Hvem er du?

Freedom.jpg

Et helt vanlig spørsmål som vanligvis besvares med en lang og nøye planlagt liste over handlinger som beskriver oss. Men om den som spør, gjentar seg selv og ber om et mer utdypende svar, blir det ofte helt stille var vår kant og inne i hodet begynner å det å summe i mangel på innarbeidet respons.  

For HVEM er vi egentlig når vi ikke kan beskrive oss selv gjennom det vi gjør, men blir stilt til veggs av et nokså betimelig spørsmål om hvem vi faktisk ER?

I det samfunnet vi har lært å kjenne, finnes det et godt etablert belønning-system for alle våre handlinger, de gode og de dårlige. Selv når vi beskriver den som betegnes som et godt medmenneske, henger det alltid fast i noe vedkommende har gjort for andre, handlinger de har utført som  kan omregnes i gullstjerner. 

Flinkhet har blitt et målebegrep som forfølger oss og vi lærer det helt fra vi er så små at vi ikke engang stiller spørsmål til innholdet, vi bare gjør i henhold til det vi lærer gir positiv respons fra menneskene rundt oss. Og dersom det ikke er noen som responderer på det flinke i oss, oppdager vi fort at det å gjøre noe galt kan vekke omgivelsene fra dvalen slik at vi i alle fall får straff, alt er nemlig bedre enn ingenting.  

Men selv om belønning-systemet er blitt en standard som er forutsigbart for oss som lever i et velfungerende samfunn, finnes det et savn et sted, noe dypt og kanskje ukjent som antenner en tristhet over at den egentlige meg, ikke har verdi. For ingen ser jo egentlig meg, ingen forstår meg, ingen responderer på det jeg virkelig ønsker å bringe frem, dette inderlige i meg som ikke har verdi fordi det ikke belønnes med verken stjerne eller fisker i gull, ikke av meg selv engang. 

Det er her vi møter det jeg kaller livs-sorgen, denne uutgrunnelige følelsen av at jeg ikke er nok, at jeg stadig må fylle på med gjøren for å døyve smerten over min manglende kontakten med væren.  Dette i meg som jeg vet er viktig, men som jeg aldri har lært å betjene. Dette som ville gjort det enkelt for meg å besvare det store spørsmålet som skulle vært stilt for lenge siden, slik at jeg helt fra starten av, kunne trent meg opp til å forstå HVEM jeg faktisk er kommet hit for å være. Jeg som er en del av rasen human being og ikke sånn human doing som systemet ønsker å omgjøre meg til.  

Siden spørsmålet sjelden egentlig blir stilt, lærer vi heller ikke å sette ord på dette med HVEM, vi omgjør det automatisk til HVA for å være forutsigbare for omgivelsene, for å passe inn i systemet og aldri overskride Jante selvfølgelig. 

Jeg husker at jeg for mange år siden fikk kontakt med min egen visjon for dette livet og begynte å besvarte spørsmålet på følgende måte; «Jeg er kjærlighet og jeg beveger verden!» Det er nemlig mitt hvem og mitt hvorfor, men responsen var klar; «Men i all verden, hvem er det du tror du er!!!!», ikke med et eneste spørsmålstegn bak seg, bare en litt overbærende beskjed om å holde kjeft.

Heldigvis er det så vanskelig for meg å holde munnen lukket, at jeg fortsatte å besvare spørsmålet om hvem, med nettopp den samme setningen igjen og igjen og etterhvert ble jeg så trygg på den, at jeg utvidet den med enda flere fine egenskaper som bor i min væren, som ligger i mitt potensial. Og det skjedde noe underlig der et sted, for det er ikke lenger så mange som ber meg om å tie stille, den som spør bruker ikke bare utropstegn bak responsen, men begynner å reflektere over sitt eget og da dukker det opp noen usedvanlig spennende medmennesker og mitt «bevege verden» blir bare barnemat til sammenligning.

«Å være kjærlighet og bevege verden» innebærer jo ikke annet enn at mitt hvem, trenger bevegelse for å holdes ved like og når jeg er i bevegelse, beveges verden. Så enkelt er det, ikke for stort, for voldsomt, for uhåndterlig, bare en ganske god beskrivelse av min energi, av hvordan jeg fungerer. Også er jeg selvfølgelig uendelig mye mer enn det.

Kanskje vi skal slutte å passe inn absolutt hele tiden, kanskje vi skal våge oss inn i en dialog med oss selv, slik at vi i møte med dette spørsmålet, har et svar som passer, en respektfull respons på sjelens ønske om å være viktig. For sjelen er så fryktelig stor, den er så stappfull av kjærlighet at den trenger uendelig mye plass for å spille seg selv ut, den har ikke engang blitt introdusert for Jante og ikke har den innsikt i belønnings-systemene heller. Den vil bare frem for å manifestere at vi er kjærlige vesen, fulle av lys og lengsel etter å skape opplevelser gjennom følelsen av å mestre nettopp vårt eget HVEM slik at vi kan utrette vårt hvorfor uten særlig mye motstand. 

Problemet er ikke at vi er for små nemlig, men at vi er så usigelig store, for store for rammene, for store for både gullstjerner, fisker og klapp på skulderen. For store for oss selv til og med, men vi kan utvide selvbildet og så vil andre følge etter og plutselig er vi blitt så mange at Jante gir opp og tar ferie.  

Hvordan våger du

Fantastisk illusjon.jpg

 

Disse ordene kom ut av munnen til en vakker venn, i et møte vi hadde for en stund siden. 

Det var nok ikke får å være slem eller ønske meg vondt, men fordi hun innså at hun hadde en drøm som ikke lenger kunne arkiveres under «U» for umulig, jeg var jo et irriterende bevis på at det er mulig.

Denne episoden var så konkret at den var lett å gjennomskue, men ellers i hverdagen er det nok mange av oss som møter små og store påminnelser om at vi ikke skal tro at vi er verdifulle nok til å omgjøre drømmer til virkelighet. Bekreftelsene sniker seg inn på oss og gir oss akkurat det vi tror vi trenger, en unnskyldning for ikke å skille oss ut eller overgå de begrensningene som normene har pålagt oss å opprettholde for å få være en del av flokken.

For noen dager siden var jeg i et forum og snakket om nettopp dette å overgå sine egne begrensninger, det var mange i salen så det var helt naturlig å be om en håndsopprekning fra de som følte seg normale. To stykker helt bak i salen gjorde et forsøk på å strekke hendene i været, men avlyste bevegelsen i det de så at ingen andre fulgte deres eksempel. Ingen der altså, som ønsket å kategorisere seg selv som normale, gjennomsnittlige eller innafor. Ikke så rart det, for innerst inne vet vi jo det, at vi ikke er skapt etter likhetsprinsippet, men etter fellesskapets ønske om og behov for mangfold. 

Så hvordan våger jeg, hva er det som gjør at jeg velger å være en av disse irriterende bevisene på at virkeligheten ikke er så begrenset som vi velger å tro, en av dem som ikke hører etter andre, men lytter innover i stedet for utover. Hva er det som gjør at jeg kategoriseres som annerledes og lever godt med det, hva er det som gjør at jeg er modig nok til å følge mine egne drømmer og tro på at jeg har det som kreves for å fullbyrde dem?

Antagelig er det bare anerkjennelsen av at det er fint å være annerledes, at det er en bra ting dette at det finnes bare en av meg og at ingen, absolutt ingen andre noen gang vil være i stand til å se meg og min verdi, slik jeg selv kan. Andre vil kun se meg som en del av sitt eget bilde og oversette det de ser som en speiling av seg selv. Så det er mitt ansvar faktisk å tro på og utnytte de talentene som er gitt meg for å skape en magisk rundreise her på jorden. Verktøykassen er allerede fylt opp med det jeg trenger til formålet og jeg skal bare oppholde meg lenge nok utenfor komfortsonen til å lære meg å mestre dem. Dette er nemlig helt personlige verktøy, omgivelsene har ingen bruksanvisning PÅ meg, i sin bukselomme.

Men viktigst av alt er nok dette at jeg aldri har trodd på de som sier at meningen med dette livet, er å ha det jævlig, at det er smerten som er veien. For meg er smerten I veien og den står der inntil jeg finner verktøyet jeg har for å overgå den. Jeg tror fullt og fast på at det grunnleggende valget jeg tok før jeg kom hit var basert på et ønske om å oppleve kjærlighet og glede, nytelse og vekst gjennom følelser, det er nemlig bare her vi har tilgang til dem, i andre tilstander er vi helt nøytrale. Jeg velger å tro, fullt og fast på at det vonde er forbigående mens det gode kan vare evig.

Alt for mange av oss blir frustrert over denne lengselen som dundrer som en dieselmotor i vårt eget indre, den krevende duringen fra sjelen som forsøker å trenge gjennom for å vekke oss opp så vi ser vår egen verdi. Vi har en oppgave som skal utføres og det holder ikke lenger å gjemme seg bak det å tilfredsstille omgivelsenes forventninger til oss, det holder ikke lenger for vi begynner å huske at vi er mye større enn det.

Sjelen vil vise oss veien inn til våre genuine talenter og til gleden over å kjenne at vi lykkes, ikke til tross for å være den vi er, men FORDI vi er nettopp oss. Sjelen vil at vi skal glede oss og for meg er det, som sagt, bare tull og tøys at det bare er gjennom motstand og smerte vi lærer, selv har jeg like stor nytte av det jeg har erfart når gleden har tatt fullstendig overhånd og overlistet meg til å kastet meg ut i en hemningsløs fri-dans med livet. Det er nemlig gode redskaper for det også i verktøykassen, men i alt fokuset på det vanskelige har vi glemt at danseskoene også skal brukes, ikke bare ligge pent til pynt til etterpå, en gang, senere, kanskje, dersom jeg fortjener det.  

Noen ganger spør jeg meg selv; «Hvordan våger jeg å holde fast på smerten, hva i meg er det som får næring av å ha det vondt?» Og svaret er at det er for å slippe å ta ansvar for det som er mitt, for den genuine evnen vi er utstyrt med, dette i oss som er her for nettopp å overgå oss selv, hele tiden. Det er litt smertefullt å vokse, men ikke verre enn at den går over når vi slutter å tviholde på overbevisningen om at vi aldri vil strekke til, aldri bli gode nok, at vi mangler noe for å kunne lykkes. Det er nemlig ikke levert feilvarer til jorden - basta!!!

Vi er født gode nok og det opp til hver og en av oss å utøve stadige påminnelser om nettopp det. Når vi så har trent en stund på egen hånd, vil vi automatisk påminne andre om det samme og plutselig har vi skapt en ny normal, ikke som i en fastlåst form, men helle som en levende energi hvor vi er sammen om å ekspandere til stadig nye høyder. 

Det starter med en drøm og det forløses når vi legger tvilen til side og TROR på den. Da kan den ikke annet enn å manifestere seg her i materien, det er tross av vi som er materien og drømmen er bare signaler om at sjelen ønsker å vise oss veien, vår vei, ikke alle andres. 

Å gi gleden næring er blitt et daglig mantra for meg og det virker ;-)

 

 

Lyden av stillhet - del 3

Alta sommer.jpg

 

Stille sammen

Det nærmer seg retreat i Alta og jeg vil starte dette innlegget med å ønske dere velkommen. Beskjedene jeg får tyder på at dette blir noen helt spesielle dager. 

Å være stille sammen, er en stor gave, men for mange av oss er det nærmest umulig å finne tid og sted og ikke minst mennesker vi kan dele dette tause samværet med. Hverdags-kravene er for mange og bekymringene for store. Vi presser oss selv til det ytterste og løper stadig fortere for å å få gjort alt som forventes av oss og listen over gjøremål blir ikke kortere, bare lengre og lengre. 

I mine år i næringslivet brukte vi et begrep vi kalte; «Trang trygghetssone». Det innebærer at vi alle har et gjennomsnitts aktivitetsnivå hvor vi føler at vi behersker det som kreves av oss og vi leverer uten å bli mer sliten enn at vi raskt henter oss inn igjen om vi hviler litt. I pressede situasjoner vet vi at vi har litt ekstra å gå på, at vi kan jobbe litt raskere og litt mer i en periode, for deretter å ta en lengre pause.

Utfordringen er at presset vedvarer, det er ikke bare i korte perioder vi bruker det ekstra giret, men kjenner på et krav om å levere opp mot tålegrensen, hele tiden. På den måten har vi ikke lenger en sone som gjør at vi er trygge på at vi kan yte det lille ekstra når vi virkelig trenger det. Over tid vil dette lede oss inn i en frustrasjon over å aldri kunne ta friminutt og sakte, men sikkert begynner vi å fordømme omgivelsene som stiller så store krav til oss, som forventer at vi skal bidra med stadig mer.

For å gjenopprett den trygge sonen, trenger vi å ta et steg tilbake, hoppe av hamsterhjulet og faktisk reflektere over hva som foregår, hva er det som driver oss til å tro at vi ikke fortjener å hvile, hvem i oss er det som tillater omgivelsene å ha makt over oss og hva vil konsekvensen være om vi faktisk står blir stående stille lenge nok til å høre våre egne behov. 

Fenomenet utspiller seg ikke bare i arbeidslivet, men finnes også på den private arenaen og heller ikke her finner vi rom for å bare være. Vi viderefører til og med forventningene vil selv ikke liker, til den neste generasjonen som ganske riktig bære navnet, «Generasjon prestasjon», mens vi lurer på hvorfor det ble slik....?  

Akkurat nå har jeg hatt besøk av mitt barn og det eneste han ville var å hvile, han som jeg kjenner som både svært snakkesalig og morsom, ville bare være stille og kom hit fordi han visste at her får han tillatelse til nettopp det. Så var vi stille sammen i noen dager og takknemligheten vokste mellom oss, for så inderlig godt det er å være sammen om å gjøre absolutt ingenting.

For å vikle oss selv ut, trenger vi å speile oss i hverandre og den kanskje viktigste beskjeden vi kan gi hverandre, er å bekrefte at du er god nok, selv uten at du gjør noe som helst. Jeg elsker deg når du hviler, fordi du hviler for da ER du et stille anker for meg, midt all i støyen som omgir oss og som hver og en av oss er med på å skape. 

Dette er min intensjonen med å skape en retreat i Alta og jeg kjenner at jeg lengter dit allerede. Til den mektige naturen som speiler urkraften i oss, denne storheten vi lengter etter og som trenger et ekko fra omgivelsene for å bli en tone vi kjenner igjen som det potensialet vi nå er rede til å leve ut, hver for oss og sammen. For meg er dette et viktig ledd i min egen prosess og jeg vet at vi er mange som lengter etter det samme, å skape bevegelse og harmoni sammen med andre, knytte bånd og anerkjenne hverandres behov for å være stille mens vi mestrer vår nye væren.  

Dersom du vil ha mer informasjon om arrangementet;

"Informasjon om opphold og pris med mulighet for påmelding finner du her: www.kulturverkstedet.no eller send en e-post til: post@kulturverkstedet.no

Lyden av stillhet - del 2

relasjoner 2.jpg

 

Jeg har lenge hatt et ønske om å få tilbringe tid i Finnmark for å lære kulturen og menneskene å kjenne, men også fordi det er så mektig at jeg finner stillhet og ro der. Og nettopp derfor har jeg et ønske om å invitere deg med inn i min drøm så vi kan være så stille sammen mens vi leter etter vår egen tone, og prøver den ut for hverandre.

For meg har denne etappen av reisen vært preget av en søken etter nettopp stillhet og ro, ikke bare i det indre, men også i det ytre og jeg har følt meg tvunget til å trekke meg tilbake for å unngå alle speilingene som oppstår når jeg er i stadig kontakt med andre mennesker. Og akkurat nå er jeg i stor grad selektiv på hvem jeg ønsker å tilbringe tiden min sammen med, samtidig som jeg trenger andre mer enn noen gang…

Vi behøver nemlig hverandre nå når alt er i forandring, men vi søker etter mennesker som er villig til å ta ansvar for seg selv slik at vi kan trene på en samhandling uten dom eller analyse, men bare som i en væren hvor vi kan bruke hverandre som speil mens vi blir kjent med det nye avtrykket av oss.

