Tiden går ikke - den er kommet

Solur.jpg

Det undrer meg at så mange av oss syne så være fanget i en forestilling om at tiden løper fra oss, som i en konstant følelse av å skulle rekke noe og sørge for å ikke komme for sent. 

Men det er bare en forestilling, det finnes ingen indikatorer på at vi løper i en stram streng som holder oss tilbake fra å rekke frem, helt frem til det vi tror ligger og venter på oss - der fremme. Det er ikke noe der fremme, absolutt ingenting som ikke kan hentes inn i øyeblikket som utspiller seg akkurat nå, det er ikke noe å gå glipp av, ingenting å komme for sent til for alt er helt i orden i skaperverket, alt er innlemmet i en perfekt orden faktisk. 

For mange, mange år siden, tok jeg av meg klokken og erstattet den med en sjokkrosa ulltråd, sånn for å legge merke til hvor mange ganger jeg sjekket venstre håndledd i løpet av en dag. Jeg ble så overrasket og irritert av å føle meg så styrt av noe utenfor meg selv, at jeg informerte omgivelsene om at jeg ville trenge litt forståelse mens jeg heller trente opp det indre urverket. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg aldri var for sen, men heller akkurat i tide eller litt før slik at jeg kunne puste litt mellom gjøremålene. En annen effekt var at det kunne synes som om jeg overgikk hindringer ved å være helt tilstede. I det jeg bestemte meg for hvor jeg ønsket å være når, var det som å kjøre på en “grønn bølge” i trafikken, ikke treffe en eneste hindring, men heller sitte igjen med en følelse av at tiden var bevegelig og at jeg kunne justere den ved behov. Det er ikke mulig, men jo, faktisk er det - jeg har jo selv erfart at fornuften i sine beregner av tid og distanse, kom til kort når et annet potensial var satt i bevegelse.

Om vi løfter blikket og ser oss selv i et annet perspektiv, vil vi raskt avsløre at tiden vi er så redd for, ikke egentlig finnes som noe annet enn et system vi har skapt for å holde orden på vår samhandling her på jorden, ikke på hvem vi er, men på det vi gjør. I det vår produksjonskapasitet ble en aksje i det store spillet (etter finanskrisen i USA på slutten av 20-tallet når verdensbanken ble opprettet), ble vi, som innbyggere i våre respektive land, omregnet i arbeidskraft for på den måten å representere nasjonens verdi. På det tidspunktet gikk verden inn i en industrialisering som gjorde oss til arbeidsmaur med tiden som betalingsmiddel. Dess raskere vi arbeidet, dess større verdi hadde vi og lønnen ble bestemt av effektivitet, altså i hvor raskt vi klarte å utnytte tiden.

Så innarbeidet er dette systemet, at vi ikke engang var klar over at avtalene som holder dette lov-verket sammen, opphørte i 2013 uten å bli fornyet. Altså er vi ikke lenger en aksje i nasjonens verdisystem, men fri til selv å fastsette vårt egenverd. Vi er ikke lenger en handelsvare i et system som fortsatt mange opplever som et “offentlig organ” (Verdensbanken), men som er eiet av privatpersoner som tjener sine penger hver gang vi bruker noen av våre.

Så innarbeidet er systemet at vi ikke automatisk vurderer å omgjøre tiden til en ressurs vi selv eier, vi holder fast ved det som var, fordi det er liksom trygt å være i et system hvor vi allerede er vurdert og hvor vi jobber hardt for å tjene nok penger som vi kan bruke for å nære systemet som engang definerte oss som en aksje. I en tid hvor bevisstheten vår stadig når nye høyder, kommer vi i kontakt med stadig flere faktorer som maner oss til å fokusere på væren fremfor gjøren, men hvordan skal vi kunne overleve da? Hva skal definere hva som er godt nok og hva skjer om vi slutter å mangle noe, hvilken verdiskala skal vi bruke om vi plutselig ikke utnytter ressursene våre slik vi har gjort? Hva skal det bli av oss om vi ikke utnytter tiden, virkelig fyller den med handlinger som gir oss verdi?

Vi klarer ikke lenger å finne oss til rette i tiden slik vi gjorde før, vi bryter ut av systemet og begynner å se konturene av at tiden er det som genererer bevegelsen, det som holder orden på forbindelsen mellom dimensjonene, med syklusene, med årstidene, med lyset og ikke minst med de fire elementene som er redskapene vi har tilgjengelig for å skape noe her. 

Tiden slik den fremstår nå, er full av endringer, nye vibrasjoner som allerede har truffet materien. Vi ser det allerede som raske skifter som ikke bruker den forsinkede rytmen vi kjenner fra før, og vi sliter litt med å holde følge. Den eneste faktoren i vår virkelighet som er konstant, er nettopp forandring. Og for å være en del av den nye rytmen, tidens bevegelser skaper, kreves det av oss at vi avslører de egentlige driverne i oss selv og i samfunnet som omgir oss.

Vi kan ikke lenger lene oss tilbake og tro at vi er trygge om vi bare følger spillereglene og tar den plassen som blir gitt oss, det er ikke det som er formålet med den nye bevisstheten som vi har kjempet så hardt for å oppnå, dette aspektet av oss som også er vår selvinnsikt når den oversettes her på jorden. Vi vil gjennomskue stadig mer nå, vi vil se stadig større sammenhenger og våkne opp til erkjennelsen av at vi er skaperne av denne planeten, av denne tiden og det er våre henvisninger som ligger til grunn for det nye som skal skapes.

De unge står på barrikadene og titter inn i fremtiden for oss, så er det vår oppgave å bruke vår erfaring til å lede den nye energien i en retning hvor den kan foredles og skape nye strukturer, helt nye. Vi ser stadige eksempler på at tiden genererer raskere bevegelser, MeToo er et eksempel og nå følger vi med på en ung jente fra Sverige som har fått med seg en hel verden i en demonstrasjon for et bedre miljø. De unge bærer energien frem i et tempo som skremmer de eldre og dersom vi ikke følger med i timen, vil det resultere i et voldsomt kaos, for den nye energien lar seg ikke stanse av gamle systemer som holder tilbake, den utsletter alt som er til hindre for å overgå alt vi kjenner fra før.

Absolutt alt vil påvirkes og for oss som individer vil vi merke det på kroppens grunnleggende strukturer, på skjelettet og de dypeste følelsene og sakte, men sikkert vil vi gjenopprette en tryggere dialog med vår egen stemme, dette i oss som kjenner vårt navn, vår vibrasjon i evigheten og som nå våkner for å innlemme oss i nettopp en helt ny tid.

Alt som er i bevegelse, alt som lever her er energi som beveger seg og tempoet er det vi kaller en frekvens. Dette skaper en vibrasjon som igjen resulterer i en lyd når den møter materien. Å gjenkjenne denne lyden ligger som et savn i mange av oss, vi leter nemlig ikke bare etter en stemme som skal bli hørt av verden, vi lengter etter vår egen tone, dette i oss som skal åpne dørene til rom vi har vært stengt ute fra så lenge.

I dette ligger lengselen etter å forstå tiden, være en del av bevegelsen som nærmest kan fortone seg som en bølge som akkurat nå har truffet land og jorden er allerede påvirket av en ny energi som aktiverer atomene på nytt som igjen skaper molekyler som i sin tur former materien. Strukturene vil endres nå for bølgen som har truffet, bringer med seg helt nye potensialer som i en oppgradert versjon av hensikten med jordens eksistens og derved også om vår rolle som medskapere av denne virkeligheten.

Vi ER tiden, det er vi som skaper bevegelsen, aspekt av oss i en annen dimensjonering, er medskapere i denne bølgen. Vi er ikke separert fra tiden, vi ER tiden, det er vi som skaper den, det er vi som forvalter den og kanskje er det på tide at vi begynner å innse at ingen av oss er her for å løpe i et system som kun tjener noen få og i stedet begynne å se oss selv som jordens tjenere. For om vi tjener henne, vil hun betjene oss og på det nivået i vår forståelse av vår egen eksistens, vil begrepene makt og begjær forvitre, de vil forsvinne i det vi ikke lenger underkaster oss et system som beviselig nok, ikke fungerer mer. Heller skal vi legge vår egen livs-intensjon inn i dette å følge bølgen inn over land og se på oss selv som skapere av en helt ny tid hvor ydmykhet og visdom er stikkordene. Å lede an i den nye tiden betyr at de som går foran er de som ikke lenger ser seg selv som herskere, men som forvaltere av denne vakre planeten.

YOU ARE NOT A DROP IN THE OCEAN - YOU ARE THE OCEAN IN A DROP!

Det blir som jeg vil

IMG_1909.JPG

Den setningen har jeg sagt til meg selv mange ganger, veldig mange ganger. Mest av alt for å minne meg selv på at det er jeg som skaper min virkelighet, at min opplevelse er min eiendom og at uansett hva som skjer har jeg, helt personlig, en finger med i spillet.

Noen undrer seg over dette, at jeg velger å ta ansvar for absolutt alt som skjer i mitt liv, men det er slik det blir mest logisk for meg, å overlate noe i andres varetekt, skrider liksom mot alt jeg tror på. Andre som spiller med meg har sin egen personlige opplevelse og den er ofte helt forskjellig fra min, som hos søsken som vokser opp sammen, men forteller helt ulike historier, selv når det kommer til fakta.

Jeg velger altså å eie min reise og sette den opp slik jeg vil. Jeg er ansvarlig og påkaller andre når jeg trenger noen å samhandle med og det ordner synkroniteten på makeløst vil. Enten fordi vi trenger hverandre for å dele noe vakkert eller for å lære noe som er så vanskelig at ikke klarer å forløse det alene.

For lenge siden fikk jeg Tarot-kort i gave og jeg brukte dem flittig. Jeg leste bøker og gjorde meg kjent med hvert eneste ett, men å se inn i fremtiden, det var like fullt helt umulig. Fremtiden er skjøre og vakre, uforløste potensialer som jeg absolutt ikke vil klusse med. Og om tiden ikke er linjær engang, hjelper det jo ikke allikevel for om alt skjer samtidig så er hele vårt potensial innenfor rekkevidde til enhver tid og viljen er det som aktiverer både smått og stort.

Men tilbake til Tarot-kortene som jeg har laget min helt personlige oversettelse av.

Det starter med Narren som skal ut i verden for å skape sin egen livsreise, han er kort nummer 0 og er ikke egentlig i stand til å ta vare på seg selv, her på jorden. Derfor får han en hjelper, Magikeren som er kort nummer 1 og sammen møter de det spirituelle prinsipp (Yppersteprestinnen), så det feminine (Keiserinnen) og deretter det maskuline (Keiseren) før det verdslige kommer inn i bildet (Ypperstepresten). Så skal det læres å velge med hjertet (De elskende), bruke intuisjonen basert på både innsikt, kunnskap og erfaringer, før vognen kommer med beskjed om at det er på tide å aktivt oppsøke den materielle verden. Også videre selvfølgelig. Kortene i den store arkana forteller om de sentrale punktene som spiller inn i det å mestre et liv her, mens vi i den lille får innblikk i hvordan de fire jordiske skapelses-elementene påvirker oss og hvordan vi kan påvirke dem.

Det starter med stavene som representerer ild, så kommer sverdenes som representerer luft, begrene vann og myntene jord. I den rekkefølgen forteller de oss også om den naturlige syklusen her på jorden. Ilden antenner et potensial, det aktiveres som en idè vi responderer på med en tanke, altså kobler vi oss på en høyere bevissthet før vi henter energien ned til oss igjen som følelser og dermed kan vi ikke unngå å manifestere nettopp det potensialet i både gjøren og væren.

Med andre ord er dette malen for hvordan vi hele tiden forholder oss til vår tilstedeværelse som slett ikke bare er her på jorden, men som også kobler oss opp til høyere aspekt av oss selv. Det starter altså med en idè som vi responderer på, som igjen kobler oss opp til andre aspekt gjennom tanken, som igjen aktiverer vår jordiske identitet, våre følelser som igjen setter materien i bevegelse. Men hvor i all verden er det vi kobler os sinn på gamle strategier og mønster som gjør at vi går i loop, at vi repeterer og repeterer dette vi egentlig ikke vil ha?

Om vi ser skapelsesprosessen på denne måten vil vi oppdage at i det vi har tenkt noe, er vi allerede litt for sent ute, da er det satt igang og i det følelsene kobles på, manifesterer vi umiddelbart i henhold til dem. Det må altså være her det ligger, at det er i følelsene skurken sitter og lurer oss igjen og igjen. Og for meg har det visst seg, gjentatte ganger, at det er når jeg søker belønning for gjøren, jeg aksjonerer uten engang å ta hensyn til reaksjonen som ideèn egentlig iverksatte. Vi får jo gjerne litt mer kredit for å gjøre enn bare å sitte stille og vente på en reaksjon i stedet for å sette oss selv ut i handling - umiddelbart og helst hele tiden.

Med andre ord er det slik at vi alle har en manifesterende kraft, men i stedet for å operere med gode intensjoner for oss selv, gjenskaper vi de gamle tankene og derved aktiveres de “dårlige” følelsene fordi vi innerst inne tror vi ikke fortjener å tilfredsstille det egentlige behovet vi har for å både elske og være elsket. Altså ta den plassen som er vår og være den ressursen vi er ment å skulle være i den store sammenhengen. Så kommer frustrasjonen over at vi skaper dårlige gjentagelser også kommer tvilen og fortvilelsen fordi vi ikke tror at vi noen gang vil klare å bryte ut av de gamle mønstrene og mestre å leve godt med oss selv og andre.

Selv erfarer jeg stadig at jeg er en mester i å manifestere - det blir rett og slett som jeg vil. Ofte oppdager jeg det ikke før jeg ser meg i bakspeilet og innser at det jeg opplever er forankret i et ønske jeg la ut for lenge siden, mens andre ganger dukker gjensvaret opp som små magiske øyeblikk hvor jeg får bekreftet at systemet virker helt umiddelbart.

Uansett hva jeg ønsker meg, så får jeg det før eller siden bare jeg våger å se meg selv som en tråd i synkronitetens magiske vev. På den måten eier jeg min egen historie og bærer det fulle og hele ansvaret for at det blir som jeg vil og det som starter ballet, er at jeg reagerer i stedet for å agere på alt som skjer.

