Er sykdom en venn eller en fiende?

Jeg begynner å glede meg til jeg skal hjem til Norge i mai og juni, kjenner at det er lenge siden nå og det kribler litt i kroppen, som en påminnelse om at jeg skal få oppleve våren to ganger i år ;-) Men det er inntil jeg husker at pollendyret også kommer med den samme årstiden, men heldigvis finnes det mye fin mellusin, som Pippi ville sagt også kan en jo bare tenke på noe annet. Eller kan man ikke det, er det slik at ubalanser i kroppen MÅ ta absolutt all oppmerksomheten?

Som de fleste andre, har også jeg hatt noen ubalanser, sykdommer som har krevd mye oppmerksomhet og jeg har måttet lære meg å leve med noen av dem, i lang, lang tid. Da kommer det til en punkt for meg, hvor jeg trenger å ta et oppgjør med meg selv, for skal jeg «bli» smerten, skal jeg filtrere alle mine opplevelser gjennom sykdommen, eller finnes det en mulighet for at jeg kan går rundt det som plager meg. 

For meg har det utkrystallisert seg fire faktorer som har vært helt avgjørende for mine måte å behandle sykdom på, og la det være sagt, jeg er for bruken av vestlig medisin, jeg er for forskning og utvikling av nye og vitenskapelig dokumenterte metoder for medisinsk behandling, men jeg savner dialogen som kunne bygget broer mellom det såkalt «alternative» og det såkalt «vitenskapelige». Vi hadde kommet så mye lengre om vi hadde sett på alle elementene som brikker i et stort og ubegrenset puslespill, hvor vi kunne avslørt det ene mysteriet etter det andre, om vi hadde våget å behandle hverandres kunnskap og metoder med respekt og interesse. Men som alt annet i «gammel energi», handler det ikke alltid om å hjelpe hverandre frem mot forløsningen av en felles intensjon, men heller om å løfte seg selv opp ved å holde andre nede. Nå kunne jeg nok skrevet mye mer om dette temaet som jeg brenner for, men jeg skal la det være i denne omgangen og heller bevege meg tilbake til hvordan jeg har lært å overgå min egen ubalanse. 

LYTTE

Det første jeg gjør er å lytte til kroppen. Forsøke å forstå hva den forsøker å fortelle meg om ubalansen, om blokkeringen som skaper smerten jeg bærer på. Noen ganger kan det være vanskelig å komme inn til kjernen fordi smerten roper så høyt at den overdøver alt annet. Men ved å ta fokus på det som gjør vondt og lære seg litt om hvordan kroppen fungerer, hva de ulike delen av kroppen representerer, er det mulig. Det finnes nemlig en logikk i oppbyggingen av vår fysiske utrustning, en mal for hvorfor vi er skapt som vi er. For meg har det hele en forankring i min tro på at alt er energi som beveger seg og at alt jeg består av, er som byggestener i et innviklet system hvor det ikke nødvendigvis er en komponent som står for problemet, men at rusk i maskineriet kan gi seg utslag i helheten. En symptom trenger ikke lede direkte til en årsak, men kan være et tegn på at noe er galt et eller annet sted og da gjerne ikke der vi tror det ligger. Om vi lærer oss å lytte til kroppen, snakke med den, vil vi få de svarene vi trenger. Det ligger i vår natur å kunne forstå kroppen og derved være pådrivere i prosessen med å rette opp i ubalansene. 

HVORFOR

Det neste steget er å forstå hvorfor sykdom har oppstått, for det skjer jo ikke noe med oss, uten at det kommer som et gjensvar på noe vi har sendt ut. Jeg vet at jeg provoserer mange ved å si nettopp dette å det er lett og bringe frem groteske eksempler på barn med alvorlige sykdommer, unge mennesker som blir utsatt for ulykker etc. etc. Men det tar ikke fra meg troen på at alt vi opplever i dette livet, kommer som et svar på noe vi har kommet hit for å erfare eller gjennomleve, som enkeltstående hendelser, eller som ledd i en uendelig stor sammenheng hvor vår jordiske forståelse ikke helt strekker til. 

VENN ELLER FIENDE

Når jeg møter «syke» mennesker, ser jeg alltid det friske mennesket først. Jeg har avlært meg samfunnets fastslåtte metode for å fokusere på blokkeringene som vi har ulike navn på eller diagnoser som det også kalles. Det dukker stadig opp nye utfordringer i kroppene våre og vitenskapen sliter med å finne gode navn til dem alle sammen, så noen av dem plasseres i store kategorier slik at velferds-systemet skal akseptere at vi lider av noe som gjør at vi ikke kan ta det hele og fulle ansvaret for oss selv. Men uansett hvordan systemene fungerer, er det opp til oss å finne svar på hva som er feil og hvorfor den har oppstått. 