Dess renere speilet er, dess lettere er det å få jobben gjort.

Noen av oss er redd for at den indre transformasjonen skal føre til at vi «må» gi slipp på nære relasjoner, andre av oss lengter etter nettopp det, å frigjøre oss fra alt dette som gir oss følelsen av å ha ansvar for andre. Felles for oss alle sammen er at denne perioden handler om relasjoner, om vår evne til å samhandle med andre, ikke som før hvor vi søkte likhet, men nå når vi leter etter vår helt genuine identitet. 

Det er derfor jeg har en drøm om et møtested i stillheten og urkraftens rike, for å møte andre som også trener på å forstå hvem de er blitt. Vi vil jo så gjerne bli trygg på effekten av oss selv, i både gamle og nye relasjoner.

Når vi får hjelp av Moder Jords egne vibrasjoner og når trommen åpner indre dører, går det fort for vi er jo allerede der, vi sliter bare litt med å innse det. 

 

Relasjoner

Den første læresetningen jeg fikk, tilbake i 2014, var;  

Ditt uttrykk skaper ditt inntrykk!

Først tenkte jeg at her er det en feil, for jeg er da virkelig et resultat av mine inntrykk, det er jo på den måten jeg lærer, det er jo inntrykkene som skaper min historie, eller er det ikke det?

Det skulle gå flere måneder før jeg innså at «stemmen» hadde rett, at det faktisk var mitt eget uttrykk som skapte inntrykkene, at det jeg sender ut er det jeg får tilbake. Sjokket var stort når jeg forsto at dette innebar å ta det fulle og hele ansvar for absolutt alt som kommer min vei, det som berører meg varsomt og det som slår så hardt at jeg faller sammen i sorg og smerte. Dette «absolutt alt», var en vanskelig pille å svelge, for hva med rettferdighet og urettferdighet da, hva med skyldspørsmålet, hva med alle angrepene som krever et forsvar?

Jeg skulle få trent disse musklene godt og grundig og jeg hadde mye treningsverk i denne perioden. Jeg hadde vondt i sjelen min og vondt i viljen. For jeg ville ikke ta ansvar, jeg ville at noen andre skulle ta det og jeg trengte å heve blikket dramatisk for å innse at ikke engang de på den andre siden, var annet enn et aspekt av meg. Ingen andre kan ta ansvar for meg, det er bare den lille og den store meg i hele Universet og nå skulle en ny form for samhandling innarbeides.  

Og hva er vel bedre til dette formålet, enn å bruke omgivelsene som speil. I møte med andre ble jeg stadig mer oppmerksom på deres reaksjon og på hvordan jeg tok i mot responsen som oppsto - i meg. Det var gjennom en bevisst holdning til dette, jeg kunne ta med meg min egen reaksjon hjem og reflektere over hva i meg som reagerte og hvorfor. Det gjaldt både når møtet var vakkert, varsomt og stille og når det var som tordenskrall med lyn-nedslag eller konflikter som det også heter. 

Noen ganger kunne jeg bli fryktelig irritert eller sint faktisk, på andre som oppførte seg dårlig mot meg. Men det var jo ikke «mot meg», de oppførte seg, det var inne i dem det oppsto, dette som ble kastet mot meg fordi de trodde seg ute av stand til å bære det som frustrerte dem, alene. Jeg kunne bite på agnet og møte dem med min egen frustrasjon og dermed følge det gamle mønsteret hvor vi utveksler energi gjennom å krangle. Som regel er ikke bråk en god metode, den etterlater seg gjerne uopprettelige skader, eller som min sønn sa det en gang jeg mistet besinnelsen;

"Mamma, når stemme-volumet ditt går opp,
forsvinner intellektet ut!"

Men i stedet for å gå på limpinnen, lærte jeg å trekke meg tilbake og ta med meg min egen følelse av irritasjon, analysere den i et forsøk på å finne kimen i meg som utløste følelsen. Og dette skulle bli mitt aller sterkeste redskap på reisen inn i en høyere bevissthet eller selvinnsikt, som jeg velger å kalle det. Alle mennesker representerer mulige speilbilder av meg og det er min oppgave å se den andre som den er, for deretter å se hvilken effekt dette har på meg. Og har vi ikke noe som skal speiles opp i hverandre, møtes vi rett og slett ikke. Etter hvert som jeg ble klar over mine egne følelser og tok ansvar for dem, kunne jeg opptre mer nøytralt i møte med andre og forsto at; 

Når du leter etter feil, bruk ikke kikkert, men speil!

Når jeg er oppmerksom på dette, rekker jeg å sjekke uttrykket mitt før jeg reagerer og er forberedt på inntrykket som kommer. Opplever jeg noe jeg ikke kjenner igjen i meg selv, er det rett og slett ikke mitt, men er et resultat av at den andre ønsker å invitere meg inn i sin egen krig for å få energi nok til å kjempe videre.

Det er lettere å være nøytral i samvær med mennesker vi ikke har ved siden av oss på hodeputen eller møter til frokost hver dag, men også i de virkelig nære relasjonene skjer det en forandring når vi vikler oss selv ut av forestillingen om hvem vi er. Når vi blir renere i vårt uttrykk, blir også inntrykkene lettere å behandle og sannsynligheten er stor for at vi, i vår klarhet, blir gode ledere for dem som fortsatt sitter fast i gamle mønster og som tror at de får energi ved å skape bråk.

Nå kan ikke dette innlegget berøre alle punktene under temaet relasjoner, det er tross alt dette som skaper selve livsopplevelsen her på jorden, så ha meg unnskyld for å fare med harelabb over dette emnet som er så uendelig stort. 

Men la meg ta det hele ned til noe så enkelt som at alt som er i bevegelse er energi. Vi er energi og vi beveger oss og hastigheten på denne energien, kalles frekvenser. Når vi befinner oss i starten av vår egen utvikling, svinger vi nokså sakte for å trene oss på dette å være mennesker i samhandling med andre. I manuset for dette livet, ligger det føringer for hvordan vi skal bearbeide gamle sår, ikke bare fra dette livet, men også ubearbeidede situasjoner fra tidligere (eller også nåværende) inkarnasjoner. Dette kalles karma og fremstår som skikkelige knuter på den energetiske strengen i oss. Da stanser vi nesten helt opp og kan bli stående ubevegelige i kortere eller lengre perioder. Men når dette er forløst, høynes vibrasjonen til neste nivå og vi blir renere og klarer i bevegelsene våre. Slik stopper vi stadig opp, også i dette livet, mens vi løser knutene på tråden, helt til vi har opparbeidet en så høy bevissthet rundt vår egen eksistens, at det ikke lenger er behov for forsinkelser.  

Da kan vii bevege oss friere og oppdager raskt at vi behersker en nærmest ny utgave av oss selv, som om en tydeligere identitet gjør at vi oppnår en ny dimensjon. Våre relasjoner vil også utvikle seg gjennom dette og så kan vi speile våre nye talenter i møte med andre og få hjelp til å ta i bruk nok et potensial, dette vi lengter så fryktelig etter å oppnå, dette å være en utgave av oss selv som det er verdt å elske.  I denne tilstanden blir vi mer bevegelige, mindre begrenset og tonen av blir tydeligere og mer gjennomtrengende, slik at det egentlige oppdraget kan påbegynnes. 

I samhandlingen med andre kan vi da oppleve at det som virket harmonisk for litt siden, har blitt skikkelig surt og vi erkjenner at noe har endret seg slik at resonans blir til dissonans. Der vi før følte oss trygge, kjenner vi nå at relasjonen er utfordrende fordi den minner oss om tiden hvor vi trengte hjelp for å stå helt stille, nærmest frosset fast mens vi løste floker. Det som en gang beskyttet oss er blitt en begrensning. 

Vi skal ikke avslutte våre nære relasjoner for å leve ut vår nye identitet, vi skal bare se dem i et annet perspektiv. Noen ganger kommer vi nærmere hverandre, andre ganger får vi  behov for å bryte opp. Når sjelen får større plass i oss, når bevisstheten blir så høy at vi innser at vi ER, ikke etterfulgt av «noe eller noen», men rett og slett bare ER, vil vi ikke lenger trenge andre for å overleve, men vi oppsøker dem for å få tiden til å leve.

Den reneste kjærligheten leder an - alltid!
 

 

Lyden av stillhet - del 1

Sensitiv.png

Del 1;  Sanselighet

Mange spør meg om hvordan det er å være så mye alene, leve tilbaketrukket fra omgivelsene og oppholde seg utenfor de beskyttende rammene som finnes for dem som søker fellesskap fremfor ensomhet. 

Nå er det ikke slik at jeg alltid er alene, men det blir mange, mange timer i løpet av en uke eller en måned eller et år. Heldigvis har jeg tilgang til gode folk, når jeg vil. Jeg er jo ikke utstøtt akkurat, men har tatt et valg om å finne lyden av stillhet, for hvordan høres den ut, hva er det som skjer når den ytre støyen stilner av, blir det tomt da eller finnes det andre lyder der?

Først hadde jeg sett for meg at jeg skulle ta meg et år fri, men nå har det blitt til fem, så noe er det i  dette som tiltrekker meg, noe jeg ikke lenger bare tester ut, men som jeg erkjenner at jeg trenger. Ikke bare som i å ta seg litt fri, men som i å leve på en helt annen måte. 

Nå har jeg alltid vært glad i å være alene, helt fra jeg vokste opp som enebarn og litt annerledes, fant jeg meg i å ikke bli invitert inn i leken. Da var jeg heldig som hadde et trygt hjem og ikke minst et rom som var mitt, et sted hvor jeg kunne skape et helt eget univers med både mat og kjærlighet utenfor døren og begge deler snek seg inn som herlige dufter og et gyllent, vamt lys. Med andre ord trengte jeg aldri å være redd for å være alene, det var faktisk helt trygt.

Jeg husker at jeg absolutt ikke kunne være i park eller barnehage. Følelsen av å bli etterlatt der liker jeg fortsatt ikke. Å være forlatt gjør meg utrygg, å være alene er innarbeidet og helt naturlig.

Som barn var jeg mye syk og var mye innendørs. Spesielt husker jeg en lang periode hvor jeg var ute på åpent hav. Teppet i hallen hjemme var blått og skapt for det magiske skipet mitt. Båten var bygget av stoler og tepper fille-ryer ble lagt ut for de i familien som trengte å komme seg tørrskodd til toalettet. Det var også slik provianten ble levert for jeg lekte ikke bare en liten stund, nei jeg var ombord fra morgen til kveld og kjedet meg aldri. Det var stille da, den ytre støyen nådde ikke for jeg var helt tilstede i den virkeligheten som fantasien skapte. 

Jeg har ikke forandret meg så mye siden den gangen og jeg vet at omgivelsene kan ha problemer med å forstå at jeg stadig faller ut fordi noe krever min oppmerksomhet, dette "noe" som ingen andre ser eller hører, men som er så klingende og klart for meg. 

Sanselighet

Jeg har alltid forstått den 6 sansen som summen av de fem andre. Dette å være sanselig, sensitiv eller sensuell, som alle er ord som beskriver det samme. Dette vi hører så mye om nå, dette å være såkalt høysensitiv og derved reagere på omgivelsene på en annen måte enn det som er innenfor den definerte normalen. Og den såkalte sjette sansen min, er nettopp dette at jeg bruker dem på en litt utvidet måte, ikke vanskeligere enn det. Men det krever trening å mestre dette utvidede potensialet, lange økter i stillhet er det som gjør at jeg enda ikke er hentet av noen i hvite frakker ;-)

For meg er dette en ekstra dimensjon i livsopplevelsen, å innhente flere inntrykk enn det som er såkalt vanlig. I en verden hvor den ytre støyen blir bare sterkere og sterkere, er det utfordrende å utvikle evnen til å ta inn mer og mer informasjon. Det er et matematikk-stykke som ikke kan gå opp for uansett hvordan vi forsøker å konkluderer med rett svar, vil det alltid dukke opp nye faktorer som gjør at det ikke stemmer.

Vi får med andre ord et mye større rekkevidde nå som sansene våre nærmest har skrudd opp volumknappen. Vi hører tydeligere, ser klarere, lukter mer og smakene blir mer tydeligere, vi berører og blir lettere berørt og rekkevidden av oss ekspanderer. 

Når de fleste av oss har et dårlig forhold til å det å være alene, byr dette på ekstra store utfordringer. For det er mange av oss som har en forbindelse mellom det å være ensom og det å være forlatt og da er det lett å avvise behovet for ro og stillhet, for hva om de andre glemmer meg da? Ikke finner vi trøst i andre heller, det er liksom ingen som forstår oss, som ivaretar oss, som avdekker hemmelighetene og tilfredsstiller behovene vi kjenner er der, men som vi ikke helt forstår. Så da tyr vi til det eneste trygge og det er å ta kontroll og sørge for å ha fryktelig mye å gjøre, mens vi blir stadig mer sliten av å leve. 

For vi blir slitn og det setter seg så fast at vi har fått utviklet en rekke sykdomsdiagnoser for å forklare oss selv og omverdenen av vi faktisk ikke klarer mer, at vi trenger tid for å koble oss selv fra og hvile mens vi øver på dette nye som overmanner et stakkars hverdagsmenneske som er overtrent etter å ha løpt så mye fra gjøremål til gjøremål. 

I stedet for å legge hvile og stillhet inn i hverdagen,  er vi på konstant jakt etter inspirasjon og er veldig redd for å gå glipp av noe. Vi leser nyheter og oppdaterer oss på sosiale medier, får med oss alle seriene som er et must og leser blogger og "liker" andre for å sikre oss et tilstrekkelig antall hilsninger på bursdagen. Vi innhenter mer og mer informasjon samtidig som sansene stadig utvider rekkevidden vår og det fremstår nærmest som å skifte motor på et jagerfly MENS det bryter lydmuren. En umulig oppgave, men et krav vi allikevel stiller til oss selv. 

Vi har så lett for å glemme at alt vi tar inn over oss, hver eneste oppdatering vi leser, gjør noe med oss, det krever noe av oss, det påvirker oss. Bare det å snakke om et annet menneske, påkaller energien til nettopp det individet, bare det å føle noe rundt det vi leser, krever at vi prosesserer akkurat følelsen og påkaller tidligere erfaringer relatert til den emosjonelle tråden. Og gjennom en helt vanlig hverdag kommer dette på toppen av alle de andre bekymringene vi bærer på, all frykten for å ikke strekke til, være god nok, pengemangel og lengselen etter kjærlighet. 

For å kunne mestre denne nye dimensjonen av oss selv, denne bevisstheten som jeg kaller selvinnsikt, er det helt nødvendig med litt stillhet og tid for å være litt alene. Å bli mer sensitiv er nemlig gjensvaret på vår bønn om å få ta i bruk mer av vårt eget potensial, det er gjennom sansene vi utvider oss. 

Vi trenger å koble av den ytre støyen før vi kan gjenopprette den indre dialogen, vi trenger stillhet for å høre den vakre tonen som synger i vårt eget indre, lyden av den frekvensen som symboliserer urkraften i nettopp oss og som er vårt genuine bidrag i symfonien av alt som er.

SKAM DERE!

Ole Brum er sterk.jpg

Den siste tidens energiutveksling i norsk politikk har fått meg til å innse at vi faktisk mangler litt selvinnsikt her i landet og ikke minst, kunnskap om kommunikasjon. Det som har utspilt seg er som en lærebok i hvordan man skaper konflikter og uansett uttalt motiv, er det lett å avsløre at bakgrunnen for det hele bunner i et grunnleggende behov for å bli sett og hørt og er et skoleeksempel på at følelsen av urettferdighet ofte aktiverer reptilhjernen vår.

Heldigvis har noen av oss allerede innsett at vi har et indre barn som søker oppmerksomhet og at vi lett blir et offer for våre egne følelser om det ikke skjer. Offeret uttrykker seg ved å skape dramatikk, fortsatt for å få oppmerksomhet og dersom det ikke holder med litt, lager vi enda mer inntil vi mister grepet og blir dramatiske.