Kan vi virkelig velge?



Crossroad.jpg

I de siste ukene har jeg vært så heldig å få møte mange av dere, både til personlige samtaler, på kurs og work-shops og alltid etter slike perioder forsøker jeg å finne den røde tråden i alle møtene, dette som kanskje forteller noe om tiden vi er inne i, akkurat nå.

Og denne gangen oppdager jeg at det for veldig mange, handler om å ta valg også er det som om nettopp valget står og sperrer for flyten i rommet mellom fornuft og følelse, mellom det å følge et gammelt mønster eller å respondere på det egentlige behovet.

Men kan det være så vanskelig da, vi er jo ikke helt uten intelligens og vi har jo tross alt all nødvendig erfaring for å unngå nok en gang, å velge det vi IKKE vil ha i stedet for å ta imot det vi faktisk ønsker oss?

Også hører jeg stadig; “Nå forstår hva jeg skal jobbe videre med!» Også markeres det som ved et usynlig slag i ansiktet sånn for å bekrefte at noe fortsatt ikke er godt nok mens et vemodig spørsmål dukker opp fra dypet; “Vil jeg aldri bli ferdig, kommer jeg aldri frem?”

Men hva om vi allerede er ferdige, hva om vi er fremme når vi slutter å gå i de gamle mønstrene, hva om vi egentlig er mer enn bra nok, hva om vi alltid har vært helt perfekt uten å vite om det?

Det er som å reise til det samme stedet igjen og igjen, på samme tidspunkt hvert eneste år for så å lure på hvorfor alt føles så likt at det er kjedelig. Og ja, det ensformige har en tendens til å være både trygt og godt, velkjent og forutsigbart, men det har en pris, det gir ikke så stort rom for nye impulser, ny innsikt, ny bevissthet. Det kommer derimot når vi våger oss utenfor komfortsonen og så er det kanskje det vi forsøker på når vi stadig å sette påpeker at det er noe mer i vente, bare vi mestrer enda mer av det vi tror vi ikke behersker.

Men ville vi valgt annerledes om vi plutselig ble kastet ut i noe som virkelig vekket lidenskapen vår, ville vi sett på det som noe annet enn arbeid om vi var forelsket for eksempel, hvordan ville det gått om vi møtte livet med det tåpelige fliret og knisingen som følger med hjertebruset i det fornuften settes på pause?

Hver dag, hver øyeblikk innebærer et valg om å puste, inn og ut, inn og ut for å være i livet. Det går helt automatisk og er kanskje det eneste vi skal la være automatisert. Alt annet skal nemlig stadig oppgraderes for å gi plass for vår egen utvikling, men så blir det lett litt trangt når vi prøver å presse dette nye inn i en gammel mal. Heldigvis har den indre turopreratøren et bredt utvalg av reiser vi kan ta når vi velger å være litt vågale å benytte oss av det aller beste livet har å by på. Vi kan nemlig stadig prøve ut noe nytt og det er ingen fare for målet er uansett det samme, vi kommer ikke helskinnet fra det enten vi kjeder oss underveis eller gjør hver dag til en fest.

Jeg har skapt mange morsomme historier nettopp fordi jeg har overskredet fornuften og valgt å se på det ukjente som helt ufarlig. Det går nemlig helt fint å leve uten manus også og ikke kjøpe returbillett på forhånd. Ja, jeg har jobbet hardt, jeg har kjedet meg mye og jeg har gjemt meg bort i gamle mønster. Jeg har gått uendelig mange unødvendige omveier og jeg har slitt ut noen “hamsterhjul”. Jeg har næret gammel smerte også og i flere år gikk jeg med et lite messingskilt hvor det sto; “Under opplæring”, bare for å signalisere til omgivelsene at jeg ønsket å bli behandlet varsomt.

Men plutselig en dag var jeg ferdig, utlært og skiltet ble byttet ut med en skinnende blank medalje som symbol på at jeg er blitt en absolutt akseptabel utgave av meg selv - NEI, forresten det holder ikke. Jeg er blitt en helt fabelaktig utgave, en makeløs og ekte versjon av meg selv og jeg har all grunn til å være stolt - det er det jeg velger nå!

Det er livet

Det er livet 2.jpg

De siste dagene har jeg vært så heldig å møte mange mennesker og alle har forskjellige historier å dele. Men i alle ulikhetene ligger det alltid en fellesnevner og akkurat nå gjentar jeg til stadighet ordene;

“Det er livet”.

Som om dette bærer frem en viktig beskjed til oss alle sammen for uansett om det vi opplever er vakkert og bringer oss forløsning eller om vi står midt oppe i et voldsomt drama, om livet synes å være en eneste stor blåknute av bekymringer eller om vi omgir oss med bagateller, så er det rett og slett livet!

Vi opplever det slik vi selv velger å se det og skape det og det fine er at vi når som helst kan endre synsvinkel. Som å sitte rundt et bort å beskrive det du ser rett foran deg, det som er helt sant inntil du bytter plass med noen og alt du ser på magisk vis er forandret.

Noen ser store utfordringer i en helt vanlig regnværsdag, andre har opplevd årevis med uvær uten å la seg knekke av den grunn, noen har mistet viljen til å se seg selv, mens andre igjen har kommet så langt at de bare ønsker å bli bekreftet. Og felles for oss alle sammen er at vi søker noen som kan sette seg på vår stol et lite øyeblikk og gi oss støtte på at det vi har opplevd er så verdifullt at vi kan bære det med stolthet. Ikke for å tviholde på det som var, men for å gi oss den anerkjennelsen vi trenger for å skape en avslutning og hente inspirasjon for å komme oss videre for å skape noe helt nytt.

Jeg erkjenner at jeg også har fått min dose motstand, det har vært krevende situasjoner, dramatiske og noen ganger har det vært skikkelig vanskelig, men jeg har aldri følt at utfordringene har tatt noe fra meg, jeg har ikke mistet noe i selv de verste stormene, jeg har derimot fått den gaven det er å se stadig klarere, stadig mer, hver gang det lysner igjen.

Jeg lener meg til ordspillet; «Det handler ikke om hvordan vi har det, men om hvordan vi tar det.» 

Vi drukner nemlig ikke fordi det regner, det gjør bare et vi fokuserer på å finne en paraply, vi mister ikke balansen om det blåser heller, men får mulighet til å teste våre egne røtter. Men om vi mister troen på oss selv og lar tvilen snike seg inn, glemmer vi å fokusere på å finne brukbare ressurser og faller heller inn i maktesløshet og fortvilelse. Det er da vi overgir oss fullstendig til å «ha det» og glemmer at vi har fått det for å «ta det».

Det er ikke slik at vi får mer enn vi tåler, vi bestiller ikke mer enn det vi klarer å ta imot og om vi føler at vi har fått i overkant mye motgang, er det opp til oss å endre ordren. Det er nemlig mulig, har jeg hørt. Selv er jeg heller ikke alltid så fornøyd med leveransen, men jeg blir stadig mer oppmerksom på at det er lov å snu i tide. I det jeg oppdager at jeg har tegnet abonnement på noe jeg ikke lenger trenger, tar jeg kontakt med den indre administrasjonen og avslutter avtalen. Det er forøvrig kostnadsfritt og kan anbefales!

Retur-systemet derimot synes ikke å fungere optimalt for har jeg fått det, så kan jeg ikke sende det tilbake, ikke kan jeg gi det videre heller, men sliter med det til det er brukt opp, fortært eller forløst, alt ettersom. Og heldigvis lærer jeg på den måten, så neste gang tenker jeg godt om før jeg tror på at det er noe jeg mangler i det hele tatt.

Det er livet og alt som utspiller seg er viktige fraser i manuskriptet vi selv skriver på. Om vi velger å se verdien i alt som skjer, vil vi også avdekke stadig nye verdifulle sider ved oss selv og når vi ikke vil lære mer, så er vi ferdig. Da kan vi bruke resten av tiden på å nyte og blir det litt kjedelig kan vi jo bare lage noen spenstige krumspring for å se om det dukker opp noe mer vi kan mestre.

Det emosjonelle kle-skapet

Kle-skap.jpg

For en tid tilbake fikk jeg følgende besked;

«Tiden er kommet for å rydde i det emosjonelle kle-skapet»

Først forsto jeg ingenting, men gjorde som jeg ble bedt om; å ta en titt i det fysiske kle-skapet mitt. Og du verden så mye det var der, så utrolig mange plagg som tilhørte kategorien «i tilfelle» eller «kanskje en gang». Også ble jeg svært oppmerksom på at alt jeg har, har jeg engang valgt for å dekke et behov for «noe», enten det er et antrekk til en spesiell begivenhet eller fordi jeg fant trøst i et øyeblikks innkjøp av noe vakkert eller aller helst, noe nødvendig. 

Jeg ryddet, virkelig ryddet og hadde stor glede av å finne flere ting som lignet på hverandre, som om bare små justeringer i form og farge kunne dekke helt ulike behov. Også hadde jeg mye av en farge, den regnes ikke som farge en gang, det fargeløse som dekket tre fjerdedeler av garderoben. Ja, det er svart selvfølgelig, en kvinnes beste venn.

Latteren satt løst gjennom hele prosessen selv om det surret et meningsløst regnestykke i bakhodet, for jeg kunne jo brukt pengene på så mange andre ting. Men jeg hadde engang bestemt meg for at klær var den smarteste investeringen når følelsene tok overhånd og trøstebehovet dukker opp. 

Den neste oppgaven ble å finne frem til de antrekkene jeg absolutt ville beholde. Også det var enkelt, jeg kjente dem igjen med en gang, det var ingen tvil. For noen klær passer alltid, de representerer liksom essensen av meg og kan trygt brukes i enhver anledning.

Etter hvert var jeg fornøyd og jeg fjernet ikke så mye, bare flyttet litt på ting, systematiserte litt slik at alt ble mer tilgjengelig og oversiktlig.

Ferdig - tenkte jeg, men nei, nå begynte den egentlige utfordringen og det startet som følger;
«Nå skal du gjøre det samme i det emosjonelle kle-skapet, du skal se på alle følelsene, lufte dem og sortere dem, vurderer dem og gjør dem til antrekk som passer den du er blitt”.

Oooppsss…. ordensmennesket i meg, kom til kort for her var det absolutt kaos, ingen oversikt og ingen struktur, absolutt ikke brettekanter og det var ingen farge som skapte en viss orden heller. Ingen antrekk skilte seg ut, alt var på en karusell som gikk rundt og rundt i et voldsomt tempo. Jeg rakk ikke hente ut noe som ga mening, ble bare svimmel og uvel og tenkte at dette er et umulig prosjekt - helt umulig!

Men jeg trente og trente og snart fant jeg frem til aspektet av meg som styrte mekanismen, jeg brukte den røde nød-knappen og da stoppet alt opp. Det ble helt stille og endelig kunne jeg puste normalt, helt ned i magen for å hente meg inn igjen og det var da jeg så det, systemet som allerede var etablert, sammenhengene som var helt åpenbare. 

Antrekkene var aller først delt inn i to hovedgrupper, følelsene som ble utløst av frykt i en og de som ble utløst av tillit i en annen. Og deretter så jeg tydelige undergrupper som også besto av to emosjonelle ytterpunkter hvor jeg hele tiden hadde hatt og fortsatt ville ha, et valg; Tro eller tvil, skam eller nytelse, sorg eller glede, kontroll eller overgivelse, nøytral eller dramatisk, ansvar eller selvmedlidenhet som de mest fremtredende.

Og plutselig hadde jeg fått et nytt redskap å navigere etter, valget om det ene eller det andre antrekket som ga meg et signal om hvilke følelser som videre ville utløses. For det er en strøm av følelser som skjuler seg bak hver og en av disse nevnte titlene i arkivet, et helt livs erfaringer, eller flere livs erfaringer som henger fast i den samme tråden og som fosser ut når dørene åpnes. 

Jeg er takknemlig for min evne til å skape struktur, system og derved oversikt. Jeg trives når alt stemmer, men det gjør jo ikke det, selve livet er ikke som et matematikkstykke som låses i det to streker kan setter under svaret. Så systemet som faktisk finnes i det indre landskapet, kan ikke gi verken meg eller andre, en fasit. Men det kan åpenbare en logikk i galskapen slik at vi ser sammenhenger og blir bevisst på hva som får skredet til å løsne og hvordan vi kan unngå å utløse noe vi egentlig ikke vil ha.

De nevne undergruppene er nemlig bare to ytterpunkter på en emosjonelle streng, så dersom vi har tvil har vi også tro, har vi kontroll finnes det også en mulighet for å gi slipp også videre. Hva vi velger å utforske er nøkkelen til å skape orden i skapet og i det vi mestrer å anerkjenne verdien av hver eneste følelse, trenger vi ikke være så redd for dem lenger. Da kan vi nemlig stille oss litt på utsiden av oss selv, være en nøytral observatør som ser sammenhengene og konsekvensene FØR valget tas.

Jeg merker at jeg avventer mer nå, jeg hopper ikke på alle følelsene. Jeg kjenner kle-skapet mitt og jeg vet hvor jeg havner når jeg påtar meg det ene eller det andre antrekket. Jeg har lært det nå, jeg har øvd og trent så mye at jeg har overtatt ansvaret for spakene. Nå er det jeg som bestemmer karusellens bevegelser og helt ærlig - det er fryktelig kjedelig når alt er helt stille, det trengs fortsatt litt ekstra fart noen ganger, som ved å velge en helt upassende følelse, bare for å skape litt kaos og se hva som skjer.

For meg handler livet i stor grad om å ta ansvar for at de følelsene vi velger å ikle oss, bestemmer veien videre. Utfordringen er at vi ikke er bevisst på at det faktisk er vi selv som velger kaos eller motstand, selvmedlidenhet eller tvil, men når vi skjønner hva vi driver på med, er det en viljeshandling å bygge opp en ny emosjonelle garderobe, tilpasset en annen årstid, en annen utgave av oss selv. Vi har jo tross alt kommet et godt stykke på vei, så kanskje det er akkurat det vi trenger nå når våren kommer - nye antrekk som passer den vi er blitt?

