene har ulikheter, men mest av alt er de et uttrykk for det samme, akkurat slik språket vårt er forskjellig, men hensikten er felles for oss alle sammen, vi ønsker og gjøre oss selv forstått, bli sett og hørt. 

Heldigvis finnes det usedvanlig mange individer som faktisk har en evne til å hjelpe andre, det er de som har funnet fred med seg selv og som ikke trenger og kjempe seg til en plass i lyset for de ER lys. Det er de som har overgått egoet og som snakker sjelens språk, ikke med så mange vanskelige ord, men heller gjennom å sette sin egen væren ut i gjøren. Og hvem de er, ja det er det opp til oss og finne ut av og ikke er det så vanskelig heller, vi kjenner det inne i hjertet vårt når vi møter dem og fellesnevneren er at de berører oss, får oss til å føle oss bedre, lysere og tryggere. De har som regel ingen sannhet og formidle, men et hav av spørsmål og stille, de  inspirerer oss og de er genuint interessert i nettopp oss, de mestrer tilstedeværelse og de produktene de tilbyr oss, er ikke masseproduserte, men symboler på det lyset de ønsker og bringe videre. 

Vi finner dem overalt, de er i katedralene også og i vårt eget nabolag. De skriver bøker, de masserer, healer og produserer varer, de tilbyr samtaler, kurs og foredrag, de leser energier og er rett og slett i besittelse av den hjelpen vi trenger for å holde stø kurs på vår vandring innover i vårt eget landskap. Men de har ikke behov for makt, de gir ikke råd, de kriger ikke for å beholde sin posisjon, men har fred med seg selv, akkurat der de er og utviser takknemlighet for at akkurat vi er på samme sted. 

Jeg er så heldig at jeg har møtt mange slike på min vei og de har vært mine redningsmenn og kvinner i ulike situasjoner og jeg kjenner på en stor og gripende takknemlighet for at jeg har vært i stand til å se dem, våge og møte dem og lære om meg selv sammen med dem. De har utfordret og det er ikke til å unngå at det har gjort vondt, fryktelig vondt i både hodet og hjertet og egoet har virkelig fått kjenne på frykten for å mislykkes. Men de har stått der sammen med meg, mens jeg har strevet meg gjennom den indre steinura og de er der fortsatt når det dukker opp nye floker som skal løses. De finnes blant mine venner og de dukker opp som tilfeldige møter, de er i den andre dimensjonen og i det energetiske feltet som mennesker jeg fornemmer, men aldri har møtt. Felles for dem er at de evner og sette seg selv til side og bruker et språk jeg forstår. I ord og gjerning trenger de inn til meg med en intensitet som gjør at jeg ikke kan lure meg unna. 

Vi gjør så godt vi kan og vi trenger hverandre for å mestre denne reisen, vi trenger hverandre for å samhandle, noen og holde i hånden og vi trener på nye bevegelser. Vi trenger og gi og ta imot, men la oss gi fra det gode i oss, fra det stedet hvor vi har tillit, og la oss ta imot det som berører oss i hjertet. På den måten sikrer vi oss den renheten og klarheten som gjør at vi kan mestre den høyere bevisstheten, den som forbinder oss med det stedet hvor vi allerede er ett og hvor det virker helt meningsløst bruke makt og krigføring her på jorden.

Det er ikke så vanskelig og navigere, vi kan bare styre unna  unna alle som ønsker og definerer deg, alle som snakker om «levels» og som kaster lys og kjærlighet i vildens sky. Styr unna de som uoppfordret gir deg råd, de som mener de kan analysere deg og for all del, løp om du møter noen som har funnet sannheten. Bli værende hos dem som gir deg følelsen av å være verdifull og de som våger og stille deg de ubehagelige spørsmålene, de som tilbyr deg positiv motstand, som avdekker nye perspektiver og som anerkjenner at du trenger litt tid for å vokse. 

Det er en kjent frase dette at det er i motgang vi lærer våre venner og kjenne, for meg er det helt motsatt. For det er i medgang jeg avslører hvem som er sterke nok til å tåle at jeg lykkes. Det er de menneskene som er mine sanne hjelpere, de som er store nok til å ønske meg det beste, som snakker kjærlighetens språk hvor "jeg" står foran verbene. Uten dem hadde jeg aldri kommet til det stedet i min egen væren, hvor det er fint her på jorden og hvor hjertet jubler når jeg starter dagen med følgende beskjed fra meg selv;

«La meg være til tjeneste og ta imot mer av meg selv - også i dag!»