At dette utspiller seg hos små barn og hos oss voksne på den private arenaen, er noe vi alle har lært oss å leve med. Noen av oss har opplevd det på arbeidsplassen og i skolegården også, men at det brukes som et virkemiddel blant de voksne menneskene vi har valgt til å styre landet vårt, er ikke greit, absolutt ikke greit.

Vi har alle noen stygge ord på lur i vokabularet vårt, men det går en grense for når vi skal la dem slippe ut. I vår familie hørte de hjemme på toalettet, der kan de nemlig spyttes ut og spyles ned før en inntar plassen ved matbordet.

Så kjære politikere, finn dere en psykolog for lære å opprette kontakt med det sutrete barnet som sitter der inne i dere et sted og roper. Hent frem den grunnleggende folkeskikken og løft blikket så høyt at dere evner å se dere selv utenfra. Det kan jo være at det perspektivet avslører et og annet som gjør at dere innser at det er på tide å si unnskyld, ikke bare til hverandre, men også til oss som trodde på dere og lovnaden om at dere var i stand til å ta ansvar, mestre sunn fornuft og kunne føre en hensiktsmessig dialog.

Også kan dere ta en tur på toalettet dere også, spytt ut, trekk ned og tørk dere om munnen før dere beveger dere inn i det offentlige rommet som representanter for oss som daglig kjemper for at den kommende generasjonen skal lære både selvrespekt og å respektere andre, slik at ingen trenger å føle seg mobbet.

Skam dere!

Om å innta en ny posisjon

gammelt hus.jpg

Jeg har falt på plass her hjemme igjen og forstår at de siste ukene med feber ikke bare har vært noe fysisk vi kaller sykdom, men også en prosess for å åpne opp for en ny frekvens det er krevende for kroppen å beherske. 

Betennelsen i ørene skapte følelsen av å være fanget i en blikkboks hvor stemmen min ga ekko når jeg snakket og utenpå der igjen var det enda en forpakning, en papp-kasse som feberen skapte. Med andre ord observerte jeg verden gjennom lag på lag av filter, i tillegg til det som ellers er en naturlige forsvarsmekanisme jeg bruker for å holde en viss orden på meg selv og verden. Jeg tror det heter kontroll ;-)

Det var vanskelig å opprettholde noen form for kontakt på den måten, kanalen var også avstengt og jeg virket nok fraværende for mange av de menneskene jeg møtte, men slik var det bare og heldigvis påvirker det ikke arbeidet mitt i særlig grad. Det er som om det å bringe budskapet frem, svinger på en frekvens som overgår egoets begrensninger og nettopp det er temaet for også dette innlegget. 

For etter at jeg kom hjem hit, åpnet det seg igjen og faktisk ble det markert av at blikkboksen forsvant i det jeg gikk ut av bilen og åpnet porten til eiendommen her hvor jeg bor, det var som om et voldsomt trykk bare ble borte også kunne jeg høre igjen. Og den påfølgende dagen klarnet kanalen og jeg var i stand til å bedrive min sedvanlige informasjonsutveksling med den virkeligheten som er litt større enn den vi vanligvis forholder oss til. 

Temaet er tydelig nå, ikke noe snikk-snakk, men en rettet strøm av informasjon som forteller om forskjellen på det å være i en kropp og ha en sjel og det å være en sjel og ha en kropp. En velkjent situasjon for mange av oss dette, å overgå egoet og innse at vi er i besittelse av potensialer som er større enn dette som egoet gjenkjenner og derved benytter seg av. 

Om vi endrer posisjon, fra å se oss selv som de individene vi tror vi er og heller retter oppmerksomheten «opp» mot det potensialet vi vet at vi har, bruke bevisstheten til å bevege oss inn i sjelens perspektiv og se «ned» på egoets bevegelser på jorden, kan vi avsløre årsaken til vårt eget slit. (Jeg bruker hermetegn fordi dette ikke er en definert retning, det kan gå alle veier, alt ettersom hvordan vi ønsker å se det). 

Når vi ser oss selv med sjelens perspektiv, kan egoets gjøren og væren virke fullstendig meningsløst, for hvorfor går jeg den veien når det finnes en mye enklere rute og hvorfor ser jeg ikke meg selv som den lysende kraften jeg faktisk er, hvorfor gjemmer jeg meg i skyggen. Hva er det som gjør at jeg unngår lyset, hvorfor går jeg ikke dit hvor solen skinner osv?

For meg ligger svaret i å se at egoet er en form som er skapt av omgivelsene, altså et rammeverk som er utviklet for å gi sjelen en trygg bolig på jorden, et resultat av generasjoners innarbeidede tro-systemer som jeg velger å kalle genetikken vår. Egoet vårt er altså begrenset av det vi har lært å tro på som en sannhet, som en definisjon, som en konstant som er nødvendig for å eksistere i den materielle dimensjonen. Men det endrer seg nå, hele systemet endrer seg når vi bruker bevisstheten for å får et nytt perspektiv å observere fra. Sjelen har ingen begrensninger, den er fri flyt av energi som svinger på den frekvensen som gjør det mulig å skape alt, OGSÅ innenfor rammene av de fire jordiske elementene. 

Det er dette som er den nye skaperkraften som blir tilgjengelig for oss når vi endrer synsvinkelen vi betrakter oss selv ut fra. Da vil vi i neste omgang få tilgang til helt nye talenter, altså vil vi begynne å utvide rammene for hva egoet er i stand til og innse at ingenting egentlig er skapt i materie, men er et resultat av noe som først ble initiert som en energi, som en fantasi, som en drøm, som en idè, brakt til oss av en høyere bevissthet.

En annen fysisk lov som råder her hos oss, er at absolutt INGENTING i materie går mot form, men er i stadig bevegelse mot oppløsning. Så alt som har form, eksisterer fordi vi tror på formen og holder den ved like. Om vi ikke bor i husene, vil de gå i forråtnelse og tilbake til sin opprinnelse, til energi. Det er kanskje det som vekker så mange følelser i oss når vi ser vakre eiendommer som forfaller, slik vi selv forsøker å opprettholde oss selv i en form vi kjenner?

Til nå har vi ikke kunnet styre denne utvekslingen, nettopp fordi vi har vært fanget i egoets begrensede rekkevidde og kun de galeste av oss, har våget å trosse rammene for hva som er mulig og/eller umulig. Disse utskuddene på samfunns-treet som motbeviser de etablerte sannhetene og lurer oss andre med på betraktninger som gjør oss usikre på hvor effektiv den er, boksen vi gjemmer oss i. 

Stadig flere av oss våger å utfordre komfortsonen nå, stadig flere opplever en indre tvang til å ekspandere forståelsen av hvem vi er, hvorfor vi er og hvilke muligheter som faktisk finnes for nettopp oss, på jorden. Vi blir dyttet og dratt fra innsiden, men i stedet for å gi oss over og bruke fantasien for å sette drømmene våre i bevegelse, vekker vi raskt og effektivt fornuften og kommer oss tilbake i rommet hvor det er så trygt for oss å være. Der vi ligner mest mulig på andre og unngår å bli utskudd på stammen som lett utsettes for hugg fra øksen som hviler i samfunnets hender. 

Så kimen til endring, blir raskt avsluttes fordi frykten for å falle utenfor er så stor og siden vi hele tiden forsøker å skape trygge rom for oss selv på jorden, begrenser vi sjelen samtidig som vi roper etter å få tilgang til mer av vårt eget potensial. Vi søker trygghet mens vi lengter etter frihet og forstår ikke tegnene som gis oss underveis. For i stedet for å utvikle vårt eget tegn-språk, altså etablere en god dialog mellom egoet og sjelen, søker vi i omgivelsene for å finne svar. Men svarene ligger ikke der, responsen vi får vil hele tiden dytte oss tilbake i de etablerte rammene og det finnes ingen utenfor oss selv, som kan tolke oss, det er det bare vi selv som kan ved å utvide vår egen horisont. 

Vi er genuine skapninger, alle sammen og vi har alle de talentene vi trenger for å nettopp lykkes i vår søken etter en høyere bevissthet, altså en inderlig innsikt i hvem vi egentlig er. Alt utenfor oss er skapt for å begrense vår bevegelses-frihet, det er slik den gamle energien har holdt styr på oss, syklusen hvor den rådende kraften har vært å holde oss tilbake. Nå møter vi dette nye, dette som er gjort tilgjengelig for oss slik at vi kan ekspandere og være brøytemannskap for ny energi som igjen vil gi oss rom til å ekspandere. 

Sjelen roper på oss nå, den vil så gjerne ha kontakt og kanskje er tiden kommet for at vi er mange nok som er modige nok til å lytte og endre perspektiv, fra å se verden gjennom egoets begrensninger og gi tillatelse til at sjelen oppretter kontakt. Kanskje vi kan tre inn i hjertets æra nå? Visste dere forresten at det er funnet hjerneceller i hjertet, at det kanskje er sant at hjertet har en egen hjerne?

Jeg skal skrive litt mer konkret om den nye skaperkraften, om det å skape med lys - jeg skal bare trene litt mer først <3

En dans på roser

Dans på roser.jpg

Jeg smiler godt når mennesker gir uttrykk for at de er skråsikre på at mitt liv er en dans på roser, for det er jo ikke slik, ikke er det bare dans og ikke er det bare roser heller, det er så uendelig mye mer enn det - heldigvis!

Helt fra jeg var barn, har jeg fått innprentet følgende utsagn,

«Det handler ikke om hvordan du har det, men om hvordan du tar det!»

Og det har blitt som et motto for meg, sammen med noen andre læresetninger, bruker jeg dette for å navigere meg gjennom alle motbakkene og de utallige snubletrådene som ligger i veien og som jeg selvfølgelig ikke oppdager før det er for sent... Så jeg snubler og faller, møter grøftekanten med nesen først og jeg har ikke tall på alle de gangen jeg har gått inn i noe med gode intensjoner, for å komme ut med drømmene knust. Ikke kan jeg telle alle gangene jeg har havnet i merkelige situasjoner heller. Som i går for eksempel; 

Min gode venninne hadde bursdag og jeg ville besøke henne med en presang. Jeg gikk til den store porten, som forøvrig er av jern og helt ugjennomtrengelig, ringte på, men ingen svarte så jeg bestemte meg for å komme tilbake litt senere.

Men idet jeg snudde meg, åpnet døren seg, som i ren magi rett og slett og jeg vandret med glade steg til inngangsdøren. Men den var låst og porten var selvfølgelig gått i lås igjen så der sto jeg, innestengt bak tunge dører og gjerder av spyd som rakk langt inn i himmelen. Jeg forsøkte alt, men INGEN responderte så da hadde valget mellom å la irritasjonen styre tiden og kreere et nederlag eller jeg kunne ta imot tegnet og se på denne timen som en mulighet til å undre meg litt og se om det dukket opp noen spennende svar. Jeg valgte det siste, jubilanten kom hjem til en morsom overraskelse og en gave hun ble glad for. Jeg ble klokere og fikk en god historie å dele og det er jo det livet handler om for meg - å samle på historier og dele dem med andre. 

Jeg fikk en setning en annen gang også, da jeg hadde gått skikkelig på trynet og ropte på hjelp fra oven;

"I det du snubler og faller, får du svar på det du akkurat spurte om!"

En utrolig irriterende beskjed, men det har vist seg å stemme, gang på gang. For det er når jeg mister kontrollen at kreativiteten slipper hjelpen til. Ikke alltid med åpenbart gode løsninger for kontrollbehovet, men alltid med det jeg faktisk trenger. 

Jeg har vært både oppe og nede, innelåst og utestengt, klatret i trær og nesten druknet, jeg har vært på høyden av en karriere og jeg har mislyktes og stått ruinert tilbake, jeg har følt gode venners støtte, men også opplevd smerten i mange svik, jeg har stått på barrikadene for det jeg tror på og jeg har alltid elsket en god diskusjon, men jeg har også kjent på følelsen av å ha gått alt for langt i mine uttalelser og ønsket meg synkehull å forsvinne i når samvittigheten blir så dårlig at den ikke tåler dagens lys. Og jeg har vært kronisk syk og full av angst, jeg har sviktet mine nærmeste og vært fullstendig utilstrekkelig, jeg har mislyktes igjen og igjen og tenkt at «nå orker jeg ikke mer». 

Men så dukker setningen opp og jeg spør meg selv, hvordan kan du forvalte dette, hva kan du lære, hvilken innsikt får du nå, hvilke emosjonelle muskelgrupper trener du i denne situasjonen, de som gjør deg sterkere i det å ligge nede eller de som lar deg danse for å hente krefter til å reise deg opp? 

Jeg innser at dette har preget oppdragelsen jeg fikk i mitt barndomshjem, jeg forstår at det er dette som har gjort meg modig nok til å følge mine egne drømmer, dette at et nederlag ikke vekker et behovet for å bli liggende i påvente av trøst og en hånd å holde i, men automatisk aktiverer viljen til å "klare selv" og løfte meg selv opp, uansett hvor håpløst det kan virke før jeg har prøvd. 

I min verden er det slik og derfor forundres jeg av andres behov for å nære sannheten om at det helst vil gå galt. For virkelig å kaste tennveske på bålet fokuserer de ikke bare på at deres eget liv har gått i stå, at det er de som ble sveket, at deres drømmer er blitt avslørt som luftige illusjoner, nei, det finnes noe i samfunnet som krakkelerere også og ikke bare i dette landet for hele verden raser utforbakke, alt er mørkt faktisk og alt håp er ute, for verden, for menneskeheten og for den som har valgt å synke inn i nederlagets trygge favn.

Men sannheten er, at i de tilfellene hvor verden faktisk bryter sammen, hvor alt rakner, slik vi har sett det så mange ganger med krig og terror, økonomiske kriser, ".com bobler" som sprekker osv, er det alltid en djevel som reiser seg når alle andre ligger nede, en som ikke hører etter, men som utnytter muligheten som byr seg, som forstår at når alt håp er ute, når alt er mørkt, trengs det lys, masse lys og at det finner en ved å rette blikket oppover. 

Så hvem av oss er det som er i besittelse av den lille djevelen, denne kreative strategen som ikke blir liggende, men som har en irriterende timing og som snur nederlag til en personlig seier?

Det er nok den av oss og den I oss, som ikke deltar i hylekoret som nærer frykten, men som har på seg øreklokker og instinktivt retter seg mot lyset og starter oppstigningen, lenge før de andre har sunget ferdig sin hymne til misnøyen. 

Heldigvis faller vi, heldigvis åpnes og stenges det dører for å hjelpe oss på rett vei, heldigvis er det ulent terreng her vi vandrer, heldigvis finnes det motbakker og nedoverbakker, omveier og kronglete stier, motorveier og merkede løyper og heldigvis har vi alle med oss det vi trenger for å ta oss frem på den veien nettopp vi har valgt.

Men det finnes ingenting i vår avtale med livet, ikke med små skrift en gang, som omtaler nødvendigheten av straff og skyld og skam, det er det vi selv som skaper, helt i tråd med håndteringen av vår egen frie vilje. Den samme viljen som skaper fallet er også den som kan hjelpe oss opp igjen - så hva er det egentlig vi vil, opp eller ned?

Når kjærlighet blir en gjerning

Klokke og blomster 2.jpg

Jeg ser det stadig dette strevet som så mange av oss er fanget i, den slitsomme sannheten vi bærer med oss fordi vi tror at kjærligheten er en gjerning, at det er gjennom vår gjøren vi har verdi. 

Vi er så oppdratt til å gjøre, at vi glemmer å opprettholde dialogen med vår egen væren og bruke stemmen som forsiktig hvisker til oss der inne fra hjertet et sted. Vi har ikke tid, vi har ikke mulighet, vi har ikke kapasitet, lyst eller vilje til å lytte for hvem blir vi da, om vi ikke opprettholder tempoet i hverdagen som gjør oss i stand til å krysse av ting på gjøremåls-listen.