Mester og Menneske

Matrix.jpg

De fleste av oss ønsker å tro på at det finnes noe eller noen som beskytter oss mens vi er her på jorden og vi henvender oss oppover og inn i det ukjente for å finne spor etter såkalte hjelpere. Flere mener å se dem klart å tydelig, mens andre sliter med tvil og ser ikke noe som helst. Noen leter og leter og håpet svinner hen etter hvert som de hører om stadig flere som har daglig kontakt med sine mens de derimot synes å være forlatt her, overlatt til seg selv, etterlatt - helt alene. Sånn er det bare for livet er og blir urettferdig.

Selv har jeg alltid vært tilstede i flere lag av såkalt virkelighet og mens det for noen virker helt spinnvilt, kjenner ikke jeg til noe annet, for meg er det rett og slett slik det er. Jeg har alltid følt meg omgitt av hjelp når jeg har trengt det (og noen ganger når jeg får noe jeg absolutt ikke har bedt om). Jeg har erfart å ha et barndomshjem hvor jeg var trygg for alle farer som truet i gata og i det som fantes bak sløret, forbi “holiogrammet” som skiller vår dimensjon fra andre og mye større omgivelser. Det trygge rommet er det jeg kaller ensomhet, altså et beskyttet sted her på jorden hvor jeg kan være “en-som-meg”, der jeg aldri er alene, men i samspill med det som kalles hjelpere osv.

Selv tror at alle har en slik kontakt, at det er helt nødvendig for oss mens vi er her, men at graden av åpenhet er helt forskjellig. Noen ser konturer andre ser ingenting, mens andre igjen opplever at det nærmest er gjennomskinnelig, at alt smelter inn i hverandre. For noen har det alltid vært slik, for andre kommer forløsningen som en åpenbaring et sted i livet. Å se klart og tydelig har skapt noen utfordringer for meg, men etter hvert har jeg lært hva det er akseptert å observere og hva det er som skal forbli privat og holdes litt hemmelig. Jeg forstår spillereglene og jeg lever fint i dette grenselandet, men de som tror de har avlært meg “galskapen” tar skammelig feil, jeg observerer nemlig mer og mer ;-)

Min viktigste hjelper er den innsikten jeg selv har tilegnet meg ved å innse at jeg opererer på ulike nivåer, altså som i at jeg har en utvidet bevissthet som hele tiden har overblikket og en jordisk bevissthet som holder orden på livet her. Jeg kaller dem Mester og Menneske og de har hele tiden samarbeidet, men nå skjer det noe, i selve tiden, som gjør at overblikket kommer stadig nærmere og blir tydeligere. Ikke bare for meg, men for svært mange av oss.

Mesteren i meg har hele tiden hatt det fint i sin distanserte tilstedeværelse på jorden mens Mennesket har båret lasten ved å være tilpasset materiens treghet. Mesteren heier og danser mens mennesket sliter med trinnene fordi musikken liksom spiller i ulik takt.

(Noen vil kalle disse aspektene sjel og ego, men for meg ligger det noe litt annerledes i disse begrepene som jeg skal komme tilbake til i en annen post.)

Til nå har jeg opplevd å veksle mellom disse to aspektene, jeg har fått hjelp fra Mesteren og har stolt på dette aspektet, mens jeg samtidig har underkastet meg Menneskets forståelse av etablerte rammene for sannhet, dette som er helt nødvendig for å kunne samhandle godt med andre. Men det skjer noe nå når den kollektive bevisstheten har påvirke det elektromagnetiske feltet, som er etasje-skilleren mellom Mennesket og Mester. Som et glemselens slør er tatt bort slik at vi stadig husker mer og mer av hvem vi egentlig er.

Dagsbevisstheten krakkelerer og stadig mer lys strømmer inn. Når vi først har begynt å erfare dette, innser vi at vi ikke vil tette hullene, vi vil ikke tilpasse oss igjen, men heller være som en sommerfugl som trenger seg ut av den selv-lagede kokongen - når den vet at tiden er inne.

For noen år siden kjente jeg et voldsomt behov for å bryte ut av omgivelser som var så trygge at jeg kjedet meg i dem. Rutinene var så innarbeidet og bekymringene så velkjente at jeg rett og slett ikke orket å nære noe av det mer, jeg ville rett og slett oppsøke noe helt nytt. Mesteren jublet og Mennesket var så sliten at det ikke ytet motstand i det hele tatt. Oppbruddet gitt helt smertefritt og pausen som skulle ta et år, er blitt til snart seks, men nå begynner jeg å kjenne på noe igjen…..

Endelig har tiden gjort det mulig for meg å innarbeidet et samarbeid som gjør det mulig å utnytte det beste fra dem begge. Mester og Menneske er blitt venner rett og slett, gjenforent i en rytme som gjør livet her svinger ganske behagelig. Og da oppdager jeg kanskje at en helt ny vei åpenbarer seg?

Den nye forståelsen innebærer at jeg aksepterer at Mesteren alltid er helt nøytral, den er ikke opptatt av dramatikk i det hele tatt. Den er rett og slett energi som beveger seg fritt. Mennesket derimot oppholder seg i den såkalte emosjonelle dimensjonen og har som sin oppgave å transformere dette som Mesteren representerer, gjennom følelser. Og jeg er nok ikke alene om å ha oppdaget at dramatikk ofte kommer som en konsekvens av for mange emosjoner.

Å etablere en åpen dialog mellom Mester og Menneske vil gi oss den tilfredsstillelsen vi lengter etter, dette å føle at vi opererer som en enhet og ikke som enkeltstående faktorer som kjemper om oppmerksomheten. Dramatikken stilner hen da, når vi vet hvem vi er, hvorfor vi er som vi er og har en klart ønske om hvor vi ønsker å bevege oss, både i det indre og i det yre.

Vi er aldri alene, vi ble aldri separert fra noe som helst, vi ER og i dette enkle ordet ligger svaret på alle spørsmålene vi tumler rundt med. Å VÆRE er vårt utgangspunkt for å gjøre, og med rene følelser oppdager vi at energiene tjener oss i stedet for å motarbeide oss og holde oss tilbake, det er da vi ekspanderer og aktiverer helt nye potensialer i oss selv.

Vi er alle både Mester og Menneske og for mange av oss er det akkurat den innsikten som nå skaper snubletråder, synlige og usynlige hindringer som tvinger oss til å ta et valg om hva vi ønsker å tro på. Vi trenger det, spesielt nå, å ta et VALG om å TRO på noe større for å gi oss selv den plassen vi trenger for å leve i tråd med lengselen etter å være en oppgradert versjon av oss selv. ut

Og kanskje er ikke filmen The Matrix, science fiction, men en historie fra en fremtid som allerede er her og kanskje ser vi allerede mer enn vi tror? Uansett finnes det et aspekt av oss som har oversikten og som titter inn til oss for å fortelle oss at vi har en grunn for å være her og en grunn for å elske det vi er.

Samvittighetens mange valører

kostyme lager.jpg

Dårlig samvittighet er et uttrykk vi alle kan kjenne igjen som en ubehagelig påminnelse om noe vi ikke er stolt av å ha notert inn i historien vår. Det involverer stort sett andre mennesker og mer sjeldent noe vi har gjort mot oss selv og da har den som regel en riktig snerten hale kalt anger, men det hører til i en annen post. Den dårlige samvittigheten gjør så vondt at vi enten dytter den inn i “flause-skapet” i stedet for å rydde opp, eller lar vi den ligge fremme slik at vi kan nære oss på “ikke god nok” følelsen, ofte og riktig lenge.

Men er det egentlig samvittigheten som er dårlig eller er det noe annet?

For meg er nemlig samvittigheten en kompassnål som har bare to retninger. 

Den gode samvittigheten, i sin reneste form, gir meg et klapp på skulderen for å si at nå fungerte samhandlingen mellom gjøren og væren helt som den skulle.

Den dårlige samvittigheten, i sin reneste form, dytter meg derimot for å minne meg om at her er det noe som kan utvikles, noe som kan bli bedre.

Men så har vi en tredje valør av samvittighet, det er den jeg kaller den falske. Den er egentlig noe helt annet som har kledd seg ut som samvittighet for å lure oss. 

Der den gode samvittigheten bekrefter at vi har gjort vårt beste eller mer enn det faktisk, vi har overgått oss selv. Den gir oss en retning, mens den dårlige samvittigheten minner oss på at vi kan bedre, at vi har et potensial å forløse og den leder oss i en annen retning. Den falske derimot, har ingen retning i det hele tatt, den ligger liksom i midten og drar oss nedover i et nokså meningsløst mørke.  

Så hva er det som finnes bak forkledningen, hva er det som forsøker å lure oss?

For meg er hemmeligheten bak kostymet ganske enkelt, det er rett og slett følelsen av skyld og skam og har ingenting med samvittighet å gjøre. Skyld og skam minner oss på at vi har god grunn til å underkaste oss, at vi er mangelfulle og at vi ikke fortjener å reise oss opp i vår egentlige størrelse. Vi er lettere å håndtere når vi ligger nede slik at makt-prinsippet fortsatt kan opprettholde ro og orden.

Men nå skal vi jo reise oss opp, det er jo derfor vi legger så stort engasjement i dette å vikle oss selv ut, men hjelpen vi trenger rekker ikke frem om vi bruker den falske samvittigheten som dørvakt.

Jeg har avslørt at dette fenomenet stadig dukker opp i forbindelse med at jeg forserer min egen komfortsone. I det jeg handler i tråd med noe som ikke er allment akseptert, får jeg nemlig raskt bekreftet at det krever et stort mot å være ærlig. Og selv om intensjonen aldri var å skape brudulje, eller såre noen, er responsen så brutal at jeg føler med skyldig i å ta plass der jeg ikke hører hjemme eller blir skamfull fordi jeg ikke er opptrer som forventet. Altså at jeg ikke agerer i tråd med nomen, ikke slik man BØR gjøre for å passe inn.

Den falske samvittigheten infiltrerer situasjonene som skulle gi oss god samvittighet, dette klappet på skulderen, heiaropet som i en forkledd utgave, heller etterlater oss med følelsen av å være skyldig i å tro at vi er bedre enn andre. Den dårlige samvittigheten som skulle lære oss noe, blir i stedet til et møte med følelsen av å trenge en spade fot å grave et skikkelig stort og mørkt hull, men nok en gang; det er jo ikke dit vi skal, vi som vil oppover.

Kostymene for skyld og skam, henger ofte først i garderoben, det er så lett for oss å velge dem, vi kjenner replikkene så godt at vi ikke engang trenger å sjekke manus før vi ledes til samme sluttscene - hver gang. Vi er ikke gode nok, vi skal ikke tro at vi er noe, vi sviktet fordi vi ikke fulgte spillereglene, vi såret andre fordi vi ikke tok hensyn til deres behov først, vi oppførte oss ikke som forventet, vi underkastet oss ikke, vi trodde rett og slett av vi var sterke nok til å stå alene. Men i det dommen faller, bryter vi sammen og aksepterer straffen umiddelbart.

Så hvordan kommer vi oss ut av dette uføret, hvordan kan vi avsløre den falske samvittigheten?

For meg er tilgivelse det som forløser skylden og så er det nytelsen som er skammens motspiller. Det skaper et moralsk dilemma for oss fordi vi lever i den tro at det å høre til, krever at vi følger spillereglene og setter andres behov først. Det er moralsk akseptert å tilfredsstille andre, mens det å ivareta sine egne kalles egoisme og er moralsk helt forkastelig. Vi er rett og slett opplært til at livet er hardt og brutalt, alt annet er ansvarsfraskrivelse.

Men det er et skifte nå, den kommende generasjonen trenger vår hjelp med å skape gode forbilder, gode rollemodeller som bryter ut av dette foreldede mønsteret som holder oss nede og som viser seg sterk nok til å stå oppreist når responsen kommer.

Neste gang du kjenner på den falske samvittigheten, stopp opp et lite øyeblikk og reflekter over følgende;

Har jeg god samvittighet fordi jeg tilfredsstiller andre, eller fordi jeg opptrer i tråd med mine egne behov.

Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke underkaster meg andres forventninger eller fordi jeg lærer noe som har verdi for meg selv?

Den falske samvittigheten vil følge oss så lenge vi ikke rydder litt i garderoben, men det skal jeg skrive litt om en annen for en rengjøring i det emosjonelle kle-skapet er helt avgjørende for oss som vil utvikle en mer passende identitet.

samvittighet 1.jpeg



Ensom på et lag

Ensomhet.jpg

Så mange av oss søker et fellesskap og så mange av oss føler oss alene i de vi har. Det være seg i parforhold, i familien, blant venner eller kollegaer. Vi tilhører, men finner oss ikke til rette også blir vi ensomme og fortvilte fordi vi ikke klarer helt å passe inn. For noen er dette en ny opplevelse, for andre har det liksom alltid vært slik. Men uansett hvem vi er eller hvor vi er, lengter vi etter å være forent med noe og noen som gjør at vi får gode gjensvar på oss selv, på våre behov.

I vår familie har vi alltid vært svært bevisst på at vi er «på lag» som vi kaller det. Og det er ikke lenge siden siste gang vi trengte å påminne oss om viktigheten av nettopp det. For selv innad i familien kan vi miste hverandre av syne et lite øyeblikk, bli så preget av omgivelsene at vi glemmer laget. Nå er vi heldige fordi det er lett for oss å snakke om alle disse små og store bristene som ubemerket oppstår slik at vi raskt og effektivt får limt sammen igjen, dette som ellers kunne gått helt i stykker. 

Men noen ganger er det ikke reparasjon som skal til, noen ganger skal konstruksjoner krakkelere fordi de har gjort sitt, vi trenger dem ikke mer, vi trenger rett og slett å la det falle for å se oss selv i ruinene av byggverket som en gang beskyttet oss. Men da blir vi automatisk redde og bekymringene tar overhånd, for hvordan skal jeg kunne klare meg alene, hvem blir jeg om jeg ikke tilhører noen eller noe?

Stadig møter jeg mennesker som står overfor samlivsbrudd og hvor smerten ligger i det å skulle påføre barna noe de ikke har bedt om. Så i stedet for å la alt falle, taper og limer de bitene sammen slik at konstruksjonen holdes ved like, litt til. Men gaffateip fungerer dårlig, den er ikke utviklet for å tvinge vonde følelser bort, den er ment for mer materielle ting. 

