Det magiske mellomrommet

 Andrey Mikhaliov

Andrey Mikhaliov

Reisen jeg har vært på dette siste året, lar seg vanskelig beskrive uten først og avsløre konklusjonen, slik det ofte er for oss som har bestemt oss for å avsløre hemmeligheten bak vår egen eksistens. Det er som regel i bakspeilet vi ser hva som faktisk har foregått, etter at vi har forlatt situasjonen og kan se hendelsene i retro-perspektiv. Samtidig forsøker vi, etter beste evne og ta kontroll på fremtiden, noe som viser seg usedvanlig vanskelig, men vi tviholder så sterkt på at det finnes noe der fremme som vi vil ha, at vi glemmer å ta med oss og være takknemlig for alt det vi allerede har fått.  

På samme måte som vi fyller dagene våre med planer for det som skal komme, mister vi det mellomrommet som er det jeg velger og kalle det magiske øyeblikket, tilstedeværelsen her og nå. Om vi mestret og være i dette rommet hvor alt kan skje, ville vi på en enklere måte se hva vi skulle legge fra oss og hva vi trenger for å møte den neste opplevelsen. Men i stedet for å overgi oss, tviholder vi på alt vi har erfart samtidig som vi tar kontroll på det som skal komme og mellomrommet mister sin magi og blir heller et punkt hvor vi erkjenner at vi er slitne, fryktelig slitne av å aldri helt kjenne oss i stand til å "bare" være.  

Mange mennesker har et behov for å fortelle meg om sine livs-opplevelser og mange har også et behov for at jeg skal høre om frustrasjonen nettopp dette mellomrommet skaper når det skjer absolutt ingenting, mens de samtidig vil at jeg skal bekrefte at det vil gå bra i fremtiden. 

Selv merker jeg at jeg allerede i innledningen blir litt sliten, ikke fordi jeg misliker at mennesker deler sitt med meg, men fordi jeg kjenner undertonen i det de spør om, desperasjonen som ofte er det som leder dem til en samtale med noen de tror har svarene de mangler. Jeg møter dem ofte med følgende spørsmål;

Hva er motivet ditt for å fortelle meg dette?

Det blir som regel stille før det kommer en forklaring. Men det er ikke det jeg ber dem avdekke, forklaringer har ofte en kime av bortforklaring i seg, og motivet ligger dypere enn det. Så jeg spør igjen og svaret jeg får, er som regel at de trenger noen og snakke med, noen som kan se dem og høre dem, forstå dem og bekrefte dem. 

Jeg kan jo ikke påta meg den rollen, men jeg kan både høre og se og jeg kan forstå, ut fra mitt eget erfaringsgrunnlag, men det aller viktigste er nok at jeg kan nøytralisere frykten litt for jeg er jo ikke redd for deres fremtid eller byrdene fra fortiden, jeg er en nøytral part som kan skape et mellomrom hvor det skjuler seg magi. Jeg har ikke en tryllestav, det er øyeblikket som har den i form stillhet og ro og når den berører kjenner vi en behagelig tilstedeværelse hvor alt er klart og tydelig. Da oppstår det ofte situasjoner hvor alle svar og spørsmål taper verdi for vi har mer enn nok med følelsen av å være tilstede og absorbere innholdet i akkurat dette øyeblikket. Vi trenger bare og puste for å  gjenvinne balansen da, slik at fortiden og fremtiden kan møtes på nøytral grunn og lede oss til de gode valgene for oss selv. 

Jeg har valgt ensomheten i mange år nå, tilbragt tid i mitt eget selskap og ryddet fortiden bort, samtidig som jeg innser at fremtiden ikke er annet enn et potensial jeg kan forvalte akkurat slik jeg vil. Jeg er ikke et resultat av fortiden, av historien jeg har skapt, jeg ER og det er det eneste som betyr noe for når jeg mestrer og VÆRE vil jeg GJØRE som en respons på nettopp det. Og ingenting er konstant, alt som lever er i bevegelse, også vi - hele tiden. 

Vi har lært vårt fadervår og en linje i teksten er som følger; «… faderen, sønnen og den hellige ånden..», men direkte oversatt fra Arameisk lyder det litt annerledes; «Det feminine, det maskuline og åndedrettet…», og akkurat slik opplever jeg at det er. For om jeg lar det feminine symbolisere væren og det maskuline gjøren og besørger at de er i balanse vil det påvirke pusten min, åndedrettet som lar meg velge og være i livet igjen og igjen og igjen. 

Det er det grunnleggende valget jeg tar og som er navet i alle opplevelsene og i det perspektivet blir det nærmest latterlig og bekymre seg for alt det som var og samtidig klamre seg fast i det som eventuelt måtte komme. For fortiden og fremtiden har et møtepunkt, dette jeg kaller mellomrommet og om vi evner å være tilstede akkurat her og akkurat nå vil vi raskt oppdage at mye av det vi bekymrer oss for, ikke egentlig eksisterer i det hele tatt, det er bare en motstand vi tror vi trenger for å være i bevegelse.  

Vi beveger oss fra gammel energi nå, fra «å holde tilbake», til ny energi; «ekspansjon», og akkurat mens vi står i nettopp dette mellomrommet, får vi anledning til å avsløre det som holder oss tilbake og hva som får oss til å puste så fritt at vi velger det vi ønsker skal ekspandere. Flere bekymringer, mer motstand, fortvilelse eller frihet og følelsen av glede? Valget er vårt akkurat nå, det er dette som gjør nettopp denne tiden så spennende, men også utfordrende. 

Så hva er konklusjonen på den reisen jeg har vært på, så langt. Jo, at jeg ER og at omgivelsene kun er et gjenskinn av meg, en respons på det jeg sender ut og at alt egentlig bare er en illusjon. For virkeligheten er så uendelig mye større enn det vi har kapasitet til å kontrollere, men det skal jeg skrive mer om en annen gang for akkurat nå har jeg mer enn nok med å utvise takknemlighet for at jeg har øyne som kan se all den jordiske skjønnheten, ikke bare er det magisk, det er et ekte mirakel <3