Og det er ikke bare alle gjøremålene som krever oppmerksomhet, nei vi har da forsetter også og nøye planlagte regimer som skal gjøre oss både sunnere og slankere, sikre oss mot sykdom og fordervelse gjennom riktig kosthold og nok fysisk trening. Og bare det i seg selv er jo en egen karrierevei, for rådene forandrer seg hele tiden og forskningen slår i bordet med at kaffe er usunt - nei, sunt er det, vin er skadelig - nei, helsebringende i akkurat tilmålte mengder, at fett er bra - nei, det er absolutt ikke tilrådelig og sukker er fy-fy, alt som er søtt skal elimineres, bortsett fra sjokolade som er så mørk at den smaker dritt. 

Vi skal være gode medmennesker også, mellom alle gjøremålene skal vi stille opp for våre venner, være der for de som trenger det og så skal vi være gode ektefeller, tilstedeværende foreldre og lydige barn for den generasjonen som har gått veien før oss. Vi skal være gode kolleger og utføre våre arbeidsoppgaver med perfeksjon og hjemmene våre skal jevnlig oppgraderes slik at de er tilpasset tidens trender. Da må vi jo bare invitere til visning med jevne mellomrom slik at vi også kan høste anerkjennelse for at vi er oppdatert på gourmet-fronten og samtidig sikre oss en invitasjon når stafettpinnen går videre.

Vi skal jo rekke noen kaffekopper med de samme vennene også, holde oss oppdatert på deres gjøren, få med oss de siste nyhetene i omgangskretsen, sladre litt og mene litt om den ene og andre og apropos nyheter, vi bare MÅ jo gå gjennom alle avisene noen ganger hver dag og de sosiale mediene er det ikke engang nødvendig å nevne, de inngår i hverdagen med like stor selvfølgelighet som innpust og utpust.

Vi skal være passe engasjert i politikk selvfølgelig, sånn for å mene noe om vi blir avkrevd et standpunkt og så kommer den personlige hygienen. Hud og hår må ivaretas, ikke bare innvendig, men utvendig og garderoben er et helt tema for seg selv. Det hjelper jo ikke med full avtalebok om du ser ut som en levning fra forrige sesong.

Og slik kunne jeg helt sikkert fortsatt å ramse opp, det vil liksom ingen ende ta dette fokuset vi har på alt som til syvende og sist ikke betyr så mye, for det er først når vi våger å stille oss selv følgende spørsmål,

«Om dette var den siste dagen, hva ville jeg fylt den med da?»

- vi nærmer oss kjernen av våre egentlige behov for å være. Men hvem blir vi da, om vi bare skulle stille slike spørsmål, hva er vitsen da, hva er meningen om vi ikke kan omsette oss selv i handling, i gjøren, i perfeksjon, i oppgradering, i en evig søken etter det siste, det nyeste, det fineste, dyreste, hvem blir vi om vi IKKE mangler noe og vi står helt alene i møte med oss selv og erkjennelsen av at det bare er 24 timer igjen - hva da?

Personlig har jeg stilt meg dette spørsmålet noen ganger nå og svaret er stort sett det samme og det innebærer ingen av de faktorene jeg har ramset opp tidligere her, ingen faktisk. Det eneste jeg ville fylt de timene med, er så langt unna gjøremålslisten og kostholdsregimer det går an å komme, det handler ikke om omgivelsene i det hele tatt faktisk. Men bare om et nærvær med  de jeg elsker, de som har plass i hjertet mitt og som aldri vurderer meg ut fra hva jeg gjør, men som alltid har vært villig til å akseptere hvem jeg er.  

Kanskje det er tid nå, for å gå oss selv litt etter i sømmene og lage en litt annerledes sjekkliste, en med blomster og gullstjerner på, en liten oversikt over alt det fine vi har i vente denne dagen vi har til rådighet også kan vi nyte det vi har opplevd når kvelden kommer og anerkjenne at jammen ble det ikke plass for mye glede i dag også.  

Og det betyr jo ikke at vi skal avslutte alt og flytte ut i skogen for å søke væren og finne kjærligheten, helt alene. Vi skal ikke skape så store endringer i det hele tatt, men heller kjenne etter om det faktisk er slik vi ønsker å leve, sjekke av fra tid til annen om det kanskje er på tide med noen små justeringer for å komme litt mer ajour i det indre og kanskje legge fra oss noen bekymringer vi misbruker nettene med å prosessere.

Og til deg som kjemper akkurat nå, med hindringer som overmanner deg eller motbakker du ikke tror du er i stand til å ta fatt på; Jeg heier på deg her fra sidelinjen for selv om jeg ikke kan forstå hvordan du har det, så sender jeg deg en stor dose respekt for ditt slit og litt kjærlighet fra kimen av min væren <3

 

 

Er det lov å ha det bra?

fantastisk båt 1.jpg

 

Det kan syne som om vi tviler på det, som om vi strever mot det å ta vare på oss selv og tilfredsstille egne behov fordi vi ikke aksepterer at det er en menneskerett og være lykkelig, som Dalai Lama sier det så vakkert. 

Men hvor er det det oppstår, dette behovet for å trosse oss selv og se på smerte som mer verdifullt enn nytelse, hva er det som gjør at det vi lengter etter, det vi drømmer om, ikke har like stor verdi som det å mestre den krevende hverdagen. Er det kanskje fordi vi tror at vi er her for å lære, for å mestre, for å utvikles gjennom vår oversettelse av at bibelsitatet; «Som dine dager er, skal din styrke være», betyr at styrke er noe vi oppnår ved å ha det mest mulig vanskelig.

Og kanskje har det vært slik, kanskje har generasjonene før oss, vært nødt til å gjennomgå nettopp store utfordringer for å finne sin plass «her nede», men kanskje vi kan tillate oss og prøve ut en annen metode og i større grad basere oss på tillit og litt mindre på frykt?

Hele vårt sosiale og kulturelle ståsted er basert på frykt, det er slik makt har fått en så stor betydning her hos oss, det at vi underkaster oss, stammer fra en innlært sannhet om at vi ikke gode nok og at vi trenger noen som undertrykker oss slik at vi kan være trygge. For bare vi følger spillereglene, er det trygt og vi får være med i gjengen. Men når vi ikke trives i gjengen lenger, når vi er lei av å bøye hodet, når vi kjenner en kime av denne følelsen av å fortjene noe mer, hva da?

Det er da vi blir helt umulige, eller som en journalist spurte meg en gang; «Du er ikke redd for å falle utenfor samfunnet da, når du er som du er?» Et helt idiotisk spørsmål, for jeg er også samfunnet og faller jeg utenfor, blir samfunnet med for de kan ikke utelate meg, forlate meg eller neglisjere meg. Jeg ER samfunnet og dytter og drar i rammene for å gjøre rommet litt større slik at det blir plass til mye mer "annerledeshet" siden normalen er gått ut på dato!

Det er jo ikke til tross for noen fall og sårskader, jeg er verdifull, det er jo nettopp fordi jeg har våget å gå utenfor komfortsonen at jeg har verdi, det er jo fordi jeg har trosset frykten jeg er blitt den jeg er blitt og absolutt ingen skal noen gang igjen få hente meg tilbake til det regimet som vi blir underlagt fordi vi er redd for å trossse forventningene. 

Vi har strevet og vi har slåss langs den veien vi har gått, men det er ikke kampene som har rustet oss til et godt liv, det er det at vi reiste oss igjen som bærer styrken frem i oss, men hvor mange ganger skal vi falle for å lære? Kanskje trenger vi det ikke mer, kanskje er vi sterke nok til å gå med stolthet fordi vi mester å gå oppreist og anerkjenne at vi fortjener å ha det bra. 

Jeg merker dette fenomenet når jeg har vært borte en stund og kommer hjem til Norge. Siden jeg er svært interessert i andre mennesker, stiller jeg alltid et velment spørsmål om hvordan de har det og da starter det, raset av fortellinger om dramatikken som har utspilt seg siden sist vi så hverandre. De trenger ofte mange ord for å gjøre seg forstått og de liker følelsen av at noen virkelig lytter, så de tar den tiden de trenger og jeg lytter, ikke bare med ørene, men med hele meg fordi jeg er interessert. Ikke så mye i historiene de formidler, men jeg søker å forstå årsaken til at de gir dramaet så utrolig mye næring. Så er de høflige etter hvert og spør hvordan jeg har det og svaret mitt er; «Fint!», og da blir det stille, øredøvende stille en liten stund før de igjen vender fokuset tilbake til seg selv for å fylle tomrommet med mer av sitt eget. 

Jeg undrer meg over dette, for hvorfor er det ingen som spør hvordan det er å ha det fint?

Kanskje tillegger vi det ikke stor nok betydning, kanskje tror vi at det er kun gjennom historier om nederlag vi fanger andres interesse eller kanskje er det rett og slett fordi det å ha det fint er et så ukjent konsept at de ikke engang forstår begrepet?

Det betyr ikke at jeg skal bli med på det gamle spillet mer, personlig er jeg ferdig med å ha det dårlig, jeg er blitt venner med frykten og jeg er takknemlig fordi jeg har en god alliert i ensomheten også. Det er jo alene jeg finner den egentlige styrken min, den som kommer til syne når jeg ikke lenger er underlagt andres påvirkning, det er da jeg kan avsløre hvordan jeg skal leve for å ha det bra.

Vi omgir oss med så mye støy at den indre stemmen drukner i all informasjonen som kommer utenfra og dess mer vi retter fokus utover mot å være oppdatert i det ytre, dess mer ensomme blir vi i det indre. Vi gir oppmerksomhet til det vi vil skal vokse og for å navigere oss frem mot det vi virkelig vil, trenger vi å bli kjent med våre egentlige behov. Også er det opp til oss å tilfredsstille disse slik at vi kan svare "Fint", når andre spør hvordan vi har det. Det ligger en uendelig stor frihet i det å slippe ansvaret for å fylle tomrommene mellom oss med historier om nederlag, det forteller jo egentlig bare om frykten vi har for å reise oss opp, det er jo derfor vi ligger der nede og nærer oss på dramatikken. 

For frihet medfører ansvar, men det skal jeg skrive om en annen gang :-)

Så kjære alle dere; det er lov å ha det bra, det er en tid for alt og for oss som har kjempet en stund med å vikle oss selv ut, er det kanskje tid for å vikle oss inn i noen myke rosenrøde skyer og bare nyte at livet er så uendelig vakkert når vi har åpnet det indre blikket. Vi vil nok trenge noen påminnelser for å huske hvordan vi skal leve for å kjenne at livet er godt og derfor er det så fint når vi er mange som kan inspirere <3

Emosjonelle roteskuffer

fantastisk liten .jpg

Det er så mye snakk om rydding nå, om metoder for å skape orden og struktur på de materielle tingene våre og jeg er en av dem som alltid har hatt brettekanter på det meste, både i det ytre og i det indre, men ikke nå…

Jeg har for eksempel en kommode med mange skuffer hvor jeg har arkivert følelsene mine, sortert etter årsak og virkning med undergruppene årstall, sanser og i noen tilfeller billedbevis. Men det var før! Nå er det som om noe eller noen har tømt ut alt, ødelagt systemet og etterlatt kaos når at ble kastet tilbake og ikke bare det, for jeg kan trekke en parallell til sokkedyret som bor i vaskemaskinen også, det som slipper ut bare halvparten av alt som egentlig er i par. Ingenting stemmer lenger og når jeg skal ta dem i bruk, følelsene altså, er det ingenting som naturlig hører sammen lenger og forutsigbarheten er erstattet av et latterlig overraskelsesmoment. Jeg er blitt en merkelig utgave av meg selv og heldigvis har jeg sko på, så ingen ser at jordingen min skriker i alle regnbuens farger.

Det river og sliter i perfeksjonisten i meg, jeg kan da ikke fremstå slik, for hva vil omgivelsene si, hvordan vil jeg bli oppfattet når jeg ikke lenger klarer å holde orden på mine egne følelser, men bare kan vise meg frem som et møbel fullt av rot?  

Rotet er der enten det handler om det indre eller i det ytre for uansett hva jeg opplever, er ikke responsen slik den var. Spillereglene som jeg før behersket, fungerer ikke lenger og det blir svært tydelig i møte med andre mennesker som fortsatt kjenner spillet og gjør som VI alltid har gjort, mens jeg plutselig faller jeg ut og kjeder meg uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor. Det er ikke fordi menneskene kjeder meg, men fordi jeg opplever at alt som er velkjent er helt uten magi. Det er det samme med de rutinene jeg har i mitt eget liv, de som har fungert og som har gitt meg god fremdrift tidligere, virker plutselig mot sin hensikt og vekker irritasjon i stedet for tilfredshet, motstand i stedet for bevegelse, stillstand i stedet for progresjon. 

Ingenting passer lenger, jeg passer ikke og derved passer jeg heller ikke inn. Alt som før var forutsigbart og trygt og som beskyttet meg, er blitt en begrensning jeg ikke lenger kan overse eller leve med for det gir meg pustebesvær. Jeg klarer ikke holde fokus på hva som er mitt og hva som er andres en gang, orker ikke en eneste intellektuell vurdering lenger og selv små ting utløser følelsen av å være under vann og instinktivt søke bort og opp mot overflaten for å få luft.

Jeg har lurt på om jeg skal rydde i skuffene, om det kanskje blir bedre om jeg organiserer litt, men jeg vet jo at det ikke går, for jeg skal ikke videre inn i perfeksjons-land, jeg skal ut og fange regnbuer og da trenger jeg strømper som passer, som lar meg huske at jeg skal leke og ikke ordne så mye mer.

Nå betyr ikke at det er enkelt dette å slippe kontrollen og akseptere rotet der inne, anerkjenne at følelsene som før beskyttet er forandret til fragmenter som danser rundt på leting etter nye bruksområder og belønne oss selv for kreativiteten som oppgraderer også emosjonene til en høyere bevissthet.

Så får vi leve med litt større grad av ærlighet, ikke som i en dans med egoets behov for å holde andre nede, men med hjerte-stemmens vakre påminnelse om at vi er blitt sterke nok til å snakke sant om oss selv. Og når vi møter andre med like fargerik jording som oss selv, vet vi at vi har møtt en vi kan trene sammen med, uten frykt for represalier. For når rausheten råder mellom oss, slipper leken til og da kan vi være litt som han karen i illustrasjonen her og le godt av oss selv når vi haver i merkelige situasjoner. 

Humor er bra når det er rot i de emosjonelle skuffene, det er som når vi oppdrar et barn som oppfører seg så utenfor rammene at vi sliter med å holde latteren tilbake selv om vi vet at det er den stødige og strenge stemmen som er nødvendig... ;-)

 

 

Tomt og kaotisk på en gang

IMG_2939.JPG

 

Jeg vet jeg ikke er alene om å ha det slik, vi er mange som opplever tomhet og kaos på en gang, men hvordan er det mulig, eller er det ikke det, kanskje det er noe riv ruskende galt med oss? 

Tomhet og kaos er to ytterpunkter som sjelden møtes, men når de gjør det, blir hverdagen vanskelig og det virker ikke som det er forbigående en gang, dette fenomenet, det varer og varer og blir ekstra utfordrende når vi ikke kjenner noen som har det på samme måte. Så blir vi sittende helt alene og føle oss utenfor, eller er det kanskje akkurat nå vi er i ferd med å komme innenfor?

La oss ta det hele et steg tilbake, sånn til for noen år siden hvor vi første gangen merket at «noe» var i ferd med å endre seg, den gangen drømmene ble litt annerledes og hvor hverdagens gjøren plutselig ble mer slitsom enn normalt, den dagen vi oppdaget at vi ikke mestret samværet med andre like godt lenger og hvor vi kjente på et stort behov for å trekke oss tilbake, søke stillhet fordi omgivelsene plutselig ble så støyete. Den dagen kroppen ikke fungerte helt som før, den dagen vi våknet til en lengsel, så sterk at den skapte en fysisk smerte i hjerte-regionen, den dagen vi innså at vi ikke lenger kunne leve som vi hadde gjort, den dagen vi gjenoppdaget en indre stemme der inne, som ikke ville holde kjeft lenger, men som snek seg ut i systemet og sa at «nok er nok» og vekket kontakten med det store spørsmålet; «Hva er egentlig meningen med dette livet…»

For noen av oss skjedde dette for lenge, lenge siden, for andre oppsto det i forrige uke, men uansett har vi en felles erkjennelse at vi trenger forandring, at livet slik vi lever det i dag, ikke er nok, ikke tilfredsstillende, men forekommer oss som en rekke med handlinger som ikke lenger gir mening. 