Nå er det ikke slik at jeg har gått gjennom mine brudd uten smerte, men jeg har aldri forsøkt å reparere noe jeg egentlig ikke ville beholde for å tilfredsstille andres behov. Selv tror jeg at når mitt behov er ekte og rent, finnes det en synkronitet som gjør at den samme vibrasjonen egentlig finnes i alle elementene i byggverket, enten det er bevisst eller ubevisst. 

Vennskap, familierelasjoner, kollegiale forbindelser og et ekteskap har jeg avsluttet fordi jeg ikke lenger trivdes og ingen av bruddene var enkle, men felles for dem er at jeg aldri har angret på at jeg våget å bryte dem før det ble gjort uopprettelig skadet. Mange lurer på hvordan jeg kan ha en så nær forbindelse med pappa`n til mine barn, 16 år etter at vi gikk fra hverandre. Det er veldig enkelt, det handler om respekten for det laget vi valgte å skape en gang for snart 30 år siden. Selv om spillereglene er forandret, er laget det samme, kjærligheten har bare fått en annen innpakning.

Å tviholde på gamle strukturer fratar oss muligheten til å skape nye og om vi blir værende i noe som ikke gjør oss godt, er det fordi vi er redd for konsekvensen. Dess lengre vi blir uten å snakke sant om hvordan vi har det, dess større er sannsynligheten for at det som kunne vært avsluttet med mulighet for å bevare de gode minnene, heller blir til et stort drama hvor vi tillater oss å snakke stygt om den andre - til andre!

Nå mener ikke jeg at vi skal holde alt for oss selv, men heller at vi skal finne noen å dele med som ikke tar parti, som kan være akkurat passe nøytrale slik at de støtter oss i vår fortvilelse, men ikke legger sten til byrden ved å snakke den andre parten ned. Det leder ikke til annet enn et stadig dypere mørke og dess lengre ned i dramatikken vi faller, dess vanskeligere er det å komme seg opp i tilgivelsen. 

Å kommunisere er avledet fra det latinske ordet; Communicare som betyr; gjøre felles. Altså er det å snakke sammen ensbetydende med å finne en felles forståelse som igjen er en forutsetning for å bygge et lag. Uten at vi har en enighet om å spille sammen og sette laget foran oss selv, vil vi ikke ha verken en felles arena eller et felles mål å navigere mot. Så i stedet for å føle at vi hører til, blir vi som ensomme roere på åpent hav, uten felles mål eller mening. Det er da vi begynner å rope og skrike for å unngå å miste hverandre av syne.

Min sønn var ikke så gammel når har avslørte meg i mitt uttrykk for frustrasjon. Helt kaldt og rolig brøt han inn i stormen med følgende beskjed;  

«Mamma, jeg vet ikke om du er klar over det, men når du roper så høyt forsvinner vettet ditt ut!»

Jeg konsulterer hjertet mye tidligere nå, får det med meg på mitt lag litt før frustrasjonen sender vettet til lufting. De er som regel enige nemlig, hjertet og hjernen, fornuften og følelsene og forsøker jeg å trosse dem begge, skaper jeg et monster som har som sin eneste hensikt å lede meg inn i fortvilelsens møte med den egentlige ensomheten, den som oppstår når jeg ikke spiller på lag med meg selv. 

Det er ofte da vi tror det ligger en løsning i å umiddelbart lete etter et annet sted å høre til, noe utenfor oss selv som kan ta bort litt av smerten, men det eneste vi oppnår er en ny runde med de samme følelsene, med den samme fortvilelsen og den evige frykten for å være alene, å ikke høre til.

De valgene vi har tatt med hjertet, skaper energier som eksisterer selv om vi bryter ut av formen. Vi tar med oss innholdet videre og er nok best tjene med å lege bruddet, ære det vi hadde før vi konkluderer og arkiverer historien i minneboken. Noen ganger forblir det der, andre ganger får vi mulighet til å starte et nytt kapittel sammen og da er det fint å gjør det med blanke ark.

Å ville livet

Vakkert lys.jpg

I går hadde jeg en sterk opplevelse.

Jeg har en liten cafè i nabolaget som jeg stikker innom for å ta min daglige pause. 

På bordet ved siden av meg satt det en dame jeg ikke hadde sett før, men hun tok kontakt og lurte på om hun kunne få en sigarett. Det fikk hun selvfølgelig mens jeg fordypet meg i noen papirer jeg hadde tatt med meg og ante fred og ingen fare. Men hun ville ha kontakt og overså at jeg var fokusert på mitt eget og pratet av gårde på svært dårlig engelsk. Jeg innså at arbeidet jeg hadde planlagt å ferdigstille der ute i solen, måtte vike for noe som var viktigere. 

Nokså umiddelbart sa hun; «Jeg vil ikke leve mer!»

Og så fortsatte hun med en inngående forklaring på hvorfor og så spurte hun på om jeg kunne hjelpe henne. Dessverre kan jeg ikke det, jeg har ikke de faglige kvalifikasjonene som skal til, men jeg lurte på hvorfor hun tok kontakt med meg for å brette ut sin mangel på livslyst?

“Du er så glad sa hun, så jeg lurte på om jeg kunne lære det av deg…”

Jeg har tatt med meg dette møte og reflektert over hvor mange det er som synes å være fanget i et evig mørke. Denne kvinnen hadde vært deprimert i 20 år, det er fryktelig lenge og jeg kan ikke forstå hvor slitsomt det må være, å ikke finne et eneste lysglimt selv om solen skinner og våren er på vei. Også er den et svært viktig påminnelse om at jeg selv skal være takknemlig for den evnen jeg har til å løfte meg selv etter håret når livet butter i mot. Det at jeg kan gi meg selv tillatelse til å svømme litt rundt i de vonde følelsene en stund, men samtidig vite at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp, at det vil gå over, at jeg vil løfte blikket igjen. 

Også har jeg fått det bekreftet gang etter gang for jeg er jo ikke alltid glad, jeg er trist også, vemodig og tung. Jeg er fortvilt og kjenner meg maktesløs og jeg har en dyp og inderlig sorg inne i meg som både beskriver utfordrende kapitler i denne livshistorien, men også den mer intense  sorgen over å faktisk være her, overlatt, forlatt, etterlatt, alt ettersom. Men jeg har så mye annet også, så uendelig mye takknemlighet og glede, letthet og latter så selv om dagen er tung, rammer den ikke så hardt for jeg vet at jeg er mer enn det. Jeg eier mine følelser, følelsene eier ikke meg.

Og aller mest er jeg glad, sånn inderlig og boblende glad for alt jeg har, alt dette som er kommet til syne etter hvert som jeg har distansert meg mer og mer fra de materielle kravene og ansvaret som følger med i det vi forsøker å strekke og stadig lenger for å tilfredsstille andres forventninger. Jeg eier ikke så mye lenger, jeg omgir meg ikke med så store materielle verdier, ikke så mange mennesker heller, men jeg har funnet noe som, for meg, kjennes langt viktigere. 

Jeg tror mange av oss kunne hatt glede av å aktivere evnen til å stoppe opp før mørket og fortvilelsen tar overhånd, men ikke alle finner den muligheten dessverre. Å leve i takt med meg selv er en gave jeg pakker opp hver eneste dag, jeg lever sakte, men intenst og jeg mestrer å være tilstede for å få med meg de små fasettene som jeg gikk glipp av før. Jeg dveler ikke så mye og det som var, men våger å nyte det som er, virkelig tillater meg å kjenne at livet tjener meg og at det er slik jeg best kan tjene andre. 

Hun så det, hun som satt i sitt eget mørke, hun så gleden og hun evnet å kjenne den igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe for jeg vet jo at den egentlige gleden er den som kommer til syne når mørket har lært oss sitt og at hennes potensial derfor er så uendelig stort.

Også skulle ønske jeg hadde en tryllestav og litt magisk pulver å drysse ut over alle dem som sliter. Det har jeg ikke, men jeg har glede nok til å dele, jeg produserer mer enn jeg klarer å bruke opp og jeg håper hun fikk et glimt av inspirasjon på den veien hun har valgt. Kanskje tente hun en lite lys i går og så sender jeg henne et inderlig ønske om forløsning - i gave fra mitt hjerte til hennes. 

Roma - helt umulig

IMG_3678.jpg

Så har jeg vært noen dagen i Roma og dersom jeg før trodde at noe var umulig, har jeg revurdert!

Det er ikke det at jeg ikke har sett fantastiske byer før, men her ligger storheten i så mange lag at det er helt umulig å ikke bli overveldet av menneskers tro på egne drømmer og evnen til å materialisere dem. Det som ligger på overflaten i dag er bare et av kapitlene i historien om hvordan vår sivilisasjon ble til. Lag på lag har den utviklet seg og uansett i hvilken tidsepoke vi stopper opp, finnes det bevis på at det vi fortsatt tror er umulig, var mulig allerede for fryktelig lenge siden.

Små gutter fra enkle kår har satte betydelige spor i vår felles historie. Mektige byggverk og strukturer som fortsatt står like stødig i dag, avenyer, skulpturer og vannsystemer og som bærer navnet til de små “drittungene” som engang valgte å overse sine egne begrensninger, men hadde det nødvendige overmotet som gjør at vi i dag kan nyte disse mektige bevisene på overflod.

Nå står det, som jeg vet, ingenting om ydmykhet og respekt i beskrivelsen av disse mennene som skapte historien, men det blir nok tema en annen dag.

Romerne har alltid sett på seg selv som i sentrum av verden, som herskerne rett og slett. Til og med under vår tids to verdenskriger, ble den indre bykjernen beskyttet av “noe” som avholdt bombene fra å falle akkurat der. Og til tross for store sosiale utfordringer i dette som akkurat nå beskrives som et land, er det kunsten og kulturen som tiltrekker oss, de 4,5 mill som lever under fattigdomsgrensen, hører vi ikke så mye om.

Og slik har det alltid vært, ikke bare her, men også ellers i verden er det i møte med det storslagne vi ønsker å fordype oss, ikke armoden som ligger i sporene etter dem som bar sten på sten og ofret sitt liv for å tilfredsstille mektige herrer.

Det ligger også et annet maktsentrum i dette landet, Vatikanstaten, hvor det i dag sitter en pave som også er fryktelig modig. Ikke som de med de store byggverk på samvittigheten, men som river og røsker i selve fundamentet for tronen han selv sitter på. Avsløringene om overgrep i den katolske kirken er en av vår tids største hendelser. At blir belyst vil måtte reformere selve strukturen i den troen som fortsatt samler mennesker i dette punktet hvor verdensherredømmet var forankret. Nok et bevis på at det vi trodde var umulig bare trenger et menneske som er så sterk i troen at det overgår sannhets-prinsippet. Heldigvis finnes det slike mennesker i begge leire, noen bygger stort på bekostning av andre, noen river ned for å gi menneskeheten verdigheten tilbake.

Så til de av oss som stadig sier at noe er umulig, la oss ta en tur til Roma, det holder med et par dager for allerede i området ved togstasjonen ligger bevis på at argumentene våre ikke holder vann.

Jeg er fortsatt litt der enda, det tar tid for meg å få med meg alle inntrykkene hjem, bearbeide dem og avsløre hvilke gaver reisen har gitt meg. Det kommer mer med andre ord, men det som allerede er avslørt er at ca 20.000 skritt om dagen, kjennes i muskulaturen ;-)

Lille speil

Speilinger .jpg

Å bruke andre som speil er en innarbeidet teknikk vi ofte benytter oss av, nærmest hele tiden faktisk. Men det vi ikke er alltid er bevisst, er dette at det vi ser i andre, faktisk er et speilbilde av oss selv.

Jeg spør ofte mine klienter om å beskrive meg med et ord og komplimentene hagler. Nå kunne jeg tatt betalt for å få bekreftelser på mine fantastiske egenskaper, men det er ikke derfor jeg spør, det er ikke meg de ser heller. Spørsmålet gir dem rett og slett mulighet til å se seg selv, det de ser hos meg er det de er rede til å ta frem og anerkjenne at de selv er i besittelse av for hadde de ikke allerede hatt det selv, ville de ikke gjenkjent det i meg.

Og slik er det at vi ubevisst gjør det samme i møte med andre mennesker, men i stedet for å se andres styrker som en uoppdaget ressurs i oss selv, eller deres svakhet som en oversettelse av våre egne brister, møter vi dem med motstand og unngår for enhver pris å ta ansvar for vår egen reaksjon, det er så mye lettere å la den ligge der ute. Og i stedet for å ta en samtale med oss selv om det vi har oppdaget, snakker vi heller med andre og vi bruker ikke nødvendigvis pene ord en gang, nei vi velger å snakke den andre ned uten å være klar over at det er våre egne kvaliteter som ligger på huggestabben.

Selv har jeg gått i fella mange ganger, flaut mange faktisk, men det var før jeg oppdaget hvor mye bedre selve livet er, når jeg gleder meg over å kunne være der for andre som trenger et lite løft. Etterhvert fikk jeg mye kjærlighet tilbake, gode ord som berørte meg så sterkt at jeg etter hvert trodde på dem. Og plutselig var den negative spiralen snudd, jeg befant meg stadig i situasjoner hvor menneskene jeg omga meg med hadde samme behov som meg, nemlig å heie andre frem.

For noen dager siden fikk jeg en rørende bekreftelse på at det virker, det kom i form av en melding fra min sønn og han skrev; “Når jeg får barn, håper jeg at jeg klarer å beskrive dem like herlig som du beskriver meg”.

Men jeg har også klart i minnet en opplevelse som utspant seg mellom meg og en av mine nærmeste venner. Hun var invitert på fjelltur med en felles bekjent - det var ikke jeg! Hun ringte meg for å gi meg det glade budskap, responsen ble ikke helt som hun hadde forestilt seg. Jeg ble lei meg, sjalu, misunnelig osv. og i det hun spurte om jeg ikke var i stand til å glede meg på hennes vegne, svarte jeg nei - med utropstegn! Også beklaget jeg og sa at jeg var trist fordi jeg ikke klarte å føle som jeg skulle. Heldigvis tok hun ikke ansvar for mine følelser, men hadde en strålende helg og pepret meg med herlige bilder av solskinn fra blå himmel. Jeg arbeidet med speilet mitt og begge fikk vi en fin beskrivelse av hvorfor ærlighet er en så stor del av ordet kjærlighet.

