Ensom eller ene-stående

ensom.jpg

Hva er det med denne ensomheten, denne trusselen som hviler rett bak overflaten hos så mange av oss. Hva er det egentlig vi frykter, hva er dette spøkelset som gjør at vi bedriver selvutslettelse for unngå situasjoner hvor vi blir stående alene, uten å kunne si «vi» istedet for det fryktede pronomenet «jeg» foran verbene?

Jeg har skrevet om ensomhet før, jeg har nemlig reflektert mye over dette ordet, denne tilstanden som kan synes å skremme så mange av oss. Tilbakemeldingene er stort sett de samme, at selve ordet er negativt ladet, at det ikke kan være positivt å være ensom, at uansett i hvilken sammenheng det settes inn i, så utløser det noe sårt og vondt i oss. De fleste ønsker at jeg skal endre ordbruken min og erstatte ensom med alene, dersom jeg vil vekke noe godt i de som leser, men jeg kan ikke det og vil fortsette og undre meg til jeg finner et tilfredsstillende svar på hvorfor. For hvorfor opplevere jeg ensomhet som en gave når «alle» andre ser det som en av livets største trusler?

Jeg har aldri passet inn, alltid vært annerledes og har lært meg å beherske det å stå utenfor flokken. De stygge ordene, de brutale handlingene, de vonde følelsene som også skaper bånd mellom mennesker, har jeg utforsket i store deler av mitt liv. Jeg har lurt mye på hvorfor jeg ikke fikk være med på leken, jeg har brukt mye tid på det å forsøke tilpasning, justering, vingeklipping og du verden så mye knust glass jeg har spist for et øyeblikks følelse av å være akseptert og inkludert i verden. 

Men det hjalp ikke i det hele tatt, den varte bare i et kort øyeblikk, den følelsen av å være god nok. For så gikk det tilbake til det vante og søke ensomhet for å beskytte seg mot mobben utenfor inngangsdøren. Nå får jeg det til å høres ut som om hele min barndom var en eneste stor motbakke, men det medfører IKKE riktighet, det var riktig mange gode ting også, men i min søken etter å forstå ensomhet, er det akkurat motbakkene som kan gi meg svar, for hva var det i dette som ga meg styrke til å nyte ensomheten?

I disse ferietider er det mange som opplever noe av det som skremmer oss mest, nemlig det å være ensom i tosomhet. Denne følelsen av å ikke bli verken hørt eller sett, forstått eller respektert, inkludert eller ønsket, men heller opplever at den ene timen etter den andre passerer forbi og medbringer skuffelse over at drømmen om en solid allianse, sprakk - nok en gang. Men lengselen etter å være i et sterkt «vi» forsvinner ikke, det er tross alt håp i et hengende snøre så vi forsøker igjen og igjen, men tryggheten i det å være to, finnes ikke. Er hele denne søken bare en utslitt illusjon kanskje, en nødvendig støttepilar mens vi trener på å finne vårt eget «jeg»?

I min egen søken, klaget jeg inn min nød til de som hjelper meg, de som ikke er synlige for det fysiske øyet, men som allikevel er nær i det energetiske feltet, og ba om hjelp til å overvinne frykten for ensomheten. Frykten som egentlig ikke var min, men som omgivelsene hadde lært meg eksisterte, som en kopi av andres, tok jeg det for gitt at den også tilhørte meg. Jeg ropte ut og fikk følgende svar;

«Du er ikke ensom, du er ENESTÅENDE!» 

Akkurat da forsto jeg det, ordene ga gjenklang og med ett ble frykten borte, for jeg vil jo gjerne være ene-stående, en helt og fullt ut individuell brikke i skaperverket, et potensial som først når det får stå alene, er sterkt nok til å samhandle med andre. 

Min erfaring er at ensomheten er noe av det som utfordrer oss aller mest, at det er frykten for å falle utenfor som gjør oss til gode gjensvar på omgivelsene, som igjen skaper indre konflikter som programmerer vår adferd og gjør oss mindre enn vi er, fordi vi er så redde for å ikke bli akseptert, anerkjent og godkjent av flokken. Denne utryggheten som tar fra oss evnen til å definere våre egentlige behov, men istedet starter søken etter personlig innsikt ved å spørre våre medmennesker hva de forventer av oss. 

På den måten kan vi aldri strekke til, være gode nok eller verdifulle. Vi finner ikke oss selv når vi leter i andre. Det er først når reiseruten går innover, vi kan finne den destinasjonen som kalles hjem og når vi har kommet dit, vil vi ikke finne det naturlig å spise knust glass for å være en del av fellesskapet, vi vil ikke gå på glødende kull heller.

Det er mange som knaser og fordøyer mye smerte, det er mange som går på ulente stier også, ikke bare et par meter, men en hel livsvei faktisk. Og mens vi tygger og forflytter oss fremover, lærer vi å takle smerten, slik at den blir en naturlig del av vår eksistens, en naturlig del av vår overlevelsesmekanisme. Jeg påstår at det ikke trenger å være slik, at det ikke finnes noen universell lov som tvinger oss til å bedrive selvundertrykkelse for å være i livet. Snarere tvert imot tror jeg universet trenger selvstendige individer som setter «jeg» foran verbene og som er stolte over nettopp det som gjør oss annerledes, dette som gjør oss i stand til å bidra med noe helt genuint i den store sammenhengen.

For det er jo det vi er, helt geniale skapninger som er kommet hit for å oppleve livet basert på nettopp våre talenter og egenskaper. Men for de fleste av oss går veien via den krevende viklingen ut av omgivelsenes trygge havn, for å bli modige nok til å være ene-stående og kjenne at ensomhet ikke er en byrde, men selve kilden til et rikt og meningsfylt liv. 

Og om du skulle falle for fristelsen og kalle deg egoistisk for å bekrefte at du ikke fortjener å følge din egen vei og sette «jeg» foran verbene, så vil jeg si at det er først når vi mestrer å være ene-stående, vi vokser ut av vårt eget ego, denne tillærte delen av oss som ikke er i stand til å romme mer enn en liten brøkdel av vårt potensial. Akkurat så små blir vi, at omgivelsene beholder sin makt over oss. 

Det bringer meg inn på et nytt tema, om kjærlighet, hat og likegyldighet, men det skal jeg skrive om en annen dag ;-)

Fortsatt god sommer der ute, og om du tviler på at du fortjener å være lykkelig, så gjør du det, for Dalai Lama har sagt det; «It is a human right to be happy!»