Felles for oss er det også at vi begynner å stille spørsmål til vår egen eksistens, vi klarer ikke lenger å følge strømmen, men blir plutselig bevisst på at det er noe mer, mye mer som skal oppleves også kommer frykten for at det er for sent, at vi er blitt for gamle, at vi har mistet en mulighet, at vi rett og slett ikke har en sjans i havet for å gjenopprette balanse igjen, for livet er så tilrettelagt i et spor at det nærmest synes umulig og skifte kurs. For hva med familien, barna, vennene og jobben, hva med lånet og banken, hva med ansvaret jeg tross alt har påtatt meg i samfunnet, hva med reglene og holdningene jeg har brukt et helt liv på å etterleve, hva med økonomien, jeg trenger jo penger for å leve"og hva med kjærligheten, jeg trenger jo noen å dele livet med, jeg kan jo ikke risikere og bli stående alene, spesielt ikke nå hvor jeg er så utrygg. 

Så da gjør vi det eneste vi kan, vi klamrer oss fast til alt vi tror oss avhengig av for å være trygg her på jorden og slik blir den indre knuten strammere og strammere, mens lengselen etter å slippe fri, blir mer og mer intens. 

Det er da det oppstår, møte mellom tomhet og kaos, for inne i oss er det plutselig helt tomt, men utenfor er det fortsatt like mange faktorer som påvirker oss. Faktorer som før kom i en nogenlunde ordnet rekkefølge, men som nå er som brikker i et puslespill hvor bildet ikke lenger er lagt, men består av en drøss med utsnitt som hopper og spretter rundt. Så ikke skal vi bare legge brikkene på riktig plass igjen, vi må lete etter dem først, fange dem og bringe dem tilbake, før vi kan skape bildet på nytt, men det går ikke det heller for motivet er ikke det samme og bruksanvisningen er blitt helt ubrukelig. 

I dette møte mellom et helt nytt motiv, et tomt format som vi skal skape, fungerer ikke lenger de gamle reglene, de velkjente sannhetene, rutinene, de trygge faktorene som gjorde at vi kunne klamre oss fast i det vante, det kjente, det vi engang var så flinke til å kontrollere.

Det tomme rommet symboliserer de nye potensialene, svarene på de store spørsmålene vil begynte å stille for litt siden, kaoset er rotet som oppstår når vi forsøker å presse dette nye inn i det gamle formatet, det fungerer ikke. Bildet er helt annerledes og brikkene har endret form og den eneste bruksanvisningen vi har, er den som finnes i drømmene våre. Det er dette som skaper lengselen, den intense følelsen av å mangle noe, lengselen etter en gjenforening med noe vi har mistet, noe vi har lagt fra oss et sted og ikke klarer å finne igjen. 

Så oversetter vi dette vi leter etter, med gamle faktorer og tror at det er penger vi mangler, venner eller en kjæreste, nye klær eller mer plass rundt spisebordet, te-lys holdere eller noen nye puter som kan friske opp det utdaterte interiøret og omgivelsene hjelper oss med å forsterke troen på at det tapte er noe eller noen som vi kan skaffe oss om vi bare ber intenst nok. For kanskje det blir bedre med ny garderobe eller om vi skifter ute en velkjent partner, om vi spiller på lotteri kan det jo være at vi får alle de pengene vi trenger for å døyve den indre smerten. Omgivelsene spiller med, handelstanden har god nytte av vårt fokus på våre manglende materielle verdier og det er ikke tvil om at også nye kjærester finnes, bare vi logger oss inn og betaler en liten avgift på matching-sidene på det store internettet. 

Nå skal det sies at jeg har hørt mange rørende historier om kjærlighet som fantes bak et tastetrykk og jeg liker puter og lys, jeg liker spisebord og nye venner også, men det døyver ikke smerten min, det holder den bare litt på avstand, for når lysene er slukket og mørket faller på, hjelper det ikke med en sengepartner for inne i meg er jeg fortsatt alene i møte med erkjennelsen av at jeg lengter etter noe jeg ikke har…

Det er et stort skifte vi går gjennom nå, en fase hvor vi er en del av evolusjonsprosessen som ikke bare påvirker livet på jorden, men som også er et ledd i en uendelig stor sammenheng av faktorer som også endrer karakter og skifter plass. Vi er forberedt på dette, vi valgte å være her akkurat nå, alle vi som våkner av vår egen lengsel og blir påminnet om at det er noe mer, noe mye større som vil inn i livet vårt, noe vi ikke kjenner rekkevidden av, noe vi ikke kan sette sammen i det bildet vi har skapt oss av virkeligheten, noe som får alt som gjorde oss trygge til å fremstå som et fengsel. For vi lengter etter frihet nå, frihet til å leve ut mer av dette såkalte potensialet, dette som har våknet i oss og som ikke lar seg holde tilbake, uansett hvor hardt vi forsøker. Dette som gjør oss syke og helt utslitte i møte med et handlingsorientert hverdagsliv som før fungerte helt utmerket, som faktisk ga mening, men som nå gjør oss makteløse. 

Vi er ikke alene, vi som kjenner på tomhet og kaos samtidig, det er ikke noe galt med oss vi er bare litt tidlig ute og vi har det til felles at vi har valgt å gå foran og vise vei for de som kommer etter oss, de som trenger inspirasjon for å skape den nye virkeligheten, den hvor vi til slutt vil være fri for alle heftelser, fri for det som hindrer lyset og kjærligheten i å skinne rent og klart i oss alle. 

Men først er det tomhet, akkurat som når et stort skip skifter kurs, da står det helt stille en stund inntil motorene igjen gir fremdrift, men da i en helt annen retning enn før, landskapet er totalt forandret og destinasjonen er et ukjent sted vi aldri før har vært. Så er det opp til oss å la brikkene fly litt i fri dressur mens vi snur og ha tillit til at det har en mening, at alt vil falle på plass når vi gir oss selv tillatelse til å drømme om det vi faktisk ønsker oss. Ikke fylle hverdagen med tvil, men trene på vår egen tro, kjenne oss takknemlige for at vi valgte å leve her på jorden akkurat nå i denne usigelig spennende fasen, hvor alt som var blir satt på prøve, mens vi utforsker en helt ny måte og leve på.

Det er vi som skaper den nye tiden, det er vi som våger tomrommet som skal fylle det med helt nye faktorer og det som var, vil for alltid være en del av vår historie, men det er en ny bok som skal skrives nå og tenk så spennende det er å se hva som kommer til å skje med oss, for hvordan vil gå med hovedpersonen, vil hun eller han mestre dette nye, vil drømmene bli virkelighet, kan det umulige faktisk være mulig, blir det slik vi tror bare tvilen forstummer…?

Vi er fremme

 Finnmarksvidda våren 2017

Finnmarksvidda våren 2017

I de siste ukene har jeg vært hjemme i Norge for å holde foredrag og kurs flere steder på østlandet. Det er helt nytt for meg dette, jeg har aldri tatt med meg noen på en slik reise før og jeg kjenner en dyp og inderlig takknemlighet for at noen våger seg ut i dette ukjente landskapet sammen med meg. Den kommende helgen skal jeg til Skien og er spent på om det samme skjer der, som har skjedd på de andre stedene, nemlig at deltagerne konkluderer med at de sitter igjen med en følelse av lettelse. Gjør de det, har jeg oppnådd det jeg ønsker meg mest av alt, å inspirere andre til å våge seg ut av komfortsonen og kjenne at livet kanskje ikke er så vanskelig som vi tror, for vi blir det vi tror på, det er vår egen tro som skaper vår opplevelse av virkeligheten. 

Det er som om vi er fanger i den tre-dimensjonale virkeligheten hvor tiden er linjær og hvor rommet er så tydelig definert at det er krevende å bevege seg utenfor de etablerte sannhetene og derved bestride denne virkelighetens begrensninger.  

De fleste som kommer på kurs, ønsker noe mer fordi de kjenner at det er noe der inne som de ikke helt får tak i, noe som sprenger på, men som skaper et undertrykk i stedet for et nytt forløst uttrykk. Det er ikke fordi vi er for små at vi opplever dette, men fordi vi er blitt så store at vi trenger større plass, rett og slett. Det betyr ikke at vi skal dytte andre bort for å få det vi trenger, vi skal ikke kjempe oss frem til en plass i solen, vi skal ikke vokse ved og holde andre nede heller, men vi skal stå så stødig i våre egne intensjoner at vi overgår våre egne begrensninger, egoets frykt for å ikke være god nok, skal rett og slett bestrides. For sjelen er god nok og vi vet det, vi vet at vi er verdifulle, vi vet at vi har en sterk og ren hensikt med og være her på jorden, men vi skjønner ikke hvordan vi skal gi det en form som identifiserer dette nye i oss. 

Og akkurat dette med form er utfordrende, fordi den eneste formen vi kjenner er den vi tror på, den som allerede er etablert, anerkjent og godkjent. Vi er så vant til å fokusere på nettopp form, at vi mister innholdet, men når vi oppdager at det er noe der inne som ikke får plass, entrer vi et ukjent territorium, for hva vil skje med meg om jeg bryter ut og lager mine egne regler, skaper min egen form og bryter ut av den linjære tiden for å søke et perspektiv som er større, mye større enn det jeg kjenner fra før? Hva skjer om jeg mister fotfeste, hva skjer om jeg gir slipp på alt jeg tror på, hva om jeg våger og se at alt henger sammen, at tiden ikke går i to retninger, men at den råder over alt som er, som har vært og som kommer til å bli? Hva om alt i denne dimensjonen er en illusjon, hva om alt som eksisterer kun har form fordi vi tror på nettopp den formen, hva om denne virkeligheten egentlig kan være slik jeg drømmer om, hva skjer med meg om jeg ikke har problemer lenger, men innser at alt som skapes i mitt liv, er skapt av meg og bare meg og om det er slik, hvordan ville jeg at livet mitt skulle være om alt var mulig?

Mange tror at det å mestre en større åpenhet for større virkeligheter, gjør livet enklere her på jorden, at det å være spesielt sensitiv vil gjøre oss lykkeligere. For meg er det ikke slik, for uansett hvor åpen jeg er, hvor intens kontakten er med andre dimensjoner, kan jeg ikke nyttegjøre meg mer av dette, enn det jeg har plass for i min tilstedeværelse i materie. Det er jo her jeg har valgt og være og alt annet er inspirasjon jeg trenger for å oppnå stadig større bevissthet om mitt eget potensial for eksistens og samhandling her hos Moderen. Og om jeg blir så "spirituell" at jeg overgår alt dette jordiske, trenger jeg jo ikke lenger være her... 

Jeg kaller disse kursene for trening i mediumskap og det er fordi jeg tror vi alle har denne evnen til å bevege oss mellom dimensjonene. Det er ingen teknikk, ikke skremmende eller vanskelig for alle som drømmer, som reiser om natten, har evnen til å overgå tiden og rommet. I drømmene opererer vi allerede utenfor mange av de begrensningene som eksisterer i den fysiske virkeligheten og da er vi jo der, i kontakt med de potensialene vi er så redde for å forløse her på jorden. Men kanskje vi kan leve ut nettopp drømmene våre her, kanskje det umulige er mulig, bare vi tror på det, tror på at alt er en illusjon som vi gir form, helt i tråd med det potensialet vi ønsker og forløse og oppleve her og at resten bare handler om trening?

Jeg har ikke så mange svar, men jeg har et hav av herlig spørsmål og jeg er ikke så opptatt av å vite lenger, jeg liker å vite at det finnes så uendelig mange hemmeligheter som gjør at jeg kan bevege meg friere enn noen gang før, at jeg kan gi tillatelse til at stadig nye impulser strømmer inn og gir meg helt nye vibrerende toner som utfordrer troen min. Jeg tviler ikke lenger så veldig og jeg har det ikke så travelt heller, jeg skal jo ikke rekke annet enn døden uansett.

Jeg vil leve med en form som passer mitt innhold, som i en væren som strømmer ut i gjøren. I den nye energien, den noe høyere frekvensen som finnes tilgjengelig for oss nå, kan vi starte med væren og overgå gjøren i sin velkjente form. Det starter med en dose egen-kjærlighet som strømmer ut fra oss og plutselig blir hvile og handling er det samme, det er bare bevegelser som har ulik rytme. Så blir vi ikke så slitne, verken av å holde fast eller av å gi for mye ut, vi fyller på og tapper ut som i en helt naturlig bevegelse, slik alt liv gjør det, her på jorden. 

Jeg tror vi er fremme nå, at vi ikke trenger flere krevende prosesser for å sette den nye frekvensen i bevegelse, det eneste som kreves av oss, er at vi våger å gi slipp på det vi tror oss avhengig av, det som er velkjent og trygt for oss. Når vi slipper taket i det vi er redd for å miste, når vi ikke fokuserer på alt vi mangler og i stedet ser vår egen overflod, da er vi fremme og nye dimensjoner åpenbarer seg for oss, helt automatisk. Vi trenger ikke så mange teknikker og avanserte systemer for å mestre det, vi kan rett og slett navigere etter våre egne behov, bare frykten for å mislykkes legges til side. Vi ER allerede i ny energi, spørsmålet er om vi våger og utforske det ukjente landskapet som har plass for mer av det vi allerede er!

Jeg fikk følgende sitat for litt siden; 
"Tro kan ikke flytte fjell, det er den som bærer troen frem som flytter fjellet!"

Og gjennom denne innsikten innså jeg at det handler om ansvar, om å ta ansvar for det vi tror på og ha tillit til at vi mestrer det som skjer med oss når fjellene som har gjort oss så trygge, flytter seg og utvider landskapet vi beveger oss i. Jeg tror det er enkelt og jeg tror kursdeltagerne også har kommet i kontakt med lettelse, nettopp derfor. Vi er ikke her for å operere alene, vi er her akkurat på dette punktet, nettopp for å bevise at vår opplevelse av virkeligheten er usedvanlig større enn vi før trodde. Så stor er den, at det som var et problem i går, er visket ut av dagen i dag. Også er vi ikke alene på denne reisen, stadig møter vi nye medpassasjerer som vil dele og så blir det en raushetens tid dette, fordi vi har nok å gi og mot til å ta imot. 

Spiritualitet - vår tids religion

 Sienna

Sienna

 

Jeg leser og forsøker og finne gode oversettelser av ordet spiritualitet og ser at det har mange betydninger og ikke alle er helt sammenfallende. Språkrådet ber tydelig om at vi ikke blander åndelighet og spiritualitet for eksempel;   

«Det finnes det en dyp historisk forbindelse mellom ånd(e) og spiritus. Det handler om noe luftig og gjerne hellig som til og med kan blåses inn i mennesker (jf. inspirasjon, opprinnelig ‘innblåsing’). Åndelighet og spiritualitet har hatt et langt samliv i språkhistorien, og i Ordbog over det danske Sprog finnes spor av bredspektret spiritualitet: ‘det at være af åndig natur; åndeligt liv; åndrighed’. Men det betyr ikke at det er lurt å bruke spiritualitet og åndelighet helt om hverandre i dag! De har utviklet særbetydninger i ulike språk. For å sette det helt på spissen: Det finnes også en eldgammel sammenheng mellom det latinske -pir- i inspirasjon og det nordiske fis, men ordene har skilt lag, og disse luftige begrepene befinner seg nå i hver sin ende av den menneskelige erfaring.»

Smiler godt når jeg leser og innser at vi mangler noen ord i språket vårt nå som vi utvider vår egen horisont. Vi blander og mikser, vi lager helt nye ord og omdefinerer kjente begreper i et forsøk på å uttrykke våre opplevelser, både overfor andre og oss selv. Ord som potensial og energi har plutselig fått en ny betydning, dimensjon og intuisjon er blitt en del av dagligtalen og magefølelse, som før var det nærmeste vi kom et ord om følelser, er blitt nærmest utdatert. Dette gjelder ikke for alle selvfølgelig, men er velkjent for oss som er opptatt av å vikle oss selv ut eller utvikle selvet, eller bedrive selvutvikling.