Å speile seg i andre en naturlig øvelse, den er innarbeidet som en ressurs vi har for å se oss selv bedre i gjenskinnet av en annen. Vi er her for å samhandle med hverandre, det er forutsetning for at vår art skal kunne overleve og når vi innser at alle våre relasjoner starter med vårt eget forhold til oss selv, endrer spillereglene seg. Når vi tar ansvar for det som er vårt ser vi andre fra en renere kilde i oss selv og idioter og dustemikler, irriterende vesen og alt for pene mennesker, blir plutselig ikke truende lenger, men herlige møter med livets mangfold.

Det ble et vendepunkt for meg den dagen jeg forsto viktigheten av dette sitatet;

Når jeg leter etter feil, bruk ikke kikkert, ikke speil.

Det var krevende! Men etter hvert oppdaget jeg at jeg slapp å ta så mange omveier med den metoden også ble jeg glad for at livet har gitt meg en fantastisk egenskap, nemlig evnen til å le av meg selv. Det tar brodden av det som stikker så dypt og som heter sårbarhet, dette i oss som vi er så redd for å avsløre, men som er vår egentlige styrke. Det er når forsvarsverket faller vi blir enklest å elske for som min farmor sa det;

Du vil ikke bli elsket for din vellykkethet, men for dine små feil og mangler.

Etter å ha trent litt, erkjenner jeg at selvironi er en usedvanlig viktig øvelse i det vi skal ta ansvar for alt i oss selv. Latter tar bort litt av brodden i den umiddelbare smerten som oppstår når vi har dummet oss ut. Jeg lærte det hjemme og er takknemlig for å ha brakt innsikten videre til mine barn. Vi ler mye og aller mest av andres flauser, underlig nok er det mest jeg som får gjennomgå…. ;-)

Ego eller I go

Ego.jpg

Det er liksom blitt en innarbeidet sannhet dette at egoet vårt er en begrensning, en faktor som skal kontrolleres. Det dukker opp i mange sammenhenger når det kommer til forståelsen av hvem vi er som mennesker og det finnes til og med diagnoser som definerer egoet som mer eller mindre funksjonelt.

Jeg har et litt annet syn på det og vil gjerne se det fra en litt annen vinkel. Først av alt; vi skal ikke kvitte oss med eller forandre vårt eget ego, men vi kan forvalte det på en litt annen måte - om vi vil. Egoet er resultatet av hvordan omgivelsene ser vår historie, altså andres vurdering av hvordan jeg forvalter min energi, i møte med materien vel og merke. Innenfor en strukturen som kalles virkeligheten fungerer dette som det skal, men i det vi merker et behov for å utfordre selve rammeverket, kan den samme responsen hemme oss fremfor å fremme oss.

Uansett i hvilken situasjon vi befinner oss, vil vi søke respons for å få bekreftelse på at vi ER. Den energien vi sender ut, treffer noe utenfor oss selv og returneres som forandret og foredlet i møte med et eller flere ytterpunkter. På den måten har vi stadig utviklet oss selv gjennom å sende energi ut og ta imot respons. Dette påvirker emosjonene våre slik at vi lærer hvordan vi best fungerer sammen med andre. Spedbarnet begynner tidlig å teste ut hvordan det kan tilfredsstille primære behov for trygghet gjennom mat og kjærlighet.Vi bringer dette med oss videre og er sånn sett nokså programmert allerede før vi kommer til fasen hvor det forventes at vi skal ta mer ansvar for oss selv. Da kommer det en tilleggsfaktor inn i bildet for ikke bare skal vi bære konsekvensen av våre egne behov, men også for hvordan vi påvirker andre. Da møter vi de første begrensningene i vår egen livsutfoldelse.

Stadig flere av oss kjenner på en lengsel etter å utforske noe nytt og utvide rammene for vårt eget virke slik at vi får innblikk i en større sammenheng, en dypere mening. Da holder det ikke lenger med responsen fra det velkjente, vi trenger andre omgivelser. Når sjelsaspektet ber om større plass, krever det at vi omgir oss med andre som er opptatt av det samme. Egoet kjenner ikke dette farvannet enda, det hører ikke hjemme i den velkjente historien som det er satt til å forvalte.

Vår egen kapasitet blir ikke større om vi oppholder oss innenfor de gamle rammene der vi er trygge fordi andre vet hvem vi er. Å gå ut av dette kalles personlig utvikling, vi omskriver historien ved å avkrefte og bekrefte hva vi ønsker å ta med oss videre. Vi er ikke lenger helt avhengig av å være tilpasset andre i det vi er plass i oss selv. Når vi begynner å se på våre feil og flaue øyeblikk med kjærlighet, oppdager vi at ikke noe av det vi har gjort oss mangelfulle, snarere tvert imot det er akkurat de opplevelsene som skaper dynamikk i den nye historien.

En forutsetning for å kunne ta tilbake ansvaret, er å sjekke intensjonen. For om vi slutter å lytte til omgivelsene for å unngå å være gode medmennesker, men heller bruker dem for å overføre vår egen smerte, vil vi raskt bevege oss inn i “diagnoseland” og det er ikke her denne posten hører hjemme. Så la meg poengtere at dette å forløse sitt eget ego, fristille seg fra andres meninger, krever at vi først er rede til å bære det totale ansvaret for alt vi finner og at vi er i stand til å møte det hele med total aksept og kjærlighet også i møte med andre.

Egoet arkiver vår historie og hvor preget vi er av omgivelsenes respons, er forskjellig, men felles for oss alle er at vi har mottatt respons og det vi husker er bitt vår identitet. Identiteten i igjen er i stor grad preget av hva vi har gjort og derfor vil vi nok avsløre av mye av det vi tror om oss selv, er skapt av innarbeidede hersketeknikker.

Det er en annen betydning av begrepet også, nemlig det å være egoistisk, altså som i et uttrykk for mye respons vi trenger før vi er fornøyd. Hvor mye må barnet gråte før det blir sett og hørt, hvor trygg er vi på at vi blir ivaretatt når vi trenger det. Dette uttrykker vår usikkerhet og kan ikke sammenlignes med det å ta ansvar for å gå sin egen vei. Å ta ansvar for seg selv har ingenting med egoisme å gjøre, det er snarere tvert imot. Vi blir utfordrende når vi ikke lenger ber oss andres meninger på samme måte som før, det vil skape litt uro i omgivelsene for hvem skal andre være for oss når vi ikke lenger underkaster oss deres observasjoner?

I go - er et bedre uttrykk for det nye som vekkes i oss når vi ikke trenger like mye respons fra andre, verken på vår væren eller gjøren. Når vi utvikler et nært vennskap med vårt eget ego, vet vi at vi alltid spiller på lag med oss selv. I det vi går vår egen vei på stadig stødigere ben, oppnår vi såkalt nøytralitet som gjør oss til renere og klarere speil for andre som igjen skaper nye utfordringer. Men det og ensomheten som følger i kjølvannet av å fristille seg, skal jeg skrive om en annen gang.

Tilgivelse - et annet ord for frihet

let-it-go-1.jpg

Å tilgi høres så enkelt ut, det er jo bare å si unnskyld, eller?

Nå nei, det er ikke bare å si unnskyld, det handler om å være villig til å gi slipp på en lang rekke følelser som følger med på lasset når vi påfører oss selv eller andre smerte. Det er ikke alltid vi er klar over at vi har kludret det til en gang, det er ikke nødvendigvis slik at det som trenger tilgivelse er et resultat av en bevisst gjerning med et motiv om å skade noen.

Jeg husker en samtale jeg hadde med en klient for en stund siden. Hun hadde vokst opp med en stefar som absolutt ikke oppførte seg overfor en liten pike, slik en voksen mann skal. Han døde noen år før vår samtale, men det var allikevel tydelig at han fortsatt var ganske levende i klientens følelser. Jeg spurte om hun hadde tilgitt han og hun svart; “Ja, jeg har arbeidet så mye med dette så jeg har tilgitt og lagt det bak meg. En sånn h…… d…..sekk fortjener ikke at jeg fortsetter å huske alt f…… skapet han utsatte meg for. Jeg har tilgitt han og håper han brenner i h……..!”

Selv om jeg sjekket en gang til, sånn bare for å undersøke om hun var klar for å se på sin egen grad av tilgivelse, kom den samme kraftsalven bare tilbake og denne gangen var punktum erstattet med utropstegn. Det var lett å se at her måtte vi finne en annen vinkling for å gjøre avsløringen litt mindre smertefull. Hun hadde et indre barn, en følelses-vokter som fortsatt var like redd som før og som trengte en voksens beskyttelse for å forløse det som engang gjorde så vondt.

I det vi kommer opp i situasjoner hvor det kreves tilgivelse kan vi nærmest være sikret på at det er en såret barn inne i bildet. I psykosyntesen sies det at vi har vært i kontakt med alle våre følelser før vi fyller 6 år og min egen erfaring bekrefter dette. For i det jeg blir såret, handler jeg ikke rasjonelt og fornuftig, jeg mister det voksne perspektivet og har mer enn en gang brutt ut i gråt når jeg egentlig skulle stått opp for meg selv med verdighet.

Jeg har mange ganger før snakket om denne delen av vår personlighet som kalles “offeret”. Det er det aspektet av oss som er i nærkontakt med rettferdighetssansen og som er aktiv når vi skaper en eller annen form for dramatikk. Det ble dramatisk for min klient, hun var som et dyr som instinktivt forsvarte seg og som inviterte omgivelsene inn i dramatikken for å få bekreftet at hun hadde rett, at det hadde vært urettferdig. Dess flere, dess bedre og i stedet for å gi slipp på følelsen fikk det vonde næring fra alle hun delte med.

Alle har vi opplevd det og hver gang vi blir såret eller sårer andre, ringer vekkeklokken for det sårede barnet og vi går inn i forsvarsmodus. Vi får et intenst forklaringsbehov eller bortforklaringsbehov og tyr til omgivelsene for å finne trøst. Men det er akkurat da vi skal svinge den tilgivende tryllestaven og si til oss selv at jeg passer på deg, det går bra, vi er på lag og da kan vi legge alle vontene bak oss.

Vi jobbet oss innover, klienten og jeg, vi startet der med å frita det indre barnet fra beskytter-rollen og overlot ansvaret til den voksne. Den voksne ble også fristilt fra ansvaret for å bære på dette evige hatet for å beskytte barnet som opplevde noe urettferdig. Og når floken var løst opp, ble hun i stand til å bære også denne delen av historien uten hjelp fra omgivelsene, det hadde vært urettferdig, det var ikke hennes feil, men hun var så sterk at hun mestret. En styrke som hun plutselig ble oppmerksom på at hun hadde trengt flere ganger senere. Så ble tilgivelse til takknemlighet og da er energien endelig forløst.

Mine venner har ofte spurt meg om hva det er som gjør at jeg har så lett for å tilgi. Jeg har ikke noe godt svar for slik er det bare, men jeg tror det har en sammenheng med at jeg som regel ordner opp i det urettferdige før det skaper vonde følelser også har jeg alltid hatt et trygt sted å gå til. Jeg fortalte alt hjemme og ble stadig påminnet at jeg skulle fokusere mitt eget motiv, var det rent var jeg fri og var det urent skulle jeg si unnskyld!

Så mange ganger har livet gitt meg grunn til å bli bitter, eller skyldig eller skamfull og jeg er ikke alene om det. For vi blir utsatt for prøvelser, vi blir utfordret i hele det emosjonelle registeret vårt og selv når vi ligger langt nede i den mørke fortvilelsen, har vi et valg. Det handler ikke om hvordan vi har det, men om hvordan vi tar det. Og velger vi å ta det, kan vi bruke tilgivelse som oppdrift, den vil alltid bringe oss tilbake til lyset - alltid!

Tilgivelse handler om vår vilje til å gi slipp, akseptere at vi opplevde noe som føltes urettferdig, pøse på med kjærlighet der vi har skapt et stort eller lite sår og anerkjenne at vi alle gjør så godt vi kan ut fra de forutsetningene vi har. Vi er voksne nå og fullt ut i stand til å skape en trygg og trøstende havn for sårene som barnet så inderlig trenger å lindre. Det starter alltid med oss selv for da løsner flokene i omgivelsene så mye lettere.

Når noe gikk galt i min oppvekst (og det gjordet det jo hele tiden), sa pappa alltid;

Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe og er det ikke godt for noe, så er det ikke galt nok!

Skråblikk på 2019

Å tre tilbake.jpg

Det er ingen tvil om at vi er inne i en tid som går fryktelig fort og selv for oss som forholder oss til en dimensjon hvor tiden er lineær og rommet har en begrenset form, merker vi at noe nytt er i emming.

Jeg har forsøkt å få litt klarhet i hva året 2019 kommer til å innebære og her er informasjonen jeg får;

RASKE SKIFTER

Aller først blir jeg vist et bilde av et stort tre, helt uten blader, men plutselig er det en bevegelse på himmelen som skaper en total forandring. Treet er ikke lenger brunt og nakent, men dekket av grønne blader og fullt av liv. Som om årstiden skiftet på et øyeblikk.

Så ble jeg fortalt at dette symboliserer det nye året hvor raske skifter er et mektig stikkord. De velkjente syklusene og prosessene vi er så vant til å navigere etter, er på vikende front - om vi vil. I det vi kommer i kontakt med en høyere bevissthet og har opparbeidet oss tilstrekkelig selvinnsikt, vil vi ikke lenger holde oss selv tilbake, men oppdage at vi kan operere utenfor den linjære tiden og oppleve at alt er synkronisert, nærmest magisk vil jeg si ;-)

FINNE VÅR PLASS

Det neste bildet er av en trekant som symboliserer at i alt vi skaper trenger vi hverandre for å fullbyrde et potensialt her på jorden. Nå entrer vi den fasen hvor vi skal kjenne vår plass og det vil ikke lenger være mulig å “henge oss på” andres drømmer, andres prosjekter uten at vi har en definert rolle som medspiller. Vi blir gitt muligheten, dette året, til å finne vår genuine plass, i oss selv og siden i samhandling med andre.

