Kjærlighetens kraft

For noen dager siden fikk jeg et spørsmål om jeg kunne skrive litt om kjærlighet og først trodde jeg det var det jeg gjorde hele tiden, men så oppdaget jeg at det lå noe mer i spørsmålet, noe om smerten i det å savne noen man elsker eller å elske i det hele tatt. 

Jeg er så heldig at jeg har prøvd meg på begge deler, å ha noen å elske så høyt at fravær er smertefullt, også har jeg kjent på lengselen etter å våge og elske en annen, like høyt igjen. Også er jeg så heldig at jeg er mamma og har tilgang til den ubetingede strømmen av kjærlighet som oppstår i møte mellom foreldre og barn, den som, for meg, aldri har hatt tvil i seg, som aldri har gjort vonde.

Den ultimate utfordringen har allikevel vært å lære å elske meg selv like høyt, flytte fokus fra ytre respons og vende oppmerksomheten innover. Jeg fant både savn og lengsels der og ikke minst en stor dose tvil.

Heldige er vi som har noen å savne, heldige er vi som våger å utfordre oss selv og prøve ut kjærlighet UTEN betingelser. For det er jo gjerne i betingelsene at kjærlighetskraften reduseres til et smertefullt møte med frykten for å bli sveket, avvist eller valgt bort. Betingelsene som sniker seg inn og skaper knuter og floker på strømmen av det vakreste som er. Vi møter dem tidlig, betingelsene, de tydelige beskjedene om at jeg elsker deg hvis…, om du ikke gjør som jeg sier…, dersom du fortsetter på den måten kan jeg ikke…., hører du ikke etter så vil jeg ikke…, osv. osv. Små uttalelser som til slutt former en frykt i oss vi ikke klarer å overse, men som blir så sterk at den sendes ut fra oss og inn i alle menneskemøter og som kommer tilbake som et prosjektil med bekrefteser på at vi ikke fortjener, at vi aldri blir gode nok. De samme betingelsene kommer enten vi henter bekreftelsen utenfra eller lytter til apekatten i vårt indre. 

Betingelsene forringer den rene kraften og lar oss sitte alene med følelsen av at vi har gjort noe galt som manifesterer seg og gjør oss ensomme. Det høres for enkelt ut, det kan kanskje ikke være slik, men gjennom livet har jeg forstått en vesentlig ting, nemlig at i møte med kjærligheten blir jeg som et barn igjen og den rasjonelle delen tar pause, bare følelsene står tilbake.

Og kanskje er det barnet som minner oss om den aller største frykten, den å bli forlatt eller overlatt som jeg har lett for å kalle det. Overlatt til meg selv og tvilen som gjør så vondt, for kanskje er det sant at jeg er plassert her helt alene og at det ikke finnes noen som «våker» over meg. Det er da nærværet av fysiske mennesker ikke er nok, de kan ikke gi meg det jeg trenger for det er det bare jeg som kan ved å anerkjenne ensomheten som det punktet hvor jeg kommer jeg i kontakt med en annen del av meg, et potensial som ikke er manifestert, men som banker på og vil inn. 

Det kan nok være at mange har falt av i det forrige avsnittet og jeg beklager det om jeg forsvinner ut av rekkevidde i mine refleksjoner, men jeg kan ikke lenger omtale kjærligheten uten å bringe inn min opplevelse av at den først virkelig kan realiseres når den løftes ut av det materielle perspektivet. Kjærlighet er ikke bare en følelse vi har mens vi er i livet, den ER i kimen til all vår sameksistens i evigheten. Opps, der gjorde jeg det igjen - dro avgårde ;-)

Så hva kan jeg egentlig si om kjærligheten?

Jo, at den er større enn vi tror og at vi ville fått det bedre om vi stolte fullt og fast på den, uten tvil eller betingelser. Men rett og slett våget å konferere våre egne hjerter og se i nåde til oss selv. Ikke bare legge til rette for at andre skal finne oss verdifulle, men våge og tro at vi aldri er alene, at det alltid er noen der som "våker" over oss med en kjærlighet som er så ren at den er vanskelig og manifestere om det står en eneste betingelse i veien. 

Mange av oss har opplevd frykten for at kjærligheten skal bli borte, at den skal forsvinne ut av relasjonen som forekommer å være vår trygge havn. Den kan faktisk ikke forsvinne, men den kan ta en annen retning. Som når vi trenger et dypere møte med oss selv og den jordiske avhengigheten av å elske noen og bli elsket tilbake, står i veien, hender det at hjelpen kommer som et brudd, som et smertefullt møte med følelsen av å ikke lenger være verdt noe. Men vi blir aldri forlatt, vi er ikke overlatt heller, vi står overfor møter med et potensial som skremmer vannet av oss. For hvem er jeg når jeg står helt alene? 

Jeg mener på ingen måte å underestimere smerten som oppstår når noen ikke lenger vil være sammen med oss, når de går og sier at kjærligheten er borte. Den smerten har også jeg kjent på, opptil flere ganger gjennom livet, men den har aldri blitt sannheten om hvem jeg er. Noen ganger har det tatt langt tid, men aldri har følelsen dratt forbi uten å etterlate seg takknemlighet. For det er i bruddstedet jeg har vokst meg større, det er i dette vonde møtet med meg selv jeg har lært at den eneste som aldri kan svikte meg, er meg selv. Og om jeg føler meg sviktet, finnes årsaken alltid i mitt eget indre, det ytre er bare et speil....

Vi kan ikke elske fullt og helt, før vi avslører at betingelser er omgivelsenes beskjeder til oss som vi etterhvert har adoptert og gjort til vår sannhet. Også bringer vi der videre til våre nærmeste, som igjen tar dem til seg og blir tvilere i kjærlighetens tjeneste. Det indre barnet i oss har aldri glemt sannheten det kom fra, det vil alltid vise oss veien forbi hindringene, men det er så slitsomt å opprette en slik dialog fordi den helst starter når vi er alene og fri til å endre vår forståelse av vår egen størrelse i livet. 

Så til alle dere som strever i kjærlighetens navn, husk at den kommer i mange forkledninger og at den aldri kan bli borte. Den kan anta stadig nye former også er det et ordtak som sier at den som sårer oss mest i dette livet, er den som har elsket oss høyest i et annet. Hvorfor? Fordi det vanskeligste for sjelen vår, er å påføre en annen smerte, den kjenner nemlig kjærlighetens reneste kraft og vil alltid søke og fullbyrde denne, i møte med alt som er.