For en tid tilbake fikk jeg en melding fra en som ønsket min oppmerksomhet og han beskrev seg selv gjennom og fortelle meg at han hadde fått en beskjed fra en navngitt veileder om at han var 56% spirituell. Jeg falt litt av der og forstår fortsatt ikke helt hva han mente, men jeg forstår at noe har gått litt i ball et sted, for vi kan vel ikke være annet enn 100% spirituelle noen av oss, vel og merke dersom vi velger å forholde oss til den latinske opprinnelsen av ordet spiritus som betyr pust. Men om vi oversetter det engelske ordet spirit til norsk, får vi ordet ånd som igjen er en del av ordet åndedrett som store norske leksikon beskriver som respirasjon, altså en samlebetegnelse for det sett av mekanismer som inngår i utvekslingen av oksygen og karbondioksid mellom en levende organisme og dens omgivelser.

Og slik kan en holde på med alle disse ordene som har blitt så viktige for oss når vi nå forsøker og forstå dette som er så nytt at det ikke var ingredienser i morsmelken vår. Vi skal utforske på egen hånd og samtidig skal vi formidle alt dette nye til andre som er ute i samme ærend, det blir lett litt uoversiktlig det der, for betydningen av ordene vi bruker er gjerne svært forskjellig og misforståelser oppstå rett og slett fordi vi mangler et vokabular som knytter oss sammen, et språk som er fundamentet for samhandling er på jorden slik det var Latin som skapte Romer-riket, slik skal også vi bygge noe nytt ved hjelp av 26 små tegn som kan settes sammen i det uendelige.  

Som de religiøse skriftene er enkeltmenneskers personlige oversettelse av muntlige fortellinger som har gått fra munn til munn. De som behersket skriftspråket ble budbringere og fordi ordene ble nedtegnet på papir, ble det sant. Så var det opp til den lesekyndig og igjen tolke disse ordene og formidle dem fra et opphøyet sted slik at massene kunne både se og høre dem og innse at sannheten alltid kommer fra oven.

Jeg henvender meg nok en gang til Store Norske leksikon og finner følgende beskrivelse av begrepet religion; 

«Religion er uttrykk for menneskenes holdning til det de anser for å være den egentlige virkelighet og de grunnleggende verdier i tilværelsen. Vanligvis forutsetter også religion at denne virkelighet og disse verdier er knyttet til en dimensjon i tilværelsen som går ut over, eventuelt er radikalt forskjellig fra, hverdagens håndgripelige tilværelse.»

Det er jo som å lese om oss dette, vi som er såkalt alternative og som forsøker og finne frem til verdier som overgår hverdagens håndgripelige tilværelse. Og så langt er alt bra, men det er før noen ønsker og heve seg selv opp fra oss andre og begrepet makt kommer inn i bildet - igjen. Dette prinsippet som kun eksisterer om det finnes frykt. For om ingen er redde, om ingen underkaster seg, forvitrer makten og det eneste som står igjen der oppe, er et såret ego som har lett for å snuble og falle. 

I enhver sammenheng hvor mer enn 15 individer skal samhandle, trenger vi et hierarkisk system for å skape oversikt, ro og orden. Både mennesker og dyr har til alle tider forstått dette, men mens det i dyrenes verden er lederens ansvar for å lede flokken til mat og et trygt sted og hvile, er den som troner på toppen hos den menneskelige rasen, den som evner å spre mest frykt og som har et ego stort nok til å mestre både språket og spillet.  

Robert A. Dahl beskriver makt på følgende måte; 

«A har makt over B i den grad A får B til å gjøre noe han/hun ellers ikke ville gjort.» Her betegner A og B aktører som kan være individer, grupper, organisasjoner eller stater.

Og mer presist beskrevet av sosiologen Max Weber: «Makt betegner enhver sjanse til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, også på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på.»

Og her er vi ved sakens kjerne, for som i alle nye prosjekter, famler vi litt i starten og er derfor instinktivt redd for hvordan dette skal gå. Det er da vi griper etter noe som kan gi oss kontroll og i stedet for å konsultere hjertet, bruker vi den analytiske delen av oss for å minimere risiko. Og det er her vi står nå, ved en skillevei hvor vi kan velge og følge etter noen som tilsynelatende har mestret spillet og som derved kan ta gode beslutninger på våre vegne. Vi gjør det både når vi henvender oss til høyere makter, til skjebnen, Gud eller andre usynlig hjelpere og vi gjør det i denne materielle virkeligheten. Men i saker som omfatter vår egen utvikling, finnes det ingen utenfor oss selv som kan ta ansvar for oss, og nettopp ansvar er nøkkelen til å få den hjelpen vi trenger. For når vi selv tar ansvar for hva vi vil, hvor vi vil og på hvilken måte, vil vi få det vi trenger fra alle hold, for vi er jo aldri egentlig alene, men ensomme mens vi trener på å bli helt enestående.

Det finnes altså ingen utenfor oss selv som kan gi oss indre fred, det hjelper ikke uansett hvor hardt vi forsøker og legge ansvaret et annet sted enn hvor det hører hjemme - hos oss selv. Det leder oss bare til utgangspunktet hvor vi plasserer noen som er sterkere enn oss på toppen og hvor vi som undersåtter aldri kan bli sterkere enn de vi ser opp til. Det gjør oss bare til å følge i fotsporene til fortidens kirkegjengere om vi lar alternativmesser bli vår tids katedraler og uansett hvor mange Guder vi finner der, oppstår det bare kaos når vi skal huske hvem som brukes til hva....  

Som i alle andre religioner, ligger det også her noe godt i bunnen, nemlig et ønske om å komme til himmelen, oppnå Nirvana, eller andre tilstander hvor vi er befridd fra de jordiske heftelser. Men hvorfor kom vi da hit til Moder Jord, om hele reisen handler om å være et annet sted? 

Vi kaller det bevissthet, vi har lært og tro at bevissthet er noe vi oppnår når vi mestrer og løfte oss selv opp fra den jordiske tilstedeværelsen og sånne som meg, som evner å være tilstede mellom dimensjonene, får en enorm status, fordi vi har noe de andre ikke har. Men vi har ikke det, vi har bare et talent for å være mer bevegelige, mer åpne og mens noen lærer denne dansen underveis, er det andre av oss som aldri har stått stille og som derved ikke helt har forstått at det er noen forskjell på her eller der, det er det samme, det handler bare om perspektivet vi skaper ut fra og hvor solid vi har plantet bena på bakken. 

Jeg vet at mange mennesker undrer seg over dette at jeg påstår at jeg ikke er alternativ, at jeg ikke tilhører den menigheten, men det er rett og slett fordi min opplevelse av virkeligheten ikke er et alternativ, det er autentisk. Og den er min, helt personlig, helt individuell og det er derfor jeg har gått så store deler av distansen alene, nettopp for å finne min vei, mitt lys og heldigvis ingen sannhet enda, men jeg begynner og mestre undringens kunst og frykten er borte, for hvor galt kan det gå når det jeg strekker meg etter, allerede finnes i meg?

I selvrespektens navn ønsker jeg ikke å være andres lys, jeg ønsker og være mitt eget og i stedet for å gjøre et forsøk på å lære andre mine dans, opplever jeg at gleden ligger i å se andre mestre sine egne trinn for da kan vi danse sammen, i samme rytme, men fri i bevegelsene. 

Altså er jeg ikke så bevandret i det såkalt alternative miljøet, men jeg har skuet inn i det og har kjent på følelsen av at jeg ikke blir løftet opp når jeg entrer rommene hvor de søkende samles, men heller sitter med en følelse av å være omgitt av mennesker som kjemper for å holde seg flytende. Med alle de velkjente virkemidlene, kriger de imot hverandre for å ha den beste plassen i rommet og de går ikke av veien for å bruke makt når kjemper for å beholde sin egen posisjon. De gjør ikke noe galt, og jeg betviler ikke individenes såkalte ønske om å hjelpe andre, men jeg betviler motivet som ligger bak, for er det egoet som ønsker og sole seg eller er det slik at sjelen har et behov for å skinne sterkere enn andre?

Og felles for alle de etablerte verdensreligionene, har lyset et eller flere navn så det er ikke så rart at vi lar oss lure til å tro at det også i denne vår søken, finnes vesener som er kommet til jorden for å lyse fred over oss om vi bare gjør som vi blir fortalt, underkaster oss «den eneste sannhet» og følger systemene som vil kunne løfte oss opp til stadig høyere «levels». 

Utfordringen i dette er at vi i vår egen søken, ikke kan gå i flokk, det strider mot nettopp prinsippet i personlig utvikling og det ligger i ordet, dette at utviklingen er helt personlig og uansett hvor langt andre har kommet, kan de aldri ta oss med på vår vei, bare sørge for at vi går deres. Og dersom vi ikke er redde for å mislykkes, men har tillit nok, føler oss gode nok og stoler på vår egen lengsel, vet vi at vi vil komme dit vi skal, men også at deler av veien skal vi gå alene. 

Stadig kommer jeg i kontakt med mennesker som søker, akkurat slik jeg gjør det, og når vi møtes gjenkjenner vi hverandre i den lengselen som driver oss fremover eller bakover, oppover eller sidelengs. Retningen er ikke avgjørende, men intensjonen er det. For om vi våger oss ut av den tredimensjonale opplevelsen av virkeligheten, om vi våger oss ut av tryggheten vi kjenner fra å være fanget i tiden og rommet, vil vi raskt avsløre hva som holder oss der og hva som faktisk kan hjelpe oss ut av knipa. Og personlig tror jeg ikke masseproduserte etterligninger av indianske drømmefangere, produsert i Kina, er egnede redskaper til formålet og ikke tror jeg andres sannhet kan hjelpe meg på min vei heller. Jeg tror ikke vi kan sitte stille og meditere oss til materiell overflod og jeg vi absolutt ikke ta imot syndsbekjennelsen som kastes over meg gjennom ordene; «Lys og kjærlighet». Ordene som er blitt en del av det nye språket vårt, akkurat som Carpe Diem og Namaste liksom skal fortelle at vi er en del av den nye religionen, men dessverre virker det ikke på slike som meg, hensikten er for lett og gjennomskue.

Symboler og språk er sterke virkemidler og enten vi er klar over det eller ikke, taler de til oss og vi skal behandle dem med varsomhet. Går vi tilbake til urfolkets innskripsjoner i stein, ser vi at de ligner hverandre over hele verden, symbolene har ulikheter, men mest av alt er de et uttrykk for det samme, akkurat slik språket vårt er forskjellig, men hensikten er felles for oss alle sammen, vi ønsker og gjøre oss selv forstått, bli sett og hørt. 

Heldigvis finnes det usedvanlig mange individer som faktisk har en evne til å hjelpe andre, det er de som har funnet fred med seg selv og som ikke trenger og kjempe seg til en plass i lyset for de ER lys. Det er de som har overgått egoet og som snakker sjelens språk, ikke med så mange vanskelige ord, men heller gjennom å sette sin egen væren ut i gjøren. Og hvem de er, ja det er det opp til oss og finne ut av og ikke er det så vanskelig heller, vi kjenner det inne i hjertet vårt når vi møter dem og fellesnevneren er at de berører oss, får oss til å føle oss bedre, lysere og tryggere. De har som regel ingen sannhet og formidle, men et hav av spørsmål og stille, de  inspirerer oss og de er genuint interessert i nettopp oss, de mestrer tilstedeværelse og de produktene de tilbyr oss, er ikke masseproduserte, men symboler på det lyset de ønsker og bringe videre. 

Vi finner dem overalt, de er i katedralene også og i vårt eget nabolag. De skriver bøker, de masserer, healer og produserer varer, de tilbyr samtaler, kurs og foredrag, de leser energier og er rett og slett i besittelse av den hjelpen vi trenger for å holde stø kurs på vår vandring innover i vårt eget landskap. Men de har ikke behov for makt, de gir ikke råd, de kriger ikke for å beholde sin posisjon, men har fred med seg selv, akkurat der de er og utviser takknemlighet for at akkurat vi er på samme sted. 

Jeg er så heldig at jeg har møtt mange slike på min vei og de har vært mine redningsmenn og kvinner i ulike situasjoner og jeg kjenner på en stor og gripende takknemlighet for at jeg har vært i stand til å se dem, våge og møte dem og lære om meg selv sammen med dem. De har utfordret og det er ikke til å unngå at det har gjort vondt, fryktelig vondt i både hodet og hjertet og egoet har virkelig fått kjenne på frykten for å mislykkes. Men de har stått der sammen med meg, mens jeg har strevet meg gjennom den indre steinura og de er der fortsatt når det dukker opp nye floker som skal løses. De finnes blant mine venner og de dukker opp som tilfeldige møter, de er i den andre dimensjonen og i det energetiske feltet som mennesker jeg fornemmer, men aldri har møtt. Felles for dem er at de evner og sette seg selv til side og bruker et språk jeg forstår. I ord og gjerning trenger de inn til meg med en intensitet som gjør at jeg ikke kan lure meg unna. 

Vi gjør så godt vi kan og vi trenger hverandre for å mestre denne reisen, vi trenger hverandre for å samhandle, noen og holde i hånden og vi trener på nye bevegelser. Vi trenger og gi og ta imot, men la oss gi fra det gode i oss, fra det stedet hvor vi har tillit, og la oss ta imot det som berører oss i hjertet. På den måten sikrer vi oss den renheten og klarheten som gjør at vi kan mestre den høyere bevisstheten, den som forbinder oss med det stedet hvor vi allerede er ett og hvor det virker helt meningsløst bruke makt og krigføring her på jorden.

Det er ikke så vanskelig og navigere, vi kan bare styre unna  unna alle som ønsker og definerer deg, alle som snakker om «levels» og som kaster lys og kjærlighet i vildens sky. Styr unna de som uoppfordret gir deg råd, de som mener de kan analysere deg og for all del, løp om du møter noen som har funnet sannheten. Bli værende hos dem som gir deg følelsen av å være verdifull og de som våger og stille deg de ubehagelige spørsmålene, de som tilbyr deg positiv motstand, som avdekker nye perspektiver og som anerkjenner at du trenger litt tid for å vokse. 

Det er en kjent frase dette at det er i motgang vi lærer våre venner og kjenne, for meg er det helt motsatt. For det er i medgang jeg avslører hvem som er sterke nok til å tåle at jeg lykkes. Det er de menneskene som er mine sanne hjelpere, de som er store nok til å ønske meg det beste, som snakker kjærlighetens språk hvor "jeg" står foran verbene. Uten dem hadde jeg aldri kommet til det stedet i min egen væren, hvor det er fint her på jorden og hvor hjertet jubler når jeg starter dagen med følgende beskjed fra meg selv;

«La meg være til tjeneste og ta imot mer av meg selv - også i dag!»

Hvem er jeg egentlig?

energi mellom mennesker.jpg

 

Dette enorme spørsmålet som vil dukke opp fra tid til annen, synes plutselig å vekkes i mange av samtidig og det er ikke lenger en stille undring, neida vi bruker utestemme for å avkreve et svar ikke siden eller etterpå for vi vil vite det nå, med en gang, utålmodige som vi er.  

Men hvordan i all verden skal jeg få det til, hvem skal jeg henvende meg til for å få hjelp, hvor kan jeg rette spørsmålet og hva innebærer det egentlig, hva er konsekvensen av at jeg ikke vil leve i uvisshet lenger?

Det er jo egentlig ikke det at vi stiller spørsmålet som er underlig i dette, men at vi faktisk har ventet så lenge på å bli klar for svaret. For vi er det, rede til å avsløre den store sannheten om vår egen eksistens med alt det innebærer av kaos og konsekvenser når vi oppdager at vi ikke er den vi har strevet så fryktelig for og bli. 