Om vi fortsatt velger å “følge etter” i mangel på egen retning eller inspirasjon, vil vi møte unødvendig mye avvisning som fortsetter å nære følelsen av å ikke være god nok. Men vi blir ikke egentlig dyttet bort eller dømt, vi blir bare minnet om at vår ressurser er ønsket et annet sted. Å forstå sin egen hensikt, er å avsløre vår sanne identitet.

Det er når vi tar ansvar for å fylle vår plass, vi medvirker til skapelsen av helt nye strukturer, en vesentlig faktor i året som ligger foran oss.

FORLØSE OFFERET

Den neste beskjeden handler om at nøkkelen til denne forståelsen er å nøytralisere vårt eget “offer”, aspektet i oss søker trøst og lindring i stedet for å ta ansvar for å skape virkeligheten slik vi faktisk ønsker at den skal være.

Denne tilstanden har nok lagt snubletråder i veien form mange av oss, men nå blir vi gitt muligheten til å nøytralisere den ved å ta ansvar for absolutt alle våre opplevelser.

“Offeret” er i sin dypeste vibrasjon kampen for rettferdighet, på vegne av oss selv og andre. I den nye energien er ikke dette en del av konseptet i det hele tatt, kampen har utkjempet sitt siste slag i det vi velger å ta plass på en ny frekvens.

PÅ VEI MOT LYSET

Året som vi allerede er godt på vei inn i, vil utfordre oss, men også gi oss et lys å navigere etter. Vi blir tilbudt en vei ut av den mørke tunellen og for de som kjenner seg rede, blir det mulig å legge fra seg det som holder en tilbake og gå inn i opplevelsen av å være fremme.

Å entre lyset er en krevende øvelse for der blir alt avslørt, vi blir gjennomskuet og det vil ikke lenger finnes noe sted å gjemme seg bort. Så frykten for lyset er helt reell for mange av oss og for noen er det behov for et litt lenger opphold i mørket og det er også helt fint så lenge vi tar ansvar for at det er et valg vi har tatt og ikke noe som er pådyttet oss av andre. Da nærer vi nemlig offeret igjen og det tjener ikke lenger vår egen hensikt.

VERDEN

Vi går inn i en tid med raske skifter og store omveltninger. Dette som foregår i sammenheng med såkalt global oppvarming, er polene som skifter og som vil påvirke alt liv på jorden slik vi kjenner det i dag. Vi har kommet til dette punktet hvor det ikke lenger er mulig å holde tilbake for det faktum at jordens rytme skifter og at vi er en del av den rytmen så lenge vi oppholder oss her.

Skiftene vil føre oss til forløsningen av helt nye potensialer og uansett hvordan vi forsøker å tvinge fremtiden inn i fortidens mal, vil vi ikke kunne vinne frem. Men vi kan tilpasse oss og justere vårt eget forhold til planeten vi besøker og derved bidra til at endringene får gå sin gang, slik de skal.

Det vil utvises store motsetninger og mye vil bli avslørt dette året. Sannheten kommer på bordet og frykten vår vil bli påkalt for å nære det som var. Vi skal være oppmerksom på at vi velger nå, å nære frykten eller å gi vårt bidrag til at tilliten kan høyne den kollektive bevisstheten ytterligere.

Et skifte er allerede iverksatt og tiden løper fra oss dersom vi ikke våger å gå i oss selv og ta ansvar for den rollen vi faktisk har som i funksjon av å tjene Moder Jord. Hun trenger oss nå og vi trenger henne.

Å være Moder jords tjener, er et godt sted å være når vi bare stoler på at hun tar vare på oss.

MARS 2019

Mange vil oppleve et skifte i måneden mars 2019 så ta de valgene du trenger å ta før den tid, så er du klar når du blir påkalt.

Og helt til slutt;

Jeg har stor tro på dette året, for meg var 2018 nokså krevende og da kommer 2019 med mange muligheter for forløsning.

Energiene ser lyse ut, men det buldrer litt under overflaten så TRO og TILLIT er nøkkelord for oss som ønsker å være med på å dytte verden i riktig retning. Vi trengs som motvekt nå når de gamle strukturene knaker i sammenføyningene og det sterkeste våpenet vi har, er å trekke oss tilbake for å unngå å nære det vi ikke liker. Enten det handler om verdenspolitikk eller nære relasjoner er det gjerne i møte med tomrommene vi tvinges til å skape noe nytt.

Og du - husk at det er i gleden vi finner det vi leter etter, det er når vi ler vi ligner mest på oss selv :-)

Er seksualitet og sensualitet det samme?

In love 1.jpg

Noen har bedt meg om å skrive om seksualitet og spesielt i relasjon til dette skremmende aspektet av mennesket som nå blir så synlig at vi ikke kan unngå å ta det inn over oss. Det som alltid har ligget der i vår natur, men som internettet og de sosiale mediene har brakt frem i all sin grufullhet. Har vi mistet respekten for hverandre, har vi noen gang hatt den og er seksualitet blitt et enda sterkere maktmiddel, kan vi være medskapere i en endring kanskje?

En av de store trendene i vår tid, er at seksualitet blir mer tilgjengelig for de som ønsker å titte inn i andres utøvelse av akten, muligheten ligger der hele tiden. Det er ikke lenger slik at pornoblader blir smuglest i mørket, nei, det er så tilstede i hverdagen at noen får følelsen av å bli pådyttet noe som mister all sin magi når det blottlegges så totalt. Seksualitet har alltid vært et maktmiddel, men det har også en annen side, den romantiske. I grenselandet mellom disse to ytterpunktene står vi overfor et valg om hvordan vi ønsker å nære den seksuelle energien, for vår egen del.

I vår kultur ligger det mange historiske spor som ikke er blitt særlig tæret av tidens tann. Det sterkeste, dette som holder den gamle energiene ved like, er vår søken etter makt og tilfredsstillelse av vårt eget begjær. Det er dette som representerer det maskuline prinsippet som søker form fremfor innhold. Dette som blir tydelig for oss nå, som kommer til syne fordi vi har fått en høyere bevissthet om vår egen rolle i dette spillet og på den måten kan avsløre hvordan og hvorfor vi selv velger å nære dette gamle som vi egentlig ønsker å gi slipp på.

Tradisjonene som ble opprettet av blant annet vikingene og romerne, en gang for fryktelig lenge siden, er fortsatt nedtegnet mellom linjene i det vi tror på i dag. Begge oppsto de lenge før Jesus ble født så vi har det med oss fra en tidsepoke de fleste av oss har et mangelfullt forhold til, men vi er like fullt i berøring med det for vi har ikke forandret oss så veldig mye. Disse kulturene tok herredømme ved å plyndre og drepe og bruke frykt som et virkemiddel for å tvinge sine medmennesker ned i knestående. Romer-riket startet faktisk som en republikk, med en fantastisk intensjon om at folket skulle bestemme, men det tok ikke lang tid før en sterk kriger tok seg til rette og erobret tronen for i neste øyeblikk å stede folkets stemme til hvile. (Det er ikke helt sant, de trengte folkets støtte for å skaffe seg en hær og en del andre ting, men det utelater jeg å komme inn på her). Og det var en mann sto for herligheten selvfølgelig for innenfor det romerske imperiets rammer, hadde kvinnene absolutt ingen verdi annet enn som redskap for mannens behov for formering og tilfredsstillelsen av eget begjær. Det motsatte skjedde i Norge når det kommer til kvinnens posisjon. Vi med en kystlinje som har gjort oss hardføre på et annet vis og hvor kvinnene var de rådende i samfunnet og som hadde nøkkelen til langhuset, mennene var tross alt på havet mesteparten av tiden.

Felles for dem er allikevel at de følelsesløse er de som lettest tilegner seg makt. Den gang som nå for dess mer kynisk du er, dess større innflytelse har du når det kommer til form og fortsatt er det dette vi “må” underkaste oss for å ha en plass i fellesskapet. De som tjener mest penger er mest verdifulle og det er lettest å skaffe seg dem når det ikke er følelser inne i bildet, de bare roter det til. Uten kontakt med egne emosjoner, er det lett å begå overgrep og røve til seg andres verdier. Det er når vi begynner å føle noe, vi blir tvunget til å vurdere forskjellen på rett og galt. “Å gjøre mot andre som vi vil at andre skal gjøre mot deg”, er en setning som finnes i alle verdens religioner og prinsippet er så enkelt at til og med en fem-åring kan forstå det, for å sitere en fantastiske ung jente som i disse dager er kjent for å tale makten midt i mot. Følger vi nemlig dette rådet, kan vi navigere gjennom livet i trygg forvissning om at vi har selvrespekten i behold.

Heldigvis har vi fått litt mer innsikt etter hvert vi aksepterer at følelser har verdi, faktisk er de anerkjent som en vesentlig del av dette å være menneske. Det er med følelsene våre vi har skrevet historien om vårt liv, vi kan ikke slå dem av eller på, men vi kan fortsatt forsøke å overse dem, holde dem tilbake eller bruke ulike strategier for å gjemme dem bort, men de blir ikke borte, de står skrevet i bruksanvisningen for hvordan man setter sammen et fullverdig menneske.

Uansett i hvilen situasjon et overgrep finner sted, er det følelser involvert og utfallet er at det alltid at det sitter igjen to tapere hvor begge har fått et solid brist i troen på egen verdighet. Makt skaper nemlig ikke egentlige noe verdifullt, det gjør ikke erkjennelsen av å ha fått sine grenser krenket heller.

Det finnes like mange bakenforliggende historier som det finnes overgrep og overgripere og det er ikke mulig å gi dette en felles årsak, men i prinsippet handler selve livet om kjærlighet og i hver og en av oss ligger det en lengsel etter å bli elsket. Noen av oss har erfart at det er mulig, andre har aldri følt seg verken sett eller hørt og har derfor et tomrom de forsøker å fylle ved å videreføre metoder de selv har lært, i et håp om et glimt av oppmerksomhet.

Å oppnå likeverd handler om så mange ting og i vår kultur lever fortsatt våre formødres historie sterkt i oss, arven etter dem gjør at vi går foran og kjemper en høylytt kamp for likestilling mellom kjønnene. Men kampen er så uendelig mye større enn det for vi kan ikke gi oss før vi også blir respektert for vår tro, vår seksuelle legning, vårt politiske standpunkt, vår hudfarge og vår rett til et verdig liv.

Stadig flere reiser seg opp nå og dermed blir også motkraften enda sterke på alle områder. I forhold til vår egen seksualitet oppdager vi at det er mindre mystisk og ikke fullt så hemmelig mer. Fint på en måte fordi vi blir friere i forhold til å uttale egne behov, men ikke fullt så fint om spenningen blir borte. Vi trenger å orientere oss i dette landskapet, vi trenger å vekke vår egen bevissthet i forhold til hvordan vi ønsker å forvalte kjærligheten og hva som gir oss glede når det kommer til seksualitet og ikke minst skal vi rette oppmerksomheten mot vår sensuelle side.

For meg er det ikke en påkrevd forbindelse mellom sex og kjærlighet, det er derimot to helt ulike vibrasjoner som i noen tilfeller skaper en fullendt harmoni. I biologien tiltrekkes vi det annet kjønn for å formere oss, altså et instinkt som driver oss til å vurdere det annet kjønn som en egnet medskaper av vårt avkom. Men nå har vi lært at konsekvensen av å påta seg ansvar for et nytt individ er krevende siden vi ikke lenger lever i en flokk som hjelper oss med både omsorgen og oppdragelsen. Dermed blir det praktisk å blande kortene litt og lete etter noen vi både kan elske og få barn med, vi skal tross alt tilbringe store deler av livet sammen. Vi leter etter en totalpakke der altså, for å tilfredsstille både behovet for formering og kjærlighet på den gang og i tillegg har vi en forestilling om at avtalen skal være livet ut, alt annet er et nederlag.

Men den romantiske forestillingen faller ofte i grus når hverdagen innhenter oss og travelheten tar bort den sonen vi var i når forelskelsen omsluttet oss. Vi går ut av boblen og utvikler oss videre på egen hånd og da ikke nødvendigvis i samme retning og slik blir kjærligheten blir satt på prøve. Noen ganger ser vi at ulikhetene er så store at ikke engang et felles barn kan få oss til å holde ut med hverandre. Så oppstår det en ny utfordring, for hvordan skal vi være foreldre sammen, uten den eiendomsretten vi etablerte fordi vi engang var enige om å elske hverandre. Kan det hjelpe med litt forsonings-sex kanskje, og/eller et barn til?

Vi ser allerede nye familie-konstellasjoner og vi blir stadig flinkere til å separere seksualitet og kjærlighet, intimitet og fellesskap. Evolusjonen har lært oss at vi kan utvise kjærlighet uten intimitet og at vi kan være seksuelle uten at det trenger å ledes av eller til kjærlighet. Vi har frigitt oss fra noen rammer og søker å forstå hva det faktisk er vi ønsker oss når det ikke lenger er behovet for sex som driver oss inn i et sterkt ønske om å være intim med en annen, dele en felles hemmelighet.

I sterk kontrast til makten og begjæret som utspiller seg i situasjoner hvor det finnes en overgriper og et offer, søker vi å forstå de fineste og mest varsomme vibrasjonene i vårt eget indre, denne lengselen som ikke kan tilfredsstilles gjennom seksualitet. Dette i oss som bringer sansene våre inn i bildet og forløser et aspekt av oss som gjør oss i stand til å oppnå en høyere vibrasjon i vårt emosjonelle register. Dette som vi er i kontakt med og som er både sterkt og varsomt, lett, klart og så rent at vi automatisk behandler det med ydmykhet. Dette vil forløser en ny form for nærhet mellom mennesker og om sex blir en del av dette blir det spennende å erfare.

Jeg tyr til mine hjelpere og ber om et innspill;

La oss ta utgangspunkt i den numerologiske definisjonen av det feminine og det maskuline prinsipp. Uten å plassere disse som i definisjonen av kjønn, men som i komponentene som i samhandling med hverandre, definerer et individ. Tallet 1 representerer det feminine, tallet 2, det maskuline.

