Det veldig store og det bittelille

Perspektiv.jpg

 

I vår søken kommer vi ofte i kontakt med store kontraster, mellom det vi lever ut og det vi drømmer om, mellom det vi tror vi sender ut og den responsen vi opplever,  mellom intensjon og virkning, mellom potensial og virkelighet osv. 

Det store tankene, den enorme lengselen, de grunnleggende håpene vi har for fremtiden og frustrasjonen som oppstår når det absolutt ikke blir slik vi ønsket, slik vi så ærlig ba om at det skulle bli, men bare en ny bekreftelse på at livet går i sitt vante spor, uansett hvor hardt vi prøver og skape en forandring.

Så hvor ligger feilen i systemet, hva er det som gjør at vi går i ring i stedet for å bryte ut og endelig skape det vi ønsker oss?

Det finnes helt sikkert mange svar på dette, individuelle årsaker som holder oss tilbake, men det finnes også noen fellestrekk og for meg handler dette om å være oppmerksom på det behovet som ligger til grunn for at vi er som vi er og gjør som vi gjør. 

Helt siden vi var små barn, har vi lært oss om våre egne behov og spesielt på instinktet som vet at vi trenger mat og kjærlighet for å overleve. Vi bruker alle våre ressurser på å undersøke omgivelsene for hvilke handlinger fører til den rette responsen og det gjør vi gjennom barndommen, ungdommen og langt inn i voksen-livet. Og enten det er for å unngå smerten som oppstår når vi ikke får det vi trenger, eller for å sikre oss en repetisjon av det som faktisk repetere gir et ønsket resultat, har vi utviklet velfungerende strategier som etterhvert blir til mønstre. Som i velkjente kart vi følger, enten omgivelsene er som før eller noe er helt forandret og konsekvensen er ikke så stor for vi reiser ikke så langt, vi holder stand i hamster-hjulet vårt og går den samme ruta igjen og igjen og håper stadig på en liten forandring eller et stort gjennombrudd. 

Vi kjenner mønsteret så godt at vi ikke trenger å være så observante, det holder med at vi får med oss bruddstykker der vi løper som gale for rekke og leve gjennom alle gjøremålene våre mens vi drømmer store drømmer som ikke er mer håndfaste enn et fata morgana i ørkenen. For vi kan ikke gjøre annet, vi har tross alt et behov som skal fylles og en strategi for å overleve, som har fulgt oss gjennom hele denne livs-syklusen og kun de modigste våger og hoppe av for å undersøke både kart og kompass og sjekke av om strategien fortsatt fungerer.

Dess oftere vi bruker frykten for å mislykkes som ansatsen til våre intensjoner, kan ikke leveransen bli annet enn en respons på det vi faktisk ikke vil ha, men som vi ubevisst ber om fordi mønsteret er så innarbeidet. Min erfaring er at det ikke engang hjelper når vi oppnår kontakt med en høyere bevissthet, for uansett hvor mye vi forstår av det store potensialene, er det lille barnet like redd…

Helt fra jeg var barn, har jeg blitt utfordret på at jeg har for store tanker, at jeg har for lett for å se det store bildet, men samtidig oppdage at det er et enormt spenn mellom det jeg er og det jeg gjør, mellom potensialet hvor alt er så enkelt og virkeligheten hvor det kjennes ut som om jeg vandrer i gjørme og har på meg fryktelig tunge støver. Men jeg står fast på mitt motto, «Jeg tror ingen store ting er skapt av små tanker!», også trener jeg, hver eneste dag, på å stoppe hjulet litt og kjenne etter hvor smerten sitter, frykten og utryggheten som sender ut helt håpløse bestillinger som gir like håpløse leveranser. For hvorfor er det så vanskelig her, når det er så enkelt der…?

Jeg begynner og forstå det nå, det løsner sakte, men sikkert og hjulet spinner ikke så fort lenger så jeg rekker og hoppe av fra tid til annen og se meg rundt. Det er annerledes når jeg står helt stille, jeg ser bedre da og innser at det ikke er så mye som skal forandres, det er bare intensiteten i det som allerede er der, som skal forsterkes, ikke som i frykten for å mislykkes, men som i stadig mer glede over å lykkes. 

Og de store tankene, de har jeg fortsatt og de skal stadig blir større, men nå er det lettere for meg og bryte dem ned til noe som er håndterbart for jeg har tross alt hoppet av hjulet, tatt av meg de tunge støvlene og går barbent i gresset. da er det lettere og danse med til rytmen som binder det hele sammen. Og plutselig blir ikke distansen så stor, for utenfor mønstrene og innenfor strategiene, ligger behovet og venter på anerkjennelse, mitt behov for å forene drømmen og virkeligheten og la de ulike perspektivene flyte sammen til en enhet. For det er ikke så stort det store og ikke så lite det lille heller, det er akkurat det samme potensialet, bare i ulike formater.

Om vi våger eller når vi våger, kan vi stoppe opp og se at den differansen vi har skapt mellom bestilling og leveranse, bare trenger en liten justering for å oppgraderes til en bedre versjon av oss selv, hvor vi TROR i stedet for å TVILE på at vi fortjener å kjenne at gleden over å lykkes er større enn frykten for å mislykkes.