Selv har jeg stilt meg selv dette spørsmålet mange ganger opp gjennom årene, men det er først nå jeg begynner og forstå at svaret jeg engang fikk, var riktig, men at det var alt for stort til at jeg fant en plass som var stor nok til å romme rekkevidden av det. Først nå forstår jeg at det er stort, men også fryktelig enkelt og uten mye næring til intellektet, det er en sak mellom hjertet mitt og meg.

Det er altså ikke spørsmålet som er for stort, men vi som betrakter oss selv som alt for små, for vi har lært at det skal være slik, vi har gått gjennom utallige møter med smerten som medfølger når vi tror at vi er noe, når vi forsøker og overgå våre egne begrensninger og rope ut at vi har verdi, at vi vil bli behandlet med nettopp verdighet og respekt. Men det virker ikke for omgivelsene er ikke villig til å gi oss oppmuntring og styrke nok til å forfølge behovet for reise oss opp og være den vi er. Det er rett og slett ikke plass innenfor samfunnets rammer for de av oss som ønsker og leve stort og grandiost, ikke bare til fest, men også til hverdags.

Svaret ligger der og det er ingen andre som kan gi oss det, enn oss selv og vi kan ikke henvende oss til verken venner eller familie, tarotkort eller klarsynte for å få et mirakelmiddel som virker. For uansett hva andre forteller oss, forløses ikke innsikten før vi våger å åpne døren til det store rommet inne i oss, der vi allerede vet og hvor vi er så rause med oss selv at vi tror vi fortjener å elske og bli elsket og at det starter idet vi stør stødig, helt alene.  

For er det noe vi har nok av, er det potensial, muligheter, drømmer og lengsler. Det hjelper ikke å legge lokk på alt dette og samtidig be om enda mer. Da skapes det et undertrykk som gir seg fysiske utslag vi ikke kan overse og som kanskje er kimen til dette fenomenet vi kaller livstils-sykdommer. 

Hvem er jeg egentlig er et deilig spørsmål, men det er fryktelig stort, så kanskje det blir virkelig enkelt om vi starter hver dag med følgende;

«Hva kan jeg gjøre for å være den jeg er - i dag?»

På den måten innleder vi en god dialog med oss selv og så kan vi fortsette med store doser anerkjennelse slik at vi gir oss selv støtte mens bevisstheten våkner.  For selv om vi vil ha alt på en gang og bruker utestemme når frustrasjonen når et visst punkt, er det ikke ved å stille krav til oss selv vi vokser, men ved å behandle oss selv med varsomhet slik at lysten til å trene mer, blir stadig større. På den måten ser vi at vår verdi ekspanderer og når vi sender ut ny vår nye innsikt vil vi automatisk bli møtt med et helt annet gjensvar. For det er jo slik det er, at alt vi opplever er en respons på noe vi sender ut, enten det er i et behov for å holde oss selv nede eller som et ledd i det og reise seg opp. 

Og når vi har åpnet opp for dette spørsmålet, når vi omsorgsfullt spør oss selv hver eneste dag, vil vi gjenkjenne andre som gjør det samme og automatisk oppstår det en støtte-erklæring som skaper fredfulle møter med omgivelsene.

Og de som ikke gjør det samme spør du?

De skal vi også møte med varsomhet, ikke fyre opp under deres fortvilelse og gå i fella og mane til de gamle mønstrene som skaper konflikter. Nå kan mye raskere avsløre at vi egentlig ikke har behov for forsvars og angreps-strategier i samtalene med andre, men heller fokusere på vår evne til å sette egne grenser og skille mellom "ditt og mitt" og forløse selv de mest innarbeidede låsningsrutiner meg en stor dose kjærlighet, som i selvinnsikt. 

Og hvem er jeg egentlig?

Ja, det gjenstår og se for vi er i stadig bevegelse og i besittelse av et uendelig hav av potensialer. Så er det helt opp til oss og kjenne når tiden er kommet for å slippe litt mer til, ikke ved å brøle oss selv sønder og sammen, men ved å gi oss selv så mye støtte at vi våger oss utenfor komfortsonen, litt og litt, hver eneste dag. Det eneste vi vet, er at vi er mer enn vi tror og at vi trenger litt større plass for å vokse, ikke som i et ønske om å dytte andre bort, men som i å romme stadig mer av det som beveger seg i vår retning. 

Det veldig store og det bittelille

Perspektiv.jpg

 

I vår søken kommer vi ofte i kontakt med store kontraster, mellom det vi lever ut og det vi drømmer om, mellom det vi tror vi sender ut og den responsen vi opplever,  mellom intensjon og virkning, mellom potensial og virkelighet osv. 

Det store tankene, den enorme lengselen, de grunnleggende håpene vi har for fremtiden og frustrasjonen som oppstår når det absolutt ikke blir slik vi ønsket, slik vi så ærlig ba om at det skulle bli, men bare en ny bekreftelse på at livet går i sitt vante spor, uansett hvor hardt vi prøver og skape en forandring.

Så hvor ligger feilen i systemet, hva er det som gjør at vi går i ring i stedet for å bryte ut og endelig skape det vi ønsker oss?

Det finnes helt sikkert mange svar på dette, individuelle årsaker som holder oss tilbake, men det finnes også noen fellestrekk og for meg handler dette om å være oppmerksom på det behovet som ligger til grunn for at vi er som vi er og gjør som vi gjør. 

Helt siden vi var små barn, har vi lært oss om våre egne behov og spesielt på instinktet som vet at vi trenger mat og kjærlighet for å overleve. Vi bruker alle våre ressurser på å undersøke omgivelsene for hvilke handlinger fører til den rette responsen og det gjør vi gjennom barndommen, ungdommen og langt inn i voksen-livet. Og enten det er for å unngå smerten som oppstår når vi ikke får det vi trenger, eller for å sikre oss en repetisjon av det som faktisk repetere gir et ønsket resultat, har vi utviklet velfungerende strategier som etterhvert blir til mønstre. Som i velkjente kart vi følger, enten omgivelsene er som før eller noe er helt forandret og konsekvensen er ikke så stor for vi reiser ikke så langt, vi holder stand i hamster-hjulet vårt og går den samme ruta igjen og igjen og håper stadig på en liten forandring eller et stort gjennombrudd. 

Vi kjenner mønsteret så godt at vi ikke trenger å være så observante, det holder med at vi får med oss bruddstykker der vi løper som gale for rekke og leve gjennom alle gjøremålene våre mens vi drømmer store drømmer som ikke er mer håndfaste enn et fata morgana i ørkenen. For vi kan ikke gjøre annet, vi har tross alt et behov som skal fylles og en strategi for å overleve, som har fulgt oss gjennom hele denne livs-syklusen og kun de modigste våger og hoppe av for å undersøke både kart og kompass og sjekke av om strategien fortsatt fungerer.

Dess oftere vi bruker frykten for å mislykkes som ansatsen til våre intensjoner, kan ikke leveransen bli annet enn en respons på det vi faktisk ikke vil ha, men som vi ubevisst ber om fordi mønsteret er så innarbeidet. Min erfaring er at det ikke engang hjelper når vi oppnår kontakt med en høyere bevissthet, for uansett hvor mye vi forstår av det store potensialene, er det lille barnet like redd…

Helt fra jeg var barn, har jeg blitt utfordret på at jeg har for store tanker, at jeg har for lett for å se det store bildet, men samtidig oppdage at det er et enormt spenn mellom det jeg er og det jeg gjør, mellom potensialet hvor alt er så enkelt og virkeligheten hvor det kjennes ut som om jeg vandrer i gjørme og har på meg fryktelig tunge støver. Men jeg står fast på mitt motto, «Jeg tror ingen store ting er skapt av små tanker!», også trener jeg, hver eneste dag, på å stoppe hjulet litt og kjenne etter hvor smerten sitter, frykten og utryggheten som sender ut helt håpløse bestillinger som gir like håpløse leveranser. For hvorfor er det så vanskelig her, når det er så enkelt der…?

Jeg begynner og forstå det nå, det løsner sakte, men sikkert og hjulet spinner ikke så fort lenger så jeg rekker og hoppe av fra tid til annen og se meg rundt. Det er annerledes når jeg står helt stille, jeg ser bedre da og innser at det ikke er så mye som skal forandres, det er bare intensiteten i det som allerede er der, som skal forsterkes, ikke som i frykten for å mislykkes, men som i stadig mer glede over å lykkes. 

Og de store tankene, de har jeg fortsatt og de skal stadig blir større, men nå er det lettere for meg og bryte dem ned til noe som er håndterbart for jeg har tross alt hoppet av hjulet, tatt av meg de tunge støvlene og går barbent i gresset. da er det lettere og danse med til rytmen som binder det hele sammen. Og plutselig blir ikke distansen så stor, for utenfor mønstrene og innenfor strategiene, ligger behovet og venter på anerkjennelse, mitt behov for å forene drømmen og virkeligheten og la de ulike perspektivene flyte sammen til en enhet. For det er ikke så stort det store og ikke så lite det lille heller, det er akkurat det samme potensialet, bare i ulike formater.

Om vi våger eller når vi våger, kan vi stoppe opp og se at den differansen vi har skapt mellom bestilling og leveranse, bare trenger en liten justering for å oppgraderes til en bedre versjon av oss selv, hvor vi TROR i stedet for å TVILE på at vi fortjener å kjenne at gleden over å lykkes er større enn frykten for å mislykkes. 

Det magiske mellomrommet

 Andrey Mikhaliov

Andrey Mikhaliov

Reisen jeg har vært på dette siste året, lar seg vanskelig beskrive uten først og avsløre konklusjonen, slik det ofte er for oss som har bestemt oss for å avsløre hemmeligheten bak vår egen eksistens. Det er som regel i bakspeilet vi ser hva som faktisk har foregått, etter at vi har forlatt situasjonen og kan se hendelsene i retro-perspektiv. Samtidig forsøker vi, etter beste evne og ta kontroll på fremtiden, noe som viser seg usedvanlig vanskelig, men vi tviholder så sterkt på at det finnes noe der fremme som vi vil ha, at vi glemmer å ta med oss og være takknemlig for alt det vi allerede har fått.  

På samme måte som vi fyller dagene våre med planer for det som skal komme, mister vi det mellomrommet som er det jeg velger og kalle det magiske øyeblikket, tilstedeværelsen her og nå. Om vi mestret og være i dette rommet hvor alt kan skje, ville vi på en enklere måte se hva vi skulle legge fra oss og hva vi trenger for å møte den neste opplevelsen. Men i stedet for å overgi oss, tviholder vi på alt vi har erfart samtidig som vi tar kontroll på det som skal komme og mellomrommet mister sin magi og blir heller et punkt hvor vi erkjenner at vi er slitne, fryktelig slitne av å aldri helt kjenne oss i stand til å "bare" være.  

Mange mennesker har et behov for å fortelle meg om sine livs-opplevelser og mange har også et behov for at jeg skal høre om frustrasjonen nettopp dette mellomrommet skaper når det skjer absolutt ingenting, mens de samtidig vil at jeg skal bekrefte at det vil gå bra i fremtiden. 

Selv merker jeg at jeg allerede i innledningen blir litt sliten, ikke fordi jeg misliker at mennesker deler sitt med meg, men fordi jeg kjenner undertonen i det de spør om, desperasjonen som ofte er det som leder dem til en samtale med noen de tror har svarene de mangler. Jeg møter dem ofte med følgende spørsmål;

Hva er motivet ditt for å fortelle meg dette?

Det blir som regel stille før det kommer en forklaring. Men det er ikke det jeg ber dem avdekke, forklaringer har ofte en kime av bortforklaring i seg, og motivet ligger dypere enn det. Så jeg spør igjen og svaret jeg får, er som regel at de trenger noen og snakke med, noen som kan se dem og høre dem, forstå dem og bekrefte dem. 

Jeg kan jo ikke påta meg den rollen, men jeg kan både høre og se og jeg kan forstå, ut fra mitt eget erfaringsgrunnlag, men det aller viktigste er nok at jeg kan nøytralisere frykten litt for jeg er jo ikke redd for deres fremtid eller byrdene fra fortiden, jeg er en nøytral part som kan skape et mellomrom hvor det skjuler seg magi. Jeg har ikke en tryllestav, det er øyeblikket som har den i form stillhet og ro og når den berører kjenner vi en behagelig tilstedeværelse hvor alt er klart og tydelig. Da oppstår det ofte situasjoner hvor alle svar og spørsmål taper verdi for vi har mer enn nok med følelsen av å være tilstede og absorbere innholdet i akkurat dette øyeblikket. Vi trenger bare og puste for å  gjenvinne balansen da, slik at fortiden og fremtiden kan møtes på nøytral grunn og lede oss til de gode valgene for oss selv. 

Jeg har valgt ensomheten i mange år nå, tilbragt tid i mitt eget selskap og ryddet fortiden bort, samtidig som jeg innser at fremtiden ikke er annet enn et potensial jeg kan forvalte akkurat slik jeg vil. Jeg er ikke et resultat av fortiden, av historien jeg har skapt, jeg ER og det er det eneste som betyr noe for når jeg mestrer og VÆRE vil jeg GJØRE som en respons på nettopp det. Og ingenting er konstant, alt som lever er i bevegelse, også vi - hele tiden. 

Vi har lært vårt fadervår og en linje i teksten er som følger; «… faderen, sønnen og den hellige ånden..», men direkte oversatt fra Arameisk lyder det litt annerledes; «Det feminine, det maskuline og åndedrettet…», og akkurat slik opplever jeg at det er. For om jeg lar det feminine symbolisere væren og det maskuline gjøren og besørger at de er i balanse vil det påvirke pusten min, åndedrettet som lar meg velge og være i livet igjen og igjen og igjen. 

Det er det grunnleggende valget jeg tar og som er navet i alle opplevelsene og i det perspektivet blir det nærmest latterlig og bekymre seg for alt det som var og samtidig klamre seg fast i det som eventuelt måtte komme. For fortiden og fremtiden har et møtepunkt, dette jeg kaller mellomrommet og om vi evner å være tilstede akkurat her og akkurat nå vil vi raskt oppdage at mye av det vi bekymrer oss for, ikke egentlig eksisterer i det hele tatt, det er bare en motstand vi tror vi trenger for å være i bevegelse.  

Vi beveger oss fra gammel energi nå, fra «å holde tilbake», til ny energi; «ekspansjon», og akkurat mens vi står i nettopp dette mellomrommet, får vi anledning til å avsløre det som holder oss tilbake og hva som får oss til å puste så fritt at vi velger det vi ønsker skal ekspandere. Flere bekymringer, mer motstand, fortvilelse eller frihet og følelsen av glede? Valget er vårt akkurat nå, det er dette som gjør nettopp denne tiden så spennende, men også utfordrende. 

Så hva er konklusjonen på den reisen jeg har vært på, så langt. Jo, at jeg ER og at omgivelsene kun er et gjenskinn av meg, en respons på det jeg sender ut og at alt egentlig bare er en illusjon. For virkeligheten er så uendelig mye større enn det vi har kapasitet til å kontrollere, men det skal jeg skrive mer om en annen gang for akkurat nå har jeg mer enn nok med å utvise takknemlighet for at jeg har øyne som kan se all den jordiske skjønnheten, ikke bare er det magisk, det er et ekte mirakel <3

 

Om å bygge høye murer i lengsel etter frihet

Fugl i bur 3.jpg

Jeg har dyttet meg selv langt utenfor komfortsonen i det siste og forsert restene av noen høye og tykke murere jeg bygget i tro på at det var de grensene jeg trengte for å være trygg. Byggestenene var av forventninger, tro-systemer, sannheter og tvil og det er et svært holdbare materiale som tåler kraftige angrep både utenfra og innenfra. 

Så tykke var disse murene at jeg trodde jeg var helt trygg, at bare jeg holdt meg innenfor, var det ingen fare for at jeg skulle bryte betegnelsene for hva det innebærer å være et verdifullt menneske. Inne i byggverket mitt hadde jeg full kontroll og brukte enorme krefter på å utnytte alle ressursene som fantes der. Men etterhvert ble det tungt å puste, som om luften ble stadig dårligere og så kom kvelningsfornemmelsen, men hvorfor, jeg var jo trygg, eller? 