Slik dere til nu har levd, har 1 søkt 2 for å ekspandere i tallet 3. Altså slik den biologiske formeringsprosessen foregår, det feminine forenes med det maskuline og skapelsen av noe nytt finner sted.

Selve denne prosessen har intet med kjærlighet å gjøre, dette er biologi, altså er det ikke nødvendig å koble det mellom-menneskelige følelsesregisteret inn i dette, instinktene er rådende og gir på den måten arten rett til forplantning.

At det finnes kjærlighet mellom dere, betyr ikke at formeringen naturlig faller inn i denne sammenhengen, dette er fra naturens side to separate faktorer som begge bringe mennesker sammen, men med ulike intensjoner.

I det dere utvikler en stadig større grad av egenkjærlighet, altså i det dere forener det maskuline og feminine prinsipp i dere selv, altså at dere oppretter likeverd mellom dem i deres eget indre, vil dere ikke lenger søke andres kjærlighet for å finne trøst eller bekreftelse, altså vil dere ikke lenger ha et avhengighetsforhold til omgivelsene, men heller operere nøytralt i ethvert møte og derved avsløre renheten i energien som utveksles. Å søke hverandres nærhet vil da automatisk opprette en balanse hvor dette dere kjenner som mangel på likeverd er fraværende, altså ikke eksisterende.

På dette stedet i deres utvikling vil dere ha nådd en ny tilstand av deres egen tilstedeværelse for da vil dere ikke lenger være 1, men 11 og ikke lenger 2, men 22, altså fremstå som en renere vibrasjon fordi dere har overgått læringsprosessen og kan omtales som mestere. Dere trenger ikke da lenger å oppsøke andre for å lære dere selv å kjenne. I det 11 møter 22, vil tallet 33 oppstå som en forening hvor det maskuline og det feminine prinsipp sammenfaller og møtes i en helt ny enhet, dette dere kaller guddommelighet. Altså to likeverdig utviklede sjeler som møtes for å påvirke og aktivere ny energi på jorden.

Mange av dere har møtt såkalte sjelevenner allerede, individer dere føler dere spesielt sterkt knyttet til, men som har påført dere både glede og smerte. Dette er fordi sjeler fra den samme opprinnelsen til denne dag har entret inn i deres felt som et ledd i deres utvikling og ikke som i dette dere faktisk søker, nemlig det såkalte guddommelige møte, altså et møte mellom sjeler hvor begge mestrer seg selv, altså som å være en ren tone som derfor er i stand til å manifestere kjærlighet direkte fra selve kilden.

I det dere nu går inn i en tid hvor dette er mulig, vil mange av dere merke en voldsom lengsel, som en iboende uro som ikke lar seg stilne hen. Dette er signalet som vekker dere fra dvalen og hvor dere skal søke inn til dere selv for å gjenforene dere selv med det feminine og det maskuline prinsipp, slik at dere så kan finne deres partner, for dere har det, en partner som er hos dere. For kun gjennom foreningen av mestrede sjeler, kan den nye evolusjonen finne sted.

Så søk ikke det opphøyde prinsipp i deg selv for deretter å gå inn i fortvilelse over at andre ikke forstår deg, søk heller ikke trøst i dette du trodde var kjærlighet for når du selv når det hellige tallet i deg selv, vil du avsløre hvem som ment for deg og hvem som tilhører andre. Den nye tiden vil gi deg det du lengter etter, nemlig å vekke dine egne sanser slik at din egen guddommelige sensualitet slipper til og hvor du ikke lenger er separert fra ditt eget potensial, men hvor du er forent med alt som er - det er kjærlighet!

Vi stormer inn i en ny tid nå og store forandringer skjer hver eneste dag. Det gamle symboliseres gjennom begrepene makt og begjær, den nyes symbol er ydmykhet og visdom. Så alt som ligner på makt, alt som bunner i begjær er faktorer som holder oss tilbake også i vårt ønske om intimitet, seksualitet og kjærlighet. Behovene våre endres i det vi oppnår et fullstendig likeverd i oss selv, så det starter med egenkjærligheten som skal være så sterk at vi våger å gi uttrykk for vår egen sårbarhet med både respekt og innlevelse.

Noen av oss er så heldige at vi har blitt både sett og hørt i fasen hvor vi følte følelsene våre første gang, andre vil ha en mer utfordrende vei å gå for å komme forbi alle den gamle smerten. La oss hjelpe hverandre på veien, la oss ikke dømme, men anerkjenne at tiden er brutal for oss alle når verdensbildet plutselig forandres. Vi kan ikke lenger forholde oss til de gamle spillereglene, de gamle sannhetene når vi ser oss selv med andre øyne og vi trenger hverandre for å trene på denne nye formen for samhandling.

Vi har en vei å gå her i materien, før all undertrykkelsen er forløst. La oss sende vår kjærlighet til dem som fortsatt nærer de gamle tradisjonen. For når selv romerne har blitt litt mer følsomme og vikingene fremstilles som vakre, moderne og myke menn med skjegg, er det håp for oss alle. Selv om verden fortsatt gir noen anledning til å bruke undertrykkelse som redskap for å erobre et personlig verdensherredømme, gjennomskuer vi dem i hvert fall.

Og til de av oss som har opplevd overgrep, la oss behandle også den delen av vår historie med respekt, la oss overøse det indre barnet med tilgivelse og kjærlighet slik at sårene kan leges og verdigheten gjenopprettes, det er tid for det nå <3

Jeg vil avslutte med et ordspill jeg har hatt stor nytte av;

“People will throw stones at you.

Don´t throw them back.

Collect them all

and build an empire!”

Er du en tviler?

flaske i vann.jpg


Jeg er en av dem som alltid har sett på meg selv som sterk i troen - på meg selv altså. Jeg har god selvfølelse, men erkjenner at når det kommer til selvtillit, har jeg litt å gå på. Altså selvfølelse ved å faktisk vite at jeg har gode intensjoner, men manglende selvtillit i det å sette dem ut i handling.

Å oppdage forskjellen på frykt og tillit ble en åpenbaring for meg og for dere som har vært på kurs eller foredrag med meg, vet at det er utgangspunktet for alle mine valg. Velger jeg å nære frykten styrer det veien videre og velger jeg å ha tillit, ser veien helt annerledes ut. Hvordan jeg intonerer, med hvilken energi og intensjon jeg påbegynner noe, avgjør utfallet av situasjonen. Jeg velger nærmest ubevisst å ha tillit, jeg mestret det inntil en ny utfordring dukket opp. Jeg ble bedt om å vurdere styrken i min egen tro. Følgende setning ble opplest;

Tro kan ikke flytte fjell, det er den som bærer troen frem som flytter fjellet!

Og nok en gang skulle det vise seg å handle om dette å ta ansvar, ikke overlate noe til andre enn meg selv og innse at jeg skaper en verdifull bevegelse i materien når jeg tror på lyset og ikke slipper tvilen til.

Jeg trodde jeg trodde, men jeg ble tvunget til å revurdere denne sannheten når det stadig dukket opp små og store sprekker i min tro slik at tvilen slapp inn. Slik 1000 liter rent vann blir ødelagt om det bare tilsettes en dråpe gift, slik ble også energien min påvirket av bare et glimt av tvil. Som regel kom den som en hilsen fra fortiden, fra de gamle sannhetene som engang beskyttet meg. Alle retningsviserne ba meg nemlig om å holde stø kurs inn i det forutsigbare for å holde frykten på avstand, det er nemlig slik omgivelsene kan kontrollere meg, det er slik maktens prinsipp vinner frem og fortsetter å styre verden.

Å oppdage nye potensialer i oss selv, starter gjerne med at vi bruker fantasien, at vi er kreative og at vi drømmer. Det er lett å drømme så lenge vi kan holde det litt hemmelig og siden fantasien heller ikke er anerkjent som annet enn tidsfordriv og i noen tilfeller en hobby, blir det ikke særlig svung over det som skapes.

Men det finnes absolutt ingen store ting i vår virkelighet som er skapt av små tanker og fravær av drømmer. All ekspansjon starter med at noen våger å gå utenfor rammene og tro på noe som er annerledes, tro på at det umulige er mulig.

For noen av oss er nemlig både drømmer og fantasi blodig alvor og uansett hvor hardt vi forsøker å rett fokus mot å gjøre, er kraften i vår lengsel etter å være, enda sterkere. Det er oss det, som ikke passer inn, som ikke hører etter, som ikke underkaster oss, men som heller stikker av litt og surrer rundt i det som andre kaller, vår egen verden. Men det er også vi som på den måten utfordrer det fastlåste, som dytter i den kollektive bevisstheten og påvirker energien som skaper materien. Selv vitenskapen kan ikke lenger fornekte at emosjoner påvirker det elektromagnetiske feltet som omslutter jorden (Heart Mat). Og allerede er vi å bli så mange at det utgjør en trussel mot det etablerte, men alt dette skal jeg skrive mer om siden.

Felles for oss som går foran og brøyter vei med drømmene våre er at vi sakte, men sikkert får bekreftelser som styrker oss i troen, tegnene taler sitt tydelige språk og heiaropene fra vårt eget indre levner ingen tvil om at det ikke lenger er mulig å gå baklengs i frykt for å vende pensiden frem og bli synlig.

Tvilen skaper et undertrykk og bekrefter på den måten at det er når jeg mister troen jeg tyr til meningsløse handlinger for å redde meg selv fra fortvilelsen. Men uroen forsvinner ikke uansett hvor mye jeg gjør, den blir værende inntil jeg innser at følelsen dukker opp når jeg mister troen av syne, et lite øyeblikk.

Jeg tviler ikke så mye mer og tror stadig sterkere på drømmene mine. Jeg er ikke lenger den som drømmer, jeg er drømmen. Det er nemlig bruksanvisningen til konstruksjonen av mitt liv. Om jeg i tillegg møter andre som tror sammen med meg, blir selvtilliten sterkere og mestringsevnen stadig større.

Så om vi holder fokus mot dette i oss som er lyst, vil ikke fortvilelsen få så stor plass i livsopplevelsen. Det er vårt ansvar å tro på vårt eget lys, det er der vi skriver de beste historiene slik at drømmene våre blir fremtidens dagbok.



Stol på deg selv


Nabolaget mitt ;-)

Nabolaget mitt ;-)

De siste to årene har vært skikkelig spennende for meg og dette er også årsaken til at jeg har trukket meg tilbake for å rette fokus mot dette å entre den nye tiden, den nye energien uten for mye interaksjon med den velkjente virkeligheten. Jeg har rett og slett ikke hatt så mye å si, så mye å bidra med for alt har vært i så stor forandring at jeg nærmest her hilst på en ny utgave av meg selv hver dag.

Og etter mer enn 2 år med hardt arbeid og i nærmest isolasjon, fikk jeg følgende beskjed på en trommereise i går; STOL PÅ DEG SELV…. Det virker ikke som om jeg har beveget meg særlig mye, det var jo den samme beskjeden jeg fikk en gang tidlig på 2000 tallet og som utløste behovet for å leve annerledes.

Svært mye er allikevel forandret og den enkle beskjeden har en helt annen betydning i dag, en helt ny betydning faktisk.

Nå skal jeg ikke skrive hele historien her, men jeg pysler litt med et bokmanus som kanskje er et mer riktig format for dette, men jeg vet ikke om den noen gang vil bli en realitet, for kanskje beveger vi oss i et så raskt tempo nå, at den er foreldet før den kommer ut av fasen for ferdigstillelse.

Men tilbake til beskjeden. Første gang jeg fikk den, stoppet jeg opp ved dette ordet “selv”, for hvem i all verden var det, hvem var det jeg skulle stole på, hva i meg var ekte nok til å kunne bli stolt på?

Nå vet jeg faktisk hvem jeg er og jeg forstår også betydningen av å syole på, på en annen måte. For det handler fortsatt om tillit, men også om å TRO og for meg har dette vært den aller mest smertefulle snubletråden jeg har møtt på min vei, den jeg har lagt ut for meg selv og som heter TVIL. Det er ikke lett å tro når en opererer innenfor en virkelighet som absolutt ikke ligner på noe av det som kalles sannhet. Det er utfordrende å være tilstede her, når en annen vinkling stadig dukker opp og dytter i klossene slik at byggverket raser, igjen og igjen.

Jeg vet at jeg ikke er alene om dette, jeg møter stadig mennesker som vet hva jeg snakker om, men jeg møter enda flere som lurer på om jeg har vurdert innleggelse.

Nå er jeg altså klar for å fortsette skrivingen min her, men jeg trenger litt hjelp fra dere for mine temaer er litt langt “ute” for å si deg mildt, så kan dere gi meg noen innspill på hva dere har lyst til å lese, hvordan jeg kan være til inspirasjon?

Under “eventer” har jeg lagt ut noen arrangementer jeg har utviklet etter forespørsel fra dere og jeg er så takknemlig. Det er så gøy å samhandle, møtes og leke sammen og kjenne at vi ikke er helt alene om å gå i en litt annen retning enn det som er akseptert. Kom gjerne med flere innspill på temaer og eventuelt steder - jeg er klar, snart i hvert fall ;-)

Avslutter med; “Kommer raskt tilbake”, slik jeg gjorde det den gangen jeg jobbet i butikk og måtte stenge for å gå på toalettet.

GOD FREDAG der hjemme <3

Hvem er du?

Freedom.jpg

Et helt vanlig spørsmål som vanligvis besvares med en lang og nøye planlagt liste over handlinger som beskriver oss. Men om den som spør, gjentar seg selv og ber om et mer utdypende svar, blir det ofte helt stille var vår kant og inne i hodet begynner å det å summe i mangel på innarbeidet respons.  

For HVEM er vi egentlig når vi ikke kan beskrive oss selv gjennom det vi gjør, men blir stilt til veggs av et nokså betimelig spørsmål om hvem vi faktisk ER?

I det samfunnet vi har lært å kjenne, finnes det et godt etablert belønning-system for alle våre handlinger, de gode og de dårlige. Selv når vi beskriver den som betegnes som et godt medmenneske, henger det alltid fast i noe vedkommende har gjort for andre, handlinger de har utført som  kan omregnes i gullstjerner. 