Det er da jeg stiller meg det betimelige spørsmålet;  «Er denne sykdommen en venn eller en fiende?». Er dette noe som er kommet for å gjøre meg svak eller er det en påminnelse om at jeg kan bli enda sterkere, er det kommet for å holde meg nede eller for å løfte meg opp? Og akkurat idet jeg oppdaget effekten av dette spørsmålet i meg selv, forsto jeg at her hadde jeg funnet en mulighet for å behandle meg selv og smerten på en bedre måte. For om jeg ser på sykdommen som en fiende, har jeg allerede erklært krig mot meg selv og en del av meg har et ønske om å bekjempe en annen del av meg og jeg blir tvunget til å tape, uansett hvordan kampen ender. Om jeg istedet klarer å se på sykdommen som en venn, vil vi opprette et samarbeid som gjør at alle deler av meg, arbeider med en felles intensjon om å opprette balanse i hele livsopplevelsen. Det er da jeg forstår at jeg ikke bare skal friskne til, men styrkes av nettopp denne opplevelsen. Det er dette som gjør meg ydmyk nok til å være der når andre trenger meg, noen som også kjemper en kamp og trenger en venn. 

MENTALE STRATEGIER

Når et vennskap er opprettet kommer behovet for mentale strategier som gjør at sykdommen ikke tar alle oppmerksomheten, men bare så mye som den trenger for å gjøre jobben sin. Ta for eksempel min venn Tinitus. Den lager en ubehagelig lyd inne i hodet mitt, absolutt hele tiden og jeg har forstått at den svinger på en frekvens som minner om pipelyden som noen har fortalt meg, oppstår i vannrørene hjemme. Jeg kan helt sikkert bli gal av å lytte til den lyden og jeg kan helt sikkert bygge opp en enorm frustrasjon over å ha en slik venn i kroppen min, eller jeg kan omgjøre den til en fiende og virkelig få utløp for både sinne og aggresjon. Istedet bruker jeg en mental strategi som gjør at jeg flytter fokus til noe annet, når den blir overdøvende. Da har jeg først gjort meg kjent med lyden, falt helt inn i den og akseptert at den hindrer meg fra stillhet. Så vet jeg det og derved lærer jeg hvordan jeg kan overliste den ved å gi noe annet oppmerksomhet i stedet. 

Det samme gjelder for min mangel på hørsel, noe som har fulgt meg siden barndommen hvor lang tids sykdom medførte at jeg nå hører ca. 50% av det som anses å være normalt. Det kunne også vært en fiende, men istedet har jeg gjort det til min venn og den mentale stategien er å ikke gå inn i fortvilelsen over alt jeg ikke kan, men heller fokusere på den gleden jeg har ved å kunne lese på munnen når noen snakker. Sammen med Tinitus utgjør de to spennende faktorer i mitt liv, manglende hørsel sammen med en høy og skjærende lyd, blir en merkelig blanding av noe som gjør min livsopplevelse helt unik og med et helt spesielt lydbilde. 

TILPASSE og TÅLMODIGHET

Den neste fasen er å tilpasse seg og ha tålmodighet med seg selv. Når vi er syke, trenger kroppen anerkjennelse for nettopp det, at den ikke kan prestere like mye som vi kanskje tror at vi «må». Istedet trenger den litt roligere omgivelser kanskje, eller for andre, trenger den mer aktivitet. Første steg er å etablere en plattform av tålmodighet, slik vi gjorde det når barna var små og ikke kunne gå før etter å ha trent og trent i lang, lang tid, slik skal vi også være tålmodige med oss selv. Både når vi venter på å friskne til, eller ved å la tiden hjelpe oss til å lære og leve med noen skavanker. Min erfaring er at noen former for sykdom, egentlig er kommet for å gi oss hjelp til selvhjelp, mens andre er som irriterende veps på matbordet, som bare er der for å plage oss. De siste er de vanskeligste for meg, det er vepsene som krever størst viljestyrke når de skal omdfineres til å være venner som holder til i kroppen min. 

Dersom vi klarer å tilpasse oss de manglene som forefinnes i systemet vårt, ruskens i maskineriet som får alt annet til å stoppe opp, smertene som kan gjøre hverdagen til et mareritt, eller følelser som er så tunge at vi ikke tror vi noen gang vil kunne smile igjen, vil vi kunne leve godt både med dem og uten dem. Hovedsaken er at vi behandler oss selv med så stor respekt at vi lytter, at vi aksepterer og anerkjenner og tilpasser oss et liv hvor håpet er at det en gang, skal opprettes fullstendig harmoni, i absolutt alt vi er. 

Og allergien min, spør du?

Den anerkjenner jeg som et symbol på at jeg er i forandring, at jeg ikke helt klarer å ta inn over meg alt det nye som springer frem i meg. Også har det sin forklaring i at jeg er litt mer enn gjennomsnittlig sensitiv og trenger tid for å finne samklang mellom meg og jordens viktigste bestanddel, pollen som skaper nytt liv. Enn så lenge finnes det medisin og jeg tar imot og retter en takk til den medisinske industrien som har forsket seg frem til små blå piller som hjelper. Kanskje hadde vi ikke hatt allergier om den medisinske industrien hadde gjort som den gjør, men det er et helt annet tema som jeg kanskje skal ta opp en annen gang ;-)

Kanskje har jeg provosert noen nå eller kanskje har jeg gitt noen, nettopp et håp. Jeg kjenner jo ikke sannheten, men jeg vet av egen erfaring, at selv den mest intense smerten, kan overleves dersom livsviljen og troen på en strålende morgendag får sitte i førersetet.

Og dersom vi hører andres heiarop mens vi sliter, så vekkes håpet i oss, for den beste mellusin vil alltid inneholde en stor dose kjærlighet og bekreftelsen på at andre bryr seg om oss!