Instinktivt begynte jeg å gå muren etter i sømmene, for noe måtte være galt, en brist kanskje, hvor noe giftig trengte gjennom og forsøplet luftet. Som svar på det mulige angrepet, utviklet jeg en rustning rundt brystregionen som effektivt stanset åndedrettet og beskyttet lungene mine og sorgen som lå der for sårbarhet måtte for all del ikke slippe ut. 

Andre strategier ble iverksatt umiddelbart og jeg arbeidet døgnkontinuerlig for å tette alle mulige hull og jeg mestret det, rommet ble etterhvert både lyd og lys-isolert. Helt stille ble det og helt mørkt, men bare en kort stund, for plutselig hørte jeg et brøl, som fra en sovende bjørn som hadde våknet. Støyen fra omgivelsene hadde overdøvet den indre stemmen så lenge at den hadde gått i dvale, men nå våknet den til liv igjen. 

Ropet lot seg ikke overhøre, det var så intenst at alt annet stoppet opp, jeg forsøkte ulike strategier for å slippe unna, men kom ikke særlig langt. Murene som beskyttet meg fra verden gjorde nytten sin og valget ble enkelt, slippe inn gift eller høre på bråket. Akkurat da innså jeg at jeg hadde fanget meg selv i mitt eget fengsel, at frykten for å mislykkes var så stor at jeg begrenset meg mer og mer for å ha kontroll, mens den indre stemmen hadde gitt opp å fortelle meg at det jeg egentlig trengte, bare var litt større plass. Det krakkelerte da, byggverket raste og kontrollen forsvant, slukt av det høye brølet og plutselig befant jeg meg langt utenfor komfortsonen. Men selv om jeg var redd, erkjente jeg at murer ikke kan beskytte oss fra lengselen etter frihet. 

Når alt falt sammen ble jeg stående i et landskap som var helt ukjent for meg, men jeg var ikke redd, bare helt maktesløs fordi ingenting fungerte lenger, ingen strategier kunne brukes for hodet var slått av, følelsene var kaos og kroppen var fullstendig tom. Det var da hjelpen kom, stemmene som snakket å og gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde det jeg trengte for å klare meg, at svarene ville åpenbare seg om jeg bare våget å stå helt stille en liten stund og gjenoppdage tilliten jeg hadde mistet et sted i byggeprosessen, den som er nøkkelen til dører som er gått i vranglås.

De sa; «Frykten er et smykkeskrin som skjuler dine edleste skatter!»

Jeg innså at hver eneste sten i mitt byggverk var plassert der som et resultat av et ubevisst valg jeg hadde tatt om å gi næring til frykt eller tillit. Etter hvert som jeg børstet støv av dem, oppdaget jeg at det var mest gråstein der, et materiale som aldri ville kunne skape gjenskinn av det lyset jeg arbeidet så hardt for å tenne i mitt eget indre og helt ærlig - jeg fant ikke en eneste diamant!

Jeg hadde motarbeidet meg selv, hele tiden, gjort mitt beste for å passe inn og være usynlig, mens jeg lengtet etter å være nettopp det, synlig og akseptert, ikke til tross for min annerledeshet, men fordi. Jeg trodde så strekt på den etablerte normalen, på at gjennomsnittet var det jeg skulle etterstrebe, at det å ligne på andre, var det beste jeg kunne oppnå. Men den giften som ga meg pustebesvær, som snek seg inn og minnet meg om at det aldri var meningen at jeg skulle være gjennomsnittlig, kom aldri utenfra, den oppsto i min egen tvil, den som ble vekket hver eneste gang jeg forsøkte å tro på min egen verdi. 

Vi har alle en viktig oppgave i det å våge oss ut av normalen, ut av gjennomsnittet og begynne og bruke våre talenter slik vi er ment til. Lengselen som dytter og drar i oss, er ikke etter noe eller noen, men rett og slett den indre stemmen som vil vise oss veien hjem, ut i et åpent landskap hvor vi får plass til å være i bevegelse. Ingen av oss er kommet for å være begrensede utgaver av oss selv, det er bare noe vi har lært oss å tro, slik at vi blir lettere og kontrollere. Men når vi ikke lenger holder fast ved det som holder oss tilbake kan vi gi os selv tillatelse til å tro på dette nye vi kjenner som en brennende lengsel, det er da vi innser at vi ikke kan forløses av å tilføre stadig mer av det som stenger oss inne. 

Kanskje er vi som fugler i bur der vi sitter og klamrer oss til en trygg gren. Vi som aldri mistet evnen til å fly, men sluttet og bruke vingene fordi vi aksepterte at rommet er for lite og at verden der ute var for stor og uoversiktlig for oss. Men lengselen, ble aldri borte, den fortsatte å rive og slite i oss til vi en dag oppdaget at døren aldri var lukket, at vi aldri egentlig aldri var stengt inne, men alltid fri til å fly ut. 

Akkurat her, akkurat nå

 Klager ikke på arbeidsplassen min ;-)

Klager ikke på arbeidsplassen min ;-)

 

Det kommer nok ikke som noen overraskelse at jeg arbeider dedikert for å forstå meg selv og den tiden vi er inne i, forstå bevissthetens potensial og avsløre de store sammenhengene. Så intenst har jeg arbeidet at jeg har ofret mye av samspillet med andre mennesker og søkt ensomhet for å være i nærværet av det vi ikke ser, men som er absolutt tilstede om vi lytter med hele vår væren.

På denne reisen har jeg fått mye hjelp, jeg har aldri følt meg sviktet, men mange, mange ganger har jeg tenkt at; «Tørum, nå tipper det over for deg, ta deg sammen og kom deg tilbake til virkeligheten!» Men det har ikke tippet, og jeg har holdt bena godt plantet på jorden mens hodet har svevet rundt i himmelen et sted. Så utrolig er informasjonen jeg får fra mine samarbeidspartnere, at jeg ikke deler det med noen, jeg ivaretar det som hemmeligheter inntil jeg får så sterke bekreftelser at jeg aksepterer at det kanskje er slik og da kan jeg innlemme det i min egen visdom og arbeide videre ut fra stadig fornyet innsikt. 

Det er derfor jeg går litt inn og ut av det offentlige rommet og ikke er der det forventes av meg. Som nå, i de siste dagene hvor jeg igjen har blitt plassert foran tastaturet for å gjøre nedtegnelser over det som skulle vise seg og bli et svært avgjørende steg i min utvikling. Mange spør hvordan jeg arbeider og det er ikke så komplisert, jeg skriver ned dialoger jeg har med stemmer jeg hører, ikke i mitt eget hode, men som samtaler jeg har også i denne dimensjonen. Jeg spør og de svarer, eller jeg får lange tirader med informasjon som jeg ikke klarer å oversette mens jeg noterer, men som i ettertid viser seg å være grunnleggende for den videre forståelsen, som kapittel-beskrivelser nærmest. Gjennom å bruke tastaturet, gjennom å skrive, sette ord på det jeg hører, er det som om jeg oversetter på flere plan i meg, som om jeg hører, noterer og forstår samtidig. Underlig, men slik er det og sammen med alle meditasjonene som ligger innlemmet i dette, som en naturlig del av prosessen, integrerer jeg stadig mer og mer. Jeg starter gjerne arbeidet ved soloppgang og avslutter når solen går ned og de eneste pausene jeg har, er når jeg tar til meg næring eller lager en kopp kaffe :-) 

Dette innebærer at jeg skriver uendelig mange sider hver eneste dag og jeg blir forundret når andre spør om jeg ikke synes det er vanskelig og være så mye alene, så er svaret at nei, faktisk skulle jeg ønske at jeg fikk være litt alene, uten den åpne kanalen hvor det alltid er noen på linjen.

Denne delen av reisen min startet i 2002 når jeg ble syk, eller som jeg selv skrev i notatboken min; «Nå er jeg syk, eller er det akkurat nå jeg er i ferd med å bli frisk?» Også kom den første samtalen i 2004 og siden har dette vært en vesentlig faktor i mitt liv, disse samtalene som har ledet meg til stadig større innsikt, til stadig dypere bevissthet om hvem jeg faktisk er, ikke bare her i materie, men også i det som kaller etherie. Det går i etapper, noen så enkle at jeg kan opprettholde et helt normalt hverdagsliv ved siden av, andre så intense at jeg trenger fullt fokus innover. Det gjør at min kontakt med omgivelsene blir litt av og på. De intense periodene medfører alltid at jeg tar noen betydelige steg, som igjen setter mange faktorer inn i en helt ny sammenheng. Det er da jeg har noe og fortelle, noe som kanskje har betydning for flere enn meg, enten som bekreftelser eller som lysglimt i mørket. Uansett er det jeg forteller, det jeg formidler, bare en liten bit av hele bildet for budskapet er så uendelig mye større enn meg, det lever sitt eget liv og ekspanderer idet det berører noe i andre. 

Flere ganger har jeg hørt mennesker si at de misunner meg evnene mine, at alt hadde vært så mye enklere om de hadde vært som meg. Og ja, det kan nok være riktig, at det er enklere. Selv kan jeg gjøre en objektiv vurdering, men det jeg forstår at de som opplever det slik, ikke ser historien som ligger bak, den omfattende reisen jeg har valgt å legge ut på og alt det som er ofret underveis. Jeg tror ikke jeg er så annerledes, jeg tror bare jeg er spesielt dedikert, som et talent jeg har og som jeg velger å utnyttet så godt jeg kan. Og for dere som skulle ønske at dere hadde det samme, vil jeg bare si at dere har det, potensialet ligger der i oss alle. Men for å forvalte det, trenger vi litt større plass enn vårt behov for trygghet, tillater.  

I de siste dagene har jeg virkelig blitt utfordret og jeg innser at jeg tar de siste stegene nå, i denne syklusen som jeg påbegynte i 2002, 15 år har jeg brukt på dette arbeidet og jeg kjenner både på en stor glede og vemod fordi det snart er over. Men aller mest kjenner jeg at det kribler i meg for noe helt nytt kommer til syne i horisonten.

Jeg skal skrive om dette, jeg skal gi det et uttrykk og jeg håper og tror at det vil være verdifull informasjon også for dere. Jeg er jo ikke alene på denne veien, vi er mange som går sammen med ulike oppdrag, men med en felles avtale om å støtte hverandre der vi danser avsted mot stadig større mestring.

Akkurat nå har jeg blikket rettet innover, men jeg kommer snart ut igjen ;-)

Indre fred

Indre fred 2.jpeg

Det er en gal, gal verden vil har skapt for oss selv og vi vil fortsette på denne måten inntil vi innser at fred på jord starter med fred i hjertet. Så dypt må vi, at vi sørger for at alle barn blir ivaretatt av omgivelser som speiler kjærligheten vi alle kommer til denne verden med. Noen har sikkert gamle karmaer med seg, oppgaver de skal forvalte for å gjøre opp for tidligere opplevelser, men tiden for dette opphører nå når den kollektive bevisstheten hever seg over den frekvensen hvor dette ligger. Arbeidet vi gjør med å høyne vår egen vibrasjon, er helt avgjørende for hvordan vi skaper den såkalte fremtiden på jorden. 

Vårt samfunnsystem er bygget opp rundt prinsippet om makt og hierarkier, jeg skal nok skrive litt mer om dette etterhvert, for jeg innser at dette er et av de viktigste temaene for meg, men akkurat nå vil jeg bare reflektere litt over begrepet; "Indre fred"

Det er først når vi tar ansvar for akkurat dette, vi kan se at våre drømmer manifesterer seg, de som først kan komme til liv når vi opererer ut fra et harmonisk indre. Det innebærer å gi slipp på historien vi har med oss, aspektene våre som er bærere av historier om urettferdighet og smerte. Det er slik vår verden er bygget opp, det er den gamle energiens essens; «Å holde tilbake». 

Men dette trenger først å trenge inn i hverdagen vår, om vi velger å fortsette arbeidet med å bearbeide på den «gamle» måten, gjennom å tillate disse responsene å komme til liv, gjennom å akseptere at vi er her for å bli holdt tilbake ved å stadig lete etter feil og mangler ved oss selv.  I stedet kan vi nærmest tvinge oss inn i en erkjennelse av at det ikke finnes feilvarer levert til jorden, at vi ikke kommer med reklamasjonsrett, men snarere at vi egentlig er så genuine at vi trenger avstand til omgivelsene for å faktisk se hvem vi er og ikke bare fokusere på å passe inn i det som var, det som fortsatt er der for å holde oss tilbake og hindre den naturlige ekspansjonen.

Vi passer inn, vi har en viktig plass, en viktig rolle og spille i den store livsveven, som tråder i et samspill hvor hver og en av oss vil bli savnet om vi blir borte. Hver og en av oss er viktige og det er ikke bare de med makt og autoritet som har betydning, men vi, vi som arbeider for å skape balanse og gjenvinne ro og orden slik at vi kan forvalte jorden i fremtiden, ikke beherske den, men forvalte den med respekt og kjærlighet, slik at nye potensialer kommer til syne og gjøres tilgjengelige for de kommende generasjoner. Vi gjør det gjennom å rette fokus innover, det er der bevegelsen starter.

I starten av mine samtaler med klienter starter jeg alltid med følgende premiss; «Husk at nå skal vi ut av det som er vanskelig, ikke inn i det!» En påminnelse for både meg og min samtalepartner om å holde fokus rettet mot forløsning og ikke holde smerten ved like ved å gi den stadig mer oppmerksomhet og derved energi. Det innebærer ikke at vi skal gjemme bort det som gjør vondt, arkivere det og bære det med oss i stadig frykt for at lokket skal sprette opp. Det betyr derimot at vi skal slippe det til, akseptere og anerkjenne også de vonde erfaringene og innse at nettopp det har stor betydning, at det er hvordan vi mestrer dette som gjør vår historie helt unik.

Mange blir provosert når jeg sier; «Det er bare en følelse», når de møter en smerte som er så stor at den nærmest skaper panikk i systemet, pustebesvær og en strøm av adrenalin som stanser all bevegelse. Men det er sant, det er bare en følelse som har to ytterpunkter, to potensialer og så er det opp til oss og finne motsatsen, den som frigir og gjenvinner ro og balanse der inne når frykten overmanner oss.

For meg er indre fred en tilstand hvor jeg klarer å romme alle mine følelser, når jeg er så raus med meg selv at jeg ikke dømmer før jeg har gått veien via anerkjennelse først. Jeg aksepterer at situasjonen er som den er og jeg anerkjenner at akkurat denne opplevelsen har betydning, akkurat nå, men at jeg også de nødvendige ressursene for å forvalte den, dersom jeg gir tillatelse til at det kan skje. Ofte ligger disse ressursene gjemt i det motet jeg trenger for å ta meg tid til å prosessere, tid til å være så lenge i det vonde, at det forløses. Men som regel har vi innarbeidede gode strategier for å omgå det vonde, at vi heller går i loop og stikker av, i stedet for å ta det i mot og kjenne på følelsen. Det er da vi havner i «hamsterhjulet», hvor de samme opplevelsene kommer igjen og igjen og igjen. 

På akkurat samme måte som vi ser det, akkurat i dag, akkurat nå når terror igjen har satt en støkk i oss og vekket frykten vår, overlevelsesinstinktet som roper at det er fare på ferde, vi må flykte. Og heldigvis har vi disse instinktive responsene i oss, de redder oss fra mange farer, men når det kommer til vårt eget indre, våre egne følelser, kan det være lurt å stoppe opp og foreta en vurdering, spørre oss selv om vi løper for livet eller av gammel vane. Vår egen utvikling har gitt oss nye ressurser, så det som var uhåndterlig i går, kan godt være bagateller i dag så derfor er det viktig å sjekke av først, før vi løper og gjemmer oss. 

Ingen av oss kan redde verden alene, men vi kan alle ta ansvar for å gjenopprette harmoni i vårt eget indre. Det starter der og det ekspanderer når vi er mange som tror sammen, på oss selv og på at vi sammen kan skape fred på jord.