Flinkhet har blitt et målebegrep som forfølger oss og vi lærer det helt fra vi er så små at vi ikke engang stiller spørsmål til innholdet, vi bare gjør i henhold til det vi lærer gir positiv respons fra menneskene rundt oss. Og dersom det ikke er noen som responderer på det flinke i oss, oppdager vi fort at det å gjøre noe galt kan vekke omgivelsene fra dvalen slik at vi i alle fall får straff, alt er nemlig bedre enn ingenting.  

Men selv om belønning-systemet er blitt en standard som er forutsigbart for oss som lever i et velfungerende samfunn, finnes det et savn et sted, noe dypt og kanskje ukjent som antenner en tristhet over at den egentlige meg, ikke har verdi. For ingen ser jo egentlig meg, ingen forstår meg, ingen responderer på det jeg virkelig ønsker å bringe frem, dette inderlige i meg som ikke har verdi fordi det ikke belønnes med verken stjerne eller fisker i gull, ikke av meg selv engang. 

Det er her vi møter det jeg kaller livs-sorgen, denne uutgrunnelige følelsen av at jeg ikke er nok, at jeg stadig må fylle på med gjøren for å døyve smerten over min manglende kontakten med væren.  Dette i meg som jeg vet er viktig, men som jeg aldri har lært å betjene. Dette som ville gjort det enkelt for meg å besvare det store spørsmålet som skulle vært stilt for lenge siden, slik at jeg helt fra starten av, kunne trent meg opp til å forstå HVEM jeg faktisk er kommet hit for å være. Jeg som er en del av rasen human being og ikke sånn human doing som systemet ønsker å omgjøre meg til.  

Siden spørsmålet sjelden egentlig blir stilt, lærer vi heller ikke å sette ord på dette med HVEM, vi omgjør det automatisk til HVA for å være forutsigbare for omgivelsene, for å passe inn i systemet og aldri overskride Jante selvfølgelig. 

Jeg husker at jeg for mange år siden fikk kontakt med min egen visjon for dette livet og begynte å besvarte spørsmålet på følgende måte; «Jeg er kjærlighet og jeg beveger verden!» Det er nemlig mitt hvem og mitt hvorfor, men responsen var klar; «Men i all verden, hvem er det du tror du er!!!!», ikke med et eneste spørsmålstegn bak seg, bare en litt overbærende beskjed om å holde kjeft.

Heldigvis er det så vanskelig for meg å holde munnen lukket, at jeg fortsatte å besvare spørsmålet om hvem, med nettopp den samme setningen igjen og igjen og etterhvert ble jeg så trygg på den, at jeg utvidet den med enda flere fine egenskaper som bor i min væren, som ligger i mitt potensial. Og det skjedde noe underlig der et sted, for det er ikke lenger så mange som ber meg om å tie stille, den som spør bruker ikke bare utropstegn bak responsen, men begynner å reflektere over sitt eget og da dukker det opp noen usedvanlig spennende medmennesker og mitt «bevege verden» blir bare barnemat til sammenligning.

«Å være kjærlighet og bevege verden» innebærer jo ikke annet enn at mitt hvem, trenger bevegelse for å holdes ved like og når jeg er i bevegelse, beveges verden. Så enkelt er det, ikke for stort, for voldsomt, for uhåndterlig, bare en ganske god beskrivelse av min energi, av hvordan jeg fungerer. Også er jeg selvfølgelig uendelig mye mer enn det.

Kanskje vi skal slutte å passe inn absolutt hele tiden, kanskje vi skal våge oss inn i en dialog med oss selv, slik at vi i møte med dette spørsmålet, har et svar som passer, en respektfull respons på sjelens ønske om å være viktig. For sjelen er så fryktelig stor, den er så stappfull av kjærlighet at den trenger uendelig mye plass for å spille seg selv ut, den har ikke engang blitt introdusert for Jante og ikke har den innsikt i belønnings-systemene heller. Den vil bare frem for å manifestere at vi er kjærlige vesen, fulle av lys og lengsel etter å skape opplevelser gjennom følelsen av å mestre nettopp vårt eget HVEM slik at vi kan utrette vårt hvorfor uten særlig mye motstand. 

Problemet er ikke at vi er for små nemlig, men at vi er så usigelig store, for store for rammene, for store for både gullstjerner, fisker og klapp på skulderen. For store for oss selv til og med, men vi kan utvide selvbildet og så vil andre følge etter og plutselig er vi blitt så mange at Jante gir opp og tar ferie.  

Hvordan våger du

Fantastisk illusjon.jpg

 

Disse ordene kom ut av munnen til en vakker venn, i et møte vi hadde for en stund siden. 

Det var nok ikke får å være slem eller ønske meg vondt, men fordi hun innså at hun hadde en drøm som ikke lenger kunne arkiveres under «U» for umulig, jeg var jo et irriterende bevis på at det er mulig.

Denne episoden var så konkret at den var lett å gjennomskue, men ellers i hverdagen er det nok mange av oss som møter små og store påminnelser om at vi ikke skal tro at vi er verdifulle nok til å omgjøre drømmer til virkelighet. Bekreftelsene sniker seg inn på oss og gir oss akkurat det vi tror vi trenger, en unnskyldning for ikke å skille oss ut eller overgå de begrensningene som normene har pålagt oss å opprettholde for å få være en del av flokken.

For noen dager siden var jeg i et forum og snakket om nettopp dette å overgå sine egne begrensninger, det var mange i salen så det var helt naturlig å be om en håndsopprekning fra de som følte seg normale. To stykker helt bak i salen gjorde et forsøk på å strekke hendene i været, men avlyste bevegelsen i det de så at ingen andre fulgte deres eksempel. Ingen der altså, som ønsket å kategorisere seg selv som normale, gjennomsnittlige eller innafor. Ikke så rart det, for innerst inne vet vi jo det, at vi ikke er skapt etter likhetsprinsippet, men etter fellesskapets ønske om og behov for mangfold. 

Så hvordan våger jeg, hva er det som gjør at jeg velger å være en av disse irriterende bevisene på at virkeligheten ikke er så begrenset som vi velger å tro, en av dem som ikke hører etter andre, men lytter innover i stedet for utover. Hva er det som gjør at jeg kategoriseres som annerledes og lever godt med det, hva er det som gjør at jeg er modig nok til å følge mine egne drømmer og tro på at jeg har det som kreves for å fullbyrde dem?

Antagelig er det bare anerkjennelsen av at det er fint å være annerledes, at det er en bra ting dette at det finnes bare en av meg og at ingen, absolutt ingen andre noen gang vil være i stand til å se meg og min verdi, slik jeg selv kan. Andre vil kun se meg som en del av sitt eget bilde og oversette det de ser som en speiling av seg selv. Så det er mitt ansvar faktisk å tro på og utnytte de talentene som er gitt meg for å skape en magisk rundreise her på jorden. Verktøykassen er allerede fylt opp med det jeg trenger til formålet og jeg skal bare oppholde meg lenge nok utenfor komfortsonen til å lære meg å mestre dem. Dette er nemlig helt personlige verktøy, omgivelsene har ingen bruksanvisning PÅ meg, i sin bukselomme.

Men viktigst av alt er nok dette at jeg aldri har trodd på de som sier at meningen med dette livet, er å ha det jævlig, at det er smerten som er veien. For meg er smerten I veien og den står der inntil jeg finner verktøyet jeg har for å overgå den. Jeg tror fullt og fast på at det grunnleggende valget jeg tok før jeg kom hit var basert på et ønske om å oppleve kjærlighet og glede, nytelse og vekst gjennom følelser, det er nemlig bare her vi har tilgang til dem, i andre tilstander er vi helt nøytrale. Jeg velger å tro, fullt og fast på at det vonde er forbigående mens det gode kan vare evig.

Alt for mange av oss blir frustrert over denne lengselen som dundrer som en dieselmotor i vårt eget indre, den krevende duringen fra sjelen som forsøker å trenge gjennom for å vekke oss opp så vi ser vår egen verdi. Vi har en oppgave som skal utføres og det holder ikke lenger å gjemme seg bak det å tilfredsstille omgivelsenes forventninger til oss, det holder ikke lenger for vi begynner å huske at vi er mye større enn det.

Sjelen vil vise oss veien inn til våre genuine talenter og til gleden over å kjenne at vi lykkes, ikke til tross for å være den vi er, men FORDI vi er nettopp oss. Sjelen vil at vi skal glede oss og for meg er det, som sagt, bare tull og tøys at det bare er gjennom motstand og smerte vi lærer, selv har jeg like stor nytte av det jeg har erfart når gleden har tatt fullstendig overhånd og overlistet meg til å kastet meg ut i en hemningsløs fri-dans med livet. Det er nemlig gode redskaper for det også i verktøykassen, men i alt fokuset på det vanskelige har vi glemt at danseskoene også skal brukes, ikke bare ligge pent til pynt til etterpå, en gang, senere, kanskje, dersom jeg fortjener det.  

Noen ganger spør jeg meg selv; «Hvordan våger jeg å holde fast på smerten, hva i meg er det som får næring av å ha det vondt?» Og svaret er at det er for å slippe å ta ansvar for det som er mitt, for den genuine evnen vi er utstyrt med, dette i oss som er her for nettopp å overgå oss selv, hele tiden. Det er litt smertefullt å vokse, men ikke verre enn at den går over når vi slutter å tviholde på overbevisningen om at vi aldri vil strekke til, aldri bli gode nok, at vi mangler noe for å kunne lykkes. Det er nemlig ikke levert feilvarer til jorden - basta!!!

Vi er født gode nok og det opp til hver og en av oss å utøve stadige påminnelser om nettopp det. Når vi så har trent en stund på egen hånd, vil vi automatisk påminne andre om det samme og plutselig har vi skapt en ny normal, ikke som i en fastlåst form, men helle som en levende energi hvor vi er sammen om å ekspandere til stadig nye høyder. 

Det starter med en drøm og det forløses når vi legger tvilen til side og TROR på den. Da kan den ikke annet enn å manifestere seg her i materien, det er tross av vi som er materien og drømmen er bare signaler om at sjelen ønsker å vise oss veien, vår vei, ikke alle andres. 

Å gi gleden næring er blitt et daglig mantra for meg og det virker ;-)

 

 

Lyden av stillhet - del 3

Alta sommer.jpg

 

Stille sammen

Det nærmer seg retreat i Alta og jeg vil starte dette innlegget med å ønske dere velkommen. Beskjedene jeg får tyder på at dette blir noen helt spesielle dager. 

Å være stille sammen, er en stor gave, men for mange av oss er det nærmest umulig å finne tid og sted og ikke minst mennesker vi kan dele dette tause samværet med. Hverdags-kravene er for mange og bekymringene for store. Vi presser oss selv til det ytterste og løper stadig fortere for å å få gjort alt som forventes av oss og listen over gjøremål blir ikke kortere, bare lengre og lengre. 

I mine år i næringslivet brukte vi et begrep vi kalte; «Trang trygghetssone». Det innebærer at vi alle har et gjennomsnitts aktivitetsnivå hvor vi føler at vi behersker det som kreves av oss og vi leverer uten å bli mer sliten enn at vi raskt henter oss inn igjen om vi hviler litt. I pressede situasjoner vet vi at vi har litt ekstra å gå på, at vi kan jobbe litt raskere og litt mer i en periode, for deretter å ta en lengre pause.

Utfordringen er at presset vedvarer, det er ikke bare i korte perioder vi bruker det ekstra giret, men kjenner på et krav om å levere opp mot tålegrensen, hele tiden. På den måten har vi ikke lenger en sone som gjør at vi er trygge på at vi kan yte det lille ekstra når vi virkelig trenger det. Over tid vil dette lede oss inn i en frustrasjon over å aldri kunne ta friminutt og sakte, men sikkert begynner vi å fordømme omgivelsene som stiller så store krav til oss, som forventer at vi skal bidra med stadig mer.

For å gjenopprett den trygge sonen, trenger vi å ta et steg tilbake, hoppe av hamsterhjulet og faktisk reflektere over hva som foregår, hva er det som driver oss til å tro at vi ikke fortjener å hvile, hvem i oss er det som tillater omgivelsene å ha makt over oss og hva vil konsekvensen være om vi faktisk står blir stående stille lenge nok til å høre våre egne behov. 

Fenomenet utspiller seg ikke bare i arbeidslivet, men finnes også på den private arenaen og heller ikke her finner vi rom for å bare være. Vi viderefører til og med forventningene vil selv ikke liker, til den neste generasjonen som ganske riktig bære navnet, «Generasjon prestasjon», mens vi lurer på hvorfor det ble slik....?  

Akkurat nå har jeg hatt besøk av mitt barn og det eneste han ville var å hvile, han som jeg kjenner som både svært snakkesalig og morsom, ville bare være stille og kom hit fordi han visste at her får han tillatelse til nettopp det. Så var vi stille sammen i noen dager og takknemligheten vokste mellom oss, for så inderlig godt det er å være sammen om å gjøre absolutt ingenting.

For å vikle oss selv ut, trenger vi å speile oss i hverandre og den kanskje viktigste beskjeden vi kan gi hverandre, er å bekrefte at du er god nok, selv uten at du gjør noe som helst. Jeg elsker deg når du hviler, fordi du hviler for da ER du et stille anker for meg, midt all i støyen som omgir oss og som hver og en av oss er med på å skape. 

Dette er min intensjonen med å skape en retreat i Alta og jeg kjenner at jeg lengter dit allerede. Til den mektige naturen som speiler urkraften i oss, denne storheten vi lengter etter og som trenger et ekko fra omgivelsene for å bli en tone vi kjenner igjen som det potensialet vi nå er rede til å leve ut, hver for oss og sammen. For meg er dette et viktig ledd i min egen prosess og jeg vet at vi er mange som lengter etter det samme, å skape bevegelse og harmoni sammen med andre, knytte bånd og anerkjenne hverandres behov for å være stille mens vi mestrer vår nye væren.  

Dersom du vil ha mer informasjon om arrangementet;

"Informasjon om opphold og pris med mulighet for påmelding finner du her: www.kulturverkstedet.no eller send en e-post til: post@kulturverkstedet.no